Kritiske sportsjournalister

Uensartet gruppe. Tidligere har jeg kommet med stikk til norske (sports)journalister for at de ikke deltar på Play the Game. Ved siden av at jeg som medlem av program-komiteen til Play the Game ønsker norske journalister til en av verdens største konferanser med sportsjournalistikk som tema, tror jeg det er godt for norske (og journalister fra andre land – svenskene var heller ikke godt representert) å få grundig analyser fra forskere og journalister fra andre land på temaer som er dagsaktuelle. I etterlysningen behandlet jeg (norske) sportsjournalister som en ensartet gruppe. Play the Game-konferansen viste med stor tydelighet at det er stor uenighet blant journalister om metodebruk, tilnærminger og uttrykksform.

Mislykket Contador-jakt. En av de mest interessante innleggene – for en som ikke er journalist og som må gjøre smertelige valg mellom flere gode sesjoner – var ”Lessons from the Contador Case” av Hajo Seppelt (freelancejournalist for tyske ARD) og Robert Kempe (freelancejournalist for tyske ARD og WDR). For det første var det interessant å høre to journalister, som i 2010 hadde jobbet et par måneder med Contador-saken i 2010, om deres behandling av kilder og om faktasjekk. Det spesielle var at de aldri fikk saken sin på lufta før det internasjonale sykkelforbundet (UCI) selv meldte om at Contador var tatt for doping i en pressemelding. UCI hadde like før i en e-post benektet at noen var tatt for doping i Tour de France, for deretter å sende ut en pressemelding som forhindret de to journalistene fra å gjøre et scoop. De hadde tidligere brent seg på en dopingsak om tyske langrennsløpere og var denne gangen nøye med sikre kilder og god dokumentasjon før de gikk ut med saken. Kanskje var arbeidet for grundig.

Kampanjejournalistikk. Men vel så interessant var det å høre diskusjonen etterpå. Den australske juristen Martin Hardie – nå forsker ved Deakin University School of Law i Australia, og tidligere journalist i cyclingnews.com – gikk hardt ut mot de to tyskerne fordi de ikke hadde vært tøffe nok mot UCI og presidenten Pat McQuaid. Han mente at de var for opptatt av personen Contador og ikke av systemet som McQuaid representerer. Hans argument var at man måtte gjøre alt man kunne for å gjøre idretten man var glad i så ren som mulig, og løsningen lå i UCI. Seppelt og Kempe var uenig i dette. De brydde seg verken om Contadors rykte eller om sykkelsportens ve og vel. De ønsket bare å lage en god sak og å gjøre den journalistisk mest mulig forsvarlig. Med Hoksrud-saken friskt i minne spurte jeg de to journalistene om de noen gang vurderte skjult mikrofon eller kamera i denne saken. Det gjorde de aldri – det ville ikke være etisk riktig, saken var ikke viktig nok og de hadde som policy og alltid spille med åpne kort.

Kritikk av FIFA. I sesjonen jeg ledet – ”FIFA under fire” – ble det satt et svært kritisk lys på FIFA. De seks panelistene var kritiske til FIFAs rolle i Afrika, tildelingen av fotball-VM til Qatar i 2022 og diskuterte om FIFAs utviklingsstøtte til små nasjoner var en måte å kjøpe stemmer på. Pluss mye mer. I salen satt den nye kommunikasjonsdirektøren for FIFA Walter de Gregorio rolig og hørte på foredragene og diskusjonen. De Gregorio var tidligere spaltist i den sveitsiske tabloidavisen Blick og har vært korrespondent for aviser som Weltwoche, Sonntagszeitung og Zeit. Som journalist var han flere ganger svært kritisk til Blatter og FIFA. Han sluttet som journalist for et par år siden og startet kommunikasjonsbyrået WDG. Da Sepp Blatter søkte gjenvalg som FIFA-president ansatte han de Gregorio og den britiske journalisten Brian Alexander som valgkampgeneraler. Det gikk så bra at de Gregorio fikk jobben som Blatters kommunikasjonsdirektør for knapt to uker siden. Blatters begrunnelse for å velge de Gregorio for FIFA var at han ønsker flere som vet hvordan journalister tenker og jobber og som kan stille ham kritiske spørsmål når beslutninger skal tas, fortalte han meg da vi sto i kaffekø.

de Gregorio tar mikrofonen. Han fikk mange nye inntrykk i vår sesjon, men holdt seg rolig. I pausen fortalte han meg at han var på en slags dannelsesreise og at han både ønsket å lære av det som ble diskutert, men også å vise at FIFA var for en åpen dialog med journalister og andre som var kritiske til FIFA. Men han brøt tausheten under neste sesjon da han personlig ble angrepet av Andrew Jennings (journalist som blant annet har laget de kritiske BBC-dokumentarene om FIFA) og Jens Weinreich (tysk frilansjournalist med korrupsjon som spesialfelt) – to journalister som begge er erklært persona non grata i FIFA og som har vært to av de sterkeste kritikerne av FIFA. Fra scenen kalte de Blatter for en banditt og for korrupt, og anklaget ham for å være lederen i en mafiaorganisasjon. De Gregorio ble også personlig angrepet, og hans integritet som person og journalist ble sterkt sådd tvil om. Denne tiraden fikk de Gregorio til å reise seg og ta ordet. Med familie fra Napoli mente han at mafiabeskyldningene var totalt bomskudd – han hadde mange venner og bekjente som var drept av mafiaen. Som humoristisk metafor ga ytringsfriheten rom for å kalle FIFA for en mafiaorganisasjon, men som en direkte sammenligning var sammenligningen en hån mot de som faktisk var drept av mafiaen. FIFA har ingenting med mafia å gjøre, mente han. Han hevdet også at Andrew Jennings var nektet adgang i FIFA, ikke på grunn av hans kritiske spørsmål, men for hans måte å være på, vulgær og usaklig.

No hand shake. De to fortsatte diskusjonen på gangen etter den verbale slåssingen og det endte med at Jennings snudde ryggen til da de Gregorio ville ta ham i hånda i et håp om forsoning. I samtale med meg i gangen etterpå var han oppgitt over Jennings’ oppførsel og han mente at journalister som ham kunne være en trussel mot mer åpenhet i FIFA. Hvordan skal man åpne seg opp for journalister som kun ønsker bråk og ikke ønsket dialog, lurte han på? Han mente også at noen journalister på Play the Game oppførte seg som om journalister var hellige og alltid satt på den riktige siden av moralsirkelen. Jeg sier News of The World og så vet du hva jeg mener, sa han til meg. Kanskje, sa jeg, og tok ham i hånda.

Hensikten med journalistikken. Ved siden av at de to hendelsene skjedde på samme konferanse henger de også sammen på en annen måte. I begge situasjoner har vi journalister som har valgt forskjellig tilnærming til idretten. Det første tilfellet har vi journalistikk som kun har ett enkelt mål for øyet versus kampanjejournalistikk med hensikt å endre et helt system. I det andre tilfellet har vi hardnakkete kritikere som hamrer løs på FIFA versus en journalist som blir en del av FIFA, en organisasjon han tidligere har kritisert. Spørsmålet er hvilken tilnærming som fører til positiv endring i henholdsvis UCI og FIFA. Og hvilke journalisttype som har størst integritet?