Dennis Rodman i Nord-Korea!

Viktigste kjendisnyhet. Den viktigste kjendisnyheten i sportsverdenen denne månedene finner du ikke i ski-VM, men i Nord-Korea! Dennis Rodman har vært på besøk. Og det er mildt sagt en sensasjon.

Basketfilm. Grunnen til at Rodman er i Nord-Korea er at han sammen med tre medlemmer av Harlem Globetrotters basketballag og VICE Media skal filme for HBO. Produksjonen skal vises i april 2013. At det er basketballspillere som kommer til Nord-Korea, og blir godt motttat er ikke overraskende. Det er favorittidretten til Kim Jong-un! Og han har arvet det sterke sportsengasjementet til sin far.

Nytt poengsystem i basketball. De fleste kjenner til Kim Jong-ils store bragd på golfbanen: 11 hole-in-one og 38 under par på èn golfrunde. Hans bowlingserie på 300 poeng er også legendarisk. Kim Jong-il var en NBA-fanatiker og skal ha hatt en komplett videosamling av Michael Jordans kamper fra Chicago Bulls-tiden på 1990-tallet. Da utenriksminister Madeleine Albright besøkte Kim Jong-il i 2000 hadde hun med seg en basketball signert av Michael Jordan. I dag er det en egen facebook-side som har som formål å hente denne hjem igjen!. Kim Jong-il hadde et sterkt ønske om å gjøre basketball til Nord-Koreas nasjonalsport. Han hadde også ideer om å lage et eget nordkoreansk poengsystem: tre poeng for slam dunk, fire poeng for en trepoenger som ikke berører kurven, åtte poeng for baller som går i kurven i de tre siste sekundene av en kamp, og ett minuspoeng for bom på frikast. Dette fikk han aldri realisert…

Jyplingen. Kim Jong-un har også vist interesse for basketball. Da han var student i Sveits viste han stadig fram bilde av seg selv sammen med Toni Kukoc fra Chicago Bulls og Kobe Bryant fra Los Angeles Lakers. Hvor bildet var tatt eller om det var manipulert er usikkert. Som et ledd i hans utdannelse som statssjef fikk Kim Jong-un ansvaret for det nordkoreanske fotballaget under fotball-VM i Sør-Afrika i 2010. Håpet var at laget skulle gjøre det bra og at det skulle øke hans status på hjemmebane. Det gikk motsatt vei. Laget røk ut av gruppespillet med kalassifre. Da laget kom hjem til Nord-Korea måtte de stå skolerett foran et tribunal på 400 personer og ta avstand fra treneren, som etterpå ble sendt i arbeidsleir. Kanskje basketball er redningen for den unge statslederen?

Pyongyangologi. I et par år jobbet jeg med problemstillinger knyttet til Nord-Korea (stort settom idrett og forsoning mellom Nord- og Sør-Korea). Tendensen var at de som mente mest om Nord-Korea aldri hadde vært der, og de som hadde vært der sjelden sa det de mente, fordi de var redd for at deres adgang til Nord-Korea skulle hindres av sine ytringer. I sum betyr det at det meste som skrives om Nord-Korea og Kim-klanen i disse dager har begrenset sannhetsgehalt og kun er spekulasjoner. Under den kalde krigen var det en vitenskaplig retning som het kremlologi. Det vi ser i dag er pyongyangologi. Tidligere i år var Google-sjefen på besøk i Nord-Korea. Det er slike overraskende besøk som fører til at vi får litt mer informasjon ut fra verdens mest lukkede land. Like it or not!

Gryende basketballdiplomati? Betyr dette besøket en bedre tone mellom USA og Nord-Korea. Obama er jo også svært interessert i basketball? I så fall er dette starten på et gryende baskeballdiplomati med en av landene i ondskapens akse!

Obamas kjernefysiske basketball?

Fra basketball til kjernefysisk fotball. Barack Obama er sammen med nesten 60 andre statsledere i Seoul på toppmøte om atomvåpensikkerhet. Der er han etter to hyggelige statsbesøk av Kinas visepresident Xi Jinping og Storbritannias statsminister David Cameron. Under begge besøkene ble det lagt inn tid til basketballkamper. I Seoul har Barack Obama den ene hånda på en fotball – ”den kjernefysiske fotballen”. Kanskje tiden er inne til å gi denne kofferten et nytt navn?

Den lille svarte. Selv om Nord-Korea ikke er et offisielt tema på konferansen er det Nord-Koreas annonserte oppskyting av en langdistanserakett i begynnelsen av april og Nord-Koreas atomprogram det snakkes mest om på toppmøtet. Det er nesten litt paradoksalt at Obama under dette møtet sitter med en finger på en svart liten atomkoffert som inneholder manualen til USAs kjernevåpenarsenal og som gir presidenten retningslinjer for hvordan han kan sette i gang et kjernefysisk angrep.

Dropkick. Koffertens kjælenavn er ”den kjernefysiske fotballen” (”nuclear football”). Den kjernefysiske fotballen ble utviklet av Kennedy-administrasjonen i kjølvannet av Cuba-krisen i 1962. Kjælenavnet fikk den fordi en tidligere versjon av USAs kjernefysiske plan (Single Integrated Operational Plan, SIOP), som ble utviklet under president Eisenhower, hadde kodenavnet ”dropkick”. ”Dropkick” er et begrep fra amerikansk fotball og betyr at man skyter ballen etter at den spretter i bakken en gang.

Slam dunk. I amerikansk utenrikspolitikk har basketballmetaforer blitt belastet etter at tidligere CIA-sjef George Tenet sa til navnebror Bush at opplysningene om Saddam Husseins kjernefysiske våpen var en ”slam dunk”. Men så viste det seg at Saddam ikke hadde kjernefysiske våpen. Kanskje tiden er inne til å trekke inn basketball i kjernevåpenpolitikken igjen?

Den kjernefysiske basketaballen. Nord Koreas nye leder Kim Jong-un har sterk interesse for basketball. Da han var student i Sveits viste han blant annet stadig fram bilde av seg selv sammen med Toni Kukoc fra Chicago Bulls og Kobe Bryant fra Los Angeles Lakers. Kanskje tiden er inne til å utvide reportoaret i Obamas basketballdiplomati? Basketball er kanskje det eneste språket den nye lederen i Nord-Korea skjønner? Hva med å døpe om Obamas atomkoffert til ”den kjernefysiske basketballen”? Da bør i hvert fall nordkoreanerne skjønne hva som er konsekvensen av sin egen atompolitikk og be om time out?

IOCs diplomatiske evner

Opptur. Denne måneden har vært en eneste opptur for IOC. Ikke bare kommer den mektige OL-komiteen godt ut sammenlignet med et skakkjørt FIFA, IOC har også drevet diplomati på høyt politisk nivå. Med sin sterke merkevare OL, sin sterke posisjon i FN, og sin sterke makt overfor de som søker OL, er IOC i ferd med å feste grepet som en sentral aktør i internasjonal politikk. Hvor skal dette ende?

Nord- og Sør-Korea. Valget av PyeongChang som arrangør av vinterlekene i 2018 var ikke overraskende, og det er flere grunner til at de endelig gikk av med seieren. Dette var det tredje forsøket til den sørkoreanske byen. Frans Beckenbauer har – i skuffelsen over at München ikke vant – hevdet at sørkoreanerne fikk OL på grunn av sympati. Det er en slagen manns analyse. Søknader blir som regel bedre og bedre, jo flere ganger man skriver den. Det gjaldt også for PyeongChang. PyeongChangs presentasjon i Durban var uten tvil den beste og markedspotensialet til vintersport i Asia er svært stort sammenlignet med Europa. Det var hovedgrunnene til at de fikk flertall i første valgrunde. Men det er også et tilleggsmoment av langt større dimensjoner enn vintersport som gjør at potensialet til PyeongChang er stort. Kanskje kan vinter-OL bidra til å forsone Nord- og Sør-Korea?

Da PyeongChang søkte OL i 2014 fikk de åpent støtte fra Nord-Korea. Som et ledd i søknaden drev de også idrettsutveksling med nordkoreanerne. Kanskje la de den gangen for mye vekt på forsoning og for lite på selve arrangementet? I år så det ut som strategien var riktig. Det har hele tiden vært viktig for sørkoreanerne å bygge seg opp som merkevare. Et problem har vært navnelikheten med den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang. Problemet ble løst med at man skrev inn en stor C midt i navnet - PyeongChang. Samtidig er det vanskelig å fjerne seg helt fra de politiske realitetene siden Gangwon-provinsen – der OL skal være – er delt mellom Nord- og Sør-Korea. Det gjør forsoningsproblematikken svært spesiell.

IOC har siden OL i Tokyo forsøkt å forsone de to koreanske fiendene. I forkant av OL i Seoul i 1988 forhandlet man om å arrangere noen øvelser i Nord-Korea, i Sydney 2000 og i Athen 2004 marsjerte de to landene sammen inn under åpningsseremonien, og i forkant av Beijing forhandlet de om å delta under samme flagg (noe som mislykkes). Så langt har IOC ikke greid å forsone Nord- og Sør-Korea på idrettsbanen. Kanskje greier de det denne gangen? I følge IOCs charter er det kun én by som kan arrangere OL. Lemper de på dette kravet i 2018 kan veien til Nobels fredspris være kort…

Midtøsten. Under møtet i Durban der PyenongChang ble valgt som OL-by sa Pere Miro, IOCs direktør for forbindeler mellom nasjonale olympiske komiteer at en israelsk delegasjon snart var på vei til Ramallah på Vestbredden for å følge opp avtalen som ble inngått mellom Israel og Palestina i januar i år. Avtalen dreier seg om samarbeid foran OL i London neste år. Dette samarbeidet skal ikke bare føre til best mulig OL-deltagelse for de to fiendene , men også til at de skal delta i middelhavslekene i Tyrkia i 2013.

Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994. er ikke ofte israelere drar til Vestbredden i offisielt ærend. Det gjør de nå, takket være IOC.

Nord-Korea-Japan. 14. juli skal det være møte i det asiatiske olympiske råd (Olympic Council of Asia) i Japan. På grunn av kjernevåpentestingen til Nord-Korea har Japan siden oktober 2006 vært stengt for nordkoreanere. Nå ser det ut som den japanske regjeringen kommer til å gi det nordkoreanske IOC-medlemmet Chang Ung visum for å delta på møtet i det asiatiske olympiske råd. I så fall er det første gang at en offisiell representant fra Nord-Korea kommer på besøk til Japan siden viseutenriksminister Kim Kye Gwan var på besøk i 2006. Chang er offisielt invitert av den japanske OL-komiteen og det japanske idrettsforbundet. Skulle han slippe inn i Japan viser det at idrettsorganisasjoner kan være en viktig kanal for diplomati som også politikere kan dra nytte av. Og midt i dette står IOC.

Sør-Sudan? IOCs internasjonale rolle illustreres ofte med at det er flere medlemsland i IOC enn det er i FN. Under lekene i Beijing var 204 (av 205) land representert, mens det er 192 land med i FN. Siden OL i Beijing har imidlertid IOC mistet ett medlem: De nederlandske attiller. Grunnen er simpelthen at den politiske enheten er oppløst. Under OL i London får utøvere fra Attillene enten delta under OL-flagget, for Nederland eller Aruba. Samtidig har det kommet en fersk stat på det politiske kartet: Sør-Sudan. For å danne en nasjonal olympisk komité må man anerkjennes av minst fire internasjonale idrettsforbund, og det er først når man har etablert en nasjonal olympisk komité at man kan delta i OL. Tiden er knapp for den ferske staten til å få anerkjennelse av fire forbund, og mange mener at Sør-Sudan ikke kvalifiserer til OL-deltagelse før Rio i 2016. Samtidig vet vi at IOC tidligere har gitt dispensasjon for både Palestina og Øst-Timor for å delta i OL. Skulle IOC gi Sør-Sudan et ”wild card” i OL neste år garanterer jeg at den sørsudanske troppen definitivt vil få mest applaus på åpningsseremonien. En applaus for IOC rolle i internasjonal politikk.

Spesielle nordkoreanske fotballspillere

4.25. Flesteparten av de nordkoreanske fotballspillerne som entrer banen mot USA i fotball-VM for kvinner tirsdag 28. juni, kommer fra en fotballklubb med ett av de mest spesielle klubbnavnene: 4.25. Navnet på laget er simpelthen datoen for opprettelsen av det nordkoreanske forsvaret: 25. april 1932. Men det er ikke bare det som er spesielt med det nordkoreanske laget.

Populære. Det nordkoreanske kvinnelaget er langt mer kjent og mer populært enn det nordkoreanske herrelandslaget både i og utenfor Nord-Korea. Det kan være flere grunner til det. En grunn er at de – til tross for dårlige prestasjoner i mesterskap de siste årene – ligger på en 8. plass på FIFA-rankingen. USA ligger på førsteplass. En annen grunn er at dette fotballaget er gruppen av nordkoreanere som kanskje har møtt amerikanere flest ganger de siste årene. Når de møtes i Tyskland i 2011 er der fjerde gangen på rad at USA og Nord-Korea møtes til innledningsspill i et VM. De to første gangene tapte Nord-Korea, mens de i forrige VM overrasket amerikanerne og greide 2-2, etter å ha ledet 2-1 til det 69. minutt. I 2007 var amerikanerne klare favoritter, det er de også denne gang selv om amerikanerne har slitt i oppkjøringa til dette mesterskapet. En tredje grunn er den vennlige tonen som har rådet mellom de to landene i disse mesterskapene. Etter kampen i forrige VM uttalte den amerikanske treneren Greg Ryan at Nord-Korea er et fantastisk lag og at de spilte strålende angrepsfotball og forsvarte seg godt. Den nordkoreanske treneren Kim Kwang Min (som også er trener under dette mesterskapet) kontret med å si at han anser USA som det beste laget i verden, og at Nord-Korea var heldig som ikke møtte et USA-lag som spilte opp mot sitt beste. Hva om amerikanske og nordkoreanske politikere tilnærmet seg hverandre på samme måten. Kanskje de har noe å lære av sine lands kvinnelandslagstrenere? Skulle Nord-Korea slå USA denne gangen blir de enda mer spesielle og populære!

Alderen tynger? Det nordkoreanske laget er fotball-VMs yngste, med en snittalder på 20 år og 11 måneder. Vanligvis sier man at et så ungt lag har fremtiden foran seg. Det trenger ikke å være sant for dette laget. Ryktene om det nordkoreanske herrelandslaget etter fiaskoen i fotball-VM i Sør-Afrika er mange. Et rykte er at spillerne ble sendt rett til omskolering og gruvearbeid. Når det ryktes at Nord Koreas ”kjære leder” har gjort alt for at kvinnelaget skal gjøre det bra og at han forventer seier mot USA kan det hende at Nord-Korea stiller med nok et nytt ungt lag ved neste korsvei, skulle amerikanerne gå av med seieren. For nordkoreanernes del kan vi håpe på at ballen er rund også for dem.

Koreansk toalettdiplomati

Toalettbesøk. På toalettet under åpningsseremonien i fotball-VM i Sør-Afrika i sommer tok den nordkoreanske ambassadøren til Pretoria et kraftig tak i armen til sin sørkoreanske kollega og truet Sør-Korea med ikke-spesifiserte tiltak hvis ikke Seoul stoppet å anklage Nord-Korea for å ha senket det sørkoreansk marinefartøyet Cheonan. Cheonan ble senket mars i år og 46 sørkoreanere døde. Denne hendelsen er et viktig bakteppe til det som når skjer mellom Nord- og Sør-Korea. Kanskje det var bombing av øya Yeonpyeong den nordkoreanske ambassadøren siktet til? Tildragelsen i Pretoria er en god illustrasjon på hvor få kanaler og anledninger de to koreane – som teknisk sett fortsatt er i krig – har til diplomatiske samtaler. Spørsmålet er om idrett kan brukes som diplomatisk kanal for å bedre forholdet mellom de to fiendene. Utover toalettbesøk på idrettsarenaer vel og merke.

Smarte idrettsutøvere. Vanligvis kritiseres idrettsutøvere for å bry seg lite om politikk. De er mest opptatt av seg selv og sitt. Men i noen tilfeller – særlig i tilfellet Korea – kan idrettsutøveres manglende politiske engasjement være en styrke. Vi så noen lyspunkter under årets Asia-mesterskap i Kina. På grunn av den nordkoreanske nedskytingen av det sørkoreanske skipet i mars har nord- og sørkoreanske utøvere offisielt ikke hatt lov til å snakke med hverandre under årets Asia-leker. Og det har forekommet protestaksjoner i basketball og fotball – men det har foregått på tribunen. Vanlig protestaksjon har vært å snu seg når nasjonalsangen til motparten blir spilt. Men man har også sett spontan forbrødring mellom utøvere fra de to landene: den sørkoreanske gullmedaljevinneren i pistolskyting, Hong Seong Hwan hjalp den nordkoreanske bronsevinneren Kim Jong Su opp på seierspallen til begges glede; det var en gemyttlig tone mellom de nord- og sørkoreanske spillerne basketballkampen mellom de to; og den kvinnelige sørkoreanske fekteren Yun ok-hee uttalte at fekterne fra de to landene er svært gode venner også utenfor banen. Selv om dette er spredte eksempler gir det i hvert fall noen glimt av håp.

Sportsdiplomati. Forholdet mellom de to landene har de siste tiårene vært bedre på idrettsbanen enn på det politiske plan. Fotball (ved siden av bordtennis, basketball, turn og taekwondo) har spilt en viktig rolle i forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. I 1990 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul og Pyongyang. Året etter deltok de to statene med felles lag i junior-VM i Portugal. Da Sør-Korea tok fjerdeplassen i fotball-VM i 2002, sendte Kim Jong-Il overraskende et gratulasjonstelegram til Sør-Koreas president Kim Dae Jung. Og i 2002 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul. De to landene marsjerte inn sammen på åpningsseremoniene i Sydney-OL i 2000 og i Athen-OL i 2004. I 2002 betalte Sør-Korea for den nordkoreanske heiagjengen til Asialekene i Busa, og utøvere fra de to landene marsjerte sammen under åpningsseremonien i Asialekene i Doha i 2006. Det var ventet at de skulle delta under samme flagg under OL i Beijing, men til manges skuffelse skjedde ikke det. Den offisielle begrunnelsen var at de ikke ble enige om uttaksreglene – Nord-Korea ville ha uttak basert på befolkningstall, mens Sør-Korea ville ta ut etter prestasjoner. Dette tilbakeslaget viste at Kina har – til tross for sin styrke – begrensete muligheter til å påvirke koreansk forsoning. Det er ikke bra for Kina.

2008. Bruker vi idrettsbanen som målestokk startet en ny frysningstid mellom de to landene i 2008. Et tydelig signal på det fikk vi på fotballbanen. Nord- og Sør-Korea spilte 26. mars 2008 for første gang på 15 år en tellende fotballkamp mot hverandre. Da spilte de kvalifiseringskamp for å komme til fotball-VM i Sør-Afrika 2010. Det var ikke problemfritt I utgangspunktet var det Nord-Korea som hadde hjemmebane. Men da Nord-Korea nektet Sør-Korea å bruke eget flagg og synge den sørkoreanske nasjonalsangen før kampen og heller foreslo at de skulle heise et fellesflagg og spille en felles koreansk hymne, flyttet FIFA kampen fra Pyongyang til Shanghai i Kina.

Mer enn toalettdiplomati. Flere har spekulert i om Sør-Koreas søknad om å få vinter-OL i PyeongChang 2018 og fotball-VM i 2022 vil bli spolert av nordkoreanske bomber og sørkoreansk uforsonlighet. Forutsatt at det ikke bryter ut full krig mellom de to koreane igjen er konflikten mellom de to landene et dårlig argument for ikke å gi Sør-Korea slike idrettsbegivenheter. Når vi vet at idrettsbanen er en av de få arenaene der nord- og sørkoreanere møtes kan slike mesterskap og leker faktisk være med på å bygge bro. Det vi i hvert fall må unngå er at forholdet mellom de to landene kun får utfolde seg på toalettet.

Nord-Korea - fra ondskapens akse til dødens gruppe

Politiske poenger. Det er enkelt – og kanskje lettvint? – å lage politiske poenger ut av årets fotball-VM i Sør-Afrika. Bare det at VM er i Sør-Afrika bærer mye politikk med seg. Brasilianske og portugisiske medier har for lenge siden startet ordkrigen før møtet mellom den tidligere kolonimakten og kolonien (gruppe G). Det samme har engelske og amerikanske medier før møtet mellom England og USA (gruppe C), og spanske og chilenske/honduranske medier før møtene mellom Spania og Chile og Spania og Honduras (gruppe H). Men etter at Nord-Korea senket et sørkoreansk krigsskip i mars i år er det knyttet flest politiske poenger til kampene Nord- og Sør-Korea skal spille.

Koreansk optimisme. Det er første gang de to koreane skal delta i fotball-VM sammen. Før nedskytingen av krigsskipet og avsløringen av at det var Nord-Korea som hadde senket skipet hersket det optimisme på den koreanske halvøy om at årets fotball-VM og et mulig fotball-VM i Sør-Korea i 2022 skulle føre til tøvær mellom de to krigførende statene. I forkant av årets VM foreslo noen sørkoreanske parlamentarikere at Nord- og Sør-Korea skulle organisere felles heiagjenger til de to respektive lands kamper – slik de også planla før OL i Beijing, men ikke lykkes med. Lederen for den sørkoreanske søkerkomiteen til fotball-VM i 2022 – den tidligere finansministeren Han Sung-joo – har også foreslått at tre eller fire kamper i mesterskapet om 12 år skal spilles i Nord-Korea.

Forsoning på idrettsbanen. Det er på idrettsbanen at de to landene har hatt sine lykkeligste stunder siden Korea-krigen ble til våpenhvile i 1953. Et av høydepunktene var Sydney-OL da de to landene marsjerte inn sammen under åpningsseremonien bak et felleskoreansk flagg. Dette flagget ble også heist da de to landene spilte mot hverandre i VM-kvalifiseringskampen i Seoul i fjor – en av kampene som førte begge lagene videre til VM. Og i følge nordkoreanske medier var det de taktiske rådene fra Kim Jong-il som sørget for Nord-Korea kvalifiserte seg... Da fikk Nord-Korea støtte fra en sørkoreansk heiagjeng. (Utenlandske heiagjenger er ofte de eneste som gir Nord-Korea støtte når laget spiller utenlands siden svært få nordkoreanere får reise ut av landet for å støtte laget sitt…). Forrige gang VM var i Sør-Korea (i 2002 sammen med Japan) satt nordkoreanske soldater opp en egen tv-skjerm i den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea for å følge med sine sørkoreanske brødres vei til en historisk semifinale. Denne begivenheten er foreviget i filmen ”Dreams Come True” og er et sterkt vitnesbyrd om at selv hardbarka offiserer lar seg smelta av fiendens gode fotballspill.

Massakre i Zimbabwe. Forrige gang Nord-Korea deltok i fotball-VM – i 1966 – ble de manges maskot blant annet fordi de slo ut Italia og ledet 3-0 mot Portugal (før de tapte 5-3). I filmen ”The Game of Their Lives” sier spillerne at en av grunnene til at de tapte mot Portugal var søvnmangel som skyldtes krusifiksene som hang over sengene deres i klosteret de bodde i før kampen. Gudene var altså mot dem i denne kampen. Om ikke gudene har gitt nordkoreanerne støtte har i hvert fall Robert Mugabe forsøkt å slå politisk mynt på laget. Mugabe har invitert det nordkoreanske laget til å forberede seg til mesterskapet i Zimbabwe. Reisemessig er dette en fordel for koreanerne, siden Zimbabwe grenser til Sør-Afrika. Politisk er dette bortenfor grenseland: i 1982 ble 20.000 zimbabwere (ndebelere) drept av hæren i provinsen Matabeleland. Brigaden som sto for massakren var lært opp av nordkoreanske rådgivere! Saken blir ikke bedre av at den planlagte treningsleiren var lagt til nettopp denne provinsen. Nå er den riktignok flyttet til Harare. Mugabes initiativ har fått flere ndebelere til å organisere til protester mot det nordkoreanske laget når de spiller kamper i Sør-Afrika.

Fra ondskapens akse til dødens gruppe. I kampen mot terror ble Nord-Korea plassert i ondskapens akse. I fotball-VM skal de spille kamper i dødens gruppe. Der skal de møte Brasil, Elfenbenskysten og Portugal. Få levner laget sjanser i denne gruppen. Skulle underet fra 1966 leve videre og Nord-Korea vinne gruppen kan de møte Sør-Korea i semifinalen i Cape Town 6. juli, hvis naboen i sør blir nr. 2 i sin gruppe. Det vil uten tvil bli den mest politiserte kampen i VM. Da gjetter jeg på at militærøvelser mellom USA og Sør-Korea opphører og at alle våpnene i den demilitariserte sonen blir lagt ned – i hvert fall i 90 minutter pluss eventuelle ekstraomganger og straffespark. Til da får vi følge med på diskusjonene om Portugal er å regne for Brasils b-lag eller ikke.

Olympisk tostatsløsning - Obamas redningsplanke?

Overraskende fredspris. Årets Nobels fredspris var overraskende og den har skapt mye humor på bekostning av Barack Obama og Thorbjørn Jagland. Vitsene om Obama dreier seg om mangelen på resultater i amerikansk fredsarbeid, mens vitsene om Nobelkomiteens formann dreier seg om hans dårlige dømmekraft, og hans ønsker om å smykke seg med et møte med den amerikanske presidenten. Hva om vinneren var IOC?

IOC nominert? Dette kan kanskje virke som et søkt tankeeksperiment, men er ikke helt useriøst. Selv om flere komitémedlemmer i år har hintet om at de egentlig var i mot Obamas kandidatur er nominasjonene, komitédiskusjonene og innstillingene hemmelig i 50 år. Derfor er det vanskelig å vite om IOC har vært nominert de siste femti årene og om de har blitt seriøst vurdert. Men vi vet at de har vært nominert for mer enn femti år siden og flere som har mulighet til å nominere har sagt at de har fremmet IOCs kandidatur i de senere år. Og: det er en forutsetning at du blir nominert til fredspris for å vinne den…

IOC som fredsdue. IOC har på forskjellige måter solgt seg selv som fredsdue. Hele den olympiske idé er basert på et fredsbudskap, IOC fremhever seg som en apolitisk organisasjon med mulighet for å forene nasjoner i konflikt og organisasjonen har fremmet fredsprosesser på flere måter. Med Beijing-OL som bakteppe vil vel mange nekte for at dette er sant, men IOC har faktisk noen positive historier å vise til. De mest kjente initiativene er den olympiske våpenhvilen og forsoningsprosessen mellom Sør- og Nord-Korea. Den olympiske våpenhvilen har vært fremmet i FN siden Lillehammer-OL og forsoningsprosessen mellom de to koreanske statene startet allerede på 1950-tallet. Våpenhvilen har til nå kun hatt papirverdi – under Beijing-OL brøt for eksempel Russland og Georgia våpenhvilen på åpningsdagen da de gikk til krig mot hverandre.

IOCs Korea-eksperiment. Korea-eksperimentet er usikkert, men har potensialet til å bli et idrettslig fredsinitiativ utenom det vanlige. I etterkant av Koreakrigen fikk IOC problemer med å håndtere ett land med to olympiske komiteer. I følge det olympiske charter er ikke det tillatt. I forkant av Tokyo-OL i 1964 søkte de å løse denne floken ved å få dem til å stille med ett lag. Det gikk ikke. IOC gjentok forsøket i forkant av Seoul-OL i 1988 fordi de ikke ønsket at Nord-Korea skulle starte en ny boikottaksjon på linje med det man så i 1976, 1980 og 1984, fordi nordkoreanerne ikke fikk dele mesterskapet med sin fiende i sør. Dette strandet og Nord-Korea boikottet lekene i 1988.

Nedtur i Beijing. Korea-prosessen har hatt både oppturer og nedturer. En av nedturene fikk vi under OL i Beijing. Siden OL i Sydney i 2000 har Sør- og Nord-Korea marsjert sammen under åpningsseremonien i OL. Det var derfor knyttet stor spenning til åpningsseremonien i Beijing. Ville de gå sammen og ville de konkurrere på samme lag? De gjorde ingen av delene og mange trodde at det koreanske OL-sporet var ødelagt. Dette var også et tap for kinesisk idrettsdiplomati.

Pyeongchang løsningen? Men det er ennå lys i løypa. I denne måneden søkte den sørkoreanske byen Pyeongchang – for tredje gang – om å få vinter-OL. Håpet er at man nå skal få OL i 2018. Sørkoreanerne har ennå ikke avdekket sine visjoner for sitt tredje forsøk, men skuler vi tilbake på de to andre gangene de har søkt er det stor sannsynlighet for at de også denne gang vil fremheve samarbeid og forsoning med Nord-Korea. Forrige gang gikk Nord-Korea aktivt ut og støttet den sørkoreanske kandidaten og det ble mobilisert til idrettsutveksling mellom de to landene.

Tostatsløsning. Hva vil skje om Pyeongchang lufter muligheten om at Nord-Korea skal få holde noen av øvelsene? I følge det olympiske charter er det ikke lov å dele lekene mellom to byer. Dette var blant annet ryggmarksrefleksen til flere IOC-medlemmer da Hiroshima og Nagasaki lanserte muligheten for å arrangere OL sammen i 2020 etter at Tokyo tapte for Rio i 2016. På den annen side ble Beijing-OL arrangert i to olympiske nasjoner – Kina og Hong Kong.

Idrett som politisk branding. Det er en økende trend at store mesterskap legitimeres ved å henvise til utviklingsmål og forsoning. Fotball-VM i Sør-Afrika ble solgt inn som et forsonings- og utviklingsprosjekt og OL i Rio skal løfte Latin-Amerika opp. Vi vil sikkert se flere nye ”politiske brandingmesterskap” i framtiden og Pyeongchang kan være ett av dem.

Obama ler sist? Årets Nobels fredspris skal ha vært sterkt preget av Thorbjørn Jaglands ønsker og visjoner. Siden han idrettspolitisk er en ustabil person tror jeg ikke han hadde IOC langt opp på sin kandidatliste og det ble derfor heller ikke brukt mye tid på deres eventuelle kandidatur. Men siden Jagland sannsynligvis er ute av Nobelkomiteen i 2018 og flere idrettsarrangementer i framtiden vil knyttes opp mot politiske solskinnsprosjekter kan det hende den norske Nobelkomiteen må ta organisasjoner som IOC på større alvor. Hva om Obama støtter Pyeongchang og oppfordrer IOC til å lempe på charteret sitt og tillate at de to landene deler OL? Skjer det kan Obama glemme at Chicago tapte kampen om OL i 2016 og smykke seg med at han bidro til fred på den koreanske halvøy og Jagland kan rehabiliteres som komiteformann!

Politisk toppfotball

Ondskapens akse - Gruppe 2. Sjelden har fotball vært spekket med mer politikk enn det vi har sett de siste dagene, og gruppe 2 i Asia står i en særklasse. Sør-Korea hjalp Nord- Korea til fotball-VM i Sør-Afrika neste år og flere av de iranske spillerne som spilte mot Sør-Korea hadde på seg grønne armbånd til støtte for opposisjonen i Iran og i protest mot valgresultatet i Iran.

Blatters våte drøm? ”Obama, jeg vil gjerne presentere deg for Kim. Jeg regner med at dere ikke har møtt hverandre før!?”. Dette kan bli Sepp Blatters ord neste sommer. USA og Nord-Korea kan nemlig møte hverandre i gruppespillet i VM. Dette kan bli rammen for en tilnærming mellom de to fiendene, selv om det kan virke urealistisk. Greier Blatter dette kunststykket kan han rappe Nobels fredspris foran Jacque Rogge og IOC som lenge har arbeidet for en forsoning mellom Sør- og Nord-Korea på idrettsbanen.

Grønne svettebånd. Da Iran gikk på banen for å møte Sør-Korea hadde åtte av spillerne på seg grønne armbånd til støtte for den iranske opposisjonskandidaten Mir Hossein Moussavi. På tribunen ble det vist iranske flagg med ”Fritt Iran” og bannere med ”hvor er stemmen min? og ”diktator, dra til helvete”. De iranske trenerne (en av dem amerikaner!) prøvde i pausen å få spillerne til å ta av seg armbåndene. Bare tre av dem fulgte oppmodningen. Bilder av de iranske spillerne ble raskt brukt i demonstrasjoner i Teheran.

Mer protester. Basert på erfaringer fra Beijing-OL vil internasjonale idrettsarrangementer i stadig større grad bli brukt for å markere politiske standpunkter. Det er lite trolig at mange nordkoreanere får dra til Sør-Afrika for å støtte sitt landslag i en eventuell kamp mot USA. Men mange eksilkoreanere vil sikkert markere sin støtte til det nord-koreanske laget, men samtidig misnøye med det nord-koreanske regimet. I tillegg vil sikkert andre grupperinger markere sin misnøye med det nord-koreanske lederskapet. Dette er noe Kim Jong Il må tenke over før han eventuelt bestemmer seg for å dra til Sør-Afrika neste år - hvis han fortsatt er leder på det tidspunktet.

Totalitært dilemma. Når det gjelder de iranske spillerne er det lite trolig at noen av dem som bar grønne armbånd bor og jobber i Iran. For dem koster det ikke så mye å ta på seg et par svettebånd for å markere motstand mot presteskapet i Iran. Totalitære regimer som frykter protest fra egne utøvere står i slike sammenhenger overfor et stort dilemma – skal de satse på utøvere som arbeider utenfor hjemlandet for å sikre best mulig resultat eller skal de kun satse på hjemlige spillere som man forventer vil være lojale mot styresmaktene i landet de representerer? Kanskje disse problemstillingene kan få Kim Jong Il og Mahmoud Ahmadinejad til å møtes for å diskutere fotball?

Politisk toppfotball. I slike sammenhenger er ikke fotballen bare rund og cup er ikke bare cup. Da er fotball viktigst av alt som er uviktig!

Koreansk gambit

På leit etter suksess. Det meste har gått galt for Kina de siste månedene. For å bli kvitt den negative auraen som omgir lekene i dag, er Kina avhengig av suksesshistorier. Det er to ting som kan gjøre lekene til en stor suksess for det kinesiske regimet. Det ene er at Kina slår USA på medaljestatistikken. Det andre er at Nord- og Sør-Korea konkurrerer sammen under lekene. Å slå USA har enorm innenrikspolitisk verdi, mens forsoning mellom de to fiendene vil rette opp mye av det negative inntrykket i internasjonale media.

Kinesisk nasjonalisme og omdømmetap. Det er ingen tvil om at Kina har tapt mye internasjonal goodwill etter at den olympiske fakkelstafetten startet. Før dette var de fleste i Vesten lite oppmerksom på forholdene i Kina eller hadde et positivt inntrykk av landet. Disse holdningene passet godt inn i omdømmeprofilen de kinesiske myndighetene ønsket å ha. OL skulle bidra til å skape og forsterke inntrykket av Kina som en fredelig nasjon på vei tilbake i det internasjonale selskap. Men bråket rundt fakkelstafetten har slått sprekker i dette bildet. På den ene siden har bråket satt søkelys på negative sider ved kinesisk politikk, både i Kina og i utlandet. På den andre siden har det ført til økt nasjonalisme blant kinesere.

Begge forholdene har gjort Vesten mer skeptisk til Kina. Spørreundersøkelser som Financial Times/Harris Poll har foretatt, viser store endringer i oppfatninger av Kina i Europa det siste året. Undersøkelser fra Italia, Frankrike, Tyskland, Spania og Storbritannia i tidsrommet 27. mars til 8. april må være alarmerende lesning for kinesiske myndigheter: I gjennomsnitt mener 35 % av befolkningen i de fem landene at Kina er den største trusselen mot global stabilitet (i USA 31 %, større trussel enn både Iran og Nord-Korea). I fjor var USA en klar ener. Italienerne er de som frykter Kina mest. Der mener 47 % av befolkningen at Kina er den største trusselen mot global stabilitet. I fjor var tallet 26 %. I Frankrike er forholdstallet 36:22, i Tyskland 35:18 og i Storbritannia 27:16. Bare spanjolene mener fortsatt at USA er den største trusselen (41 %). Kina har med andre ord et omdømmeproblem i Vesten. Spørsmålet er om sport og OL kan bidra til å bøte på dette.

Nettsus. På grunn av alt bråket i Lillestrøm og Rosenborg og norske mediers nådeløse prioritering mellom viktig og uviktig fotballstoff var det få som fikk med seg at Nord- og Sør-Korea 26. mars for første gang på 15 år spilte en tellende fotballkamp mot hverandre. Da spilte de kvalifiseringskamp for å komme til fotball-VM i Sør-Afrika 2010 (Turkmenistan og Jordan er også i pulja). Det var overraskende at Sør-Korea bare greide 0-0 mot lillebror i nord (de har tross alt en fjerdeplass i VM fra 2002 og Manchester United-spilleren Park Ji Sung og Tottenhams Lee Yong Pyo på laget). Men det var ikke det som vakte størst oppmerksomhet. I utgangspunktet var det Nord-Korea som hadde hjemmebane. Men da Nord-Korea nektet Sør-Korea å bruke eget flagg og synge den sørkoreanske nasjonalsangen før kampen og foreslo at de heller skulle heise et fellesflagg og spille en felles koreansk hymne, flyttet FIFA kampen fra Pyongyang til Shanghai i Kina.

Fotball (ved siden av bordtennis, basketball, turn og taekwondo) har spilt en viktig rolle i forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. I 1990 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul og Pyongyang. Året etter deltok de to statene med felles lag i junior-VM i Portugal. Da Sør-Korea tok fjerdeplassen i fotball-VM i 2002, sendte Kim Jong Il overraskende et gratulasjonstelegram til Sør-Koreas president Kim Dae Jung. Og i 2002 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul. For å nevne noe.

Men fotball har også skapt godt omdømme utad. Det nordkoreanske laget som slo Italia ut av fotball-VM i 1966 og nesten slo ut Eusebios Portugal i kvartfinalen, ble enormt populære i Storbritannia og resten av Europa. Fortsatt blir nordkoreanerne husket som store helter i Storbritannia. Det kommer klart til uttrykk i den mektige dokumentarfilmen The Game of Their Lives – obligatorisk for dem som er interessert i fotball og politikk. Det var derfor ikke overraskende at Pak Du Ik, en av heltene fra 1966, fikk bære OL-fakkelen på sin ferd i Pyongyang, og at det var han som fikk mest oppmerksomhet i nordkoreansk og internasjonal presse i etterkant.

Under fotball-VM for kvinner i Kina i 2007 ble vi vitne til en rørende forsonende tone mellom trenerne til de amerikanske og nordkoreanske kvinnelandslagene. Etter kampen mellom USA og Nord-Korea (som endte 2-2) uttalte den amerikanske treneren Greg Ryan at Nord-Korea er et fantastisk lag, og at de spilte strålende angrepsfotball og forsvarte seg godt. Den nordkoreanske treneren Kim Kwang Ming kontret med å si at han anser USA som det beste laget i verden, og at Nord-Korea var heldig som ikke møtte et USA-lag som spilte opp mot sitt potensial. Hva om politikerne i de to landene hadde snakket til hverandre på samme måte?

Kina, Nord-Korea og den olympiske ånd. Det som kan bidra til forsoning på idrettsbanen mellom Nord- og Sør-Korea, er at Kina legger press på lederne i de to landene. Det er flere grunner til at kineserne gjør dette. I mange år har det foregått olympisk diplomati mellom de to fiendene. Allerede før OL i Tokyo i 1964 forsøkte IOC å få satt sammen et felles lag, og det ble gjort et nytt forsøk før Seoul i 1988. Ingen av tiltakene lyktes, men i begge tilfellene kom de fram til en forhandlingsløsning om forente tropper. De ble blant annet enige om felles flagg og nasjonalhymne. Etter den kalde krigen har mangt utviklet seg videre. Siden Sydney-OL i 2000 har de i alle leker gått sammen på åpnings- og avslutningsseremoniene, og i 2005 innledet de forhandlinger om felles tropp i Beijing. Med andre ord er OL en naturlig arena for tilnærming mellom Nord- og Sør-Korea. Når vi også veit at Nord-Korea støtter Sør-Koreas kandidatur til vinter-OL i 2018, forsterkes inntrykket av OL som arena for forsoning. Videre har Kina vært svært misfornøyd med nordkoreanernes testing av kjernevåpen og kortdistanseraketter de siste årene, uten at de har varslet Kina på forhånd. Det har forsterket Kinas ønske om en løsning på Korea-problematikken. Alt i alt ligger mye til rette for at Beijing skal bli et gjennombrudd for koreansk forsoning.

Historisk begivenhet. Alle bør håpe på at Nord- og Sør-Korea stiller med én tropp i OL. Det vil rette opp en del av inntrykket av Beijing-OL, det vil vise at OL politisk kan bidra på en positiv måte, og ikke minst kan det gi håp til mange koreanske familier som fremdeles er splittet som følge av Koreakrigen. Skjer det, vil det være den største positive politiske idrettsbegivenheten i OLs historie siden Jesse Owens’ bragder i Berlin i 1936!

For journalister og andre som planlegger OL-turen, anbefaler jeg å følge særlig godt med på fotball. Men også på basketballbanen, ved bordtennisbordet og i turn- og taekwondo-hallene kan store ting skje. Et samlet koreansk lag vil sette spor på medaljestatistikken. Jeg vil anta at det vil gi koreanerne flere medaljer, selv om det totale antall utøvere blir redusert. Om så skjer, kan den kinesiske medaljekampen mot USA bli mindre skarp. Det tror jeg Kina kan godta.

IOC kun en idrettsorganisasjon?

Det er mye fokus på IOC for tiden. Her hjemme får Gerhard Heiberg stadig kritikk fordi han og IOC ikke presser hardere på overfor kinesiske myndigheter for å få dem til å forbedre menneskerettighetene. Heiberg har etter beste evne forsvart seg med å si at IOC allerede har fått til en del, men at man ikke kan stille for å høye krav til IOC fordi den først og fremst er en idrettsorganisasjon, sist i Aftenposten 30. januar.

Det er begrenset hva IOC kan få til av endringer i menneskerettighetene i Kina, selv om kinesiske myndigheter lovet IOC at OL i Kina ville føre til forbedringer. Mange aktører har de siste årene forsøkt å bedre forholdene i Kina uten at det har ført til store forandringer. Allikevel blir det for drøyt å parere angrepene fra menneskerettighetsorganisasjoner, politikere og andre kritikere med at IOC kun er en idrettsorganisasjon. Fire eksempler viser at IOC spiller en langt større rolle enn kun som en tilrettelegger av store idrettsbegivenheter.

Søknadskriterier for å arrangere OL. Når Tromsø 2018 finner på å sende inn sin OL-søknad er det mange kriterier som må tilfredstilles for at Tromsø skal godkjennes som kandidat og etter hvert bli valgt som OL-by. Det stilles blant annet miljøkrav, krav til sikkerhet, etterbruk av anlegg og til generell infrastruktur (veier, kommunikasjonsmidler, innlosjering mm.). For å kunne tilfredsstille kravene som settes er arrangørene av OL avhengig av lokal og nasjonal støtte. Selv om det teknisk sett ikke er IOC som arrangerer OL, og kun tar en del av æren og et eventuelt økonomisk overskudd, viser dette at OL må innlemmes i et utvidet kulturbegrep. OL ligner mer en regional satsningsplan enn et idrettsarrangement.

IOC og FN. FN og IOC samarbeider på stadig flere områder. Sist uke (22. januar) hadde f.eks. IOC-president Jacques Rogge og FNs generalsekretær Ban Ki-moon møte om hvordan de kan samarbeide tettere for å løse globale problemer. Tidligere har generalsekretærene Kofi Annan og Boutros Boutro-Ghali omfavnet IOC, og IOC har arbeidet for at FNs tusenårsmål skal oppfylles i f.eks. Sudan, Liberia og Den demokratiske republikken Kongo. På initiativ fra nasjonale olympiske komiteer og IOC har FN også vedtatt våpenhvileresolusjoner i forkant av hvert OL siden OL på Lillehammer i 1994. Når det olympiske charter er tuftet på ideen om at OL kan bidra til fred og fordragelighet mellom folk og nasjoner blir det ukledelig beskjedent å kalle IOC for kun en idrettsorganisasjon.

IOC og EU. I Europa har IOC lenge følt seg truet av EU og EUs arbeid med det såkalte ”White Paper on Sport”. Dokumentet tar tak i sportens rolle for å bedre helsen til europeerne, hvordan idretten skal innrette seg etter EUs regelverk, og foreslår tiltak for å bekjempe doping. Selv om dokumentet starter med et sitat av IOCs grunnlegger Pierre de Coubertin har IOC kjempet med nebb og klør for å unngå at de skal bli underlagt EUs lover og regler og miste det de kaller IOCs autonomi. IOC frykter blant annet at de skal miste inntektsgrunnlag og at de ikke lenger skal få bestemme utøvelsen av idretten eller sanksjoner av det som anses som lovbrudd innen idretten (som f.eks. doping). IOCs steile holdning har gjort at EU har tatt svært få hensyn til IOC i utformingen av ”White Paper”. Dette kan virke barnslig av EU og lite taktisk av IOC, men det sier også noe om at EU ikke anser IOC for kun å være en idrettsorganisasjon, men også som en aktør som bør underlegges EUs regelverk. I denne saken har IOC måttet innse at EU er mektigere enn seg selv og startet det som på diplomatspråket kalles konstruktive samtaler med EU. Sist møte foregikk 29. januar i år.

Nord- og Sør-Korea. En av sakene som IOC har engasjert seg i i mange år er å få Nord- og Sør Korea til å stille med samlet lag i OL. Her har IOC drevet forhandlinger på høyt nivå både for at konflikten mellom de to koreane ikke skal føre til boikottaksjoner i OL, men også fordi de nettopp vil vise at IOC er noe mer enn medaljer og seremonier. Det blir derfor for lettvint å avfeie politiske problemstillinger knyttet til OL ved å kalle IOC kun for en idrettsorganisasjon.

Våpenhvile med sprengkraft?

OL-våpenhvilen (the Olympic Truce) ble vedtatt i en resolusjon i FNs generalforsamling 31. oktober 2007. Mye tyder på at årets våpenhvileresolusjon vil få større betydning enn tidligere vedtak.

Våpenhviletanken fikk første gang formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Det førte blant annet til at deltakere fra det tidligere Jugoslavia fikk stille under Lillehammer-OL. Ideen om en olympisk våpenhvile stammer fra antikkens leker og datidens olympiske våpenhvile – Ekecheiria. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 til år 393 e. Kr. uten en eneste avlysning(!). Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen forlenget til to måneder før og etter OL. Hovedformålet var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om at kriger ble avsluttet; det dreide seg kun om våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom.

Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang en resolusjon fikk tilslutning fra alle medlemsstatene. Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget.

Årets resolusjon ser ut til å kunne få større politiske konsekvenser enn tidligere våpenhviler. Det er tre grunner til at jeg kommer med en slik påstand:

For det første er tilslutningen til neste års våpenhvile lavere sammenliknet med de to foregående lekene. I år var det 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det betyr at ni land avsto (i dag er det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det har neppe skjedd denne gangen: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De er med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan har skrevet under på våpenhvileresolusjonen, virker det lite tilfeldig at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tome & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke har skrevet under. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

For det andre ble Kinas forslag om OL-våpenhvile raskt fulgt opp med sterke advarsler til dem som ønsker å utnytte lekene til egne politiske formål. Disse advarslene skyldes kinesernes frykt for at våpenhvileresolusjonen skal tolkes som et signal om at Kina åpner opp for kritikk og kritisk dialog. Dette kan indirekte kobles til Taiwan-spørsmålet. Enkelte dommedagsprofeter har spådd at taiwanske myndigheter vil stille Kina og våpenhviletanken på prøve ved å erklære uavhengighet under OL. Om Kina – slik Beijing har advart om – skulle gå til militært angrep på Taiwan i kjølvannet av en slik erklæring, ville landet bryte sin egeninitierte våpenhvile og stille seg i et negativt lys. Da er ikke OL mye verdt. I tillegg har kinesiske myndigheter understreket at dette er en våpenhvile for eksisterende konflikter mellom folk og stater – slik det var i antikken – og må ikke tolkes som en oppfordring til å utfordre Kinas politikk på andre felter. Dette er en klar advarsel til organisasjoner som for eksempel Falun Gong og dem som kjemper for et fritt Tibet som ønsker å markere seg i Beijing til neste år. De siste årene har kinesiske myndigheter tillatt massedemonstrasjoner to ganger: anti-amerikanske demonstrasjoner i 1999 og anti-japanske i 2005. Hvorfor skulle Kina endre denne restriktive praksisen nå?

Men det er ikke bare kinesiske myndigheter som legger begrensninger på eventuelle protester under OL. Etter 1968 – da Tommie Smith og John Carlos ble sparket ut av den amerikanske OL-troppen og sendt hjem fordi de brukte medaljeseremonien til å markere kampen for svartes rettigheter – har det ikke vært lov å ytre seg politisk på OL-arenaene. Den britiske olympiske komité har, i tråd med dette, truet med å kaste utøvere ut av troppen hvis de ytrer seg politisk under lekene i Beijing. Dette aspektet har ikke kommet fram i den norske debatten.

For det tredje ble våpenhvilen foreslått i det samme møtet som Generalforsamlingen diskuterte forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. Utgangspunktet var samtalene som fant sted 2. og 4. oktober i år, der 6-landsgruppen (Nord- og Sør-Korea, Japan, Kina, USA og Russland) ble enige om en 8-punktsplan for å fremme fred og sikkerhet mellom de to koreanske statene. Kina har denne gang lagt mye prestisje i at Nord- og Sør-Korea skal komme fram til enighet og undertegne en fredsavtale. Fører dette diplomatiet til at de to konkurrerer på samme lag under lekene i Beijing, vil det være en utenrikspolitisk seier for Kina. Man kan nesten mistenke Kina for å ha finger med når dagsordenen settes for møtene i FNs generalforsamling.

OL-våpenhvilen har tidligere hatt liten praktisk betydning. Få kriger har blitt avsluttet som følge av våpenhvilen. Denne gangen kan den få praktisk betydning på områder som Kina kanskje ikke har forutsett. Den kan bidra til at for eksempel Taiwan- og Tibet-spørsmålet forblir høyt oppe på agendaen. Og den kan også bidra til å ramme inn Korea-spørsmålet på en positiv måte. Alt i alt vil vi kunne få oppleve en våpenhvile med sprengkraft!

Kvinnefotball forsoner Nord-Korea og USA?

Denne høsten blir det hektisk aktivitet på den koreanske halvøy for å få Nord- og Sør-Korea til å nærme seg politisk. Det er også ting som tyder på at USA og Nord-Korea kan bli enige om å avvikle Nord-Koreas atomvåpenprogram i bytte mot motytelser. Det kan se ut som vi er i starten på - nok en - tøværsperiode på den koreanske halvøy. Optimisme har flere ganger tidligere blitt snudd til pessismisme. Hva om amerikanske politikere - og nordkoreanske politikere for den saks skyld – denne gang begynte å omtale hverandre slik landslagstrenerne til USA og Nord-Korea gjorde før og etter den spennende gruppespillskampen i årets fotball-VM for kvinner?

Kampen mellom USA og Nord-Korea endte overraskende 2-2. USA var klare favoritter, men ble overrasket av nordkoreanernes Drillo-taktikk (dvs. å slå lange baller bak det amerikanske forsvaret og satset på overganger) og deres fysiske og tekniske ferdigheter. Lenge så det ut til at nordkoreanerne skulle gå av med seieren, men amerikanerne utlignet til 2-2 i det 69. minutt. Etter kampen uttalte den amerikanske treneren Greg Ryan at Nord-Korea er et fantastisk lag, og at de spilte strålende angrepsfotball og forsvarte seg godt. Den nordkoreanske treneren Kim Kwang Ming kontret med å si at han anser USA som det beste laget i verden, og at Nord-Korea var heldig som ikke møtte et USA-lag som spilte opp mot sitt potensial. Hva om amerikanske og nordkoreanske politikere tilnærmet seg hverandre på samme måten. Kanskje de har noe å lære av sine lands kvinnelandslagstrenere?

Det internasjonale fotballforbundet FIFA har flere medlemsland enn FN. FIFA har 208 medlemmer, FN har 192. Det forteller oss at FIFA følger en annen logikk enn FNN når det gjelder medlemskap. En viktig forskjell mellom FIFA og FN er at FIFA ikke har et sikkerhetsråd som kan overprøve beslutninger tatt i andre fora i FN. Denne forskjellen gjør at f.eks. Taiwan er medlem i FIFA, men ikke i FN. En konesekvens av FIFAs regelverk gjør at stater som er i konflikt i politikken faktisk MÅ møte hverandre hvis gruppespillstrekninger og serieoppsett tilsier det. Nekter de blir de kastet ut av organisasjonen. Denne ordningen kan gi muligheter for politisk tilnærming mellom fiender fordi man kan isolere det som foregår på idrettsbanen fra den spente politiske situasjonen og med det vise opinionen i begge leire at ”fienden” driver med det samme som seg selv. det kan i seg selv bidra til å bryte ned fiendebilder som politikere har bygd opp. I tilegg kan konkrete kamper eller turneringer tjene som utgangspunkt for politiske samtaler eller annen politisk tilnærming. Siden fotballen, og annen idrett, stort sett lever sitt eget liv er det derfor rom for en annen tilnærming til motstanderen enn det det er i politikken.

USA har lang tradisjon med å prøve ut sportsdiplomati for å bedre situasjonen til fiender eller for å få begynnende tøværsperioder til å skape enda mer godvær. Et vellykket sportsdiplomati er avhengig av at det foreligger et minimum av politisk enighet mellom politikerne i de fiendtlige leirene. Videre er det viktig at man velger ut sporten i sportsdiplomatiet med omhu. Kvinnefotball kan være riktig sportsgren i sportsdiplomatiet mellom Nord-Korea og USA fordi det ikke ligger alt for mye nasjonal prestisje i kvinnefotball i de to landene. Likevel er interessen så stor og fylt med så mye velvilje mellom de to nasjonene – i hvert fall på fotballbanen – at kvinnefotball som diplomatisk murbrekker kan skape en win-win-situasjon for begge land. Fortsetter USA og Nord-Korea dialogen om Nord-Koreas kjernevåpenprogram og de kommer fram til en holdbar løsning er det all mulig grunn til å utnytte den positive tonen som er skapt mellom USA og Nord-Korea under fotball-VM for kvinner i år.