Belgisk riksdag

Belgia er i trøbbel. Fem måneder er gått siden forrige parlamentsvalg og ennå har ikke Belgia en regjering. Det skyldes at politikerne fra Flandern (den nederlandsktalende delen) og Vallonia (den fransktalende delen) ikke greier å bli enige om et regjeringssamarbeid. Det er ikke noe nytt at de fransktalende og nederlandsktalende i Belgia ikke greier å samarbeide og at regjeringsforhandlinger tar tid. Men fem måneder uten regjering er ny rekord. Den forrige rekorden er fra 1988.

Splittelsen i Belgia er stor og faren for at Belgia deles er overhengende. En stor andel av dem som bor i Flandern kunne tenke seg å slå seg sammen med Nederland. En spøk i en flamsk tv-kanal i desember i fjor, der det ble sagt at Flandern hadde erklært seg for uavhengig og at kongefamilien hadde forlatt landet, ledet til gledesdemonstrasjoner i flamske byer, og protester i de franskspråklige områdene. Den belgiske krisen ble også illustrert i september i år da en journalist la Belgia ut for salg på E-bay med en prislapp på 10 millioner Euro.

Det finnes mange eksempler på splittelse i Belgia, men siden det snart er OL i Beijing og debatten om OL-boikott er i gang er det spesielt én historie om Belgia som er interessant.

Belgia var et av svært få vesteuropeiske land som ikke boikottet OL i Moskva i 1980. En av forklaringene på dette var at den belgiske olympiske komité lå godt an til å få valgt inn nye representanter i IOC (Raoul Mollet og Jacques Rogge). Jacques Rogge er i dag IOC-president. Selv om belgierne ble enige om å delta i OL var de uenige om hva som skulle stå på treningsdraktene til utøverne: skulle Belgia staves på fransk, nederlandsk eller på begge språk? Løsningen de fant var original: de skrev Belgia på russisk!

IOC-president Jacques Rogge, som på den tiden var delegasjonsleder for den belgiske troppen, ga i september i år sin treningsdrakt til sportsmuseet Sportimonium. Museet ligger i Hofstade i Flandern. Det er vel verdt et besøk, både for Belgia-frelste og sportsinteresserte.

Politisk blodbad i vannpolobassenget

Ungarn var et sørgelig syn mot det norske fotballandslaget i årets EM-kvalifisering. Ikke noe tæl og så vidt litt grønske på knærne. På 1950-tallet var Ungarn et av Europas beste fotballag og spilte ball-i-hatt med de fleste. I 1953 var Ungarn for eksempel det første ikke-britiske laget som slo England på Wembley. Ungarn vant 6-3.

Men det var ikke bare på fotballbanen at Ungarn slo og sparket fra seg på 1950-tallet. Det viktigste oppgjøret Ungarn utkjempet i denne perioden var semifinalekampen i vannpolo mot Sovjetunionen under Melbourne-OL i 1956. Vannpolokampen gikk bare noen uker etter at Sovjetunionen hadde invadert Ungarn og ble i ettertid et viktig symbol på den ungarske motstandskampen mot det sovjetiske åket.

Ungarn hadde gjort det svært bra i gruppespillet og var klare favoritter til å vinne gull i OL. Selv om australsk media prøvde dekke over de politiske aspektene ved kampen ble denne kampen i høyeste grad en krig uten våpen – for å bruke George Orwells metafor. 5500 tilskuere hadde møtt opp og mange av dem var ungarske emigranter. Kampen ble svært brutal, med mange røde kort og med så mange slag og spark at blodet bokstavelig talt fløt. Ungarske fans ropte kattelyder til sovjeterne hver gang de brøt spillereglene - og det var ofte, og lagledere og spillere som sto ved bassengkanten skjelte ut russerne hver gang de hadde hodet over vannet. Opprørspoliti måtte roe ned gemyttene i frykt for voldelig opptøyer. Miklos Martin, en av fem spillere som hoppet av til Australia etter lekene, uttalte etter kampen at de sovjetiske spillerne oppførte seg som deres politikere – de var brutale og fulgte aldri spillereglene.

Ungarn vant kampen 4-0. Det var en symbolsk viktig seier og av mange ungarere sett på som en liten revansj for invasjonen. Politisk holdt sovjeterne likevel grepet på Ungarn til 1989, da Ungarn ble kvitt kommunismen og ble et selvstendig demokrati.

I 2006 – 50 år etter okkupasjonen – kom filmen Freedom’s Fury. Den forteller historien i og rundt vannpolobassenget i 1956. Filmen kommenteres av svømmeren Mark Spitz – en av tidenes største OL-helter – og er produsert av Lucy Liu and Quentin Tarantino – bedre kjent som skaperne av Kill Bill-filmene.