Fotballrevolusjonen spiser sine barn

Tragedie. Fotballtragedien i Port Said vil få konsekvenser langt utover fotballbanen. Det kan være hendelsen som gir økt makt og styrket kontroll til politi og sikkerhetstyrker. Og det kan bidra til å kneble en viktig opposisjonell gruppe i Egypt.

Vidtrekkende konsekvenser. I fotballopptøyene i forbindelse med fotballkampen mellom Al Ahly og Al Masry i Port Said er mer enn 70 drept og over tusen skadet. James Dorsey, mannen bak nettsiden ”The Turbulent World of Middle East Soccer”, og en av de som vet mest om fotball i Egypt, hevder i en artikkel i Foreign Policys nettutgave i går at dette er noe langt mer enn en fotballvold som har gått av skaftet. Utfallet av denne tragedien kan få vidtrekkende politiske konsekvenser, det kan bidra til rop om mer politi og sikkert til at det blir ropt på strengere tiltak for å oppnå lov og orden. Den egyptiske revolusjonen har også vært en fotballrevolusjon. Tragedien i Port Said kan også bidra til å isolere de voldelige supporterne til Al Ahly, supportere som til nå har hatt stor innflytelse i opprøret mot Hosni Mubarak og mot det egyptiske maktapparatet.

Egyptiske ultras. Fotballtragedien i Port Said er den verste fotballrelaterte voldshandlingen i Egypts historie. Det sier ikke lite. Militante fotballsupportere – organisert etter Ultras-modellene i Italia og Serbia - har i mange år herjet fotballstadioner i Egypt – også etter Mubaraks fall. En av grupperingene som har vært mest aktive er fotballtilhengerne til Al-Ahly. De er kjent for sitt voldsomme engasjement – i bokstavlig forstand. I over 100 år har Al Ahly vært en kanal for politisk protest i Egypt. Klubben ble etablert i 1907 som et ledd i kampen mot det britiske kolonistyret. Oversatt betyr Al Ahly ”det nasjonale” og det nasjonale var i opposisjon til koloniveldet. Al Ahly har helt siden starten vært klubben i Egypt med flest politisk engasjerte supportere. Klubben har også tillatt sine spillere å markere politiske saker på banen. I 2008 tillot for eksempel Al Ahly at stjernspilleren Mohamed Aboutrika (”den smilende snikmorderen”) fikk spille med t-skjorten der det sto ”sympatisér med Gaza”.

Fotballrevolusjon. Tilhengerne til klubben har kjempet mange bataljer mot egyptiske sikkerhetsstyrker på fotballkamper de siste årene, de spilte en nøkkelrolle under det 18 dager lange opprøret mot Mubarak og var sentrale da kontoret til de statlige sikkerhetstyrkene ble stormet i februar i fjor. De var sentrale i beleiringen av den israelske ambassaden i september og var med på gatekampene i og rundt Tahrir-plassen i november og desember i fjor, der over 50 ble drept og over tusen skadet. Spørsmålet er om denne fotballtragedien er orkestrert for å skade en av de tøffeste motstanderne til det egyptiske militærregimet og et subtilt forsøk på å oppnå ro og orden i Egypt.

Hva skjedde? Det er mange teorier om hva som egentlig skjedde i Port Said den første februardagen i år. Det var svært få politifolk til stede på denne kampen og noen observatører hevder at dette var gjort med hensikt og med samtykke fra de egyptiske spesialstyrkene, for å vise at det trengs mer ressurser til politiet for å oppnå lov og orden. Andre hevder at militærrådet i Egypt forhindret politi fra å komme på kampen for at det skulle bli mest mulig voldelig. Dette for å diskreditere Al Ahlys status og rolle i egyptisk politikk.

Sivilserte fotballbråkmakere? Uansett hva som er årsaken til fotballtragedien er det som har skjedd et signal om at en av de viktigste organiserte (og voldelige) opposisjonsbevegelsen har begynt å slå sprekker. En del av Ultras-ideologien er å ha full kontroll på det som skjer inne på stadion. Og selv om Al Ahly har kjempet mange kamper mot sikkerhetsstyrker de siste årene har dét mange ganger kun vært et middel for å nå det virkelige målet – banke opp motstandersupporterne. Det har til gangs skjedd denne gangen: bank med døden til følge.

Paradoks. Det er et lite paradoks at dette skjer akkurat i disse dager. Under anti-Mubarak-demonstrasjonene for et år siden la de verste fiendene i egyptisk fotball – Al Ahly og Zamalek - ned stridsøksene. Da sto de skulder ved skulder på Tahrir-plassen i kampen mot Mubarak og hans voldelige regime. Fram til i går så det ut som om dette ”samarbeidet” skulle videreføres. Før kampen mellom de to lagene 7. februar neste uke så det ut som lederne for de to supportergruppene hadde inngått en form for våpenhvile. Dorsey hevder at Zamaleks White Knights skrev følgende på sin facebook-side for ikke lenge siden: "We are asking for an end to the bloodshed and to reconcile and unite for the sake of Egypt". Al-Ahly svarte med et smiletegn. