Landslag med utlendinger. Det har vært en del fokus på de polskfødte tyske landslagsspillerne Miroslav Klose og Lukas Podolski under fotball-EM. Brasilianernes inntog har også blitt lagt merke til - Mehmet Aurelio (Tyrkia), Deco og Pepe (Portugal), Roger Guerreiro (Polen) og Marcos Senna (Spania). I tillegg har vi Kevin Kuranyi (Tyskland) som er født i Rio de Janeiro, men har tysk-ungarsk far og mor fra Panama. Leter du mer finner du sikkert flere som er født i andre land en det de representerer. Også i Norge har vi diskutert naturalisering av utlendinger, som f.eks. at Stabæks Alanzinho skal ta norsk statsborgerskap og begynne å spille for det norske landslaget. Opphavet til flere av trenerne i EM er også forskjellig fra det landet de trener: Portugal – Luiz Felipe Scholari (Brasil), Russland – Guus Hiddink (Nederland), Polen – Leo Beenhakker (Nederland), Hellas – Otto Rehagel (Tyskland). Er landslagsfotballen på vei til å bli som klubbfotballen der nasjonalitet spiller mindre og mindre rolle, og der det blir lov å handle spillere mellom nasjoner? Frankrikes og Tysklands statsborgerskapslover og fotballandslag er et godt utgangspunkt for å diskutere en slik problemstilling.
Fransk åpning. Fransk statsborgerskap har med røtter i den franske revolusjonen vært territorielt definert. Det vil si at det er statsgrensene som definerer statsborgerskapet – de som er født i Frankrike eller har bodd i landet i et visst tidsrom får automatisk statsborgerskap - med visse unntak. Det har ført til at andregenerasjonsimmigranter og immigranter som tilfredsstiller statsborgerskapslovens bosettingskrav har hatt mulighet til å spille på Les Bleu. Det har ført til at det franske landslaget har vært godt representert av innvandrere og at laget til tider har speilet immigrasjonsmønsteret til Frankrike. Polsk og italiensk immigrasjon i mellomkrigstiden førte for eksempel til at det franske landslaget på 1950-tallet hadde spillere med polsk og italiensk bakgrunn. Immigrasjonen fra tidligere franske kolonier etter andre verdenskrig gjenspeiles i dagens franske landslag. På 1990 og 2000-tallet besto landslaget av spillere med tilknytning til blant annet Senegal, Algerie, Kamerun, Guadaloupe og Kongo. Nederland er et land som er i samme kategori som Frankrike. Dette har ført til ulikeartete reaksjoner i Frankrike. Den franske nasjonalisten Jean Marie Le Pen har rast over at statsborgerskappolitikken har ført til at landslaget ikke representerer Frankrike. Andre ser et håp om at algeriskfødte Zinedine Zidane (Zizou) etter å h lagt fotballen på hylla kan gjøre en ekstra innsats for å integrere mistilpassede immigrantungdommer.
Tyske blodsbånd. Den tyske statsborgerskapsmodellen ble på 1800-tallet etablert som et motsvar mot den franske modellen. Den tyske modellen bygger på kulturelle kriterier som språk og opphav. I hovedsak har dette betydd at er dine foreldre tyske statsborgere blir barna tyske statsborgere. Det har ført til at få med immigrantbakgrunn har hatt mulighet til å representere det tyske landslaget i fotball. Dette er imidlertid i endring. Etter at Tyskland lettet på statsborgerskapskravene i 1991, 1993 og 2000 har sammensetningen av landslaget også endret seg. På årets tyske lag finner vi derfor Klose og Podolski, Piotr Trochowski fra Polen (og Asamoah fra Ghana som spilte i fotball-VM i 2006) som sannsynligvis ikke ville fått statsborgerskap med reglene fra før 2000. En oversikt over det tyske U-21 landslaget viser også at større endringer er på gang. Der finnes spillere med angolansk, polsk, spansk, og gresk bakgrunn. Mye tyder på det tyske landslaget vil være mer mangfoldig i Sør-Afrika-VM om to år enn de er i dag. Spillere med tyrkisk bakgrunn glimrer imidlertid med sitt fravær. Skal det tyske landslaget i framtiden gjenspeile befolkningssammensetningen i Tyskland må tyrkerne på banen.
Fotball og integrasjon. Er multikulturelle lag som det franske et tegn på at integreringen går riktige veien? Ikke nødvendigvis. Opptøyene i Frankrike for et par år siden der immigrantungdom tydde til vold i frustrasjon mot myndighetenes politikk er et signal om det. Frankrikes seier i fotball-VM i 1998 og fotball-EM i 2000 ble av mange ansett som et tydelig tegn på at den franske modellen var vellykket. Frankrikes dårlige innsats i fotball-VM i 2002 og EM i 2004 ble tolket i motsatt retning. I denne sammenheng er det vanskelig å si om fotballandslaget illustrerer god integrering eller ikke. Holdningen i det tyske fotballforbundet er allikevel klar – der ønsker man flere immigrantungdommer til tysk fotball. At det ikke har vært opptøyer i Tyskland i samme skala som i Frankrike kan imidlertid være et signal om at den territorielle modellen for statsborgerskap har store svakheter og at en økende andel av immigrantungdommer på det tyske landslaget kan være et tegn på at integreringen i Tyskland går den riktige veien.
Klubbfotballmodellen. Men det er også en annen modell som lurer i bakgrunn. På samme måte som kubblag kjøper og selger spillere ser vi en tendens til at stadig flere spillere tilbyr sine tjenester til land de ikke kommer i fra eller at land henter inn spillere utenfra for å styrke landslaget. Dette kan vi kalle klubbfotballmodellen. Brer denne modellen seg vil landslaget kunne si lite om integreringen i det samfunnet vi studerer. I Tyskland ble landslagstrener Jürgen Klinsmann kritisert for at han bodde i USA og ikke i Tyskland - han brøyt med det tyske idealet ved å bosette seg i utlandet. Men ikke alle tenker slik. Det viiser blant annet at fire av årets EM-lag har utenlandsk trener. Klubbfotballen kjennetegnes også ved at den ikke tar nasjonale hensyn: engelske Arsenal har stilt lag uten engelskmenn, belgiske Beveren har stilt med spillere bare fra Elfenbenskysten, og Lyn satser på Nigerianere for å nå toppen.
Press på nasjonale fotballforbund. Er dette framtiden til landslagsfotballen også? Ser vi dette i sammenheng med at de store klubblagene i Europa truer UEFA/FIFA med å holde tilbake spillere fra landslaget fordi de frykter skader på sine høyt profilerte og betalte spillere kan presset for å gi nye spillere statsborgerskap øke. Det ligger mye penger i landslagsfotballen, både med hensyn til medieinntekter, salg av effekter og spiller-/agentlønninger. Det kan føre til økt press for å endre statsborgerskapsreglene og kan føre til at statsborgerskapsreglene i flere land blir gjort om. Skjer dette blir det ikke lett å skille klubblag fra landslag og det kan bli vanskelig å bestemme seg for hvilket land man skal heie på. Kanskje Portugal om noen år stiller med bare brasilianere, eller Tyskland kun med tyrkere? Vanvittig tanke, men likevel interessant!
Fransk åpning. Fransk statsborgerskap har med røtter i den franske revolusjonen vært territorielt definert. Det vil si at det er statsgrensene som definerer statsborgerskapet – de som er født i Frankrike eller har bodd i landet i et visst tidsrom får automatisk statsborgerskap - med visse unntak. Det har ført til at andregenerasjonsimmigranter og immigranter som tilfredsstiller statsborgerskapslovens bosettingskrav har hatt mulighet til å spille på Les Bleu. Det har ført til at det franske landslaget har vært godt representert av innvandrere og at laget til tider har speilet immigrasjonsmønsteret til Frankrike. Polsk og italiensk immigrasjon i mellomkrigstiden førte for eksempel til at det franske landslaget på 1950-tallet hadde spillere med polsk og italiensk bakgrunn. Immigrasjonen fra tidligere franske kolonier etter andre verdenskrig gjenspeiles i dagens franske landslag. På 1990 og 2000-tallet besto landslaget av spillere med tilknytning til blant annet Senegal, Algerie, Kamerun, Guadaloupe og Kongo. Nederland er et land som er i samme kategori som Frankrike. Dette har ført til ulikeartete reaksjoner i Frankrike. Den franske nasjonalisten Jean Marie Le Pen har rast over at statsborgerskappolitikken har ført til at landslaget ikke representerer Frankrike. Andre ser et håp om at algeriskfødte Zinedine Zidane (Zizou) etter å h lagt fotballen på hylla kan gjøre en ekstra innsats for å integrere mistilpassede immigrantungdommer.
