Idrettens glasnost

Trøbbel i tårnet. Sotsji-OL har skapt trøbbel for det norske OL-prosjektet. De høye kostnadene, IOCs dårlige håndtering av forskjellige konflikter og diskusjonen om bruk av kostbare PR-byråer har gitt OL-prosjektet og idretten mye negativ omtale. Løsningen på alle problemene er nå mer åpenhet – i IOC og i Idrettsforbundet. OL i Russland har skapt stor etterspørsel etter idrettens glasnost (åpenhet).

Feilfritt. I Norge har åpenhetsdebatten stort sett dreid seg om Idrettsforbundet ønsker eller har vilje til å fortelle om sin bruk av PR-byråer. Dette er en åpenhetsdebatt som ikke bare gjelder ressursbruk og hemmelighold i idretten, men også en debatt som dreier seg om mer overordnete problemstillinger om PR-byråers plass i politiske prosesser. I den sammenheng slår det meg at jeg nesten aldri har hørt noen klage på PR-byrået de har brukt. Skyldes det hemmeligholdet?

Stor tillit. Idretten i Norge er spesiell på to måter. Det er Norges største demokratiske bevegelse og den nyter stor tillitt hos det offentlige Norge og får av den grunn mye penger i offentlig støtte. Til nå har idretten forvaltet denne støtten med frihet under ansvar. Det gjør hemmelighold av godt betalte hjelpere ekstra problematisk. Har de noe å skjule?

Lukkethet. Åpenhetsdebatten har vært veldig ensidig. Den har utelukkende dreid seg om idrettens hemmelighold overfor opinionen – de som står utenfor idretten. Mange rare argumenter er brukt for å holde PR-kortene tett til brystet. Hvem har de brukt og hva har det kostet? I den sammenheng er det inngått et nesten komisk hemmelighold der PR-byråene og idretten skjuler kortene, men samtidig sier at de ikke har noe å skjule. Sånn skal man få til åpenhet i IOC.

Ærlighet. Det er en annen åpenhetsdebatt som har vært nesten totalt fraværende. Åpenheten mellom PR-byråene og idretten. Når man ikke vet hvem som er kundene til PR-byråene, vet man også lite om de også jobber for motstridende interesser. En dag for idretten og OL i Oslo, en annen dag for et internasjonalt bettingselskap? Dette bør også bli en del av åpenhetsdebatten.

Maktforskyvning. Hans Geelmuyden har sagt at hans bransje flytter makt. Også mangel på åpenhet handler om maktforskyvning. Makten Geelmuyden henviser til er den makten han gir kunden med sin kompetanse. Den makten han ikke nevner er makten hans bransje har over kunden (i vårt tilfelle idretten) – enten fordi de (kanskje) vet hva konkurrenter står for og ønsker, fordi det er tidligere klienter, eller fordi de senere kan bruke sin innsikt fra arbeidet med idretten til å hjelpe de med motstridene interesser. Det hadde vært spennende om PR-byråer noen ganger måtte betale for å jobbe for en kunde fordi det var så mye læring i det til senere oppdrag.

Verre enn verst. Det eneste som kan være mer skadelig for idretten enn dette er om idretten er klar over at rådgiverne jobber for konkurrerende interesser, men ikke bryr seg om det. Da blir selvfølgelig lukkethet bekvemt både for kunde og klient.

Miste kontrollen. Og her er vi ved sakens kjerne. Siden idretten er en demokratisk organisasjon og nyter stor tillit hos liten og stor kan hemmelighold og eventuelt dobbeltspill få myndighetene eller den kompakte majoritet til å kreve innsyn og mer kontroll. I ytterste konsekvens kan det bety at idretten kommer på statsbudsjettet og/eller blir underlagt offentlighetsloven. Da mister idretten mye av sin selvstendighet og må begynne å konkurrere med sykehus og barnehage om ressurser. Da sitter makten på helt andre hender enn tilfellet er i dag. Hvem skal man da be om hjelp? PR-byråer som vet hvordan man flytter makt?

Glasnost. I det russiske OL-landet satte man på 1980-tallet i gang Glasnost (åpenhet) (og Perestrojka (omstrukturering)) i håp om å reformere et lukket og inngrodd system. Det gikk galt. Det førte til fullstendig kollaps og et helt nytt verdensbilde. Er dette prisen man må betale for glasnost i idretten, også?

Oslo 2022: - Ikke hør på de internasjonale PR-byråene!

Overraskelse i München

Mange ble overrasket over at det ble nei til OL i München i en folkeavstemning forrige helg. Med statsgaranti mener mange at Oslo vil være favoritt til å få lekene i 2022. Hva skjedde med München? Hvordan påvirker det IOC at en OL-stormakt trekker seg på denne måten? Hvordan skal Oslo få lekene i 2022? Dette er spørsmål jeg har snakket med den kjente og kontroversielle tyske journalisten Jens Weinreich om.

Ny bok om maktkampen i IOC

Jens Weinreich kommer om et par uker ut med boken Macht – Moneten – Marionetten der han analyserer og drøfter maktkampen i og rundt IOC. Weinreich er en av få journalister som har studert IOC på nært hold over lang og den siste tiden har han hatt et spesielt blikk på Münchens OL-søknad og valget av den tyske IOC-presidenten Thomas Bach.

-Hvorfor stemte de tyskerne nei i folkeavstemningen?

-Dette dreier seg i hvert fall ikke om at vanlige folk har blitt fiendtlig innstilt til sport slik mange idrettsledere har sagt de siste dagene. Bildet er mer sammensatt enn som så. Det er flere grunner til at det ble nei-flertall.

-For det første forsømte tyske sportsledere og lokalpolitikere i Bayern OL-saken og tenkte kun på seg selv og sine egne valgkamper denne høsten. Den avtroppende tyske OL-presidenten og påtroppende IOC-presidenten (og medlem i partiet FDP) Thomas Bach konsentrerte seg kun om å bli valgt som IOC-president. Münchens borgermester Christian Ude (SPD) tenkte kun på å komme inn som parlamentsmedlem i Bayern (et valg han tapte så det sang!). De brukte fint lite energi på å kjempe for den historiske muligheten det hadde vært å få et vinter-OL til München i 2022.

-Hvordan mobiliserte tysk idrett seg?

-Bachs ambisjoner som IOC-president lammet tysk idrett i valgkampperioden. Selv presidenten i det tyske skiforbundet, styremedlem i det internasjonale skiforbundet og en lokal størrelse, Alfons Hörmann, gjorde svært lite for München 2022 i perioden Bach kjempet om å bli IOC-president. Det er rett og slett en skam! Hörmann tok over vervet som president i den tyske olympiske komité etter Bach.

-Idrettspolitikere og sportsledere i Tyskland har tradisjon for å gjøre opp om tyske søkerbyer seg i mellom uten noen form for demokratiske prosesser eller åpenhet. Derfor har vi hatt kandidater som Berchtesgaden i 1992, Berlin i 2000 og Leipzig i 2012 som rett og slett var skandaløse kandidater som misbrukte offentlioge midler, hadde dårlig økonomistyring og som havnet opp i endeløse rettsaker. Denne lukkede kulturen har ført til de aldri har greid å utvikle bærekraftige planer eller overbevisende argumenter for hvorfor disse kandidatbyene bør få OL. De har ennå ikke skjønt eller akseptert at motstanderne av OL til München var bedre organisert eller hadde bedre argumenter.

-Men det skal sies at borgermester Christian Udes innsats var enda verre! Han dro på ferie til den greske Mykonos i to uker midt i den mest hektiske perioden, gjorde seg utilgjengelig på telefon og kom tilbake bare noen dager før folkeavstemningen. Det finnes utallige eksempler på hvor dårlig han prioriterte OL-kampen.

Godt organisert nei-bevegelse

-Det leder meg over til et annen årsak. Motstanderne av München-OL, som for eksempel Axel Doering fra Garmisch-Partenkirchen, viste ekte og entusiastisk engasjement for sin sak, der miljøargumentene var et av de mest sentrale. Grasrotmotstanden var i tillegg veldig godt organisert og de hadde hyppig kontakt med OL-motstandere i Østerrike og Sveits, særlig med motstanderne i det sveitsiske kantonet Graubünden (Davos) som vant kampen mot OL i en folkeavstemning i mars i år. Disse menneskene gjorde en fantastisk jobb for sin sak.

