tirsdag 8. september 2009

Politikernes olympiske sammensurium


Kunnskapsløshet. Avgjørelsen om hvem som skal få OL i 2016 nærmer seg med stormskritt. Spillet har startet og IOCs evalueringskomité har avlevert sin siste tekniske rapport om søkerbyene. Statsoverhoder/regjeringssjefer engasjerer seg også og deres engasjement viser at de ikke kan så mye om hvordan IOC og valg av vertsby fungerer.

Kongekabalen. Avgjørelsen faller 2. oktober i København og det er ventet stor dramatikk før, under og etter avstemmingen. Ennå er det usikkert om statsoverhodene/regjeringssjefene til landene til de fire kandidatbyene kommer. Brasils Lula, USAs Obama, Spanias kong Juan Carlos og Yukio Hatoyama, Japans nyvalgte statsminister har signalisert at de kanskje kommer for å tale henholdsvis Rio, Chicago, Madrid og Tokyos sak.

Kanskje kommer Obama. Bare Lula har sagt at han helt sikkert kommer. Med de tre andre lederne er det mer usikkert. Det er stor sannsynlighet for at den nyvalgte japanske statsministeren kommer. Spania har akkreditert klart flest journalister – 280 av totalt 1200 mediefolk – til IOC-sesjonen. De kan gi god PR til den spanske kongen. Spekulasjonene rundt Obama er mange. De fleste tror at han kun kommer hvis Chicago ligger godt an til å vinne. Han vil ikke sverte sitt eget rykte ved å bli knyttet til et nederlag for Chicago.

Politikernes spill. Men det politiske spillet har startet. I dette spillet blottlegger politikerne sin uvitenhet om OL og prosedyrene for hvordan man velger vertsby. På en presskonferanse i Rio 7. september uttrykte den franske presidenten sin støtte til Rios kandidatur. Sarkozy uttalte at alle de franske stemmene skulle gå til Rio. Spøkefullt la han til at han håpet denne støtten ville komme Annecy – fransk kandidat til vinter-OL i 2018 – til gode. Forrige uke uttalte Lula at han hadde inngått en avtale med spanskekongen om gjensidig støtte 2. oktober. I følge Lula ble de enige om at Spania skulle gi Rio sine stemmer hvis Madrid ikke var med i andre avstemmingsrunde og omvendt. Men så enkelt er det ikke.

Få medlemmer. For det første har verken Brasil, Spania eller Frankrike mange IOC-medlemmer. Brasil har ett medlem (Joao Havelange), Spania har ett (Juan Antonio Samaranch jr.) og Frankrike har to (Jean-Claude Killy og Guy Drut). Videre har Japan har ett medlem (Chiharu Igaya) og USA to (Anita L. Defrants og James L. Easton). IOC har 106 stemmeberettigede medlemmer og det sier seg selv at det gir små gevinster for de respektive vertsbyene å kjøpslå med stemmer.

Ikke stemmerett. For det andre har politikerne i de forskjellige landene ikke stemmerett. De forskjellige IOC-medlemmene representerer ikke noe land, men seg selv. Lula og Obama og andre politikere har ikke noe med hva de forskjellige IOC-representantene skal stemme på!

Inhabil. For det tredje kan ikke IOC-representanter fra et land med en kandidatby delta i stemmegivningen når denne byen er med i avstemmingen. De kommer først med når "hjembyen" er slått ut av konkurransen.

Hør nå her! Politikernes måte å uttrykke seg på i forkant av avstemmingen 2. oktober ligner mye på boikott-debatten i forkant av Beijing-OL. Da uttalte blant annet Sarkozy at han ville boikotte Beijing-OL på grunn av Kinas menneskerettighetsportefølje. Til Sarkozy og likesinnede er det bare en ting å si: politikere kan ikke boikotte OL, det er det bare nasjonale olympiske komiteer som kan gjøre!

Ingen kommentarer: