IOC noe for Nobelkomiteen?

Tette koblinger IOC og Nobels fredspris. Flere ganger har IOC vært foreslått til Nobels fredspris. Etter alt bråket som har vært rundt IOC den siste tiden vil vel mange mene at IOC fortsatt bare kan drømme om fredsprisen. Men det er tettere bånd mellom IOC og Nobelsfredspris enn mange aner.

Olympisk fredsprisvinner. Den eneste fredsprisvinneren som har deltatt som utøver i OL er Philip John Noel-Baker som fikk Nobels fredspris i 1959 for sitt arbeid for nedrustning. Han deltok i OL tre ganger (1912, 1920 og 1924) og fikk sølv på 1500 meter i OL i Antwerpen i 1920. Han fikk ikke prisen for sine olympiske prestasjoner. Spørsmålet noen stiller seg er IOCs prestasjoner bør krones med Nobels fredspris.

Nobel og Coubertin. Den moderne olympiske idé og bevegelse ble skapt i omgivelsene til internasjonale fredsaktivister på 1800-tallet. Både Alfred Nobel og Pierre de Coubertin var sterkt påvirket av Bertha von Suttners bok Ned med våpnene. Nobels testamente ble skrevet i 1895 og Alfred Nobel døde året etter, samme år som de første moderne olympiske leker fant sted i Athen.

Fredsprisvinnere støtter IOC. På den olympiske kongress i 1894, på Sorbonne i Paris – da IOC ble opprettet – ble det presentert en liste over støttespillere til kongressen. På denne listen finner du Henri Dunant og Frederic Passy (de førets fredsprisvinnerne i 1901), Elie Ducommon (vinner i 1902), Bertha von Suttner (vinner i 1905), Fredrik Bajer (vinner i 1908) og Henri La Fontaine (vinner i 1913), i tillegg til Det internasjonale fredsbyrået (vinner i 1910) som var etablert i miljøet rundt alle disse fredsaktivistene. Ikke bare var de olympiske idealer tuftet på fredstanken og voldgift, men de hadde også støtte av flertallet av fredsprisvinnerne før den første verdenskrig. I tillegg var det mange andre Nobel-vinnere i Coubertins vennekrets, blant annet Wilhelm Ostwald, nobelprisvinner i kjemi i 1909.

Våpenhvile. Pierre de Coubertin var som sagt påvirket av de politiske aspektene ved antikkens OL og av den internasjonale fredsbevegelsen i sin samtid. I antikkens OL var det særlig den olympiske våpenhvilen - Ekecheiria - som Coubertin festet seg ved. I tilknytning til antikkens olympiske leker (fra år 776 f. Kr. til år 393 e. Kr.) ble det erklært våpenhvile, som varte en måned før, under og etter lekene. Hovedformålet med våpenhvilen var å sikre deltagere og tilskuere trygg reise til og fra lekene. Før OL på Lillehammer i 1994 innledet FN og den olympiske bevegelse et samarbeid for å blåse liv i våpenhvileideen fra antikkens OL. I 1993 henvendte 184 nasjonale olympiske komiteer seg til FN med en oppfordring om å være med på en verdensomspennende våpenhvile. Våpenhviletanken fikk formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Etter det har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med OL, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile.

Samaranch skuffet. Da Juan Antonio Samaranch fikk tale i FNs generalsforsamling under FNs 50-årsjubileum i 1995 var IOC-presidenten hellig overbevist om at han var en het fredspriskandidat, blant annet på grunn av OL-våpenhvilen og fordi han mente OL forente nasjoner som ellers var i krig og konflikt. Denne æren ble han aldri tildelt og det skal etter sigende være en av hans eksellenses største nederlag. En av grunnene til at han ikke fikk prisen kan være fordi han var sportsminister under Franco, en annen kan være at den olympiske bevegelse har et stykke igjen før den kvalifiserer til Nobels fredspris.

Nominert av Hitler. Pierre de Coubertin ble nominert til Nobels fredspris av det tyske utenriksdepartementet etter de ”vellykkete” lekene i Berlin i 1936 og han fikk 10.000 riksmark av Adolf Hitler for den gode reklamen lekene ga Tyskland. I ettertid har dette heftet ved den olympiske bevegelse. Men det er sannsynlig å tro at IOC har bitt nominert flere ganger etter dette. Med sitt tette samarbeid mellom IOC og FN – blant annet for å oppnå FNs tusenårsmål og med observatørstatus i FN – og den allmenne forstillingen om at sport nesten kan løse alle verdens problemer gjør at IOC stadig blir nevnt. Sist temaet ble nevnt var under OL i Vancouver da et IOC-medlem fra Uruguay foreslo at IOC aktivt burde kjempe for å få Nobels fredspris. Forslaghet fikk støtte fra FNs spesialrådgiver for sport, Wilfried Lemke som mente IOC var en meget sterk kandidat til fredsprisen. På dette svarte IOC-president Jacques Rogge at det ikke ligger i IOC ånd å foreslå seg selv til slike priser.

IOCs tur? Siden 1901 har 25 organisasjoner fått Nobels fredspris, men ingen av disse har brukt idrett som aktivt virkemiddel for å fremme freden. Jeg er sikker på at alle ved IOC-kontoret i Lausanne kan tenke seg at det blir 26 og at den nyvalgte IOC-presidenten Thomas Bach villig tar imot prisen på Coubertin, Noel-Baker og IOCs vegne. Alt i IOCs ånd. Men uten folkets applaus?