Tyske blodsbånd. Den tyske statsborgerskapsmodellen ble på 1800-tallet etablert som et motsvar mot den franske modellen. Den tyske modellen bygger på kulturelle kriterier som språk og opphav. I hovedsak har dette betydd at er dine foreldre tyske statsborgere blir barna tyske statsborgere. Det har ført til at få med immigrantbakgrunn har hatt mulighet til å representere det tyske landslaget i fotball. Dette er imidlertid i endring. Etter at Tyskland lettet på statsborgerskapskravene i 1991, 1993 og 2000 har sammensetningen av landslaget også endret seg. På årets tyske lag finner vi derfor Klose og Podolski, Piotr Trochowski fra Polen (og Asamoah fra Ghana som spilte i fotball-VM i 2006) som sannsynligvis ikke ville fått statsborgerskap med reglene fra før 2000. En oversikt over det tyske U-21 landslaget viser også at større endringer er på gang. Der finnes spillere med angolansk, polsk, spansk, og gresk bakgrunn. Mye tyder på det tyske landslaget vil være mer mangfoldig i Sør-Afrika-VM om to år enn de er i dag. Spillere med tyrkisk bakgrunn glimrer imidlertid med sitt fravær. Skal det tyske landslaget i framtiden gjenspeile befolkningssammensetningen i Tyskland må tyrkerne på banen.
Fotball og integrasjon. Er multikulturelle lag som det franske et tegn på at integreringen går riktige veien? Ikke nødvendigvis. Opptøyene i Frankrike for et par år siden der immigrantungdom tydde til vold i frustrasjon mot myndighetenes politikk er et signal om det. Frankrikes seier i fotball-VM i 1998 og fotball-EM i 2000 ble av mange ansett som et tydelig tegn på at den franske modellen var vellykket. Frankrikes dårlige innsats i fotball-VM i 2002 og EM i 2004 ble tolket i motsatt retning. I denne sammenheng er det vanskelig å si om fotballandslaget illustrerer god integrering eller ikke. Holdningen i det tyske fotballforbundet er allikevel klar – der ønsker man flere immigrantungdommer til tysk fotball. At det ikke har vært opptøyer i Tyskland i samme skala som i Frankrike kan imidlertid være et signal om at den territorielle modellen for statsborgerskap har store svakheter og at en økende andel av immigrantungdommer på det tyske landslaget kan være et tegn på at integreringen i Tyskland går den riktige veien.
Klubbfotballmodellen. Men det er også en annen modell som lurer i bakgrunn. På samme måte som kubblag kjøper og selger spillere ser vi en tendens til at stadig flere spillere tilbyr sine tjenester til land de ikke kommer i fra eller at land henter inn spillere utenfra for å styrke landslaget. Dette kan vi kalle klubbfotballmodellen. Brer denne modellen seg vil landslaget kunne si lite om integreringen i det samfunnet vi studerer. I Tyskland ble landslagstrener Jürgen Klinsmann kritisert for at han bodde i USA og ikke i Tyskland - han brøyt med det tyske idealet ved å bosette seg i utlandet. Men ikke alle tenker slik. Det viiser blant annet at fire av årets EM-lag har utenlandsk trener. Klubbfotballen kjennetegnes også ved at den ikke tar nasjonale hensyn: engelske Arsenal har stilt lag uten engelskmenn, belgiske Beveren har stilt med spillere bare fra Elfenbenskysten, og Lyn satser på Nigerianere for å nå toppen.
Press på nasjonale fotballforbund. Er dette framtiden til landslagsfotballen også? Ser vi dette i sammenheng med at de store klubblagene i Europa truer UEFA/FIFA med å holde tilbake spillere fra landslaget fordi de frykter skader på sine høyt profilerte og betalte spillere kan presset for å gi nye spillere statsborgerskap øke. Det ligger mye penger i landslagsfotballen, både med hensyn til medieinntekter, salg av effekter og spiller-/agentlønninger. Det kan føre til økt press for å endre statsborgerskapsreglene og kan føre til at statsborgerskapsreglene i flere land blir gjort om. Skjer dette blir det ikke lett å skille klubblag fra landslag og det kan bli vanskelig å bestemme seg for hvilket land man skal heie på. Kanskje Portugal om noen år stiller med bare brasilianere, eller Tyskland kun med tyrkere? Vanvittig tanke, men likevel interessant!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar