Sara Nordenstam: - Viktig å vise at jeg mestrer noen annet en svømming

I år er Lambertseter svømmeklubb 50 år og i den forbindelse har jeg intervjuet en av tidenes beste norske kvinnelige svømmere, Sara Nordenstam.

I disse dager kan du se Sara utfolde seg i tv-programmet Råskap på TV3. Men råest var hun i svømmebassenget og som representant for Lambertseter svømmeklubb.

– Noe av det kuleste jeg har opplevd i svømmebassenget er Lambertseters trippel på stafetten i 4x100m medley i NM 2010, sier Sara Nordenstam.

Det sier mye om hvor mye Lambertseter svømmeklubb betyr for klubbens mest suksessfulle svømmer gjennom tidene. I Lambertseter svømmeklubb tok Sara Nordenstam bronse i Beijing-OL i 2008, hun har gull, sølv og fire fjerdeplasser i EM, 49 NM-gull og fem kongepokaler og hun har to sølv i junior-EM. Sara har også mange norgesrekorder, nordiske rekorder og europarekorder på samvittigheten.

Berg- og dalbanesvømmeren

OL-bronsen i Beijing i 2008 er uten tvil Sara Nordenstams største svømmebragd og den beste prestasjonen noen Lambertsetersvømmer har gjort i bassenget. Mange vil også regne bronsemedaljen i verdensidretten svømming som en av tidenes største norske idrettsprestasjoner på damesiden.

Men veien fram til de store svømmeprestasjonene har ikke gått i en rett linje for den svenskfødte svømmeren. Hun sier selv at karrieren hennes har vært en berg-og-dalbane, med sterk utvikling og gode prestasjoner som junior, sykdom og dårlig selvtillit i flere perioder og store oppturer med gull, rekorder og enormt gode prestasjoner sammen med lagkamerater i Lambertseter og på det norske landslaget.

Stort svømmetalent

Sara Nordenstam er født Lycksele i Sverige og kom til Norge med familien i 1993. Hun ble trent av sin mamma Carin fram til hun kom til Norge og begynte å svømme for Lambertseter svømmeklubb.

– Jeg har alltid fått høre at jeg har hatt talent og god treningsdisiplin og jeg har alltid hatt en storebror og storesøster å se opp til. I 1997 vant jeg og broren min Årsklassemønstringen (ÅM) i Norge. Vi var faktisk første søskenpar som har vunnet samme år i akkurat det stevnet. Jeg tok mitt første NM-gull i 1997.

Fem år uten personlige rekorder

I 2002 dro Sara Nordenstam til USA for å studere og selv om hun kom tilbake med to bachelorgrader fra Southern Methodist University i Dallas i Texas var oppholdet i USA en stor sportslig nedtur.

I 2004 tok Sara norsk statsborgerskap og ble på den måten aktuell for det norske landslaget og hadde dermed muligheten til å bli norsk deltager i OL i Beijing i 2008, så fremt hun greide å kvalifisere seg. Da hun kom hjem i 2006 var hun langt unna toppformen og toppnivået som krevdes for å komme seg til de olympiske leker i Kina.

– I USA ble jeg syk og i bassenget følte jeg at jeg svømte baklengs. Jeg stilte meg spørsmålet flere ganger om jeg hadde kastet bort talentet mitt. Forklaringen på at jeg svømte dårlig var at jeg hadde fått kyssesyken og TWAR og i tillegg begynte jeg å trene for tidlig etter sykdommen. Det forlenget den dårlige perioden. Med USA-oppholdet gikk totalt fem år uten å sette en eneste personlig rekord og jeg var 10-15 sekunder bak mine personlige rekorder. Det krever styrke og tålmodighet for å komme tilbake fra en slik periode.

Tilbake til trygge omgivelser og folk som har troen på henne

Etter denne massive nedturen var det godt å komme tilbake til trygge omgivelser i Lambertseter og til personer som hadde troen på henne og til et miljø som oppmuntret henne til å satse videre. Målet var hele tiden OL i Beijing.

– Da jeg kom tilbake i desember 2006 etter å ha tatt to bachelorgrader hadde jeg mistet troen på meg selv. Men Lambertseter hadde troen på meg, særlig treneren min Nils Uno Davidsen, og Cato Bratbakk og Per Arne Berens i styret, men også andre i klubben.

– Da jeg var på det sykeste spurte jeg Nils om jeg hadde det som trengtes for å komme meg til OL i 2008. Han svarte at jeg hadde den mentale biten på plass, men at han var usikker på den fysiske formen, men at det var verdt et forsøk å satse på OL.

Praten og støtteerklæringene fra de nærmeste støttespillerne i klubben gjorde at hun takket nei til jobbtilbud i New York for å satse mot det store målet – OL i Beijing i 2008. Det var nå eller aldri. Hun tok seg deltidsjobb i klubben og kjøpte seg leilighet på Lambertseter, men selv om hun hadde deltidsjobb i kontorene ved siden av bassenget var det tiden i vannet som tok mesteparten av tiden.

Sara hadde rask framgang og bare et halvt år etter at hun kom hjem til Norge satte hun sommeren 2007 sin første personlige rekord på over fem år. Den kom på 400 medley.

Landslagssjefen får henne på rett spor

Ikke lenge etter bredte det seg en usikkerhet om OL var mulig. Like før EM i mars i 2008 ble hun syk og hun var langt unna toppformen. En alvorsprat med landslagstrener Petter Løvberg om hva som skulle til for å komme seg til OL var det som måtte til for å komme på rett kjøl og for å få tilbake troen på seg selv igjen. Sykdommen skulle ikke knekke hennes OL-ambisjoner.

– Petter spurte meg om jeg virkelig ville til OL eller ikke. Han sa det er OK å si at man ikke vil til OL, men at jeg måtte ta noen viktige grep hvis jeg bestemte meg for å gå for OL. Og det gjorde jeg.

– Jeg perfeksjonerte meg, endret kostholdet, sov mer, tok ekstra løpeturer og hadde mer fokus på treningene. Jeg gjorde mange små grep og ble enda mer nøye med alt jeg gjorde. Jeg byttet også spesialdistanse fra å være medleysvømmer til å konsentrere meg om 200 bryst.

– Jeg økte også innsatsen min. Tidligere hadde treningsintensiteten min ligget på 85%. 85% er for mange et høyt nivå og kan gi gode resultater, men jeg greide å øke fra 85% til 100%. Denne økningen ga meg uttelling.

Sara Nordenstam deltok i flere stevner i juli 2008, blant annet i Frognerbadet og på to Mare Nostrum-stevner. På disse stevnene tok hun ti norske rekorder. Og i Barcelona i 2008 kvalifiserte hun seg til OL på den nye spesialdistansen 200 bryst.

Historisk OL-bronse

I Beijing-OL svømte Sara tre distanser – 200 medley, 400 medley og 200 bryst – og på alle distansene tok hun norske rekorder.

– Jeg svømte raskere og raskere i alle øvelser og jeg tenkte at det var viktig å ikke falle under for presset. Og så greide jeg å kvalifisere meg til finalen på 200 bryst! Jeg hadde fjerde beste tid inn i 200 brystfinalen, men gull var ikke realistisk trodde jeg. Jeg hadde troen på at jeg kunne få medalje, men det var svært viktig for meg å ikke tenke på plassering og kun ha fokus på å svømme fort!

– Det var selvfølgelig en kjempebig deal å komme til finalen! Og bronsemedalje var helt fantastisk! Da Alexander Dale Oen tok sølv på 100 meter bryst i Beijing var han den første mannen som tok en svømmemedalje for Norge. Da jeg tok bronse var jeg den første kvinnen som tok medalje! På den måten er jeg historisk.

Barndomsdrømmen

Sara Nordenstam har hatt OL-drømmen helt siden hun var liten.

– OL-drømmen har jeg hatt siden jeg var tretten år og jeg så svømmere som Misty Hyman, Susan O’Neill og Janet Evans under OL i Atlanta i 1996. De var mine store helter og forbilder. Jeg ville bli som dem.

– På det tidspunktet spurte jeg mamma om jeg kunne tatovere OL-ringene, men det fikk jeg ikke lov til, ikke før jeg kvalifiserte meg til OL, i hvert fall. Da jeg kom hjem fra Beijing med OL-bronse i bagasjen gjorde jeg det allikevel. Jeg tatoverte OL-ringene diskret på høyre fot. Mamma trodde jeg hadde glemt tatoveringsønsket og hun ble svært overrasket da jeg fortalte at jeg hadde gjort det. Jeg fortalte henne at jeg nå var gammel nok til å bestemme selv.

Fra amatør til profesjonell

Da Sara Nordenstam kom hjem fra Beijing så alt lyst ut og hun var sulten på mer suksess. OL-bragden gjorde at sponsorer og Lambertseter svømmeklubb ga henne mulighet til å svømme som profesjonell og hun var da en av kun fire svømmere i Norge som hadde denne muligheten.

– Sammen med sponsorer, landslaget og Olympiatoppen fikk jeg i Lambertseter alle muligheter til å satse videre.

Denne satsingen førte til flere sportslige høydepunkter.

– Under EM i 2010 tok jeg sølv og jeg fikk vist at jeg var på samme nivå som i Beijing og jeg fikk også bevist at OL-bragden ikke var et engangstilfelle. I 2012 sto jeg øverst på pallen i EM og det var veldig stort å høre nasjonalsangen på et så stort og viktig stevne!

London-OL 2012 en gedigen nedtur

Men så kom en ny gedigen nedtur – OL i London i 2012. Sara mente hun var godt trent før OL i London, men skuffet både seg selv og det norske folk med en 23. plass på 200 bryst. Den personlige skuffelsen gjorde at hun vurderte å legge opp, men hun valgte etter litt betenkningstid allikevel å fortsette. Karrieren hennes tok aldri av igjen, blant annet droppet hun langbane-VM i 2013 på grunn av svak form. I etterkant har det vist at sykdom også under London-OL var årsaken til svake resultater.

– Mest sannsynlig led jeg av utmattelsessykdommen ME under lekene i London, noe som blant annet førte til migrene. Dette er jeg nå kvitt, men det er ergerlig at det ødela lekene for meg. Uansett har jeg nå lagt skuffelsen bak meg.

Viktige støttespillere

Ved siden av trener Nils Uno Davidsen fremhever Sara samarbeidet med landslagstrener Petter Løvberg (som også er medlem av Lambertseter svømmeklubb) og mener dette samarbeidet har gjort at hun taklet alle opp og nedturene i berg-og-dalbanetilværelsen sin og for at hun oppnådde de fantastiske resultatene hun gjorde i bassenget.

– Petter har vært veldig hard mot meg, men hvis du er trygg på at noen ønsker det beste for deg, da har det lov å være hard. Han trykket på knapper som var ubehagelig, men som jeg har takket ham i ettertid. Det kan hende det er forskjell på å trene gutter og jenter, men for meg har det fungert at Petter har vært den harde og Nils den forståelsesfulle.

Hun sier også at samarbeidet med Lambertseter-trenerne Thomas Hjers og Joacim Lilleåsen var veldig godt og bidro sterkt til hennes prestasjoner.

Bryter med svømmefamilien sin

Trøbbelet under og etter OL i London førte til at Sara ønsket nye svømmeomgivelser i håp om å nå høyden igjen og hun forlot Lambertseter svømmeklubb høsten 2013 for å gjenforenes med Nils Uno Davidsen i Oslo idrettslag (OI).

– Det var vanskelig å slutte i Lambertseter, jeg har jo vært der siden 1993. Det er familien min, men barna må flytte ut. Jeg fikk signaler om at klubben var usikker på om de kunne hjelpe meg med å nå toppen igjen. Det var bittert å få en slik tilbakemelding, men jeg er ikke bitter lenger. Både klubben og jeg kunne gjort ting annerledes, men nå er det historie.

–I OI hjalp jeg barn med å svømme og det meste jeg lærte bort var ting jeg hadde lært i Lambertseter svømmeklubb, på landslaget og på Olympiatoppen.

Ut av bassenget og inn i arbeidslivet

I jubileumsåret til Lambertseter svømmeklubb la Sara Nordenstam de profesjonelle svømmebrillene på bassengkanten for godt og startet på et yrkesliv som ikke innebærer svømming i det hele tatt. Beslutningen om å slutte med svømming akkurat i 2015 var et resultat av en lang beslutningsprosess, men som kom bevisst og naturlig.

– Da jeg sluttet i Lambertseter fikk jeg via klubben kontakt med Adecco og kjennskap til deres karriereveiledningsprogram som de hadde sammen med Olympiatoppen. Det ga meg praksisplass i Nordea og i dag har jeg fast jobb i Norønna.

– I dag er jeg også frisk og det var viktig for meg å ta beslutningen om å slutte med svømming når jeg er frisk og ikke fordi jeg blir tvunget til det av skader eller sykdom.

Sara er i dag en ivrig mosjonist og kan tenke seg å engasjere seg i svømming også i framtiden. Men hun er veldig glad for at hun har startet en karriere utenfor svømmesporten.

– Det enkleste for meg hadde vært å ta en jobb innen svømming med en gang min egen karriere var over. Men for meg var det veldig viktig å ta en jobb utenfor svømmingen for å vise andre og meg selv at jeg mestrer noe annet enn svømming. Kanskje jeg senere velger en karriere innenfor svømming, men det må være et valg jeg tar, det må ikke være den enkleste løsningen.

– Uten nedturene hadde jeg aldri kommet til topps!

For Sara var OL-bronsen prikken over ien, men hun mener selv at det er viktig å se helheten i svømmekarrieren hennes for å skjønne hva hun har fått til i bassenget.

– Jeg ville ikke vært foruten bunnen i berg-og-dalbanen, uten nedturene hadde jeg aldri kommet til topps! Og for å komme til toppen er det viktig at vi jobber sammen som lag.

Og da er vi tilbake til miksstafetten i 2010.

– Da jeg kom tilbake fra USA i 2006 ville ingen på Lambertseter svømme stafett. Det syns jeg var skikkelig dumt. Nils, Thomas og jeg var veldig opptatt av stafett. Svømming er en individuell lagsport, der laget er ekstremt viktig. Tilhørighet er også viktig, derfor er stafett viktig, og er du en god stafettutøver blir du også god som individuell svømmer. Det har de nå skjønt i Lambertseter og derfor slåss svømmerne i dag om å komme med på stafettlaget. Det er sånn det skal være!

Ekte tilskuer

Ekte tilskuer! Da jeg en sur januardag for noen år siden var på sprint-NM på skøyter på Valle Hovin, sammen med fattern og ungene mine, fikk jeg spørsmål av en ved siden av meg om jeg var ekte tilskuer. Forundret spurte jeg hva han mente. Er du i slekt med noen som går på isen, spurte han? Det var jeg ikke og han nikket anerkjennende til meg. Ekte tilskuer!

Uro i Brasil. I disse dager sitter jeg og forbereder tur til Brasil sammen med kone og unger – vi skal på fotball-VM neste sommer. Ved siden av alt Brasil har å by på av natur og historie er det kampen mellom Tyskland og Portugal vi gleder oss mest til. Midt i Amazonas, i Manaus, skal vi se det europeiske toppoppgjøret. Jeg tenker tilbake på den sure januar-dagen her jeg sitter på loftet og leser nyheter om opptøyer i Brasil og i alle rapportene om de gigantiske anleggene som bygges over hele Brasil, i byer med fotballag uten tilskuere og med en befolkning som lever under minstestandarden. Manaus er en av disse byene. Rar kobling? Kanskje.

Hvite elefanter. Da jeg var på skøyteløp hadde jeg god samvittighet. Jeg trosset vær og vind og sto og så på en henslengt Peter Müllers som røykte under løpene da de håpløse gikk, fra utslitte tribuner med god trekk mellom beina. Alle var glade for at vi kom og det var gratis inngang. Til sommeren skal jeg trosse alle som mener Brasil-VM er gigantomani av verste sort. Brasil skulle brukt pengene på andre ting enn hvite elefanter i jungelen. Burde jeg ha dårlig samvittighet? Kanskje.

Dobbelmoral. Jeg drar til Brasil med familien fordi jeg elsker fotball. Jeg har lenge sagt at skal jeg først debutere i et fotball-VM så skal det være i Brasil. Hele familien debuterer til sommeren. Samtidig er jeg en samfunnsengasjert blogger som har prøvd å finne feil og mangler hos idrettspamper og store mesterskap verden over. Jeg har skrevet kritiske artikler om Beijing-OL, fotball-VM i Sør-Afrika, London-OL, Sotsji-OL og et mulig vinter-OL i Oslo. Det er dobbeltmoralen og mangelen på ærlighet om hva de store mesterskapene kan bringe og ikke bringe med seg som har opptatt meg. Spørsmålet nå er om jeg legitimerer uvettig pengebruk på stadioner som ikke har livets rett når Amazonas tømmes for fotballturister i juli neste år. Burde jeg også vært mer kritisk til tilskueren? Kanskje.

Brutte løfter. Vi blir lovt mye når store mesterskap selges inn av idrettstopper og overivrige politikere. Beijing-OL skulle bidra til bedre menneskerettigheter i Kina. Det gikk ikke. Fotball-VM i Sør-Afrika skulle bidra til økt turisme og økt status for afrikansk fotball. Det gikk ikke. London-OL skulle løfte britenes aktivitetsnivå. Det gikk ikke. Sotsji-OL skulle vise Russland fra en annen side. Nå viser det seg at det ikke er solsiden vi får se. Og VM i Brasil? Den skal bidra til økte investeringer i Brasil og et løft for alle brasilianere. Det ser ikke slik ut nå. Har slike mesterskap noe som helst verdi utover medaljene som deles ut ved konkurransens slutt? Kanskje.

Europeisk invasjon. Når jeg står sammen med tyskere og portugisere i Manaus, 18. juni neste år blir det spennende og se hvor mange brasilianere som står sammen med oss. Er de som står der ekte tilskuere? Eller er det bare rikfolk – som oss – uten kontakt med det egentlige Brasil? Hva syns de som står utenfor stadion og ikke kommer inn om meg og våre blåøyde hoder? Ekte tilskuer? Kanskje.

Ekte tilskuer? Og når du står i den nye skøytehallen i Oslo i 2022 kan du stille deg følgende spørsmål: er du en ekte tilskuer? Kanskje svaret er kanskje. Er det verdt det?

- Trenger mer forskning på effekten av OL

Aktiviteten i Storbritannia. Legitimiteten til et OL avhenger av hva arven etter OL blir eller hva man tror den blir. Hva sitter man igjen med etter at lekene er over? 13. januar la Sport England (Englands ekvivalent til Norges idrettsforbund) fram tall om britenes deltagelse i sport. Aktivitetstall har vært en viktig indikator på om hvor vellykket OL har vært for britene – hvor mange har man fått i aktivitet på grunn av OL? Dette er også et sentralt spørsmål i den norske OL-debatten. Tilsynelatende har det vært en OL-effekt i Storbritannia. I 2013 driver 1,4 millioner flere briter med fysisk aktivitet enn tilfellet var i 2005, da London fikk OL. Dette er likevel en nedgang på ca. 200.000 sammenlignet med aktiviteten for ett år siden. I årene mellom 2005 og 2011 var britene ikke i nærheten av å nå målet med en økning på en million briter i aktivitet tre ganger i uken. Den gikk faktisk ned. Hovedveksten (750.000) fikk man fra 2011 og 2012. Samtidig er det verdt å merke seg at aktiviteten til de mellom 16 og 25 år har gått ned i hele perioden. Sier disse tallene noe om effekten av OL?

Kritisk blikk på OL-arv. Arven (legacy) etter OL har blitt et sentralt tema i den norske OL-debatten og mange henviser til London for å finne inspirasjon til en norsk OL-søknad. For å rette søkelys mot arven etter OL har jeg intervjuet professor Simon Chadwick. Chadwick er leder for Sport Business Strategy and Marketing ved Coventry University Business School og grunnlegger av og direktør på Centre for the International Business of Sport (CIBS). Han er hyppig brukt som kommentator i britisk media på idrettspolitikk og har etterlyst mer forskning på effektene av OL.

Målsettingene ble endret

Meg: Hva er arven etter London-OL, ett år etter?

Simon Chadwick: Det er vanskelig å vite hva den egentlige arven etter London 2012 er. Litt fordi andre spørsmål som terrortrussel og økonomiske vanskeligheter har skjøvet spørsmålet om den olympiske arven til side, både i den politiske debatten og i media. På en måte kan dette være en fordel for den britiske regjeringen fordi den da blir spart for ubehagelige diskusjoner om arven etter OL og slipper å svare for seg hvis det viser seg at OL faktisk ikke har hatt noen betydning. Men det er også andre ting som gjør det vanskelig å svare på dette spørsmålet. I 2005 da Storbritannia fikk lekene var det mye snakk om at lekene skulle øke deltagelsen i sport og bedre folkehelsen, noe man har ønsket å gjøre noe med i Storbritannia i mange år. Da lekene startet i 2012 vektla man helt andre ting: man skulle inspirere en ny generasjon (inspire a generation), dvs. motivere unge mennesker til å delta i frivillig arbeid, sports-relaterte aktiviter osv. Jeg mener at ‘inspiring a generation’ var en fordekt erkjennelse av at OL ikke kunne bidra til bedre folkehelse eller mer deltagelse i sport. Tallene fram mot OL viser også at deltagelsen faktisk falt. For meg er ‘inspiring a generation’ en taktisk manøver for å utsette alt snakket om arv (legacy) til mye seinere, kanskje et tiår framover i tid. Da vil de som hadde ansvaret for OL-søknaden, planleggingen og gjennomføringen av lekene være andre steder og de vil ikke lenger bli stilt til ansvar for det som skjedde i London 2012.

Meg: Er det allikevel mulig å se noen effekter av London-OL allerede nå?

Simon Chadwick: Jeg tror at en av de viktigste aspektene med lekene var at de åpnet opp og bidro til oppgradering av Øst-London. Særlig i området Stratford, der de viktigste arenaene var. Samtidig må byfornyingen ses i sammenheng med den britiske regjeringens prosjekt Thames Gateway som skal bidra til å fornye landområdene langs Themsen, helt ut til sjøen. Ved å knytte den olympiske arven til dette prosjektet blir det lettere å argumentere for at OL hadde en positiv effekt. Samtidig blir OL bare en liten del av et mye større prosjekt.

Lite utviklet forskningsfelt

Meg: Du har ved flere anledninger etterlyst mer forskning på arven etter OL. Hvorfor?

Simon Chadwick: For det første fordi forskningen om den økonomiske betydningen av store idrettsarrangementer er dårlig utviklet. I dag finnes det ingen klar eller overordnet konsensus om en felles metode for å måle den økonomiske betydningen av OL. For det andre bruker de som har rettighetene til arrangementene økonomiske anslag som grunnlag for å støtte sitt kandidatur og for å tiltrekke seg investeringer og partnere som for eksempel sponsorer. Når det ikke finnes en fellesstandard eller allmenn akseptert metode for beregninger baseres tallene seg ofte på feilslutninger, effekter som vanskelig lar seg vise og noen ganger på tall som er helt misvisende. Et tredje punkt det er verdt å legge seg ved merke er at de fleste mulighetsstudier baserer seg på finansielle kalkyler som sier hva man får igjen for et mesterskap og ikke på økonomiske beregninger (for eksempel forbedret omdømme for nasjonen). I tillegg måler ofte kostnadsanalyser kun de finansielle kostnadene og ikke de økonomiske kostnadene (som for eksempel miljøskader). Oppsummert etterlyser jeg en felles mal for å måle nettoeffekten av olympiske leker slik at vi kan få mer nøyaktige kalkyler og mulighet for å sammenligne forskjellige kandidater.

Det er lengden det kommer an på

Meg: Du har hevdet at arven etter OL må ses i et langtidsperspektiv. Hvorfor?

Simon Chadwick: Den økonomiske betydningen av sportsarrangementer er av varierende størrelse og også av varierende umiddelbar effekt. Du vil få umiddelbar økning i økonomisk aktivitet med en gang en by har fått tildelt lekene. Det kan være at aksjekurser får et oppsving den dagen lekene blir tildelt. Deretter vil kontrakter av forskjellige slag bli tildelt, som for eksempel arkitektkontrakter, entreprenørkontrakter og leverandørkontrakter. I tiden da lekene finner sted vil det være mer aktivitet enn det pleier, blant annet som et resultat av økt turisme og spesialtiltak for sponsorer og bedrifter som er involvert. På lang sikt kan vi for eksempel få etterbruk av fasiliteter bygd til lekene, økning i industriproduktivitet som et resultat av en feel-good-faktor etter lekene, eller ny økonomisk aktivitet i deler av byen der aktiviteten har vært lav. Eller vi kan få liten eller ingen effekt. Det er i den sammenheng viktig at forskere både foretar en statisk analyse (øyeblikksmåling) og en dynamisk analyse (måle betydningen på forskjellige tidspunkter) når man analyserer store mesterskap. Bare på denne måten kan vi virkelig forstå den reelle betydningen lekene har.

Flere må spørre hva de får igjen for OL

Meg: Oslo vurderer å søke vinter-OL i 2022. Tilhengerne mener lekene vil ha positiv effekt for hele Oslo, mens motstanderne mener lekene bare gavner IOC. Hva er dine kommentarer til disse motsetningene?

Simon Chadwick: For Norge og Oslo, beslutningstagere og nasjonen som et hele, må det være en klar oppfatning av hvorfor man ønsker å søke om OL. Det vil være nyttig for et land å se på OL som en investeringsmulighet, og deretter spørre seg: vil investeringen gi avkastning (return on investment)? Hva vil man i så fall avkastningen bli og finnes det bedre måter å investere pengene på?

Meg: Kan du utdype dette litt?

Simon Chadwick: Alt for ofte blir land forført av tanken om at å være vertskap for et stort idrettsarrangement vil gi nasjonen et løft uten å tenke på hva det koster og hva de får igjen. Jeg tror mange land må tenke seg bedre om. Ta for eksempel Qatar. I dag bygger de ny jernbane og t-bane, uten å stille spørsmålet om nasjonen trenger dette. Man må spørre seg om bygging av denne og annen infrastruktur ville blitt bygd hvis de ikke hadde fått fotball-VM i 2022. Hvis svaret er ja, har fotball-VM vært katalysator for å sette i gang disse prosjektene. Men det er lett å snu dette argumentet på hodet. Hvorfor måtte Qatar søke om fotball-VM for å bygge noe de allerede hadde behov for? Hvorfor ikke bare bygge en ny jernbane eller ny t-bane?

IOC styres ikke av godhet

Meg: Hva med IOC?

Simon Chadwick: Når det gjelder IOC, kanskje mer en noen annen organisasjon eller eier av et stort idrettsarrangement, har de nå begynt å tenke på arven etter OL. I større grad enn før leter de nå etter søkere som kan vise til en varig effekt av OL i sine søknadspapirer. Det vi så i forbindelse med London-OL var et land som virkelig anstrengte seg for å leve opp til kravet om en bærekraftig etterbruk. På den andre siden må ikke søkerland ha noen illusjoner: OL er i all vesentlighet en rettighet man har i en kort periode og som fører til økonomiske lekkasjer ut av landet. Det er derfor viktig at en nasjon betrakter OL som et sett av muligheter som man kan utnytte, for å skape en positiv arv når lekene er slutt. Sagt på en annen måte – nasjoner kan ikke forvente at IOC eller lekene i seg selv gir en positiv effekt. Det er viktig at nasjonen utnytter seg av de muligheter man får når lekene er på gjennomfart i landet.

Veivalg for norsk toppidrett

Grundig rapport. Reaksjonene på Tvedt-utvalgets rapport Den norsketoppidrettsmodellen – norsk toppidrett fram mot 2022 har vært dempet. Etter min mening er det to grunner til det – rapporten er grundig og den evner å trekke de lange linjer – både framover og bakover – og bidrar dermed til å dempe krav om kortsiktige løsninger, f.eks. umiddelbar hoderulling. Den har også vært ute på høring. Når høringsfristene er ute kommer nok kritikken, også. Her er mine innvendinger mot rapporten.

Fordel små forbund. Rapporten dokumenterer godt forskjellene mellom medaljefangsten til vinteridretter og sommeridretter. At vi tar flere medaljer i vinter-OL enn i sommer-OL er ingen bombe. Heller ikke at det er de tradisjonelle vinteridrettene som dominerer den norske medaljefangsten i vinter-OL. Det som er påfallende er at det er idretter/forbund som kunne greid seg fint uten Olympiatoppen som greier seg best i vinter-OL (f.eks. langrenn og skiskyting), mens idrettene som høster gode plasseringer i sommer-OL ikke hadde greid seg uten OL og Olympiatoppen (som f.eks. padling og spyd). Konklusjonen man kan trekke av dette er at det er små idretter eller forbund (i norsk målestokk) som har mest å tjene på et overordnet toppidrettsorgan. Det gjelder også vinteridretter som ikke defineres som tradisjonelle vinteridretter. Når utvalget mener at det bør stilles klarere resultatmål (f.eks. medaljemål) blir dette faktum svært viktig.

Bort med lagidretter? Det gjøres et poeng ut av at konkurransen i OL blir stadig hardere – fordi stadig flere utøvere og nasjoner deltar og fordi det blir stadig flere øvelser. Dette er mest riktig i vinter-OL fordi det i sommer-OL er satt et tak på antall øvelser og antall deltagere. Det gjelder ikke på samme måte i vinter-OL. Greier man å opprettholde dagens snitt på medaljer i sommer-OL vil det være godt for et lite land som Norge, tatt denne utviklingen i betraktning, mens stagnasjon eller nedgang i antall gode plasseringer i vinter-OL vil være dårlig. Betyr det at vi bør satse enda mer på vinteridretter og opprettholde nivået i sommeridrettene? Og at man bør satse mer på små idretter (i norsk sammenheng) med mange medaljemuligheter på bekostning av idretter med få medaljemuligheter. Man kan ta flere medaljer i kortbaneskøyter og boksing enn i ishockey og håndball og man kan med målrettet satsing få flere medaljer for hver krone.

Medaljenes pris. Dette leder over til et annet punkt – økonomi. Selv om det er godt redegjort for pengestrømmene i norsk idrett de siste tiårene blir det passivt å hevde at reformforslagene og økt krav til resultatmål skal oppfylles med dagens ressursnivå (med naturlig vekst). Et sentralt spørsmål blir ikke hvor mange medaljer eller gode plasseringer man får i en stadig tøffere konkurransesituasjonen, men hvor mye hver medalje og plassering koster. Med en budsjettøkning for Olympiatoppen på over 50. mill. kroner mellom 2006 og 2012 er det ingen tvil om at hver medalje har blitt dyrere. Skal man frigjøre ressurser som går til allerede sterke forbund/idretter og konsentrere seg om idretter med mange medaljesjanser og som er mindre dyre i drift? Dette er analyser man unngår i rapporten.

Mest å hente på Paralympics. Tallene for Paralympics er vanskelig å tolke, men mitt inntrykk er at nedgangen i medaljefangsten nesten utelukkende skyldes mangel på økonomiske ressurser. Da jeg var forsker på NUPI for noen år siden gjorde jeg en uhøytidelig analyse av sammenhengen mellom tilgangen på funksjonshemmede, økonomi og resultater i Paralympics. Jeg ønsket å sjekke om f.eks. krigsherjede land med mange lemlestede gjorde det bedre i OL enn andre land med annen historie: Det var ingen sammenheng! Men det var en sterk sammenheng mellom økonomiske ressurser og prestasjoner. Og i Paralympics er denne sammenhengen mye sterkere enn i OL, fordi det generelle satsingsnivået på Paralympics er langt lavere enn OL: du får mao. mer igjen for pengene i Paralympics enn i OL – inntil videre. Det betyr at man enklere kan bedre medaljesituasjonen i Paralympics enn i OL, selv med et begrenset antall talenter.

Hvor er talentene? Den mest mangelfulle analysen finner vi i spørsmålet om talentutvikling. Her gjøres det anslag basert på antall debutanter og 8-12. plasser og det hevdes at nedgangen i antall debutanter er et mål for talentutvikling. Det mener jeg er skivebom. Spissformulert kan 30-åringer være debutanter, men jeg regner med at rapporten ikke sikter til ”evige talenter”. Når man kun tar med deltagelse i OL for å vurdere talentutviklingen bommer man på målet. Her burde man tatt med resultater fra junior-EM og -VM i mange idretter og satt disse opp mot prestasjonene i OL (kontrollert for kvalifiseringskravene de internasjonale særforbundene setter for deltagelse i OL). Mange juniormedaljer i EM og VM, men få juniordeltagere eller unge debutanter i OL kan indikere dårlig forvaltning av talenter og feil utvalgskriterier. Få medaljer i EM og VM, men mange deltagere i OL vil indikere at Olympiatoppen gir noe ekstra. En slik analyse finner jeg ikke i rapporten.

Tøffe prioriteringer. Det som er bra med rapporten er at den gir en god situasjonsbeskrivelse av norsk idrett, men for at rapporten skal tjene som et godt verktøy for å gjøre Olympiatoppen bedre og samle nasjonen om flere medaljer under olympiske leker må man gjøre om de generelle betraktningene om til en ordentlige idrettspolitisk debatt og våge å ta veivalg som ikke alle er fornøyd med. Det er også en del av toppidretten.

Vinter-OL i Oslo 2022, fordi...?

Frisk debatt. Debatten om hva vi skal med vinter-OL i Oslo i 2022 raser allerede, og den kommer til å tilta. Jeg garanterer at det foreløpige toppunktet kommer 22. mars, når byrådet legger fram kostnadsberegningene sine og det de tror(!) et OL kommer til å koste. OL-budsjett er en risikabel øvelse fordi de ansvarlige både skal vise nøkternhet, men samtidig være realistiske. Alle OL-budsjetter har sprekt. Spørsmålet er hvor stor sprekken er og hvordan man nyttiggjør seg milliarder som kunne vært brukt til noe annet. Hva skal arven etter OL være.

Mer enn idrett. Etter å ha fordøyd Beijing-OL innrømmet IOC-medlem Gerhard Heiberg (på direkte spørsmål fra undertegnede som var ordstyrer på internasjonalt seminar i regi av NIF i 2010) at IOC har politisk makt og at OL er mer enn et idrettsarrangement. Innrømmelsen kom sent, men godt. Og analysen er god. Det er mer enn et idrettsarrangement. Spørsmålet er hvor langt man skal gå utover idretten for å legitimere en OL-søknad.

To sfærer. I spillet om OL finnes det to sfærer av legitimitet. I den ene sfæren har vi idretten og i den andre har vi politikerne som har det økonomiske ansvaret. Idretten ønsker et OL for å utvikle sin egen idrett (derfor er ofte sommeridretter mer negative til et vinter-OL enn vinteridrettene). Politikerne på sin side ønsker at investeringene skal vare lenger enn 16 vinterdager i februar og tenker derfor flerbruk, etterbruk og alternativt bruk av det som bygges i forbindelse med OL.

To balansepunkter. Det er to balansepunkter i de to sfærene – et nasjonalt og et internasjonalt. På det nasjonale plan må idretten og de politiske myndigheter finne den rette miksen for å oppslutning om OL i Norge. På det internasjonale plan er det andre tyngdelover som gjelder. IOC er mer opptatt av at idrettene får god plass og at det arrangementstekniske holder høy standard enn av distriktspolitikk og sosial utjevning. Det som funker i Norge trenger med andre ord ikke å funke i IOC.

München i Europa? Gerhard Heiberg har i debatten om vinter-OL til Norge demonstrert hvor pikant denne balansegangen er. For å få i gang debatten om OL i Norge la han særlig vekt på at det er Europas tur i 2022. Samtidig har han sagt at han vil overtale München til å søke i 2026 slik at Norge slipper sin verste konkurrent. Akkurat som München ikke ligger i Europa…

Ikke svart-hvitt. De som kjemper for et vinter-OL til Oslo er flinke til å trekke fram de positive erfaringene fra Vancouver-OL 2010 og London-OL 2012. De som er negative til OL trekker trekker fram, eh, det negative. Men dette er ikke et spørsmål om enten eller. Det er forventningene til OL som avgjør hvor vellykket det blir. Og det er ikke sikkert at OL er mislykket fordi man ikke oppnår målsettinger man har satt seg. Og omvendt. Her er tre eksempler fra OL i London som illustrerer dette og som viser at forskjellige idretten og politikere har forskjellige målsettinger med et OL. Det skaper også forskjellige oppfatninger av hva som er en suksess.

Fysisk aktivitet i skolen. En av målene London-OL hadde var å skape mer fysisk aktivitet i skolen. Kostnadene til OL (og den generelt svake økonomiske situasjonen i Storbritannia) har gjort at det ikke er like mye offentlige midler til fysisk aktivitet i skolen som man hadde budsjettert med og at britene derfor er avhengig av at de nasjonale idrettsforbundene bidrar med trenere til skolen for å oppnå målsettingen. De bruker altså ikke mer penger på lærerkrefter for at de skal bli bedre til å undervise i fysisk aktivitet, men satser på krefter utenfor skolen. Bra for de respektive idrettene, dårlig for lærerutdanningen, hipp som happ for elevene?

Alle skal med? Et annet mål med London-OL var å bygge opp nye idretter som i utgangspunktet ikke hadde særlig stor oppslutning eller som i mange år har underprestert. Dette er også en av kjerneelementene i debatten om vinter-OL: Hvorfor ikke gi OL til Kina, da vil flere bli interessert i langrenn. Slike lovnader har både innhold av naivitet og et taktisk element; det øker oppslutningen om OL fra idretter som i utgangspunktet ville vært negative. Britene hadde tidenes medaljefangst og overoppfylte målsettingen om medaljer. Samtidig har den britiske varianten av Olympiatoppen i etterkant vært nådeløse mot idretter som ikke presterte godt nok i London. De thar gjort at flere idretter føler seg ført bak lyset. Er det så viktig? Spør bob- og akemiljøet i Norge om hvor mye de vokste på grunn av OL på Lillehammer.

Byutvikling. Et tredje mål var byutvikling. Dette er hovedargumentet til Oslo kommune for å bruke mange milliarder på et OL i Oslo: OL bidrar til sårt tiltrengte byutvikling. I London har OL ført til en sterk oppgradering av infrastruktur og nybygg av leiligheter i områder som Leyton og Stratford. Men denne oppgraderingen har ført til en stor prisvekst på boliger som gjør at mange som bodde der før OL ikke lenger har råd til å bo der. Byutvikling, ja. Omfordeling, nei. Ordtaket om at alt har sin pris gjelder i høyeste grad når OL skal arrangeres. Det gjelder også et vinter-OL i Oslo.

Idrett og politikk. Den siste måneden har vi sett to eksempler på at idrett og politikk ikke alltid går eller har de samme målsettingene og at idrett blir en stadig mindre viktig del av et idrettsarrangement:

Hockeymål. Da byrådet la fram OL-konseptet tidlig i denne måneden ble ishockey-miljøet rasende fordi de mente OL-opplegget ikke ga ishockey gode nok anlegg og som kunne løfte ishockey-sporten etter OL. De var misfornøyd med fokus på flerbruksanlegg og for beskjeden kapasitet.

Hopptåke. For å få tilbake kollenbrølet i år la man i markedsføringen av kollenhelgen mer vekt på lave priser, øltelt og polske innvandrere enn å fremheve hoppsporten og det millardstore hoppkomplekset som finnes i Holmenkollen. Hoppsporten har vært underordnet. Hva skal man med flerbruksanlegg og lavterskeltilbud i hopp hvis man ikke bruker kollenhelgen til å promotere hoppsporten?

The decision is? På den annen side har man denne helgen vist IOC at man fortsatt kan arrangere hopperenn i Norge… Men holder det?

Lost in translation

På den ene side og på den andre side. Norske idrettsledere støttet det internasjonale badmintonforbundet og IOC da 8 badmintonspillere ble kastet ut av London-OL fordi de hadde forsøkt å tape med vilje. De som ønsket å kaste dem ut mente at deres oppførsel var i strid med den olympiske ånd, mens badmintonspillerne mente at regelverket åpnet for slett spill for å oppnå fordeler seinere i turneringen. Samtidig hevdet mange av de samme lederne at det var riktig å la Erik Tysse få delta i OL fordi han hadde sonet sin straff og at regelboka ga ham mulighet til å delta. Han fikk sågar bistand fra Olympiatoppen for å forberede seg til OL i karanteneperioden, selv om dette er tvilsom praksis. Det er ikke lett å vite hvor grensen for hvor den olympiske ånd går. Det har flere saker vist og understreket for oss under årets OL.

Glissent charter. Årets OL har vist oss at det er vanskelig å vite hvordan man skal håndheve den olympiske ånd, hva som er fair play før, under og etter OL. Flere saker viser at en generell visjon om olympisme og fair play åpner for inkonsekvent håndtering av kontroversielle saker som oppstår i lekenes hete. I det olympiske charter står det for eksempel kun en gang at utøverne skal følge Olympisme og dens verdier (kapittel 1.1) og tre ganger at man skal følge fair play. Hva dette innebærer, står det ingenting om og det er opp til de internasjonale særforbundene å utarbeide regelverk og sanksjonsverktøy. IOC kan gripe inn når de føler for det, har vi fått se. Det gjør det enda mer problematisk.

Inkonsekvens. Strengt tatt brøt ikke badmintonspillerne noe regelverk da de tapte med vilje – verken badmintonregelverket eller det olympiske charter. Det gjorde heller ikke den algeriske mellomdistanseløperen Taoufik Makhloufi da han gikk første runde i forsøksheatet på 800 meter. Han ble kastet ut av OL fordi han ikke gjorde sitt beste. Makhloufi hevdet at han var skadet, han ble tatt til nåde og vant like godt 1500-meteren. Cameron van der Burgh som vant 100 meter bryst innrømmet etter at han var kommet hjem til Sør Afrika at han jukset med vendingen sin: han tok tre kick etter vending, kun ett er tillatt. Sørafrikaneren tok gullet mange mente Alexander Dale Oen ville vunnet og bestekameraten vant gullet for Oen. Han ble hyllet av norske idrettsledere og kommentatorer og ble utropt som den moralske vinneren. Hva om Oen hadde deltatt og kommet på andreplass? Chris Hoy var en av de største britiske heltene under London-OL – han var Storbritannias flaggbærer under åpningsseremonien og vant to gull i banesykling, blant annet lagsprintøvelsen sammen med Jason Kenny og Philip Hindes. Hoy hadde ikke vunnet finalen hvis ikke Philip Hindes hadde lagt ned sykkelen med vilje etter en dårlig start og på den måten tvunget dommeren til å starte rittet på nytt. I intervjuer etterpå sa han at dette hadde vært taktikken: ved dårlig start skulle de provosere fram en omstart. Hoy og lagkameratene står fortsatt som vinnere av laggullet i banesykling– til tross for en tvilsom utnyttelse av regelverket.

Flere idretter, flere moralkodekser. Mange har hevdet at forskjellige idretter har forskjellige moralkodekser og at noen idretter derfor tillater mer enn andre. Men når alle deltar i olympiske leker og man påberoper seg et eget olympisk verdisett bør alle behandles likt. Jeg er i tvil om det har skjedd i de tilfellene jeg nevner her.

IOCs brudd på eget charter. Det store spørsmålet er om IOC selv følger sitt eget regelverk og dermed oppfyller den olympiske ånd. En ting er at det olympiske charter sier at utøvere ikke skal utnyttes politisk eller kommersielt under lekene. OL er og blir et politisk og kommersielt show. Men det står også svart på hvitt at ”The Olympic Games are competitions between athletes in individual or team events and not between countries.” (kapittel 6.1). Nasjonal medaljestatistikk og nasjonale olympiske komiteer som øverste myndighet for idrettsutøverne ligner derfor på en selvmotsigelse. I den sammenheng er det derfor interessant å se på hvordan det britiske sprintlaget i sykkel avfeide kritikken mot Philip Hindes, da han på brutalt ærlig vis innrømmet å ha strukket regelverket. Den britiske sykkelledelsen sa at han var misforstått fordi han snakket dårlig engelsk – hans uttalelse var rett og slett Lost in translation. Hindes flyttet til Storbritannia fra Tyskland i 2010 – han har britisk far og dobbelt statsborgerskap – og lærte seg nylig engelsk. Han ble hentet inn fra Tyskland for å vinne gull. Dette er ikke problematisk hvis du bokstavtro følger det olympiske charter, men tvilsomt hvis du regner OL som en kamp mellom land.

Plastic Brits. Og Storbritannia har hentet inn mange utøvere for å hevde seg i sitt eget OL og på den måten sett bort fra den olympiske idé og dermed brutt det olympiske charteret.61 av 542 britiske utøvere var hentet inn utenfra for å gjøre den britisketroppen sterkere. To av de mest kontroversielle var den cubanskfødte trestegshopperen Yamila Aldama som deltok for Cuba i OL i 2000 og for Sudan i 2004 og 2008, og den ukrainske bryteren Olga Butkevych som fikk britisk pass bare noen måneder før lekene i London. Ni av jentene som deltok på det britiske håndballaget ble også hentet inn for anledningen. Av kritikere har disse ”leiesoldatene”blitt kalt ”plastic Brits”. Disse kritikerne er ofte de som anser OL som en nasjonskamp og er dermed også de som ønsker å bryte det olympiske charteret.

Økende fenomen. Storbritannia er selvfølgelig ikke alene om å hente inn idrettsutøvere for å klatre på medaljestatistikken. De fleste langdistanseløpere fra arabiske land er hentet inn fra Afrika, og i kvinnenes olympiske bordtennisturnering var det kun tre av 16 lag som IKKE hadde med en bordtennisspiller født i Kina. Kongo hadde for eksempel med seg en kinesiskfødt bordtennisspiller. Samtidig er det viktig å skille mellom dem som er hentet inn for anledningen og de som har kommet til nye hjemland, vokst opp og blitt gode i nye omgivelser. Britenes Mo Farah er et slikt eksempel og Norges Ezinne Okparaebo er et annet.

Hvem konkurrerer du for? I forkant av OL gikk det en interessant debatt på New York Times’ nettside under rubrikken ”Which Country Did You Say You Were Playing For?” Det var to fronter i debatten. På den ene siden de som mener et man må fjerne eller løsne på kravet om nasjonalitet og de som mener at man må ha strenge eller strengere regler for statsborgerskap i OL. I den første gruppen finner vi to forskjellige argumenter – de som mener at nasjonalitetsprinsippet forhindrer mange av de beste fra å delta i OL – de er rett og slett født i land med for mange gode utøvere– og de som mener at fleksible statsborgerskapslover gir land med få innbyggere mulighet til å hevde seg i OL. I den andre gruppen finner du argumenter om at fleksible ordninger fjerner den ekte nasjonale gleden ved å delta i OL og at en fleksibel ordning kan skape et marked for handel av utøvere som kun de rikeste har råd til. Paradoksalt nok er det den første gruppen som ligger tettest opp til det olympiske idealet om at OL ikke er en kamp mellom land, men lengst unna det mannen i gata forbinder med OL.

Kampen mot selvrettferdighet. Mitt inntrykk er at man i OL ofte er moralsk når det er til eget beste eller når det ikke angår deg selv. Ledere kritiserer utøvere som utnytter regelverket når det ikke angår dem selv og argumenterer mot kritikk når de selv har tøyd regelverket. Det eneste som kan hindre inkonsekvens og ukritisk selvrettferdighet er at man hindrer muligheten for at det olympiske charter blir Lost in translation, med andre ord at man tydeliggjør hva som er den olympiske ånd og hva man mener med fair play.

Korkåpneren judo

Flaskekasting. Rett før Usain Bolt satt fart på gulløpet på 100-meteren kastet en full mann en tomflaske ned på indre bane og traff nesten startblokken til en av Bolts konkurrenter. Før han ble kastet ut av sikkerhetsvaktene fikk han juling av den nybakte nederlandske OL-vinneren i judo, Edith Bosch. Sebastian Coe kalte dette ”poetiskrettferdighet” (poetic justice). Under disse lekene har judo skapt mye stormaktspoesi og rettferdighet.

Saudisk forbilde. Lenge var det usikkert om Saudi Arabia ville sende kvinnelige utøvere til lekene i London. Araberstaten har ved siden av Brunei og Qatar aldri før brydd seg om å sende kvinner. Først ville ikke den saudiske OL-komiteen sende kvinner, men når de først ga etter ble den eneste kvalifiserte utøveren, sprangryttersken Dalma Rushdi H. Malhas (som tok bronse i sprangridning under ungdoms-OL i Singapore), skadet. Dette var bekvemt for den saudiske OL-komiteen, men ikke for IOC. De gaden 16-år gamle judoutøveren Wojdan Shahrkhani fripass til lekene sammen medden amerikanskfødte 800-meterløperen Sarah Attar. Da det internasjonale judoforbundet etter en del krangling tillot Shahrkhani å bryte med hodeplagg lå judomatta åpen for idrettshistorie. Da kampen mot Melissa Mojica fra Puerto Rico var slutt gråt ikke faren fordi hun tapte kampen, men fordi hun hadde skapt idrettshistorie. Shahrkhani vil bli et forbilde for mange arabiske kvinner som ønsker å drive idrett. Og dette har IOC en stor del av æren for!

 

Putins grep. I forkant av lekene i London kokketerte Russlands president Vladimir Putin med at han ikke skulle overvære åpningsseremonien, men heller være tilskuer på den olympiske judoturneringen. Siden Litvinenko-saken i 2006 har forholdet mellom Storbritannia og Russland vært anstrengt. Dette var Putins måte å markere dette på. De to landene hadde ikke offisielle samtaler på fem år på grunn av giftsaken i 2006. På den annen side var judo-matta en gylden ramme for uformelle samtalermellom Storbritannias statsminister David Cameron og Russlands president. Putin er æresmedlem i det internasjonale judoforbundet og trenger derfor ikke invitasjon fra britene for å komme til London. Tonen mellom de to i judohallen var gemyttelig. Litt fordi Putins russiske favoritt vant tungvektsklassen, men også fordi de holdt seg unna diskusjoner om Syria. Cameron var mest opptatt av å normalisere handelsforbindelsene mellom de to landene. Skulle Cameron og Putin komme til enighet på grunn av møtet i judohallen vil dette stå igjen som et godt eksempel på judo-diplomati – fred i Syria eller ikke.

Judopoesi. At en full tilskuer blir banket opp av en judoutøver på friidrettsbanen og at den amerikanske judoutøveren Nick Delpopolo ble kastet ut av OL fordi han haddespist kaker med marijuana forteller at det finnes korka folk i og ved siden av judomiljøet. Men det vi vil huske judo for når lekene er over er idrettens rolle som korkåpner for likestilling i Saudi Arabia og døråpner i diplomatiske forbindelser mellom Storbritannia og Russland. Du trenger ikke ha svart belte for å skjønne det!

Taktisk bommert

På hodet ut. Åtte badmintonspillere er kastet ut av OL-turneringen fordi de forsøkte å tape. Dette blir omtalt som en skandale. Men hvem er det en skandale for? Når ble det i idrett ulovlig å prøve å oppnå størst mulig taktisk fordel for å nå lengst mulig?

Buing. Badmintonspillerne er kastet ut av OL-turneringen fordi de ikke har levd opp til det olympiske idealet om å yte alt de kan for å vinne. De skal ha satt badmintonsporten og de olympiske idealer i vanry. Hva skjedde med idealet ”det viktigste er ikke å vinne, men å delta”? De utestengte utøverne ble buet ut fordi de feilet med vilje. Publikum hadde betalt mye for billettene og de ville ha valuta for pengene. At det er flaut å se på, skjønner jeg, men at det strider mot reglene er jeg mer tvilende til. Det som er mest flaut er at konkurransereglene er utformet slik at det åpner for slikt taktisk spill. Det er de som lager konkurransereglene som burde gå i seg selv og ikke utøverne. Skal publikum bue hver gang utøverne ikke gir alt de kan tror jeg vi får se mer buing enn applaus i de knappe to ukene som gjenstår av OL.

Forskjellsbehandling. Jeg har fulgt svømmekonkurransen i OL tett. Der blir vi hele tiden fortalt at mange av stjernene svømmer på resultatene til konkurrentene for ikke å havne i samme finaleheat. De gir med andre ord ikke alt hele tiden, men svømmer for å oppnå taktiske fordeler. I svømming er dette ganske vanskelig fordi alle kvalifiserer seg på tider og ikke på plasseringer. I friidrett er det annerledes. Når vi kommer til friidrettsøvelsene er jeg sikker på at vi får se Usain Bolt lunke inn i forsøksheatene og i delfinalene. Er det greit? Ja, fordi han vil vinne og sparer krefter til det virkelig gjelder. Det er ingen som vil kaste Bolt ut av OL for ikke å gi alt hele tiden. Når Kobe Bryant – OLs nest største stjerne – ble spart i nesten hele kampen mot Tunisia var det ingen som ropte om å få billettpengene tilbake. USA sparte Bryant for at han skal prestere bra senere i turneringen. De kunne kanskje vunnet mer med ham på banen, men det er ikke så viktig.

Kampfiksing? Flere steder antydes det at badmintonflausen er en form for kampfiksing. Det er det vanskelig å si noe om. Vi kan bare snakke om kampfiksing hvis utøvere får penger for å gjøre noe de ellers ikke ville gjort. Så langt er det ingenting som tyder på badmintonspillerne har forsøkt å tape for noe annet enn å få en taktisk fordel. Har de fått penger for å tape er situasjonen helt annerledes.

Forskjellige måter å fikse kamper på. Grovt sett finnes det tre former for kampfiksing – og her bruker jeg engelske uttrykk fordi det norske begrepet kampfiksing ikke får med seg alle nyansene i fenomenet vi snakker om. Når det foregår match-fixing er det sluttresultatene som blir fikset, for eksempel hvis badmintonspillerne taper med vilje mot betaling. Spot-fixing finner sted hvis du manipulerer hendelser i kamper, men som ikke (nødvendigvis) har betydning for utfallet av kampene. Hvis Sharapova eller Federer er sikre på å vinne sine tenniskamper og taper de tre første gamene eller det første settet med vilje mot betaling, men vinner kampen, har de vært med på spot-fixing. Det samme har Bolt hvis han får betaling for ikke å vinne forsøksheatene på 100-meter. Den tredje varianten er point-shaving. Det vil si at du får betalt for å manipulere sluttresultatet, men ikke kamputfallet. Hvis den amerikanske basketballtreneren får betalt for ikke å vinne med mer enn 40 poeng mot Tunisia og Kobe Bryant er en trussel mot dette, kan treneren ta Bryant av banen for å sikre at han ikke skårer for mange poeng. Jeg antyder på ingen måte at noen av disse er med på kampfiksing, men bruker dem som illustrasjoner på hva kampfiksing kan være og at det i mange tilfeller er vanskelig, ja nesten umulig, å se om kamper er fikset eller ikke. Så lenge det ikke har vært penger inne i bildet i de omtalte badmintonkampene er det ikke snakk om kampfiksing!

Taktikk på Ekeberg-sletta. Jeg har denne uken vært på Ekeberg-sletta på Norway Cup (verdens største fotballturnering for barn og ungdom). Jeg blir like glad og fascinert hver gang jeg er der. Norway Cup er for meg en ekte fotballturnering, med ekte glede og ekte konkurranseånd. Og her finner du lag som taper for å oppnå taktiske fordeler. Turneringen har A- og B-sluttspill. De beste lagene vinner A-sluttspillet og de nest beste lagene vinner B-sluttspillet. De fleste som spiller i Norway Cup ønsker å spille så mange kamper som mulig. Hvis du er i kategorien nest best og du kommer til A-sluttspillet hvis du vinner siste kamp i gruppespillet kan du regne med at du ryker ut ganske raskt. Taper du med vilje kommer du med i B-sluttspillet og mulighetene for å spille flere kamper og muligheten for å gå til topps er større. Uetisk? Usportslig? Kaste ut disse lagene? Nei, dette er en del av fotballens og idrettens logikk.

Skandale. Det er en skandale hvis spillere ikke får gjøre alt de kan (da snakker jeg ikke om doping) for å gå til topps med taktiske virkemidler. Og det er en skandale hvis ikke alle utøvere blir behandlet likt. Dette gjelder både i verdens største idrettsarrangement og i verdens største fotballturnering og for for topp og bredde. Hvis tilskuerne mener at de ikke får valuta for pengene når utøvere ikke gir alt når de ser på kan det hende det er noe mer galt med billettprisene enn utøverne?

IOC det nye FN?

Flaggbærer. Samme kveld som det ble varslet store kamper i og rundt den syriske byen Aleppo gikk FNs generalsekretær Ban Ki-moon rundt i hvit treningsdrakt på tartandekket i Stratford og var flaggbærer for IOC. Var dette symbolet på FNs handlingslammelse i internasjonal politikk? Og bevis for at IOC er det nye FN?

Blendet av OL-ilden? Det knyttes stadig tettere båndmellom FN og IOC. Siden Lillehammer-OL har det før hvert OL blitt laget en FN-resolusjon for olympisk våpenhvile. I fjor, da Storbritannia fikk gjennom sitt resolusjonsforslag, var det første gang at alle FN-land underskrev resolusjonen. Det viser at olympiske leker samler alle FN land og at IOC har oppnådd en status uten sidestykke. Da ble vedtatt for Vancouver-OL i 2009 fikk IOC observatørstatus i FN. FN har siden 2001 hatt et eget kontor i Geneve som skal ta seg av FNs idrettspolitikk (United Nations Sport for Development and Peace) Kontoret er ledet av tyskeren Wilfried Lemke, en god venn av FNs generalsekretær (og Rune Bratseth!). Generalsekretæren har de siste tre-fire årene engasjert seg stadig mer i internasjonal idrettspolitikk. I år har han løpt en etappe av OL-fakkelstafetten og han har vært flaggbærer under åpningsseremonien. Er han blendet av OL-ilden?

Logring. IOC er en storpolitisk organisasjon – uansett hva IOC-medlemmer skulle mene om det. På et seminar om internasjonal idrettspolitikk for et par år siden innrømmet Gerhard Heiberg at IOC har politiks innflytelse. Det var på tide. Når Vladimir Putin, Tony Blair, Lula, kong Juan Carlos og Barack Obama med flere flokker seg til IOC-kongresser og IOC-konferanser for å presentere sin OL-kandidat, skjønner man at det ligger mye politisk prestisje i lekene. Og at IOC får dem til å logre. Uansett valg av OL-by står IOC igjen som vinneren.

Troverdighet. FN har 193 medlemsland. På åpningsseremonien i London gikk det 205 deltagernasjoner (inkludert delegasjonen for hjemløse nasjoner). På den måten er IOC større enn FN. Men gjør FNs generalsekretær FN mindre enn han burde ved å delta som flaggbærer på åpningsseremonien? Hva mener de syriske opprørerne i Aleppo om at sjefen for FN vandrer rundt på tartandekket i Stratford samtidig som den russiske statsministeren sitter på VIP-tribunen sammen med sin kone og vinker til den russiske troppen? Og hva tenker Dimitrij Medvedev om generalsekretæren som deltar på dette? Selv tenker jeg at FNs øverste leder ikke eier fingerspissfølelse.

Staffasje. Åpningsseremonien var spektakulær og den var en delseier for London-OL og IOC. Men den var også et bevis på at fredsbudskapet som OL-flagget skal formidle bare er staffasje. Det blir ikke fred i Syria (eller andre steder) med OL-flagg og hvite treningsdresser – heller ikke med FNs generalsekretær i flaggborden.