-Men det var også andre ting. Det dårlige omdømmet til IOC (og andre internasjonale særforbund som FIFA) fikk tyskere til tvile på den olympiske bevegelse. Men jeg tror ikke dette er den viktigste årsaken.

-Lokalpolitiske saker spilte også en viktig rolle. I Inzell, for eksempel – en av Tysklands mest kjente skøytebyer – var befolkningen skeptisk til at byen skulle ha en av OL-landsbyene og at OL ville føre til skøytehallen ble stengt i en lang periode i 2021/2022. Det finnes mange slike eksempler om lokal motstand som i sum bidro til at folket stemte nei. Jeg kommer inn på mange av disse eksemplene i boken som jeg holder på med.

IOC ønsker endring

-Hvordan skal IOC tolke Münchens nei?

Noen av IOC-medlemmene vil sikkert stille spørsmål om hvorfor man er så negative til OL i demokratiske stater, som for eksempel Tyskland og Sveits (som stemte nei til OL i Graübunden i mars 2013). På den annen side er det flere søkere til OL i 2022 enn det var i 2018. Det betyr at det fortsatt er stor interesse. Men er det de rette kandidatene? Jeg tror IOC vil sette pris på Oslo fordi det vil bety en nedskalering av lekene til et mer håndterlig og akseptabelt nivå, tilbake til røttene, for å si det sånn. Det liker de.

-Er demokrati en trussel mot de olympiske leker?

-På en måte, ja. Men legg ikke for mye vekt på folkeavstemningene. Det er mange grunner til at München gravla sitt prosjekt forrige helg, slik jeg var inne på tidligere.

Ikke hør på PR-byråene!

-Hva bør framtidige søkerbyer tenke på for å få OL?

-Dette dreier seg ikke om søkerbyene. De kan ikke endre spillereglene. Jeg har aldri sett en søkerby som har prøvd å tenke helt nytt, smart, billig og troverdig. De tror alltid at de må følge de dumme reglene som IOC har laget, ellers tror de at de taper. Og selv om det alltid finnes nøkterne og nytenkende personer i søkerkomiteene i starten av søknadsperioden så vil disse bli raskt satt på plass av internasjonale rådgivere og PR-selskaper som har spesialisert seg på OL-søknader og som har monopolisert OL-kampanjene. De vil fortelle kandidater som Oslo at de ikke må komme med noe revolusjonerende nytt og at de bør opptre politisk korrekt.

-Mitt råd er å vende det døve øret til de såkalte PR-guruene, taleskriverne og kampanjelederne. De ønsker kun å tjene mest mulig penger på søkerne og sikre sine posisjoner som søknadsmonopolister. Mitt råd et klart: ikke tenk på å ansette dem en gang! Gå deres egne veier! Presenter en troverdig og annerledes søknad, med full åpenhet og med sine egne særtrekk.

Vinter-OL med egen logikk

-Hvilken mulighet tror du Oslo har til å få lekene i 2022?

-Med gravleggingen av München tror jeg Oslo er en klar favoritt. Med pengeslukene Sotsji og Pyeongchang som skrekkeksempler tror jeg Oslo kan bidra til å få lekene tilbake til tilbake til røttene. Det teller. Det er en gryende vilje i IOC til sikre gode og fornuftige leker, leker uten økonomiske skandaler, forsinkelser og korrupsjon. Greier Oslo dette? Vi så tegn til slik vilje hos IOC da Tokyo ble valgt som OL-by i 2020 i Buenos Aires tidligere i år. Jeg tror også dette vil vedvare i Kuala Lumpur i 2015 når lekene i 2022 skal deles ut. 

-Men, dere skal være obs på en ting. Søknad om vinter-OL er annerledes enn sommer-OL. Mange bryr seg ikke om vinter-sport i IOC. Det er bare for en liten del av klodens befolkning. Det gjør at ikke alle ser på Oslo som en like naturlig vinter-OL-by som for eksempel europeere gjør. Det er et usikkerhetsmoment.

Vær ærlig!

-Hva vil du si til den norske søkerkomiteen?

-Jeg dekket Lillehammer-lekene og har gode minner fra mine gåturer fra OL-stadion over Jemnefjorden (husker ikke at det var bro der?) til campingplassen jeg bodde på nær Hunderfossen ake- og bobbane, og jeg har et personlig ønske til den norske søkerkomiteen: ikke bare fortell oss eventyrhistorien om Lillehammer-OL. Vær så snill å fortell oss om hvor vanskelig det har vært å drive mange av OL-anleggene i etterkant. Vær ærlig, selv når de overbetalte rådgiverne fra utlandet sier at dere ikke skal gjøre det.

Foto: Play the Game / Thomas Søndergaard 

PR-byråenes idrettspolitiske valg

Hvem hjelper hvem? Hvilke PR-byråer har hjulpet internasjonale bettingselskaper i Norge, og hvem av dem ønsker OL-oppdrag?

PR-byråer og internasjonale bettingselskaper. Kampen om OL til Oslo i 2022 hardner til, og den når et foreløpig toppunkt under folkeavstemningen i Oslo, 9. september. Skulle Norge velge å søke om vinter-OL i 2022 vil det åpne opp for et stort og attraktivt PR-oppdrag de neste to årene. Spørsmålet er om PR-byråer som har hjulpet internasjonale bettingselskaper til å etablere seg i Norge bør få være med på den olympiske reisen.

Idrettspolitikk blir nyhetsstoff. Mye idrettspolitikk har det siste året dominert nyhetsbildet i Norge. Ved siden av den evige diskusjonen om doping, er det OL-debatten og debatten om de internasjonale bettingselskapene som har dominert, ikke bare på sportssidene, men også vært godt nyhetsstoff. På en sofistikert måte henger spørsmålet om OL og spillet om de internasjonale bettingselskapene sammen.

Nesten skjulte kundelister. De massive kampanjene fra blant annet Betsson og Unibet det siste halve året, der kjente norske idrettsprofiler har stått i sentrum for en debatt om den norske idrettsmodellen og finansieringen av norsk idrett, er høyst sannsynlig fått hjelp av norske PR-byråer. Siden kundelistene til slike PR-byråer stort sett er hemmelige er det vanskelig å vite sikkert hvilket byrå som hjelper hvilket bettingselskap, og hvor mye de betaler for strategiske råd.

På begge sider av bordet. Men litt informasjon finnes. Kampanje skrev i februar at Gambit H&K tok over PR-jobben for Betsson fra Geelmuyden.Kiese. Det betyr at begge disse selskapene har hjulpet Betsson til å få oppmerksomhet og markedsandeler i Norge. JKL har tidligere hjulpet Unibet. Det betyr i hvert fall at tre av de største norske PR-byråene har hjulpet utenlandske bettingselskaper med å komme på det norske markedet. Og det er sikkert flere norske som har tatt godt betalt av internasjonale bettingselskaper for å promotere dem i Norge. Gambit H&K har også vært knyttet til Oslo2022s søknadsarbeid og kampanje for å få OL til Oslo, og kanskje har flere byråer vært involvert, for alt jeg vet. Gambit H&K er forresten ingen hvem som helst i OL-sammenheng, de hjalp blant annet London med å få OL i 2012.

Tre problemstillinger. Jeg skal ikke legge meg oppi hvilke kunder norske PR-byråer bør knytte seg til. Men er det slik at norske PR-byråer på den ene siden hjelper internasjonale bettingselskaper med å trenge gjennom det norske spillforbudet – og på den måten underminerer finansieringen av norsk idrett – og på den andre siden hjelper idretten med å få OL til Norge skaper det noen interessante problemstillinger:

1) Profitt framfor redelighet? Skjuler PR-byråer som jobber med idretten at de jobber med selskaper som bidrar til å svekke finansieringen av norsk idrett?

2) Målet helliger PR-byrået? Bryr ikke idretten seg om at PR-byråer som hjelper dem med å få OL også jobber eller har jobbet for internasjonale bettingselskaper.

3) PR-byråene må velge side? Bør PR-byråer som har jobbet for internasjonale bettingselskaper ha mulighet til å få lukrative kontrakter med Oslo2022 hvis Oslo og idretten velger å gå videre med OL-søknaden?

Valgets kval. Stortingsvalget til høsten og folkeavstemningen om OL til Oslo blir svært spennende. Avgjør valget også folkeavstemningen hvilket PR-byrå som IKKE får være med på Oslos videre OL-ferd?