Journalisters virke i Kina. For dem som er i tvil: I dag er OLs siste dag! Som et ledd i OL-forberedelsene innførte kinesiske myndigheter reguleringer som gjorde det enklere for utenlandske journalister å reise rundt i Kina. Reguleringen trådte i kraft i januar i fjor og går ut i dag! Selv om mange vestlige journalister følte seg trakassert før og under OL og at det ikke har vært fri tilgang til Tibet og Xinjiang med disse reguleringene, har de fleste vestlige journalister hatt bedre arbeidsforhold i Kina i forkant og under OL enn tilfellet var før ordningen trådte i kraft. Er det noen som bryr seg om denne ordningen blir borte?
Usikker framtid. Reguleringene var ett av få menneskerettighetskrav (ytringsfrihet for utenlandske journalister) som IOC stilte til kinesiske myndigheter i forkant av OL. Kinesiske myndigheter har ikke gitt klart svar på om de vil forlenge ordningen, men har lovet å kommentere saken senere i år. Det er mange som tviler på om reguleringene vil opprettholdes. Er det så nøye? Et lite søk på nettsidene til Amnesty, Norsk Journalistlag og Norsk PEN, Journalisten og Klassekampen, aktører som var svært aktive med å kritisere Kina før og under OL, og hos toneangivende aviser med fyldig OL-dekning, viser at dette ikke er en viktig sak: de nevner det ikke med ett ord! Selv Reportere uten grenser nevner ikke denne saken med ett ord! OL er for lengst over og nye saker er mer presserende.
Forlengelse nyttig for flere. Flere vil dra nytte av at disse reguleringene opprettholdes. En forlengelse vil gi IOC et argument om at de har bidratt til å bedre menneskerettighetene i Kina, vestlige journalister får bedre arbeidsforhold i Kina og kan rapportere hjem om gode og dårlige sider ved det store og ukjente landet, menneskerettighetsorganisasjoner får mer og bedre informasjon om menneskerettighetssituasjonen i Kina, og idrettsutøvere som la inn menneskerettighetskurs og aktivisme mellom treningsøktene kan se at deres deltagelse og engasjement nyttet. Det er i denne sammenheng viktig å spørre seg om hvorfor ikke flere høylytt har kjempet for at disse reguleringene skal opprettholdes.
Borte fra radaren. Det kan være flere grunner til det. En grunn kan være ”materialtretthet”: tiltakene før og under OL tok mye tid og ressurser. Det er sikkert mange som må avvikle ferie og som må pleie omgang med familien som måtte lide for lange OL-dager i eksil. En annen kan være at man rett og slett er ferdig med Kina fordi OL er over og fordi det er strategisk viktigere å hive seg på andre saker. En tredje grunn kan være at man har gitt opp å endre Kina.
Troverdighet. Det finnes sikkert mange andre grunner også. Hovedpoenget er at for at man skal ta dem som kjempet for et bedre Kina i forbindelse med OL på alvor er dette en kampsak som bør få mer oppmerksomhet. Hvis ikke kan man få mistanke om at OL bare var et ledd i et strategisk spill for å få oppmerksomhet om seg og sitt og ikke et ledd i en kamp for bedre menneskerettigheter i Kina.
Usikker framtid. Reguleringene var ett av få menneskerettighetskrav (ytringsfrihet for utenlandske journalister) som IOC stilte til kinesiske myndigheter i forkant av OL. Kinesiske myndigheter har ikke gitt klart svar på om de vil forlenge ordningen, men har lovet å kommentere saken senere i år. Det er mange som tviler på om reguleringene vil opprettholdes. Er det så nøye? Et lite søk på nettsidene til Amnesty, Norsk Journalistlag og Norsk PEN, Journalisten og Klassekampen, aktører som var svært aktive med å kritisere Kina før og under OL, og hos toneangivende aviser med fyldig OL-dekning, viser at dette ikke er en viktig sak: de nevner det ikke med ett ord! Selv Reportere uten grenser nevner ikke denne saken med ett ord! OL er for lengst over og nye saker er mer presserende.
Forlengelse nyttig for flere. Flere vil dra nytte av at disse reguleringene opprettholdes. En forlengelse vil gi IOC et argument om at de har bidratt til å bedre menneskerettighetene i Kina, vestlige journalister får bedre arbeidsforhold i Kina og kan rapportere hjem om gode og dårlige sider ved det store og ukjente landet, menneskerettighetsorganisasjoner får mer og bedre informasjon om menneskerettighetssituasjonen i Kina, og idrettsutøvere som la inn menneskerettighetskurs og aktivisme mellom treningsøktene kan se at deres deltagelse og engasjement nyttet. Det er i denne sammenheng viktig å spørre seg om hvorfor ikke flere høylytt har kjempet for at disse reguleringene skal opprettholdes.
Borte fra radaren. Det kan være flere grunner til det. En grunn kan være ”materialtretthet”: tiltakene før og under OL tok mye tid og ressurser. Det er sikkert mange som må avvikle ferie og som må pleie omgang med familien som måtte lide for lange OL-dager i eksil. En annen kan være at man rett og slett er ferdig med Kina fordi OL er over og fordi det er strategisk viktigere å hive seg på andre saker. En tredje grunn kan være at man har gitt opp å endre Kina.
Troverdighet. Det finnes sikkert mange andre grunner også. Hovedpoenget er at for at man skal ta dem som kjempet for et bedre Kina i forbindelse med OL på alvor er dette en kampsak som bør få mer oppmerksomhet. Hvis ikke kan man få mistanke om at OL bare var et ledd i et strategisk spill for å få oppmerksomhet om seg og sitt og ikke et ledd i en kamp for bedre menneskerettigheter i Kina.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar