Våpenhvilen vedtatt. I går vedtok FNs generalforsamling den olympiske våpenhvilen – slik den har blitt i FN siden 1993. Det var Sebastian Coe som la fram forslaget for generalforsamlingen og den ble som vanlig vedtatt ved konsensus – det vil si at det ikke var en avstemming. Slik det ser ut nå har alle medlemslandene skrevet seg på som sponserer. Britiske diplomater jobbet helt til siste sekund med å få Syria og Iran til å støtte resolusjonen. For en uke siden var det bare 154 land som støttet resolusjonen. 39 land har dermed kommet med den siste uken. Dette er i så fall godt diplomatisk håndtverk. Spørsmålet nå er om denne våpenhvilen har noen betydning i det hele tatt?
Våpenhvilens idé. Våpenhviletanken fikk første gang formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Det førte blant annet til at deltakere fra det tidligere Jugoslavia fikk stille under Lillehammer-OL i 1994. Ideen om en olympisk våpenhvile stammer fra antikkens leker og datidens olympiske våpenhvile – Ekecheiria. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 til år 393 e. Kr. uten en eneste avlysning(!). Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen forlenget til to måneder før og etter OL. Hovedformålet var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om at kriger ble avsluttet; det dreide seg kun om våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom.
Økt oppslutning. Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang en resolusjon fikk tilslutning fra alle medlemsstatene. I 2003 – i forkant av OL i Athen støttet 190 av 191 land resolusjonen – Irak hadde ikke anledning til å støtte resolusjonen fordi landet var suspendert fra FN.
Politisert våpenhvile? Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget. De to forrige resolusjonene (2007 og 2009) kan allikevel gi en indikasjon på at det har vært politikk også i denne resolusjonen. Da resolusjonen for Beijing-OL skulle vedtas var det (bare) 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det var en nedgang sammenlignet med forrige resolusjon. Det betyr at ni land avsto (da var det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det skjedde neppe da: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De var med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan skrev under på våpenhvileresolusjonen, er det ikke tilfeldig at at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tome & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke støttet resolusjonen. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.
Canadisk flopp. I 2009 støttet kun 154 nasjoner våpenhvileresolusjonen. Dette var en markert nedgang siden Torino-OL og er vanskelig å forklare. Tradisjonelt har vinter-OL-resolusjonen hatt større støtte enn sommer-OL-resolusjonen. Utviklingen var interessant både for IOC og for dem som ønsker å tolke IOCs rolle i FN-systemet. Samme dag som FN vedtok den olympiske våpenhvilen for Vancouver-OL ble det også fremmet forslag om IOC skulle få observatørstatus i FN. Det fikk de, men Canada valgte å ikke skrive seg på som sponsor av resolusjonsforslaget. Det samme ser det ut som om Norge gjorde. Det er vanskelig å si om Canadas holdning i dette spørsmålet bidro til lav støtte til våpenhvileresolusjonen. Canada har ennå til gode å forklare hvorfor de avsto fra å støtte IOCs kandidatur.
Protest mot London-OL? At alle medlemslandene har støttet årets OL-resolusjon er først og fremst en seier for britiske diplomater og for organisasjonskomiteen til London-OL. Om det er noe hold i resolusjonen får vi først se under OL neste år. Fortsatt har vi krigen mellom Georgia og Russland på Beijing-OLs åpningsdag friskt i minne...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar