Vannpolobøll II

Det er ikke bare i 1956 at en vannpolokamp har hatt politisk sprengkraft. 16 juni 2003 spilte Kroatia og Serbia og Montenegro EM-finale i vannpolo i den slovenske byen Kranj. Serbia og Montenegro vant 9-8 over sin tidligere jugoslaviske medrepublikk og krigsmotstander. Den sportslige suksessen til Serbia og Montenegro kom likevel i skyggen av de politisk betente tumultene som oppsto i etterkant av kampen.

Umiddelbart etter at sluttsignalet i vannpolokampen gikk og Serbia og Montenegros spillere kunne slippe jubelen løs begynte en rekke kroatiske fans å sloss med spillere og tilskuere ved bassenkanten i skuffelsen over å ha tapt mot erkefienden. Og i Beograd og i Novi Sad utviklet gledesscener seg til store tumulter. Vannpolo-hooligans herpeserte store deler av den serbiske byen Novi Sad, og i Beograd kjempet politiet mot 1000 bråkmakere som kastet stein mot den kroatiske ambassaden og som hadde byttet det kroatiske ambassadeflagget med det serbiske og montenegrinske flagget. I Novi Sad ble 19 politimenn og 6 sivile skadet og 14 arrestert, og i Beograd ble 38 arrestert og 2 politimenn skadet. Det kroatiske konsulatet i Subotica, i det nordlige Vojvodina, ble også angrepet. Bråket førte til at den kroatiske utenriksministeren avvlyste en planlagt tur til Montenegro.

Selv om forholdet mellom Kroatia og Serbia og Montenegro gradvis var blitt bedre etter krigen mellom de to landene på 1990-tallet viser denne hendelsen at det fortsatt er sterke følelser i sving når de to landene møtes, også i forbindelse med idrettsarrangementer. Konflikten mellom Kroatia og Serbia og Montenegro (på den tiden Jugoslavia) startet da Kroatia erklærte sin uavhengighet fra Jugoslavia. Den serbiske minoriteten i Kroatia støttet imidlertid den jugoslaviske presidenten Slobodan Milosevic i denne konflikten og kjempet med våpen i hånd for å holde Kroatia innenfor den jugoslaviske føderasjonen. I tumultene i Novi Sad ble man minnet om fiendskapen som ble skapt mellom de to statene i denne tiden. 200 av bråkmakerne i Novi Sad hadde på seg t-skjorter som hyllet Veselin Sljivancanin som en krigshelt. Sjlivancanin ble arrestert i juni 2003, anklaget for krigsforbrytelser mot kroatiske borgere i Vukovar i 1991. For disse var vannpolokampen et påskudd for å gå ut på gatene og kjempe krigen mot Kroatia på nytt.

Politisk blodbad i vannpolobassenget

Ungarn var et sørgelig syn mot det norske fotballandslaget i årets EM-kvalifisering. Ikke noe tæl og så vidt litt grønske på knærne. På 1950-tallet var Ungarn et av Europas beste fotballag og spilte ball-i-hatt med de fleste. I 1953 var Ungarn for eksempel det første ikke-britiske laget som slo England på Wembley. Ungarn vant 6-3.

Men det var ikke bare på fotballbanen at Ungarn slo og sparket fra seg på 1950-tallet. Det viktigste oppgjøret Ungarn utkjempet i denne perioden var semifinalekampen i vannpolo mot Sovjetunionen under Melbourne-OL i 1956. Vannpolokampen gikk bare noen uker etter at Sovjetunionen hadde invadert Ungarn og ble i ettertid et viktig symbol på den ungarske motstandskampen mot det sovjetiske åket.

Ungarn hadde gjort det svært bra i gruppespillet og var klare favoritter til å vinne gull i OL. Selv om australsk media prøvde dekke over de politiske aspektene ved kampen ble denne kampen i høyeste grad en krig uten våpen – for å bruke George Orwells metafor. 5500 tilskuere hadde møtt opp og mange av dem var ungarske emigranter. Kampen ble svært brutal, med mange røde kort og med så mange slag og spark at blodet bokstavelig talt fløt. Ungarske fans ropte kattelyder til sovjeterne hver gang de brøt spillereglene - og det var ofte, og lagledere og spillere som sto ved bassengkanten skjelte ut russerne hver gang de hadde hodet over vannet. Opprørspoliti måtte roe ned gemyttene i frykt for voldelig opptøyer. Miklos Martin, en av fem spillere som hoppet av til Australia etter lekene, uttalte etter kampen at de sovjetiske spillerne oppførte seg som deres politikere – de var brutale og fulgte aldri spillereglene.

Ungarn vant kampen 4-0. Det var en symbolsk viktig seier og av mange ungarere sett på som en liten revansj for invasjonen. Politisk holdt sovjeterne likevel grepet på Ungarn til 1989, da Ungarn ble kvitt kommunismen og ble et selvstendig demokrati.

I 2006 – 50 år etter okkupasjonen – kom filmen Freedom’s Fury. Den forteller historien i og rundt vannpolobassenget i 1956. Filmen kommenteres av svømmeren Mark Spitz – en av tidenes største OL-helter – og er produsert av Lucy Liu and Quentin Tarantino – bedre kjent som skaperne av Kill Bill-filmene.