Boikott av Israel? Litteraturhuset arrangerte 25. februar seminar om kulturell og akademisk boikott av Israel, blant annet på grunn av krigføringen i Gaza. Siden idretten er en del av det utvidede kulturbegrep er det på sin plass å spørre om det også er riktig og nødvendig med idrettsboikott av Israel?Israel versus Sør-Afrika. Mange hevder at situasjonen i Israel kan sammenlignes med apartheidstaten Sør-Afrika og at idrettsboikotten av Sør-Afrika ga gode resultater. Denne sammenligningen er ikke uproblematisk både fordi idrettsboikotten var en del av en mer omfattende boikott av Sør-Afrika og fordi idrettens rolle i apartheidstaten Sør-Afrika var spesiell. Disse to tingene henger selvfølgelig sammen. Den altomfattende boikotten av Sør-Afrika (både med hensyn til politikkområder - handel, idrett, politisk) og i tilslutning (mange land boikottet) gjorde at boikott av hvite idretter, som for eksempel rugby, påvirket den hvite befolkningen negativt og ga den fargede befolkningen synlige symbolske seire. Det var god tradisjon blant fargede i Sør-Afrika som konsekvent heiet på Sør-Afrikas motstander i rugby.
Kulturell og akademisk boikott av Israel vil ikke ramme befolkningen i Israel på samme måte. Så lenge det ikke foregår en massiv boikott av Israel slik vi så overfor Sør-Afrika vil den ikke ramme det politiske lederskapet i Israel på samme måte som den rammet det hvite lederskapet i Sør-Afrika. Samtidig vil en idrettsboikott av Israel ramme ”blindt” siden det ikke finnes reine jødiske eller palestinske idretter i Israel slik man hadde hvite og fargede idretter i Sør-Afrika. En kulturell og akademisk boikott av Israel kan derfor paradoksalt nok få helt andre konsekvenser enn det som er intensjonen med boikott: frontene mellom jøder og palestinere kan bli hardere og man kveler de få arenaene som faktisk kan bidra forsoning. Da blir veien mot fredelig sameksistens brattere.
Kald krig. Boikott som virkemiddel var mer vanlig under den kalde krigen enn den er i dag. Under OL i Montreal i 1976 spilte Sør-Afrika en sentral rolle da 23 afrikanske og arabiske stater boikottet lekene i protest mot at New Zealand fikk delta i OL etter å ha spilt rugbykamp mot Sør-Afrika i forkant av OL. Og vi kjenner alle til boikottene av Moskva-OL i 1980 og Los Angeles-OL i 1984. Selv om mange aktører truet med eller oppfordret til boikott av Beijing-OL, på grunn av Kinas brudd på menneskerettighetene, var det ingen land som boikottet lekene. 204 av 205 mulige land deltok. Bare Brunei uteble fordi de ikke hadde levert inn akkrediteringspapirene i tide. Idretten spiller med andre ord en annen rolle i dag enn den gjorde for noen tiår siden, både i internasjonal politikk og idrettspolitikken.
Israel og internasjonal idrett. Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994.
Konflikter. De siste årene har konflikten i Midtøsten rammet og påvirket idretten på flere måter der Israel har vært i sentrum. Her er noen få eksempler.
I oktober 2001 nektet fem Chelsea-spillere å spille UEFA-cupkamp i Tel-Aviv mot Hapoel Tel-Aviv i frykt for terror. Det er sjelden at slikt skjer og dette var ikke en aksjon i protest mot Israels politikk, men individuelle vurderinger av sikkerhetsrisikoen ved å dra til Israel i kjølvannet av terrorangrepene på USA 11. september 2001.
Det nye stadionet til Arsenal FC heter Emirates Stadium. Emirates er et arabisk flyselskap med base i De forente arabiske emirater. Det ble konflikt mellom Emirates og Arsenal da Arsenal FC tillot det israelske turistbyrået å reklamere på stadion. Denne floken løste seg etter intense forhandlinger mellom fotballklubben og det arabiske flyselskapet.
Under OL i Athen gikk det rykter om at en iransk bryter med vilje ikke greide vektgrensen fordi han da slapp å møte en israelsk deltager. Det ble hevdet at det var en personlig protest mot Israel, men protestaksjonen ble bifalt av iranske myndigheter.
De siste ukene har tennis stått i sentrum i Midtøsten-konflikten. For det første nektet De forente arabiske emirater den israelske tennisspilleren Shahar Peer visum til landet slik at han ikke fikk delta i Dubai Tennis Championships. Det internasjonale tennisforbundet (WTA) bøtla på grunn av dette de turneringsansvarlige med 300000 amerikanske dollar, og Andy Roddick trakk seg i protest mot visumnekten. For det andre besluttet fritidsnämden i Malmö – med 5 mot 4 stemmer – at Davis Cup-kampen mellom Sverige og Israel i Malmö 6.-8. mars skal spilles for tomme tribuner med begrunnelser om sikkerhetsrisiko. Siste nytt i saken er at kampen blir flyttet til Stockholm og å åpne opp for tilskuere. Uansett er dette en spesiell sak for Sverige.
Forsoning. Men det er også eksempler på forbrødring mellom jøder, arabere og palestinere på idrettsbanen. Her er to eksempler. Det mest kjente eksemplet er Football for Peace som er et britisk initiert prosjekt på Gaza etter modell fra Nord-Irland. Et annet er fotballturnering som fant sted sommeren 2007 i Tel-Aviv. Der deltok 160 10-14-åringer, fra jødiske og arabiske landsbyer nord i Israel, og de spilte i drakter donert fra 16 engelske og skotske klubber. I denne turneringen fikk blant annet Manchester United bank av Gretna FC(!). Turneringen var et signal om at det går an å bruke idrett – i dette tilfellet fotball – i forsoningsarbeid. Problemet er selvsagt å måle effekten av slike prosjekter. Snakker du med Norges Fotballforbund og det norske judofurbundet vil du også få høre historier om hvordan idrett kan brukes i forsoningsarbeid.
Håp i hengende snøre. Brighton-forskerne John Sugden og James Wallis, som har deltatt i Football for Peace-prosjektet og skrevet bok om det – Football for Peace? The Challenge of Using Sport for Co-existence in Israel – mener at man ikke må ha urealistiske forventninger om hva man kan oppnå med idrett i forsoning mellom fiender i Israel, men at man må la grasrotprosjekter få lov til å utvikle seg og håpe at de fører noe godt med seg. Dette er argumenter som må tas med i debatten omkring idrettsboikott av Israel. Idrettssamarbeid kan kanskje gi håp om en bedre fremtid. Ved å forhindre slit samarbeid kan man skape mer konflikt enn å bidra til økt forsoning.
Ny Budd? I 1984 ble jeg bedt om å ta stilling til om at Zola Budd skulle få delta i Sentrumsløpet eller ikke. Hun var egentlig fra Sør-Afrika men hadde tatt britisk pass for å omgå idrettsboikotten av Sør-Afrika. Jeg veit ikke hva jeg mente på det tidspunktet, jeg hadde nok med å kjempe meg under 40 minutter på mila. Hva om jeg hadde blitt stilt overfor den samme problemstillingen i dag, men med en israelsk utøver? Da hadde jeg sagt – la henne løpe!
9 kommentarer:
If I believed that the impact of a sport boycott would solve Israel’s ignoring of UN resolutions 242,1967, the apartheid politic and occupation of Palestine I would most certainly support it. But I agree with your assessment of the efficiency of such a sport boycott.
It would probably at best have an extremely limited impact, and not likely lead to any sustainable reconciled environment between Israel and Palestine. Wealthy Jewish business people in the US, together with Israel’s geographical location make, as you mentions, it impossible for an effective boycott in Israel. As could be said for the situation in countries like Sudan and Burma also, where the Chinese desire for resources limits any global attempts to impose efficient sanctions against the atrocious governments in the countries.
I personally believed that if we are to have any influence we should intensify the collaboration with countries on all sides of a conflict.
Maybe instead of boycotting Israel we should rather focus on increasing the recognition and support of Palestine. Inclusion in international sport bodies would be good start. Sport represents a unique stability in many countries. During the civil war in Angola the country won several African basketball titles and represented Africa in the Olympics. A full recognition of Palestine by e.g. FIFA, UEFA and IOC might act as a stabilizing force empowering the Palestinian people to improve their security situation. Maybe the next step would then be to authorize the Palestinian government (Fatah and Hamas) to establish own law enforcement and security means to internally handle the extreme fractions that is (conveniently) giving Israel a reason to retaliate, and extend their occupation.
Now to sport as a tool for reconciliation; Some claim that in order to have genuine reconciliation there should be no sort of preconditions presented, but only unconditional remorse and forgiveness. I for my part disagree. Do we really believe that most of the white nationalist South Africans who committed crimes against the black population actually regretted their acts, or did they plead guilty in order to get easier of and a way out? I believe that in order for most people to unreservedly forgive there must be a feeling of justice. I also think that people has to possess a sincere feeling of security, not only in terms of safety, but regarding access to property, resources, services and livelihood. If we are to sustain a peaceful environment it is important that all sides of the conflicting groups feel that they have equal access to these things.
Where we are using sport for the purpose of peace-building we has to look beyond only bringing people together across conflicting lines to build tolerance. This is the easy part. It might be harder to hit someone you know and yes! We do build tolerance by sharing stories and mixing cultures, but this has not stopped neighbors and even families (e.g. Hutu – Tutsi) to commit atrocities when pushed to far.
Anyways, just some personal reflections as a result of yet an interesting article.
Hva med å boikotte tamiler? Hva med å boikotte alle med statborgerskap fra USA?
Eller hva med å boikotte alle folkeslag som ligger i krig? Uansett hvem som startet krigen.
At du i det hele tatt kan stille spørsmålet.
Hjernedød.
Boikott palestinerne.Da sparer vi jaggu en bråte med penger i tillegg.
idiotisk å i det hele tatt ta det opp
Synes vi skal boikotte nordmenn, jeg. For vi er innvolvert i en urettferdig krig der nede i Afganistan.
Hva har vel Taliban gjort oss nordmenn?
Rævdilte etter USA er vi flinke til.
Svensker ska også boikottes, fordi di agerer i Aghanistan.
men hur mange länder blir kvar att deltaga i internationale leker?
boikott terrorstaten for alltid..
de er ikke mennesker de mordre ledere..
zaionister er samma som nazister,de vil ta hele verden hvis de kunne...
Stakkars Sverige, jeg synes virkelig synd på dere
Håper Demokratene får orden på landet deres i 2010.
Forresten Islamister er Nasister. Samme undertykkende og destruktive ideologi.
De greier til og med å Snu FN og ytringsfriheten på hodet. :(
Slå opp: UN Durban II
Israel er med i Europamesterskap i flere idretter. Der har de definitivt ikke noe å gjøre. Dette er idretter der Norge skal arrangere EM (f.eks. Skyting) og idretter de har søkt om å få arrangere (f.eks. fotball). Svenskene har vist at kraftfulle demonstrasjoner kan være en vei å gå. Dette bør Idrettsforbundet tenke på. Israel må begynne å respektere FN resolusjon nr. 181, og diverse andre. Kjell s Johansen.
Legg inn en kommentar