Nekrologtid. Den siste uken har tre kjente personligheter dødd: Christopher Hitchens, Vaclav Havel og Kim Jong-il. Jeg avlegger her den første og tredje en visitt. Innfallsvinkelen er deres forhold til idrett.
Hitchens åpne linje. Det er store kontraster mellom kommentarene/nekrologene om Hitchens og Kim. Hitchens møtte mange, var både elsket og hatet og mange har et sterkt behov for å markere sin avsky mot ham/elsk til ham etter hans død. Når Dave Zirin, en av USAs mest anerkjente sportsskribenter, får spalteplass i The Nation for å skrive om at han møtte Hitchens på en bar i 2005 får vi både et innblikk i Hitchens åpenhet og bargang, men også om groupie-tendensene rundt ham i dag. Mange hadde også grunn til å mene noe om Hitchens fordi han mente så mye.
Pyongyangologi. Det er helt motsatt med Kim. I et par år jobbet jeg med problemstillinger knyttet til Nord-Korea (stort sett om idrett og forsoning mellom Nord- og Sør-Korea). Tendensen var at de som mente mest om Nord-Korea aldri hadde vært der, og de som hadde vært der sjelden sa det de mente, fordi de var redd for at deres adgang til Nord-Korea skulle hindres av sine frie ytringer. I sum betyr det at det meste som skrives om Nord-Korea og Kim-klanen i disse dager har begrenset sannhetsgehalt og kun er spekulasjoner. Under den kalde krigen var det en vitenskaplig retning som het kremlologi. Det vi ser i dag er pyongyangologi.
Sportshateren og sportsfantasten. Med dette bakteppet våger jeg meg på to mininekrologer om Hitchens og Kim, med en innfallsvinkel som de færreste har tatt så langt: deres forhold til idrett. Christopher Hitchens og Kim Jong-il hadde begge et pasjonert forhold til idrett: Hitchens var sportshater (i hvertfall sterkt i mot internasjonale konkurranser), mens Kim var en lidenskaplig sportsfantast med forkjærlighet for basketball.
Idrett er rævva. Christopher Hitchens tok utgangspunkt i George Orwells maxime om at idrett er krig minus skyting. Her er noen av hans (sterke) synspunkter:
• Han var sterkt i mot at Angola skulle arrangere Afrika-mesterskapet i fotball og at Sør-Afrika skulle arrangere fotball-VM i 2010. Det førte bare til drap, terror og korrupsjon og til sløsing med ressurser som ellers kunne bli brukt til nyttige formål.
• Han mente cricket ødela forholdet mellom India og Pakistan
• Han mente at rugby-VM-seieren til Sør-Afrika på hjemmebane i 1995 – i motsetning til mange andre – kun var en pause i det stadig økende hatet mellom de etniske gruppene i Sør-Afrika.
• Han syns det var meningsløst med egne sportsseksjoner i avisene. Samtidig mente han at det var bra sportsidiotene fikk boltre seg på steder i avisene som voksne folk kunne holde seg unna.
• Han var sterkt kritisk til sportsmetaforer i dagligtalen (selv om han selv tydde til det mange ganger) og til at diskusjoner om collegenes framtid som oftest endte i samtaler om collegelaget i fotball.
• Han mente at canadisk hemmelighold av akebaner og alpinanlegg i forkant av OL i Vancouver, for selv å få størst mulig fordel av det, viste hvor destruktivt OL var.
• Han syns det var meningsløst at man brukte helikopter for å frakte snø til OL-løypene i Vancouver samtidig som jordskjelvofre på Haiti manglet flystøtte og forsyninger.
• Han mente at den eneste måten å unngå omtale av vinter-OL på var at den globale oppvarmingen gikk så langt at det ikke fantes snø mer. ”Let it NOT snow”, som han sa.
Nytt poengsystem i basketball. Kim Jong-il og arvtageren Kim Jong-un hadde/har et helt annet syn på idrett. De fleste medier har kommentert Kim Jong-ils store bragd på golfbanen: 11 hole-in-one og 38 under par på en golfrunde. Hans bowlingserie på 300 poeng er også legendarisk. Kim Jong-il var en NBA-fanatiker og skal ha hatt en komplett videosamling av Michael Jordans kamper fra Chicago Bulls-tiden på 1990-tallet. Da utenriksminister Madeleine Albright besøkte Kim Jong-il i 2000 hadde hun med seg en basketball signert av Michael Jordan. (I dag er det en egen facebook-side som har som formål å hente denne hjem igjen!). Kim Jong-il hadde et sterkt ønske om å gjøre basketball til Nord-Koreas nasjonalsport. Han hadde også ideer om å lage et eget nordkoreansk poengsystem: tre poeng for slam dunk, fire poeng for en trepoenger som ikke berører kurven, åtte poeng for baller som går i kurven i de tre siste sekundene av en kamp, og ett minuspoeng for bom på frikast. Dette fikk han aldri realisert…
Jyplingen. Kim Jong-un har også vist interesse for basketball. Da han var student i Sveits viste han stadig fram bilde av seg selv sammen med Toni Kukoc fra Chicago Bulls og Kobe Bryant fra Los Angeles Lakers. Hvor bildet var tatt eller om det var manipulert er usikkert. Som et ledd i hans utdannelse som statssjef fikk Kim Jong-un ansvaret for det nordkoreanske fotballaget under fotball-VM i Sør-Afrika i 2010. Håpet var at laget skulle gjøre det bra og at det skulle øke hans status på hjemmebane. Det gikk motsatt vei. Laget røk ut av gruppespillet med kalassifre. Da laget kom hjem til Nord-Korea måtte de stå skolerett foran et tribunal på 400 personer og ta avstand fra treneren, som etterpå ble sendt i arbeidsleir. Kanskje basketball er redningen for den unge statslederen?
Kim, Obama og Hitchens. Selv om Christopher Hitchens støttet Obama mot McCain var han svært kritisk til Obamas politikk på mange områder. Han var også sterk motstander av tildelingen av Nobel-prisen til Obama. Samtidig var Hitchens en av få som besøkte Nord-Korea og sa hva han mente om det nordkoreanske regimet i etterkant: han kalte nordkoreanere for rasistiske dverger. Hva om den nye lederen for Nord-Korea kontakter Obama for å snakke om deres felles favorittlag i basketball: Chicago Bulls? Og om basketball ble brukt i et forsøk på forsoning mellom USA og Nord-Korea? Hva ville Hitchens ha sagt?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar