Wolves-supporter. Nobeldirektør Geir Lundestad tilkjennegjorde for noen år siden at nobelprisvinner Aung San Suu Kyi var Wolverhampton-supporter (likt ham selv). Om det kvalifiserer til karakteristikken fotballsupporter er jeg usikker på. Uansett hadde det vært interessant å vite hva den burmesiske nobelprisvinneren mener om det som skjer på fotballbanen i Burma (Myanmar) i disse dager?
Tøvær? Om løslatelsen av Aung San Suu Kyi i november 2010 er et tegn på at det undertrykkende regimet i Burma er i ferd med å løsne grepet er vanskelig å si. Fortsatt styrer regimet med hard hånd og det er lite rom for spontane følelsesutbrudd på noe som helst område. Bortsett fra på fotballbanen. I Burma har fotballen blitt en arena/ventil for ytringer av forskjellig karakter.
Ventil. Fotballbanen har blitt en lukket og liten arena for utblåsninger – med regimets velsignelse. Det fulltallige politikorpset holder seg stort sett ved inngangspartiene og utenfor stadion når kampene foregår. Og innenfor stadionveggene er det dommeren og spillerne som får gjennomgå. Dommeren har blitt et symbol for makt og ofte går det verst utover mannen i svart. Også lagene får gjennomgå. I juli måtte den japanske dommeren blåse av en VM-kvalifiseringskamp mellom Burma og Oman fordi tilskuerne kastet steiner, flasker og sko på banen. En i det omanske trenerteamet fikk hodeskade før kampen ble avbrutt.
Populær fotball. Den burmesiske fotballigaen ble etablert i 2008 av det burmesiske regimet. I sin tredje sesong har fotballen blitt en suksess – mer fordi det er et friområde for hardt pressede borgere enn for god fotball. Sportssidene i burmesiske aviser er det nærmeste man kommer ytringsfrihet i Burma, og på fotballbanen viser ellers høflige og stillfarne burmesere et kraftig og ofte voldelig engasjement.
Feilkalkulering? Mange totalitære regimer har feilkalkulert store menneskemasser i forbindelse med fotballkamper. Romanias diktator Nikolai Ceasescu er en av dem. Så langt ser det ut til at ytringsfriheten på Burmas fotballbaner blir brukt på dommer og spillere. Spørsmålet er når dette engasjementet og aggresjonen blir vendt mot regimet.
Forskjellige hooligans. I 1988 så jeg kampen Fulham-Wolverhampton på Craven Cottage. Lagene var da på tredje nivå i det engelske ligasystemet. Dette var på en tid da man kun slapp inn klubbmedlemmer på kamp – jeg kom inn ved hjelp av en eksepsjonell løgn! Restriksjonene på fotballkamper var blant annet et resultat av Heysel-tragedien i 1986 og på grunn av mye tribunevold i England på den tiden. De to hundre Wolves-supporterne som sto bak mål ble alle kastet ut før kampen var slutt – for å ha tøyd ytringsfriheten sin litt for langt. Jeg mistenker at den burmesiske nobelprisvinneren har mer sans for den utagerende virksomheten på Burmas fotballbaner i dag enn for oppførselen til sine supportervenner i Wolverhampton på 1980-tallet…?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar