Gamle kjente

Ønsket om skryt. Nordmenn ønsker skryt, spesielt fra utlandet. Også Oslo2022. Den siste tiden har nyhetsbrevet Sport Intern (eller The Olympic News Digest and International Inside Sports Newsletter) dukket opp i flere sammenhenger og blitt presentert som et internasjonalt medium med stor sans for Norge og den norske OL-søknaden. At dette nyhetsbrevet dukker opp i Norge og måten det blir presentert på er både underlig og risikabel.

Kjent eller anerkjent? Dagsavisen omtalte 20. mars Sport Intern som «det anerkjente nyhetsbrevet» og på Idrettsforbundets nettsider (og formidlet videre av Oslo2022) får vi høre om det «anerkjente tidsskriftet» og nyhetsbrevet omtalt som «internasjonal presse». Sport Intern er verken et tidsskrift eller særlig anerkjent, i hvert fall ikke blant internasjonale sportsjournalister. Det er viktig å skille mellom kjent og anerkjent.

Nyhetsbrev med historie. Sport Intern drives av Karl-Heinz Huba og er et nyhetsbrev som sendes ut til utvalgte abonnenter i den internasjonale idrettsfamilien. Selv om Sport Intern har knyttet til seg skribenter som har journalistisk erfaring (som for eksempel Alan Abrahamson, David Miller, Phil Hersh) kan ikke dette nyhetsbrevet karakteriseres som journalistikk, ei heller som et tidsskrift, men kun som et nyhetsbrev med egen agenda. Den anerkjente tyske journalisten Jens Weinreich, som blant annet har skrevet bøker der han omtaler Karl-Heinz Huba og Sport Interns rolle i tysk idrettspolitikk, skriver i en epost til meg at stort sett alt som står i Sport Intern er betalt informasjon eller har en klar politiske agenda. I disse dager er det Thomas Bachs lov som gjelder.

Storhetstiden. Karl-Heinz Huba er en gammel mann (over 80) og har vært med i en eksklusiv idrettsfamilie i mange år. Sport Intern ble etablert som et propagandaredskap for Adi Dassler i hans kamp for at Adidas skulle få eksklusive rettigheter hos de internasjonale idrettsforbundene og for å danke ut Puma. Nyhetsbrevet ble brukt i en nådeløs maktkamp og mange av hans motstandere har mistet posisjoner på grunn av dette. Sport Intern var talerør for Juan Antonio Samaranch, det har hatt sterke bånd til ISL (som er dømy for korrupsjon og har sterk tilknytning til FIFA og Sepp Blatter) og mine kilder sier at han mottok mye penger fra den korrupsjonsdømte koreanske visepresidenten i IOC, Kim Un Yong. Den kjente og anerkjente journalisten og korrupsjonsjegeren Andrew Jennings -  i disse dager aktuell med boken Omerta, et kraftig angrep på korrupsjonen i FIFA, skriver i en epost til meg at han kan bevise at Huba har fått penger for å skrive fordelaktig om FIFA og at Sport Intern var en propagandasentral for IOC-president (og fascist) Juan Antonio Samaranch. Å gi Sport Intern noe som helst form for autoritet er tull, hevder han. Som han skriver: «Huba is a pen for hire».

Tette bånd til IOC. David Miller er en av dem som på Sport Intern har skrevet fordelaktig om Oslos kamp for fornyelse av OL og for en bedre olympisk bevegelse. Også han er en gammel mann (over 80) med fortid, blant annet som sjefkorrespondent for avisa The Times. Han skal angivelig ha fått sparken i avisa blant annet fordi han drev propaganda for IOC i sin virkosmhet. Han fikk den olympiske orden (Olympic Order) etter at han blant annet kritiserte Andrew Jennings bok Lord of the Rings (Ringenes Herrer) – en bok som ble skrevet i forbindelse med Lillehammer-OL og som tar et kraftig angrep på IOC – og etter at han skrev den offisielle OL-historien. Miller har jobbet for flere OL-søkere og har, i følge mine kilder sagt at uten å samarbeide med ham vinner man ikke OL. Sikkert med en snert av britisk ironi.

Ønsket om fornyelse. Det er alltid hyggelig å få ros, men man skal passe seg for å sette alle rosene i knappehullet. Det kan fort føre til allergi og motreaksjoner: enten vet man ikke hvem som gir deg ros eller så er du tett knyttet til dem som leverer ut blomsterbuketter. Begge deler kan være skadelig. Særlig hvis man ønsker fornyelse av den olympiske bevegelse.

Oslo 2022: - Ikke hør på de internasjonale PR-byråene!

Overraskelse i München

Mange ble overrasket over at det ble nei til OL i München i en folkeavstemning forrige helg. Med statsgaranti mener mange at Oslo vil være favoritt til å få lekene i 2022. Hva skjedde med München? Hvordan påvirker det IOC at en OL-stormakt trekker seg på denne måten? Hvordan skal Oslo få lekene i 2022? Dette er spørsmål jeg har snakket med den kjente og kontroversielle tyske journalisten Jens Weinreich om.

Ny bok om maktkampen i IOC

Jens Weinreich kommer om et par uker ut med boken Macht – Moneten – Marionetten der han analyserer og drøfter maktkampen i og rundt IOC. Weinreich er en av få journalister som har studert IOC på nært hold over lang og den siste tiden har han hatt et spesielt blikk på Münchens OL-søknad og valget av den tyske IOC-presidenten Thomas Bach.

-Hvorfor stemte de tyskerne nei i folkeavstemningen?

-Dette dreier seg i hvert fall ikke om at vanlige folk har blitt fiendtlig innstilt til sport slik mange idrettsledere har sagt de siste dagene. Bildet er mer sammensatt enn som så. Det er flere grunner til at det ble nei-flertall.

-For det første forsømte tyske sportsledere og lokalpolitikere i Bayern OL-saken og tenkte kun på seg selv og sine egne valgkamper denne høsten. Den avtroppende tyske OL-presidenten og påtroppende IOC-presidenten (og medlem i partiet FDP) Thomas Bach konsentrerte seg kun om å bli valgt som IOC-president. Münchens borgermester Christian Ude (SPD) tenkte kun på å komme inn som parlamentsmedlem i Bayern (et valg han tapte så det sang!). De brukte fint lite energi på å kjempe for den historiske muligheten det hadde vært å få et vinter-OL til München i 2022.

-Hvordan mobiliserte tysk idrett seg?

-Bachs ambisjoner som IOC-president lammet tysk idrett i valgkampperioden. Selv presidenten i det tyske skiforbundet, styremedlem i det internasjonale skiforbundet og en lokal størrelse, Alfons Hörmann, gjorde svært lite for München 2022 i perioden Bach kjempet om å bli IOC-president. Det er rett og slett en skam! Hörmann tok over vervet som president i den tyske olympiske komité etter Bach.

-Idrettspolitikere og sportsledere i Tyskland har tradisjon for å gjøre opp om tyske søkerbyer seg i mellom uten noen form for demokratiske prosesser eller åpenhet. Derfor har vi hatt kandidater som Berchtesgaden i 1992, Berlin i 2000 og Leipzig i 2012 som rett og slett var skandaløse kandidater som misbrukte offentlioge midler, hadde dårlig økonomistyring og som havnet opp i endeløse rettsaker. Denne lukkede kulturen har ført til de aldri har greid å utvikle bærekraftige planer eller overbevisende argumenter for hvorfor disse kandidatbyene bør få OL. De har ennå ikke skjønt eller akseptert at motstanderne av OL til München var bedre organisert eller hadde bedre argumenter.

-Men det skal sies at borgermester Christian Udes innsats var enda verre! Han dro på ferie til den greske Mykonos i to uker midt i den mest hektiske perioden, gjorde seg utilgjengelig på telefon og kom tilbake bare noen dager før folkeavstemningen. Det finnes utallige eksempler på hvor dårlig han prioriterte OL-kampen.

Godt organisert nei-bevegelse

-Det leder meg over til et annen årsak. Motstanderne av München-OL, som for eksempel Axel Doering fra Garmisch-Partenkirchen, viste ekte og entusiastisk engasjement for sin sak, der miljøargumentene var et av de mest sentrale. Grasrotmotstanden var i tillegg veldig godt organisert og de hadde hyppig kontakt med OL-motstandere i Østerrike og Sveits, særlig med motstanderne i det sveitsiske kantonet Graubünden (Davos) som vant kampen mot OL i en folkeavstemning i mars i år. Disse menneskene gjorde en fantastisk jobb for sin sak.

-Men det var også andre ting. Det dårlige omdømmet til IOC (og andre internasjonale særforbund som FIFA) fikk tyskere til tvile på den olympiske bevegelse. Men jeg tror ikke dette er den viktigste årsaken.

-Lokalpolitiske saker spilte også en viktig rolle. I Inzell, for eksempel – en av Tysklands mest kjente skøytebyer – var befolkningen skeptisk til at byen skulle ha en av OL-landsbyene og at OL ville føre til skøytehallen ble stengt i en lang periode i 2021/2022. Det finnes mange slike eksempler om lokal motstand som i sum bidro til at folket stemte nei. Jeg kommer inn på mange av disse eksemplene i boken som jeg holder på med.

IOC ønsker endring

-Hvordan skal IOC tolke Münchens nei?

Noen av IOC-medlemmene vil sikkert stille spørsmål om hvorfor man er så negative til OL i demokratiske stater, som for eksempel Tyskland og Sveits (som stemte nei til OL i Graübunden i mars 2013). På den annen side er det flere søkere til OL i 2022 enn det var i 2018. Det betyr at det fortsatt er stor interesse. Men er det de rette kandidatene? Jeg tror IOC vil sette pris på Oslo fordi det vil bety en nedskalering av lekene til et mer håndterlig og akseptabelt nivå, tilbake til røttene, for å si det sånn. Det liker de.

-Er demokrati en trussel mot de olympiske leker?

-På en måte, ja. Men legg ikke for mye vekt på folkeavstemningene. Det er mange grunner til at München gravla sitt prosjekt forrige helg, slik jeg var inne på tidligere.

Ikke hør på PR-byråene!

-Hva bør framtidige søkerbyer tenke på for å få OL?

-Dette dreier seg ikke om søkerbyene. De kan ikke endre spillereglene. Jeg har aldri sett en søkerby som har prøvd å tenke helt nytt, smart, billig og troverdig. De tror alltid at de må følge de dumme reglene som IOC har laget, ellers tror de at de taper. Og selv om det alltid finnes nøkterne og nytenkende personer i søkerkomiteene i starten av søknadsperioden så vil disse bli raskt satt på plass av internasjonale rådgivere og PR-selskaper som har spesialisert seg på OL-søknader og som har monopolisert OL-kampanjene. De vil fortelle kandidater som Oslo at de ikke må komme med noe revolusjonerende nytt og at de bør opptre politisk korrekt.

-Mitt råd er å vende det døve øret til de såkalte PR-guruene, taleskriverne og kampanjelederne. De ønsker kun å tjene mest mulig penger på søkerne og sikre sine posisjoner som søknadsmonopolister. Mitt råd et klart: ikke tenk på å ansette dem en gang! Gå deres egne veier! Presenter en troverdig og annerledes søknad, med full åpenhet og med sine egne særtrekk.

Vinter-OL med egen logikk

-Hvilken mulighet tror du Oslo har til å få lekene i 2022?

-Med gravleggingen av München tror jeg Oslo er en klar favoritt. Med pengeslukene Sotsji og Pyeongchang som skrekkeksempler tror jeg Oslo kan bidra til å få lekene tilbake til tilbake til røttene. Det teller. Det er en gryende vilje i IOC til sikre gode og fornuftige leker, leker uten økonomiske skandaler, forsinkelser og korrupsjon. Greier Oslo dette? Vi så tegn til slik vilje hos IOC da Tokyo ble valgt som OL-by i 2020 i Buenos Aires tidligere i år. Jeg tror også dette vil vedvare i Kuala Lumpur i 2015 når lekene i 2022 skal deles ut. 

-Men, dere skal være obs på en ting. Søknad om vinter-OL er annerledes enn sommer-OL. Mange bryr seg ikke om vinter-sport i IOC. Det er bare for en liten del av klodens befolkning. Det gjør at ikke alle ser på Oslo som en like naturlig vinter-OL-by som for eksempel europeere gjør. Det er et usikkerhetsmoment.

Vær ærlig!

-Hva vil du si til den norske søkerkomiteen?

-Jeg dekket Lillehammer-lekene og har gode minner fra mine gåturer fra OL-stadion over Jemnefjorden (husker ikke at det var bro der?) til campingplassen jeg bodde på nær Hunderfossen ake- og bobbane, og jeg har et personlig ønske til den norske søkerkomiteen: ikke bare fortell oss eventyrhistorien om Lillehammer-OL. Vær så snill å fortell oss om hvor vanskelig det har vært å drive mange av OL-anleggene i etterkant. Vær ærlig, selv når de overbetalte rådgiverne fra utlandet sier at dere ikke skal gjøre det.

Foto: Play the Game / Thomas Søndergaard