Tonys reise. Tony Blairs bok ”A Journey” har igjen satt søkelyset på hans kontroversielle tid som statsminister. I memoarboken blottlegger han seg selv og dem han har møtt, og det er selvfølgelig hans forhold til Gordon Brown og hans beslutning om å støtte USA i krigen i Irak som til nå har fått mest oppmerksomhet. Jeg mener at Tony Blairs rolle i spillet rundt London-OL bør få mer oppmerksomhet! I hvert fall etter å ha bladd i boka hans (sidene 544 - 552).
Overraskelse. Da London dro i land OL i Singapore i 2005 var det mange som mente at dette var Tony Blairs fortjeneste og at det var et lyspunkt i statsministerens ellers mørke hverdag. De fleste kommentarene om denne seieren dreide seg om hvor viktig han hadde vært for søkerkomiteen ved personlig å møte opp i Singapore. Men boken ”A journey” korrigerer dette bildet kraftig og viser at veien til IOC-representantenes hjerte ikke alltid går via sjarmoffensiver på offisielle IOC-møter.
Berlusconi fikser OL? I boken skriver Blair at han dro i ens ærend til Silvio Berlusconis hjem på Sardinia for å be ham om å påvirke de italienske IOC-delegatene. I 2005 hadde Italia den største kontingenten IOC-delegater – 5 personer. Berlusconi skal flere ganger ha spurt Blair om hvor viktig det var for han å få OL. Etter å ha svart "utrolig mye" (greatly) flere ganger skal Berlusconi ha sagt ”Du er min venn, jeg skal se hva jeg kan gjøre, men lover ingenting.” I siste avstemningsrunde vant London mot Paris med 54 mot 50.
Fryktet froskene. Tony Blair var egentlig imot OL, og hovedinnvendingen hans, i følge boken, var at det ville være en katastrofe for London å tape for Paris. President Jacques Chirac som hjalp Paris i Singapore får lite hederlig omtale i Blairs bok. I følge Blair hadde Chirac tatt seieren på forskudd. Chirac tapte!
Vanvittige summer. Det kan kanskje virke provinsielt å fremheve Blairs olympiske reise opp i all annen politikk, men dette er langt fra et marginalt tema i britisk politikk. For det første skapte London-OL et sårt tiltrengt oppsving for en hardt presset statsminister. Han fikk rett og slett et pusterom. For det andre viser det at regjeringsmedlemmer aktivt søker å påvirke IOC-representanter gjennom bekjentskaper i internasjonal politikk. Det er verken i den olympiske ånd eller i tråd med IOCs retningslinjer, som sier at IOCs beslutninger skalt tas på et uavhengig grunnlag. For det tredje hadde seieren store økonomiske konsekvenser for London og Storbritannia. Ett London-OL koster like mye som 3-4 års krigføring i Irak (Storbritannia trakk seg ut av Irak i april 2009) og Afghanistan.
OL og terrorisme. Kombinasjonen Irak (og Afghanistan) og London-OL er en svært god illustrasjon på hvor kompleks og paradoksal Tony Blairs statsministerperiode var. Tony Blair brakte Labour til store høyder og til valgseier i tre valg på rad. Nå blir han sett på som et skadedyr i Labour. Tony Blair ble med på USAs korstog i Afghanistan og Irak blant annet for å bekjempe terrorisme. Samtidig kan London-OL bidra til økt terrortrussel mot London og Storbritannia på grunn av britisk engasjement i nettopp Irak og Afghanistan. Tony Blairs reise er fortsatt ikke slutt. I neste bok kanskje han beskylder Berlusconi for økt terrortrussel mot Storbritannia? Spør Gordon Brown om verdien av vennetjenester med Tony Blair...
Overraskelse. Da London dro i land OL i Singapore i 2005 var det mange som mente at dette var Tony Blairs fortjeneste og at det var et lyspunkt i statsministerens ellers mørke hverdag. De fleste kommentarene om denne seieren dreide seg om hvor viktig han hadde vært for søkerkomiteen ved personlig å møte opp i Singapore. Men boken ”A journey” korrigerer dette bildet kraftig og viser at veien til IOC-representantenes hjerte ikke alltid går via sjarmoffensiver på offisielle IOC-møter.
Berlusconi fikser OL? I boken skriver Blair at han dro i ens ærend til Silvio Berlusconis hjem på Sardinia for å be ham om å påvirke de italienske IOC-delegatene. I 2005 hadde Italia den største kontingenten IOC-delegater – 5 personer. Berlusconi skal flere ganger ha spurt Blair om hvor viktig det var for han å få OL. Etter å ha svart "utrolig mye" (greatly) flere ganger skal Berlusconi ha sagt ”Du er min venn, jeg skal se hva jeg kan gjøre, men lover ingenting.” I siste avstemningsrunde vant London mot Paris med 54 mot 50.
Fryktet froskene. Tony Blair var egentlig imot OL, og hovedinnvendingen hans, i følge boken, var at det ville være en katastrofe for London å tape for Paris. President Jacques Chirac som hjalp Paris i Singapore får lite hederlig omtale i Blairs bok. I følge Blair hadde Chirac tatt seieren på forskudd. Chirac tapte!
Vanvittige summer. Det kan kanskje virke provinsielt å fremheve Blairs olympiske reise opp i all annen politikk, men dette er langt fra et marginalt tema i britisk politikk. For det første skapte London-OL et sårt tiltrengt oppsving for en hardt presset statsminister. Han fikk rett og slett et pusterom. For det andre viser det at regjeringsmedlemmer aktivt søker å påvirke IOC-representanter gjennom bekjentskaper i internasjonal politikk. Det er verken i den olympiske ånd eller i tråd med IOCs retningslinjer, som sier at IOCs beslutninger skalt tas på et uavhengig grunnlag. For det tredje hadde seieren store økonomiske konsekvenser for London og Storbritannia. Ett London-OL koster like mye som 3-4 års krigføring i Irak (Storbritannia trakk seg ut av Irak i april 2009) og Afghanistan.
OL og terrorisme. Kombinasjonen Irak (og Afghanistan) og London-OL er en svært god illustrasjon på hvor kompleks og paradoksal Tony Blairs statsministerperiode var. Tony Blair brakte Labour til store høyder og til valgseier i tre valg på rad. Nå blir han sett på som et skadedyr i Labour. Tony Blair ble med på USAs korstog i Afghanistan og Irak blant annet for å bekjempe terrorisme. Samtidig kan London-OL bidra til økt terrortrussel mot London og Storbritannia på grunn av britisk engasjement i nettopp Irak og Afghanistan. Tony Blairs reise er fortsatt ikke slutt. I neste bok kanskje han beskylder Berlusconi for økt terrortrussel mot Storbritannia? Spør Gordon Brown om verdien av vennetjenester med Tony Blair...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar