London-OL og miljøkamp

Indisk boikott? Indias olympiske komité har truet med å boikotte London-OL neste år. Grunnen er at Dow Chemical sponser lekene. Dow Chemical eier Union Carbide, selskapet som var ansvarlig for gasseksplosjonen i Bhopal i India i 1984, som drepte 3000 mennesker i 1984 og som siden har ført til 15000 dødsfall på grunn av miljøforurensinger. Beslutningen er ventet å komme i begynnelsen av desember i forbindelse med 27-årsmarkeringen av ulykken.

Lilleputt. India har aldri boikottet OL før og en eventuell boikott vil neppe føre til store endringer på medaljestatistikken. India tok sitt første individuelle OL-gull i Beijing 2008 i rifle 10m. De åtte andre gullene har kommet i landhockey. Men skulle boikott bli en realitet vil det være en kraftig politisk markering fra indisk side både mot det olympiske vertskapet og mot sponsorer av OL.

For og i mot. Argumentet til de indiske protestantene er at Dow heller enn å bruke penger på OL burde gjøre mer for ofrene i Bhopal som fortsatt sliter med ettervirkningene av gasseksplosjonen. Selv om Union Carbide har betalt ca 300 millioner pund i erstatning til ulykkens ofre kjemper den indiske staten om ytterligere 1,1 milliarder pund i kompensasjon. Dow og organisasjonskomiteen til London-OL sier at boikottrusselen er urimelig fordi Dow kjøpte Union Carbide 16 år etter ulykken og ti år etter ar kompensasjonsavtalen med ofrene ble inngått.

Hevn? Jeg tviler på at den indiske OL-komiteen velger å holde tilbake de 50 utøverne som de har planlagt å sende til den tidligere koloniherren. Jeg mistenker også at trusselen er et takk for sist til britene som sterkt kritiserte Samveldelekene som India arrangerte i 2010. De indiske truslene markerer allikevel den virkelige starten på de politiske protestene mot London-OL. Og kanskje blir miljøspørsmål det dominerende temaet for protestanter i London?

Oljesøl i Mexico-gulfen. En forsmak på at miljø kan bli et hett tema så vi i forbindelse med BPs oljekatastrofe i Mexico-gulfen i juli 2010. BP er også sponsor av London-OL. I februar 2010 inngikk BP en avtale med London-OL. Avtalen BP har med London-OL har en estimert verdi på 50 millioner pund og dreier seg om forsyninger av drivstoff og ansvaret for den kulturelle delen av OL som omfatter utdanning, kultur og kunstutstillinger. I 2010 var mange amerikanske utøvere kritiske til BPs OL-engasjement. Nå er det inderne som protesterer.

Athen som modell. Når det gjelder OL som arena for protester kan Athen-OL tjene som eksempel på hva vi har i vente. Athen-OL ble brukt som arena for mange menneskerettighetsgrupper til å protestere mot det som skulle skje i Beijing fire år seinere. Bokstavlig talt sto det representanter for Falun Gong og for et fritt Tibet på hvert gatehjørne i Athens gater. Athen ble brukt som arena for protester rettet mot saker i andre land. Beijing-OL var så sterkt kontrollert at protester var tilnærmet umulig. OL neste år åpner igjen muligheten for organisasjoner som ønsker å bruke OL som en arena for protester.

Miljø i sentrum. De to mest alvorlige sakene til nå – BP og Union Carbide – antyder at protestene kan ta en annen form enn det vi så i Athen. Begge protestene retter seg mot organisasjonskomiteen til OL og mot sponsorer. Mye tyder også på at vinter-OL i Sotsji i 2014 kan bli tema for protester under OL i London. I tilfellet Kina var det nasjonale myndigheter som fikk mest kritikk. Kanskje ikke det var så effektivt som mann hadde håpet?

Limbo. Londons OL-komité har bedt sine sponsorer om å gjøre en ekstra innsats for å oppnå miljømålsettingen under OL – som er det grønneste OL gjennom tidene. Nå spørs det om det er sponsorenes innsats på eller utenfor OL-arenaene som avgjør om dette blir et OL i miljøets tegn?

Asia-leker med språkproblemer

Mislykkete leker? Bare en måned etter at India er ferdig med Samveldelekene skal Kina arrangere Asialekene. Asialekene foregår i Guangdong-provinsen mellom 12. og 27. november, hovedsakelig i byen Guangzhou. Under Asia-lekene blir det neppe mye snakk om Nobel-prisen til Liu Xiaobo. Allikevel kan det være viktig å minne om Lius advarsler i forkant av Beijing-OL: et mislykket OL vil føre til en forverret menneskerettighetssituasjon i Kina. Det samme kan gjelde Asialekene.

Stressyndrom. Som i forkant av OL i Beijing har kinesiske myndigheter strammet grepet i forkant av Asia-lekene. Dette har jeg tidligere kalt det olympiske stressyndrom: kinesiske myndigheter tar alle forholdsregler for å hindre at idrettsarrangementet bidrar til et ustabilt Kina. Det blir foretatt ekstra sikkerhetsøvelser og kinesisk politi kontrollerer potensielle bråkmakere. En viktig forskjell fra OL er imidlertid at disse tiltakene ikke blir overvåket av vestlig media: her er det ingen Usain Bolt eller Michael Phelps som deltar, bare ”ukjente” utøvere.

Språktrøbbel. Selv om ikke vestlig media eller internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har tenkt mye på idrettsarrangementet i Kina i november har kineserne selv skapt trøbbel for seg selv med sin språkpolitikk. I juli uttalte en politiker fra Guangdong at tv-sendingene fra Asia-lekene skulle foregå på mandarin og ikke på kantonesisk. Siden de fleste i Guangdong snakker kantonesisk skapte dette stor misnøye. Flere ganger i juli og august har det vært protester med opptil 1000 demonstranter mot målformen på tv-sendingene fra Asia-lekene. Under ligger en frykt for at mandarin på sikt skal erstatte kantonesisk som språk i regionen. Denne situasjonen er eksplosiv og i frykt for at slike protester skulle utarte seg tillot for eksempel ikke myndighetene i Guangdong demonstranter å markere årsdagen for Mukden-hendelsen i 1931, bombingen av en japanskeid jernbanestrekning i Manchuria brukt av japanerne i invasjonen av Manchuria. Myndighetene var redd for at anti-Japan-demonstrasjoner skulle utarte seg til anti-kommunistparti-demonstrasjoner.

Kaos og orden. Jeg har blitt spurt av flere journalister om hvordan jeg vurderer Samveldelekene i India i år. Sportslig sett var de mer vellykket enn mange fryktet. Det tyder på at mange var mer fordomsfulle til disse lekene enn de burde ha vært. Sammenligner vi med Beijing-OL er det noen svært interessante ting å bite seg merke i. Den største forskjellen mellom OL og Samveldelekene er at lekene foregikk i to forskjellige politiske regimer. India er et demokrati (riktignok med flere mangler) og Kina er et autoritært land. Det mange har karakterisert som kaos er til en hvis grad et resultat av at India er et demokrati og at mange forskjellige interesser har kjempet mot hverandre i forkant av lekene. OL i Beijing ble stramt styrt fra sentrale myndigheter og det manglet ikke på penger. Samfunnsmodellen preger også protestene mot lekene. I Kina greide myndigheten å samle det kinesiske folket til støtte for lekene. Protestene som kom, kom utenfra og bidro ytterligere til å forsterke kinesernes nasjonalisme. I India har protestene stort sett kommet innenfra og bidratt til det mange i Vesten har kalt ”kaos”. Sier dette noe om vår holdning til hvilken samfunnsmodell vi liker at idrettsarrangementer skal foregå i. Kaos mot orden? Demokrati mot autoritært styre?

Svarteper? Spørsmålet er om språkproblemene i forkant av Asia-lekene er et signal om at Kina også kan få ”kaotiske” leker. Kanskje. Det vitner i hvert fall om at kinesere ikke er ett folk slik kinesiske myndigheter ofte gir inntrykk av, blant annet når de kommenterer Nobelprisens fornærmende effekt på hele det kinesiske folk. Og skulle språkproblemene føre til ytterlige protester og bråk, og til at lekene ikke blir så vellykket som kinesiske myndigheter ønsker, kan kinesiske myndigheter i hvert fall ikke skylde på Vesten. Kanskje kinesiske menneskerettighetsaktivister får svi for dette, og denne gangen uten vestlig mediedekning?