tirsdag 20. juli 2010

Slutten på fotball-VM?

Glasskulen. Fotball-VM er unektelig over – sommeren også. Det er tid for refleksjoner. Ønsker du inngående spilleranalyser anbefaler jeg å lese nettsiden Zonal Marking, ønsker du å lese kritiske betraktninger om mesterskapet bør du lese Vårt Lands artikler om VM og noen av de redaksjonelle artiklene til Dagbladet, og ønsker du føleri og vuvuzelahets leser du på nytt de fleste norske sportskommentarene. Jeg ønsker å spekulere i fotball-VMs fremtid basert på årets VM. Blir fotball-VM ødelagt av politiske konflikter?

Det spanske paradoks. Selv om Spania vant fotball-VM tror jeg ikke Spania vant mange nye fotballhjerter. De fleste som var glad for at Spania vant hadde Spania som forhåndsfavoritt. Spania scoret halvparten så mange mål som Tyskland og mindre mål enn både Nederland og Uruguay. Da jeg spurte en portugiser – jeg var på ferie i Portugal under fotball-VM – om hvem han håpet skulle vinne fotball-VM, sa han at han håpet Spania ville vinne fordi da kunne Portugal si at de tapte for det beste laget. Så glad var han i Spania.

Spania var det eneste landet i VM som ikke har en nasjonalsang. Derfor så du ingen spanjoler synge under avspillingen av nasjonal – eh – melodien. (Nord-Korea er et grensetilfelle fordi de sjelden synger nasjonalsangen sin, men heller synger en hyllest til sin store, avdøde leder Kim Il Sung). At Spania ikke har en sang å synge skyldes at man i Spania ikke har greid å bli enig om en ny tekst etter Francos død. Mangel på nasjonalsang har vært symbol på at Spania ennå ikke er et samlet land etter diktaturet. Derfor har mange hevdet at EM-gullet for to år siden og VM-gullet i år vil bidra til at Spania samles. Så enkelt er det ikke. De samme tankene ble fremmet da Frankrike vant VM og EM i 1998 og 2000. Seirene var eksempler på god integrasjon av innvandrere, ble det hevdet. Fiaskoen til Frankrike i årets VM har minnet oss på at koblingen mellom fotballseier og nasjonal forbrødring er høyst tvilsom. Det er fristende å trekke fram metaforen om å pisse i buksa osv.. Det kan synes som et skritt i riktig retning at det ble viftet med spanske flagg og at mange tok på seg spanske landslagsdrakter både i Baskerland og Katalonia, og at 75.000 feiret den spanske seieren i Barcelonas gater finaledagen. Men er det et godt tegn på spansk forbrødring? Neppe. Her er to betraktninger som kan sette forbrødringstanken i et mindre positivt lys:

Dagen før VM-finalen demonstrerte 1.1 millioner mennesker i Barcelonas gater mot en spansk rettsavgjørelse om at Katalonia ikke har anledning til å kreve selvstendighet fra Spania. Hvor mange av de 75.000 glade spanjolene dagen etter var med i demonstrasjonen dagen før?

• Om noen var med må vi spørre oss om hvorfor. En grunn kan være at mange feiret Barcelona-spillernes innsats under VM – for Barcelona-spillerne en slags ferieturnering. På Spania var det seks Barcelona-spillere i startoppstillingen i finalen ( semifinalen syv) og alle målene til Spania ble scoret av Barcelona-spillere. Kanskje mange feiret Barcelonas overlegenhet på det spanske landslaget?

Like lite sant som at Roma ikke ble bygget på en dag, forbrødres ikke Spania med et par fotballkamper.

Stereotypier knust. Fotballmessig har årets fotball-VM vært et veiskille på flere måter: sambastemplet til Brasil er borte, det solide italienske forsvaret er skutt i filler, Tyskland spilte morsom fotball og Ghana viste gode defensive takter. Aldri har det blitt sluppet inn færre mål (etter at man innførte 32 lag, vel og merke) og lag som USA og Sør-Korea løp lenger enn de fleste. Mange stereotyper ble knust i Sør-Afrika i år. Samtidig har årets fotball-VM vist et potensial for konflikt mellom nasjonale eliter som ønsker å sole seg i glansen av spillernes gunst, den vanlige tilhenger og spillerne som skal sørge for nasjonal stolthet.

Representant og velger. For politikere med respekt for seg selv er det viktig å være til stede på internasjonale idrettsarrangementer – både for å bli sett og for å møte likesinnede. Fra tv-stolen har vi sett prinser, prinsesser, dronninger, statsministere, ekspresidenter, ministere og eksministere i uvante positurer på tribunen når deres lag har spilt. I tillegg til vanlige kjendiser – som for eksempel Paris Hilton, Orlando Bloom, Mick Jagger og Leonardo DiCaprio – har VIPene med tilknytning til politikk fått se kamper fra beste tilskuerplass i Sør-Afrika. Inntoget av VIPer skapte så store problemer for vanlige supportere da Tyskland skulle spille semifinale mot Spania i Durban, at 2000 seter sto tomme under kampen fordi trafikken av VIP-fly på flyplassen i Durban var så stor at vanlige rute- og charterfly med fotballsupportere ikke fikk lande på flyplassen. Det er ikke bare VM-ballen som går i feil retning…

Nasjonal prestisje. Ved siden av dem som kun er på kamp for å bli sett eller se på kamp lever mange politikere i troen om at deres nærvær enten vil gi laget et løft eller at det vil gi dem selv en politisk gevinst. Deres nærvær fyller – tror de, og kanskje med rette – både en innenrikspolitisk rolle og en utenrikspolitisk rolle, og i mange land forventes det at nasjonale ledere tar del i den politiske fotballen. Dette mesterskapet er ikke noe unntak. To eksempler kan belyse dette fenomenet.

1. Den brasilianske presidenten Lula avbrøt brått sitt besøk til Sør-Afrika etter at Brasil ble slått ut av VM. Han var meldt til finalen, men møtte ikke opp med unnskyldning om at han måtte tilbake til Brasil for å støtte opp under arbeidet med flomkatastrofen i Brasil. Denne forklaringen står til tvilende. Han hadde garantert vært der hadde Brasil kommet til finalen. Og hva om finalen gikk mot Argentina?

2. I Argentina var man i de politiske kretser i tvil om Argentina i finalen var et gode eller ikke. Hadde laget nådd finalen ville trolig den argentinske presidenten Cristina Fernandez dratt for å se kampen. Da måtte hun avlyst et møte med Kinas øverste ledere, slik hun gjorde i januar til stor misnøye for lederne i det kinesiske kommunistpartiet. Argentina kunne tapt store avtaler med Kina. Mannen til dagens president, ekspresident Nestor Kirchner, har erfaring med tapte avtaler på grunn av fotball. Han lot for noen år siden sjefen for Hewlett-Packard (HP) vente svært lenge til et avtalt møte fordi han var opptatt med å prate med Diego Maradona. HP-sjef Carly Fiorina ble så forbannet at hun i stedet investerte sine penger i Brasil! I disse dager sitter Fernandez i samtaler i Beijing, takket være dårlig fotball…

Hovedbudskapet med disse eksemplene er at mange statsleder legger mye politisk prestisje i landets fotballprestasjoner.

Internasjonal møteplass. Men det er også andre utenrikspolitiske dimensjoner ved VM. Fotball-VM blir en møtearena for politikere fra hele verden og den blir brukt som arena for samtaler og forhandlinger. I Beijing-OL så vi tydelig hvor redde mange politikere var for å komme i unåde hos Kina – boikottspørsmålet var nesten helt fraværende og det var et rekordantall med statsoverhoder på tribunen under åpningsseremonien. Men det er ikke bare respekt for vertsnasjonen som er fremtredende. Den sørafrikanske presidenten Jacob Zuma benyttet anledningen både til å promotere eget land med fotball-VM og til å ha politiske samtaler med mange av statslederne som kom til mesterskapet. For dem som arrangerer mesterskapet er det viktig å få mest mulig for pengene man har investert i mesterskapet, men det er også viktig for besøkende å få noe igjen for reisen – i hvert fall tilsynelatende. Skulle fotballaget tape kan man i hvert fall legitimere reisen med et møte med en politisk motpart.

Klubb foran landslag? Økt grad av klubbmakt er et annet poeng ved årets mesterskap. Med unntak av spillere fra Barcelona og Bayern München underpresterte de fleste stjernene fra de største og rikeste klubbene i Europa. Spillere fra Premier League gjorde det desidert dårligst. Det kan være på grunn av det harde kampprogrammet i England og andre ligaer. En indikasjon på det er at spillere med lite spilletid i de største ligaene presterer best på landslaget. Det kan være utenomsportslige grunner. Etter VM har det for eksempel vist seg at Wayne Rooney var i rettssak med sitt tidligere agentbyrå under VM, Christiano Ronaldo ble far gjennom surrogatmor i første VM-uke og Leonel Messi planla veldedighetsfotball i Panama og Haiti under mesterskapet. Ingen av disse hadde særlig gode mesterskap. Men det kan også hende at lysten på å representere landet er mye mindre enn lysten til å prestere for dem som betaler lønna – nemlig klubblaget. Landslaget får dermed et B-preg.

Loven om økende ulikhet. Og her er vi ved kjernen av hvordan årets mesterskap utfordrer vår forestilling av fotball og fotball-VM. Årets VM kan være starten på et økende gap mellom politikeres forventninger til fotball-VM og deres ønsker om å slå politisk mynt på fotball og spillernes omsorg for landslaget. Forsterkes denne tendensen kan vi se dramatiske endringer på det internasjonale fotballkartet. Her er endringer som kan komme fortere enn vi aner:

1. Det kan oppstå flere konflikter mellom politiske myndigheter og fotballspillere som enten ikke vil spille for landslaget eller som underpresterer. I år har vi sett at den franske presidenten har satt sammen en granskningskommisjon for å gå det franske landslaget i sømmene og at den nigerianske presidenten har suspendert sitt landslag fra all virksomhet. Framtiden kan by på flere slike konflikter mellom politiske ledere og egne landslag skulle konflikten mellom politiske ledere og spillere øke.

2. Vi kan også få se mer av politikere som engasjerer seg sterkere for rettighetene til eget lag enten ved at man engasjerer seg i seedingsystemet til mesterskap slik at landet får – i teorien - enklest mulig reise fram til en eventuell finale, eller politikere som søker å få omgjort avgjørelser eller endret regelverket slik at det kommer eget lag til gode. At den britiske statsministeren engasjerer seg i spørsmålet om videodømming etter at England fikk underkjent et mål som var inne er et eksempel som det kan bli flere av i framtidige mesterskap.

3. FIFA er som oftest krystallklare når politikere blander seg inn i landslagsfotballen. FIFA har truet både Frankrike og Nigeria med sanksjoner hvis myndighetene blir for nærgående. Med økende grad av innblanding fra politikere for å få fotballforbund til å prestere bedre eller for å presse FIFA til å gjøre endringer til eget beste vil FIFA få en langt større politisk rolle. Da kan det oppstå flere og langt mer alvorlige konflikter mellom FIFA og nasjonale myndigheter.

4. Vi kan komme til å se endringer i statsborgerskapslover eller unntaksregler om statsborgerskap for fotballag. Etter press fra det tyske fotballforbundet endret Tyskland for noen år siden sine statsborgerskapslover slik at andre- og tredjegenerasjons innvandrere lettere skulle få statsborgerskap og dermed få anledning til å spille for det tyske landslaget. At denne politikken har hatt stor betydning så vi i år. Det var få tradisjonelle tyske navn på det tyske landslaget, og fotballen var også annerledes. En annen ting er å åpne for arbeidsinnvandring for å fylle på med gode spillere skulle egne borgere nekte å spille på landslaget. Vi ser tydelig tendensen i dag. Det er for eksempel mange brasilianere på flere europeiske landslag i dag og flere kommer det sikkert til å bli. Slik arbeidsinnvandring kan på sikt snu opp-ned på FIFA-rankingen ved at små land kan kjøpe seg til suksess.

Hommage to Catalonia? Denne utviklingen vil selvfølgelig kun skje så lenge politikere finner interesse i fotball og ser en sammenheng mellom fotball og nasjonal omdømmebygging. Men fotball-VMs rolle kan miste sin glorie. Det er en tendens til at klubblagene – særlig i Europa – omfattes av mer interesse enn landslagene både hos spiller og supportere. Hvor mange ganger har du ikke hørt av venner og kjente under dette VM at de holder med Spania fordi Torres spiller der og han spiller på Liverpool? Eller Argentina fordi der spiller Barcelona-spilleren Messi, eller Rooney, England og United? Stadig oftere kobles klubblaget til landslaget, og du skal ikke se bort i fra at klubblagsturneringer a la Champions League på sikt erstatter fotball-VM i dagens form. Da vil også politikeren hoppe etter og knytte seg til bestemte klubblag. Da trenger de ikke lenger bare å representere et lag, men de kan også gå inn som eiere. Skjer det er jeg sikker på at Spania må basere seg på import av spillere fra andre land eller regioner for å hamle opp med katalanernes landslag Barcelona! Da må de finne noen som har hjerte for Spania. Det holder ikke med bill. mrk: må kunne den spanske nasjonalsangen…

3 kommentarer:

Anders sa...

Solid oppsummering!

Anders R.

Lars sa...

Hei Andreas,

Knakende god skriving du holder på med om dagen.
Etter å gått i klassen din i 3 år på videregående hadde jeg ingen aning om at du skulle føre pennen såpass.

Bare en kort kommentar angående antall katalanere i demonstrasjonstoget:

Etter å ha bodd 10 år i Barcelona har jeg lært at alle "offisielle" tall på folkemengder her nede må tas med 47 klyper salt.

I fjor organiserte PP, opposisjonspartiet, en demonstrasjon i protest mot det nye abortforslaget til regjeringen. Ifølge PP var det 2 millioner som møtte opp, i henhold til politiet var det 1,5 millioner.
Til slutt kom et privat firma på banen, med telling av folkemasser som spesialitet, de tar simpelthen satelittbilder av hele massen og så setter et dataprogram et tall på hvert eneste hode i mengden.

De kom til 63 000 personer, det er et stykke derfra og opp til 2 millioner!

Samme selskap talte folkemengden i Barcelona under nevnte frigjøringsdemonstrasjon og de talte 56 000. Igjen, et stykke derfra og opp til 1,1 millioner.

Med andre ord var det nesten 7 millioner katalanere som IKKE var med i demonstrasjonen.

Man kan tolke det som man selv vil :-)

Hilsen Lars Rikmo

andreas sa...

Lars, takk for kommentar! hyggelig å kunne overraske en utlending! takk for kommentar om folketelling. var det 75000?