Ny ballett. Jo Strømgren setter igjen opp en ballet om idrett, denne gangen bordtennis. A Dance Tribute to Ping Pong er en oppfølger til A Dance Tribute to the Art of Football som har gått sin seiersgang i nesten 15 år. Selv så jeg den i Bergen i premieresesongen 1997, på en dansefestival i Vilnius i 2000 og på Dansens Hus i år. Fantastisk alle gangene. Nå kommer den vanskelige andreballetten. Timingen på A Dance Tribute to Ping Pong er jeg usikker på, men det er en kjennsgjerning at det i år er 40 år siden Mao og Nixons bordtennisdiplomati. Da den ni mann store troppen ble invitert til Kina av Mao, under bordtennis-VM i Japan i begynnelsen av april 1971, startet en tøværsperiode mellom USA og Kina. Jo Strømgren har derfor ikke bare premiere på en ny ballett, han bidrar også indirekte til å markere et sportsdiplomatisk jubileum.
Bordtennis-diplomatiet. Bordtennis-diplomatiet blir av mange regnet som sportsdiplomatiets prima ballerina, selv om det alltid er en overdrivelse å si at idrett skaper fred eller krig. Allikevel skapte bordtennisdiplomatiet en god tone mellom de to supermaktene, denne gangen orkestrert av Kina. På amerikansk side var sikkerhetsrådgiver (og senere utenriksminister) Henry Kissinger svært sentral i USAs tilnærming til Kina. Hans motpart i Kina var statsminister Zhou Enlai. Forsoningen mellom Kina og USA endret internasjonal politikk (og førte til at FN og Den olympiske bevegelse skilte lag i sin Kina-politikk). Taiwan representerte Republikken Kina i FN fram til oktober 1971. Da ble Taiwan kastet ut og plassen overtatt av Folkerepublikken Kina. (Folkerepublikken Kina var med i OL for første gang i Helsingfors i 1952, men trakk seg i protest fra den olympiske bevegelse i 1958, blant annet fordi Taiwan – under navnet Formosa – fikk lov til å delta i OL i Melbourne i 1956. Folkerepublikken Kina ble først tatt opp i IOC igjen i 1979. Taiwan og Folkerepublikken har deltatt side om side i OL siden Moskva-OL i 1980. Etter bordtennis-diplomatiet og plassen i FN har ikke Kina vært interessert i å ekskludere Taiwan fra den olympiske bevegelse, og har holdt fast ved prinsippet om én stat - to nasjoner – slik USA og IOC også gjør det.)
Hva mente egentlig Kissinger? Kinas statsminister Zhou Enlai brukte store ord da han tok i mot den amerikanske troppen i Folkets store hall i Beijing i april 1971. Det amerikanske bordtennisbesøket åpnet et nytt kapittel i forholdet mellom Kina og USA, sa han med stolthet. Dette var første gang en amerikansk delegasjon var på offisielt besøk i Kina siden revolusjonen i 1949! På den måten hadde han rett. Selv om Kissinger beskrev besøket som en internasjonal sensasjon er jeg usikker på hva han egentlig mente om bordtenniskuppet til Kina. Grunnen til spørsmålstegnet er at han sjelden nevner bordtennis-diplomatiet i sin store produksjon av bøker om diplomati og internasjonal politikk. Derfor viser årets Kissinger-bok, On China, Kissinger fra en ny side. Der kommer han med ny informasjon og nye analyser av bordtennisdiplomatiet i 1971.
Fortrengt bordtennisdiplomati? I On China vier han drøyt fire sider til dette kapittelet i idrettshistorien/internasjonal politikk. Dette er første gang han ”utfyllende” beskriver bordtennisdiplomatiet siden boka The White House Years fra 1979. I senere bøker vier han (nesten) ikke bordtennis plass i det hele tatt. I Years of Renewal fra 1999 nevnes bordtennis kun en gang – at Mao hadde et bordtennisbord på kontoret sitt, der han tok i mot Kissinger første gang, et bord som var borte andre gang han kom på besøk (kontoret var for øvrig lite, rotete og fullt av bøker, i følge Kissinger). I boka Diplomacy fra 1994, en bok mange studenter av internasjonal politikk kjenner til, nevner han ikke bordtennis med ett eneste ord. Hvis dette er en lærebok i diplomatiets mange fasetter, får han trekk for å utelate idretten som mykt diplomatisk virkemiddel.
Mer om bordtennisdiplomati. Det mest spesielle bidraget til litteraturen om bordtennisdiplomatiet finner vi i History of US Table Tennis Vol. V: 1971-1972 som ble gitt ut i 2005(!). Årboka er forfattet av Tim Boggan som var med den amerikanske troppen til Kina i 1971. Dette er et sammensurium av en bok, men den har med mange personlige reiseskildringer og har et unikt bildemateriale som ikke mange har hatt tilgang til før. Den har også med kapitler om returkampene som ble spilt i USA i 1972 og kampene i 2002, til minne om kampene i 1972... Hoveddelene av denne (år)boka var ferdig allerede i 1972-73, men Boggan kranglet så mye med den amerikanske forleggeren at boka aldri ble realisert. Nå finnes den kun i årbokform – og i en svært forvirret versjon. En god redaktør og et forlag med interesse for idretter som er store utenfor Norge kan kanskje gjøre noe med denne boka?! En av de bedre innføringene i bordtennisdiplomatiet finner vi i Margaret Macmillans Seize the Hour. When Nixon Met Mao, fra 2006 (5 ½ side). Men boka har en stor svakhet: den forholder seg kun til amerikanske kilder og engelskspråklig litteratur. Kildetilfanget om bordtennisdiplomatiet utvides med Kissingers On China. På den ene siden inneholder boka flere gjentagelser fra The White House Years, men årets bok er mer analytisk og har med et par nye beskrivelser av Mao, som baseres på kinesiske kilder.
Tatt på senga. Det kinesiske utenriksdepartementet var lenge skeptisk til at det kinesiske laget i det hele tatt skulle delta i VM i Japan i 1971. De gikk etter hvert med på kinesisk deltagelse, men de kinesiske spillerne skulle holde seg unna amerikanerne når de var i Japan. Det kom derfor ikke bare overraskende på amerikanerne at de ble invitert til Kina, det var også mange i det kinesiske maktapparatet som ble tatt på senga. Bordtennis-stuntet var statsminister Zhou Enlais idé og han presenterte dette for Mao på tomannshånd. Etter to dager tok Mao den historiske beslutningen. Sterkt påvirket av sovepiller, liggende over et bord (bordtennisbord?) ba han en av sine sykepleiere om å ringe til utenriksdepartementet – han ønsket å invitere amerikanerne til bordtenniskamper i Kina! Sykepleieren tvilte på hans beslutningsevne og spurte ham om de kunne ta ham alvorlig, pillefull som han var. Hvert ord teller og gjør det før det er for seint, skal Mao ha sagt. I On China hevder Kissinger (som han også antyder i boka fra 1979) at bordtennisdiplomatiet var et svar på det amerikanske ønsket om forsoning. Det var et åpent svar på skjult diplomati. Men det var også en advarsel – hvis ikke USA fulgte opp Kinas linje ville Kina bruke ”folk-til-folk-diplomati” mot USA – hvis USA motsatte seg fredelig samkvem mellom ”vanlige” folk i de to landene ville USA komme i et dårlig lys. Det kunne blant annet skape større misnøye i den amerikanske fredsbevegelsen, som ønsket slutt på Vietnam-krigen.
Kina prøver seg fram. I Norge er bordtennis en liten idrett. I Kina er presidenten i det kinesiske bordtennisforbundet en av landets mektigste personer. Allikevel spiller norsk bordtennis en liten, og i mine øyne, en spesiell rolle i bordtennisdiplomatiet mellom USA og Kina. Som sagt var det kinesiske utenriksdepartementet svært skeptisk til at kinesiske utøvere skulle dra til bordtennis-VM i Japan i 1971. Japan var som USA også fiende av kulturrevolusjonen. Som et ledd i oppladningen til en eventuell VM-deltagelse sendte kinesiske myndigheter det kinesiske laget til mindre turneringer i utlandet, både for å teste nivået på sine egne spillere, men også for å se om de kinesiske spillerne oppførte seg slik de skulle. Sverige var et av de mest vennligsinnede landene og det var kanskje derfor Kina sendte en tropp til en bordtennisturnering i Halmstad i november 1970.
Nordmann sørger for VM-deltagelse? Torsdag 26. november 1970 spilte den første kineseren en internasjonal bordtenniskamp utenfor Kina på 4 ½ år. Kampen gikk mot den 20-årige nordmannen Svenn-Erik Nordby. Zhou Lansun brukte 8 minutter på å beseire den unge Nordby, med sett-sifrene 21-4, 21-4. Svenn-Erik Nordby går derfor inn i historiebøkene som den første utlending som spilte mot en kinesisk bordtennisspiller etter kulturrevolusjonen! Svenn-Erik Nordby er i dag generalsekretær i Norges Bordtennisforbund. Halmstad-turneringen gjorde kineserne sikre på at de hadde noe å bidra med i VM i Japan. Resten er som sagt historie…
Ny vår for bordtennisdiplomati? Strømgrens ballett om bordtennis trenger ikke bare åpne øynene for bordtennis hos ballettentusiaster eller ballett for bordtennisfolk. Kan den bidra til et bedre klima mellom Norge og Kina på kulturfronten? Og til slutt: hvem er best av Svenn-Erik Nordby og Zhou Lansun i dag?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar