Ny rapport. Det var ikke mange som fikk med seg at Johann Olav Koss presenterte rapporten ”Harnessing the Power of Sport for Development and Peace: Recommendations to Governments” på Beijing-OLs åpningsdag. Prosjektleder Johann Olav Koss, som også er president for Right to Play (RTP), har i forbindelse med prosjektet ”Sport for Development and Peace International Working Group” hevdet at rapporten blant annet beviser at sport kan bidra til å oppfylle FNs tusenårsmål. Gjør den det? Og kan sport bidra til å oppfylle tusenårsmålene?
Sport som vidunderkur. Med seg til Kina hadde Koss Olje-og energiminister Terje Riis-Johansen – et naturlig valg av minister i denne sammenheng? – og ministeren var full av lovord. Om rapporten uttalte han at ”Det er et viktig dokument, og et viktig arbeid som er gjort, fordi det gir mulighet til å komme videre i arbeidet med å få barn og unge i fattige land til å bruke sport mer aktivt, og koble sport med utviklingspolitikk og fredsarbeid”. Johann Olav Koss var selvsagt også svært fornøyd med rapporten fra arbeidet han hadde vært leder for. Han uttalte beskjedent at ”[f]or første gang i verden finnes det et dokument som kan bevise for verden hvordan idrett og lek kan brukes i utviklingsland”. På RTPs hjemmeside kan vi i tillegg lese at ”hele 74 prosent av det norske folk tror på at lek og idrett er en viktig faktor for utvikling og fred i verdens vanskeligstilte områder”.
Tro, håp og bevis. Spørsmålet er om det er grunnlag for en slik begeistring. Det holder ikke at høytstående representanter fra 38 land deltok på konferansen og at arbeidsgruppen som laget rapporten fikk nytt mandat til å jobbe videre med temaer knyttet til sport og utvikling (”Beijing-erklæringen”) for å gi disse påstandene tyngde. Hvilke beviser finnes det i rapporten?
Det er ingen sak å bevise at sport kan brukes i forskjellige sammenhenger. Det som er vanskelig, er å bevise hva slags effekt sport har i forskjellige land og sammenhenger.
Rapporten har syv kapitler: 1) Introduction to sport for development; 2) Sport and health: preventing disease and promoting health; 3) Sport for Children and youth: fostering development and strengthening education; 4) Sport and gender: empowering girls and women; 5) Sport and persons with disabilities: fostering inclusion and well-being; 6) Sport and peace: social inclusion, conflict prevention and peace-building; 7) Developing effective policies and programs.
Jeg skal her ta for meg kapitlet om sport og fred. Mest av alt fordi jeg her har best forutsetninger for å mene noe, og fordi kapitlet godt illustrerer at man kan ha store tanker om sportens rolle i samfunnet uten at man har godt vitenskapelig belegg for disse tankene.
Teori og praksis. Kapitlet gir en god innføring i definisjoner av fred og om hvordan sport kan knyttes til FNs tusenårsmål – diskusjonen om negativ og positiv fred er lærerik, og koblingen til tusenårsmålene gir disse på flere måter en ny dimensjon.
Men som så ofte i politiske dokumenter og i mye utredningsarbeid er det også her (og i andre deler av denne rapporten) liten sammenheng mellom det ”teoretiske” og det ”praktiske”. Problemet er at det som skal tjene som beviser for at sport kan bidra til en fredeligere verden og til å oppnå FNs tusenårsmål, som regel er en oppramsing av tiltak som er satt i gang eller tiltak som nasjonale myndigheter har troen på skal virke.
Ufokusert. Kaptitlet diskuterer fire felt der sport beviselig skal ha effekt. Det ser på sport som brobygger, som virkemiddel for å knytte enkeltindivider til organiserte fellesskap, som kommunikasjonskanal og som arena for dialog.
Men i diskusjonen av disse temaene får vi ikke et eneste bevis på at sport bidrar til forbedring på disse områdene. Mange prosjekter nevnes, og det ser nesten ut som om alle sportsprosjekter man har kommet over som har med vold å gjøre, presses inn i dette kapitlet. Det gjør at fokuset blir flytende og at man sklir utenfor tusenårsmålenes nedslagsfelt. Flyktningproblemer i Swansea i Wales eller fotballkamper mellom asiatiske immigranter i Skottland har fint lite med tusenårsmålene å gjøre.
I tillegg skiller ikke kapitlet mellom store og små prosjekter. Det er forskjell på en ukeslang fotballturnering mellom asiater i Skottland og reintegrasjon av barnesoldater i Sierra Leone og Liberia. Samtidig er det uheldig at tiltak i Vesten røres sammen med tiltak som angår land og regioner som omfattes av tusenårsmålene. Man får inntrykk av at kapitlet ikke bare dreier seg om tusenårsmålene, men at det også er en rapport som skal gjøre inntrykk på EU. EU jobber nå med å lage et eget policydokument om sport (EU’s White Paper on Sport), og her ligger det sikkert penger som organisasjoner som RTP kan dra nytte av? Men jeg mener at med et skarpere fokus på utviklingsland og langsiktige prosjekter hadde kapitlet hatt en sterkere stemme overfor regjeringer som omfattes av tiltakene i tusenårsmålene og blant dem som skal bidra til at tusenårsmålene oppfylles.
Ikke bevis likevel? Til en viss grad innrømmer rapportskriverne at sportens kraft er usikker. Etter å ha ramset opp flere prosjekter som skal bevise at sport er et probat middel for sosial inkludering, innrømmes det at de tiltakene man har presentert, IKKE er evaluert (s. 215). Samtidig understreker man at de som driver prosjektene og flere statlige myndigheter har stor tro på at det virker. Det trengs bedre bevisførsel for å hevde at man har beviser...
Denne konklusjonen kunne godt ha kommet seinere i dokumentet. For rapporten fører dårlig bevisførsel med hensyn til hvordan urbefolkninger og hjemløse kan få et bedre liv med sport. Og som eksempel på hvordan sport kan bidra til å løse politiske konflikter, bruker man Ghana som eksempel. Dette er heller ikke overbevisende: Det finnes andre samfunn i Afrika som har vært hjemsøkt av mer politisk konflikt enn Ghana og som har brukt sport som virkemiddel for å bedre livssituasjonen til mennesker som har vært i konflikt. Men som med mange andre sportsprosjekter finnes det svært få evalueringer av disse prosjektene. Sportsprosjektene som ble satt i gang i Liberia og Sierra Leone for å reintegrere barnesoldater, er av de best dokumenterte og viser at sport (i dette tilfellet fotball) kan bidra til forsoning. Dette burde vært fremhevet bedre i dette kapitlet.
Evaluering av RTP. Generelt er evalueringer av sport og fredsprosjekter en mangelvare. Også evalueringer av RTPs arbeid. Selv gir RTP lite informasjon om resultatene av sitt arbeid. På RTPs norske hjemmesider finner vi en årsmelding fra 2006. Den eneste – så vidt meg bekjent – kritiske gjennomgangen av RTPs arbeid er CMI-rapporten ”Review of Right to Play” fra 2006. Rapporten gjennomgår RTPs generelle virksomhet og går i dybden på to prosjekter i Tanzania og Pakistan. Rapporten kritiserer RTP blant annet for ikke å samarbeide godt nok med lokale representanter, at organisasjonen er for lukket og at det kreves mer lokal tilstedeværelse for at virksomheten skal bli mer effektiv. Rapporten anbefaler også at RTP ikke starter flere prosjekter før man har fått rettet på dette (s. IX). Denne anbefalingen har ikke RTP eller RTPs bidragsytere fulgt. Ikke lenge etter at rapporten ble publisert, inngikk Erik Solheim samtaler med RTP for å samarbeide om prosjekter i Burundi. Mye kan ha skjedd siden 2006, og det hadde vært fint å vite hva som har skjedd på disse områdene.
Profesjonelle. Right to Play har en meget profesjonell og effektiv stab som er flink til å kjøre mediekampanjer, og hovedkontoret ligger i Toronto, Canada. Organisasjonen har greid å knytte til seg høyt profilerte idrettsstjerner som fronter organisasjonen (Zinedine Zidane, Michael Phelps, Carolina Klüft og Olaf Tufte er noen av disse). Det er ikke alltid like lett å vite om disse ambassadørene veit hva RTP driver med, eller hvordan den egentlige situasjonen på bakken er når de drar på raske besøk. En uttalelse sitert på den norske RTP-siden kan illustrere dette: ”Å se de store smilene til barn som leker, har det gøy og får ei hand og holde i. Å se at de små tingene i livet blir verdsatt. Det er det som gjør at du forstår hvor lite som egentlig skal til for å forandre en annens hverdag. Det setter livet i perspektiv.” Dette var hovedinntrykket fra engasjerte utøverambassadørers korte og begivenhetsrike uke i Uganda for en tid siden. Kanskje sier dette mer om godhetsfølelsen til ambassadørene som drar til Uganda, enn om hvordan barna i landet egentlig har det, særlig etter at rampelysene er slått av.
Det er også verdt å merke seg at RTP driver prosjekter i over 20 land med svært forskjellige formål (fra hiv-forebygging til freds- og forsoningsarbeid). Utviklingsstudier viser at det ikke finnes en ”one size fits all”-strategi i utviklingsarbeid. Man kan derfor stille seg spørsmål om hvor effektiv RTPs utviklingsarbeid er når de sprer virksomheten over så mange land og virkeområder.
Unik status. RTP har greid å få en unik status internasjonalt, med et sterkt og stort nettverk blant annet hos norske myndigheter og i FN. Den sterke statusen gjør at RTP blir tatt med på råd og utforming av policydokumenter. I mange av disse dokumentene er det RTPs egne prosjekter som blir promotert og fokusert på, selv om man ikke kan vise til konkrete resultater for dem man hjelper.
Sportsbistand nyttig? Er RTP og andre bistandsorganisasjoner med sport som hovedbeskjeftigelse liv laga? Ja, det tror jeg, men da bør RTP og andre legge om sin profil og sitt arbeid. Et første skritt kan være å etablere regionale kontorer i de områdene de opererer. Det er lang vei fra Toronto til Kampala. Det vil føre RTP nærmere hjelpeområdene, det gjør det lettere å engasjere lokalbefolkningen i RTP-prosjekter, det vil gjøre det lettere å holde øye med påbegynte prosjekter og det vil kunne legge grunnlag for mer langsiktig satsing.
Jeg har her bare diskutert ett kapittel i rapporten. Og det er grunn til å tro at sportsarenaen kan være en effektiv kanal til å drive informasjonsarbeid om for eksempel HIV/AIDS. Mindre sikkert er det at sport kan bidra til varig fred og forsoning. Uansett hvilken hensikt sportsbistanden har kan det være riktig å redusere antall prosjekter og heller fokusere på tiltak som beviselig har god effekt. Da kan man lettere finne ut om sport kan tjene til noe godt utover sportens egenverdi.
Sport som vidunderkur. Med seg til Kina hadde Koss Olje-og energiminister Terje Riis-Johansen – et naturlig valg av minister i denne sammenheng? – og ministeren var full av lovord. Om rapporten uttalte han at ”Det er et viktig dokument, og et viktig arbeid som er gjort, fordi det gir mulighet til å komme videre i arbeidet med å få barn og unge i fattige land til å bruke sport mer aktivt, og koble sport med utviklingspolitikk og fredsarbeid”. Johann Olav Koss var selvsagt også svært fornøyd med rapporten fra arbeidet han hadde vært leder for. Han uttalte beskjedent at ”[f]or første gang i verden finnes det et dokument som kan bevise for verden hvordan idrett og lek kan brukes i utviklingsland”. På RTPs hjemmeside kan vi i tillegg lese at ”hele 74 prosent av det norske folk tror på at lek og idrett er en viktig faktor for utvikling og fred i verdens vanskeligstilte områder”.
Tro, håp og bevis. Spørsmålet er om det er grunnlag for en slik begeistring. Det holder ikke at høytstående representanter fra 38 land deltok på konferansen og at arbeidsgruppen som laget rapporten fikk nytt mandat til å jobbe videre med temaer knyttet til sport og utvikling (”Beijing-erklæringen”) for å gi disse påstandene tyngde. Hvilke beviser finnes det i rapporten?
Det er ingen sak å bevise at sport kan brukes i forskjellige sammenhenger. Det som er vanskelig, er å bevise hva slags effekt sport har i forskjellige land og sammenhenger.
Rapporten har syv kapitler: 1) Introduction to sport for development; 2) Sport and health: preventing disease and promoting health; 3) Sport for Children and youth: fostering development and strengthening education; 4) Sport and gender: empowering girls and women; 5) Sport and persons with disabilities: fostering inclusion and well-being; 6) Sport and peace: social inclusion, conflict prevention and peace-building; 7) Developing effective policies and programs.
Jeg skal her ta for meg kapitlet om sport og fred. Mest av alt fordi jeg her har best forutsetninger for å mene noe, og fordi kapitlet godt illustrerer at man kan ha store tanker om sportens rolle i samfunnet uten at man har godt vitenskapelig belegg for disse tankene.
Teori og praksis. Kapitlet gir en god innføring i definisjoner av fred og om hvordan sport kan knyttes til FNs tusenårsmål – diskusjonen om negativ og positiv fred er lærerik, og koblingen til tusenårsmålene gir disse på flere måter en ny dimensjon.
Men som så ofte i politiske dokumenter og i mye utredningsarbeid er det også her (og i andre deler av denne rapporten) liten sammenheng mellom det ”teoretiske” og det ”praktiske”. Problemet er at det som skal tjene som beviser for at sport kan bidra til en fredeligere verden og til å oppnå FNs tusenårsmål, som regel er en oppramsing av tiltak som er satt i gang eller tiltak som nasjonale myndigheter har troen på skal virke.
Ufokusert. Kaptitlet diskuterer fire felt der sport beviselig skal ha effekt. Det ser på sport som brobygger, som virkemiddel for å knytte enkeltindivider til organiserte fellesskap, som kommunikasjonskanal og som arena for dialog.
Men i diskusjonen av disse temaene får vi ikke et eneste bevis på at sport bidrar til forbedring på disse områdene. Mange prosjekter nevnes, og det ser nesten ut som om alle sportsprosjekter man har kommet over som har med vold å gjøre, presses inn i dette kapitlet. Det gjør at fokuset blir flytende og at man sklir utenfor tusenårsmålenes nedslagsfelt. Flyktningproblemer i Swansea i Wales eller fotballkamper mellom asiatiske immigranter i Skottland har fint lite med tusenårsmålene å gjøre.
I tillegg skiller ikke kapitlet mellom store og små prosjekter. Det er forskjell på en ukeslang fotballturnering mellom asiater i Skottland og reintegrasjon av barnesoldater i Sierra Leone og Liberia. Samtidig er det uheldig at tiltak i Vesten røres sammen med tiltak som angår land og regioner som omfattes av tusenårsmålene. Man får inntrykk av at kapitlet ikke bare dreier seg om tusenårsmålene, men at det også er en rapport som skal gjøre inntrykk på EU. EU jobber nå med å lage et eget policydokument om sport (EU’s White Paper on Sport), og her ligger det sikkert penger som organisasjoner som RTP kan dra nytte av? Men jeg mener at med et skarpere fokus på utviklingsland og langsiktige prosjekter hadde kapitlet hatt en sterkere stemme overfor regjeringer som omfattes av tiltakene i tusenårsmålene og blant dem som skal bidra til at tusenårsmålene oppfylles.
Ikke bevis likevel? Til en viss grad innrømmer rapportskriverne at sportens kraft er usikker. Etter å ha ramset opp flere prosjekter som skal bevise at sport er et probat middel for sosial inkludering, innrømmes det at de tiltakene man har presentert, IKKE er evaluert (s. 215). Samtidig understreker man at de som driver prosjektene og flere statlige myndigheter har stor tro på at det virker. Det trengs bedre bevisførsel for å hevde at man har beviser...
Denne konklusjonen kunne godt ha kommet seinere i dokumentet. For rapporten fører dårlig bevisførsel med hensyn til hvordan urbefolkninger og hjemløse kan få et bedre liv med sport. Og som eksempel på hvordan sport kan bidra til å løse politiske konflikter, bruker man Ghana som eksempel. Dette er heller ikke overbevisende: Det finnes andre samfunn i Afrika som har vært hjemsøkt av mer politisk konflikt enn Ghana og som har brukt sport som virkemiddel for å bedre livssituasjonen til mennesker som har vært i konflikt. Men som med mange andre sportsprosjekter finnes det svært få evalueringer av disse prosjektene. Sportsprosjektene som ble satt i gang i Liberia og Sierra Leone for å reintegrere barnesoldater, er av de best dokumenterte og viser at sport (i dette tilfellet fotball) kan bidra til forsoning. Dette burde vært fremhevet bedre i dette kapitlet.
Evaluering av RTP. Generelt er evalueringer av sport og fredsprosjekter en mangelvare. Også evalueringer av RTPs arbeid. Selv gir RTP lite informasjon om resultatene av sitt arbeid. På RTPs norske hjemmesider finner vi en årsmelding fra 2006. Den eneste – så vidt meg bekjent – kritiske gjennomgangen av RTPs arbeid er CMI-rapporten ”Review of Right to Play” fra 2006. Rapporten gjennomgår RTPs generelle virksomhet og går i dybden på to prosjekter i Tanzania og Pakistan. Rapporten kritiserer RTP blant annet for ikke å samarbeide godt nok med lokale representanter, at organisasjonen er for lukket og at det kreves mer lokal tilstedeværelse for at virksomheten skal bli mer effektiv. Rapporten anbefaler også at RTP ikke starter flere prosjekter før man har fått rettet på dette (s. IX). Denne anbefalingen har ikke RTP eller RTPs bidragsytere fulgt. Ikke lenge etter at rapporten ble publisert, inngikk Erik Solheim samtaler med RTP for å samarbeide om prosjekter i Burundi. Mye kan ha skjedd siden 2006, og det hadde vært fint å vite hva som har skjedd på disse områdene.
Profesjonelle. Right to Play har en meget profesjonell og effektiv stab som er flink til å kjøre mediekampanjer, og hovedkontoret ligger i Toronto, Canada. Organisasjonen har greid å knytte til seg høyt profilerte idrettsstjerner som fronter organisasjonen (Zinedine Zidane, Michael Phelps, Carolina Klüft og Olaf Tufte er noen av disse). Det er ikke alltid like lett å vite om disse ambassadørene veit hva RTP driver med, eller hvordan den egentlige situasjonen på bakken er når de drar på raske besøk. En uttalelse sitert på den norske RTP-siden kan illustrere dette: ”Å se de store smilene til barn som leker, har det gøy og får ei hand og holde i. Å se at de små tingene i livet blir verdsatt. Det er det som gjør at du forstår hvor lite som egentlig skal til for å forandre en annens hverdag. Det setter livet i perspektiv.” Dette var hovedinntrykket fra engasjerte utøverambassadørers korte og begivenhetsrike uke i Uganda for en tid siden. Kanskje sier dette mer om godhetsfølelsen til ambassadørene som drar til Uganda, enn om hvordan barna i landet egentlig har det, særlig etter at rampelysene er slått av.
Det er også verdt å merke seg at RTP driver prosjekter i over 20 land med svært forskjellige formål (fra hiv-forebygging til freds- og forsoningsarbeid). Utviklingsstudier viser at det ikke finnes en ”one size fits all”-strategi i utviklingsarbeid. Man kan derfor stille seg spørsmål om hvor effektiv RTPs utviklingsarbeid er når de sprer virksomheten over så mange land og virkeområder.
Unik status. RTP har greid å få en unik status internasjonalt, med et sterkt og stort nettverk blant annet hos norske myndigheter og i FN. Den sterke statusen gjør at RTP blir tatt med på råd og utforming av policydokumenter. I mange av disse dokumentene er det RTPs egne prosjekter som blir promotert og fokusert på, selv om man ikke kan vise til konkrete resultater for dem man hjelper.
Sportsbistand nyttig? Er RTP og andre bistandsorganisasjoner med sport som hovedbeskjeftigelse liv laga? Ja, det tror jeg, men da bør RTP og andre legge om sin profil og sitt arbeid. Et første skritt kan være å etablere regionale kontorer i de områdene de opererer. Det er lang vei fra Toronto til Kampala. Det vil føre RTP nærmere hjelpeområdene, det gjør det lettere å engasjere lokalbefolkningen i RTP-prosjekter, det vil gjøre det lettere å holde øye med påbegynte prosjekter og det vil kunne legge grunnlag for mer langsiktig satsing.
Jeg har her bare diskutert ett kapittel i rapporten. Og det er grunn til å tro at sportsarenaen kan være en effektiv kanal til å drive informasjonsarbeid om for eksempel HIV/AIDS. Mindre sikkert er det at sport kan bidra til varig fred og forsoning. Uansett hvilken hensikt sportsbistanden har kan det være riktig å redusere antall prosjekter og heller fokusere på tiltak som beviselig har god effekt. Da kan man lettere finne ut om sport kan tjene til noe godt utover sportens egenverdi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar