Toalettbesøk. På toalettet under åpningsseremonien i fotball-VM i Sør-Afrika i sommer tok den nordkoreanske ambassadøren til Pretoria et kraftig tak i armen til sin sørkoreanske kollega og truet Sør-Korea med ikke-spesifiserte tiltak hvis ikke Seoul stoppet å anklage Nord-Korea for å ha senket det sørkoreansk marinefartøyet Cheonan. Cheonan ble senket mars i år og 46 sørkoreanere døde. Denne hendelsen er et viktig bakteppe til det som når skjer mellom Nord- og Sør-Korea. Kanskje det var bombing av øya Yeonpyeong den nordkoreanske ambassadøren siktet til? Tildragelsen i Pretoria er en god illustrasjon på hvor få kanaler og anledninger de to koreane – som teknisk sett fortsatt er i krig – har til diplomatiske samtaler. Spørsmålet er om idrett kan brukes som diplomatisk kanal for å bedre forholdet mellom de to fiendene. Utover toalettbesøk på idrettsarenaer vel og merke.
Smarte idrettsutøvere. Vanligvis kritiseres idrettsutøvere for å bry seg lite om politikk. De er mest opptatt av seg selv og sitt. Men i noen tilfeller – særlig i tilfellet Korea – kan idrettsutøveres manglende politiske engasjement være en styrke. Vi så noen lyspunkter under årets Asia-mesterskap i Kina. På grunn av den nordkoreanske nedskytingen av det sørkoreanske skipet i mars har nord- og sørkoreanske utøvere offisielt ikke hatt lov til å snakke med hverandre under årets Asia-leker. Og det har forekommet protestaksjoner i basketball og fotball – men det har foregått på tribunen. Vanlig protestaksjon har vært å snu seg når nasjonalsangen til motparten blir spilt. Men man har også sett spontan forbrødring mellom utøvere fra de to landene: den sørkoreanske gullmedaljevinneren i pistolskyting, Hong Seong Hwan hjalp den nordkoreanske bronsevinneren Kim Jong Su opp på seierspallen til begges glede; det var en gemyttlig tone mellom de nord- og sørkoreanske spillerne basketballkampen mellom de to; og den kvinnelige sørkoreanske fekteren Yun ok-hee uttalte at fekterne fra de to landene er svært gode venner også utenfor banen. Selv om dette er spredte eksempler gir det i hvert fall noen glimt av håp.
Sportsdiplomati. Forholdet mellom de to landene har de siste tiårene vært bedre på idrettsbanen enn på det politiske plan. Fotball (ved siden av bordtennis, basketball, turn og taekwondo) har spilt en viktig rolle i forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. I 1990 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul og Pyongyang. Året etter deltok de to statene med felles lag i junior-VM i Portugal. Da Sør-Korea tok fjerdeplassen i fotball-VM i 2002, sendte Kim Jong-Il overraskende et gratulasjonstelegram til Sør-Koreas president Kim Dae Jung. Og i 2002 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul. De to landene marsjerte inn sammen på åpningsseremoniene i Sydney-OL i 2000 og i Athen-OL i 2004. I 2002 betalte Sør-Korea for den nordkoreanske heiagjengen til Asialekene i Busa, og utøvere fra de to landene marsjerte sammen under åpningsseremonien i Asialekene i Doha i 2006. Det var ventet at de skulle delta under samme flagg under OL i Beijing, men til manges skuffelse skjedde ikke det. Den offisielle begrunnelsen var at de ikke ble enige om uttaksreglene – Nord-Korea ville ha uttak basert på befolkningstall, mens Sør-Korea ville ta ut etter prestasjoner. Dette tilbakeslaget viste at Kina har – til tross for sin styrke – begrensete muligheter til å påvirke koreansk forsoning. Det er ikke bra for Kina.
2008. Bruker vi idrettsbanen som målestokk startet en ny frysningstid mellom de to landene i 2008. Et tydelig signal på det fikk vi på fotballbanen. Nord- og Sør-Korea spilte 26. mars 2008 for første gang på 15 år en tellende fotballkamp mot hverandre. Da spilte de kvalifiseringskamp for å komme til fotball-VM i Sør-Afrika 2010. Det var ikke problemfritt I utgangspunktet var det Nord-Korea som hadde hjemmebane. Men da Nord-Korea nektet Sør-Korea å bruke eget flagg og synge den sørkoreanske nasjonalsangen før kampen og heller foreslo at de skulle heise et fellesflagg og spille en felles koreansk hymne, flyttet FIFA kampen fra Pyongyang til Shanghai i Kina.
Mer enn toalettdiplomati. Flere har spekulert i om Sør-Koreas søknad om å få vinter-OL i PyeongChang 2018 og fotball-VM i 2022 vil bli spolert av nordkoreanske bomber og sørkoreansk uforsonlighet. Forutsatt at det ikke bryter ut full krig mellom de to koreane igjen er konflikten mellom de to landene et dårlig argument for ikke å gi Sør-Korea slike idrettsbegivenheter. Når vi vet at idrettsbanen er en av de få arenaene der nord- og sørkoreanere møtes kan slike mesterskap og leker faktisk være med på å bygge bro. Det vi i hvert fall må unngå er at forholdet mellom de to landene kun får utfolde seg på toalettet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar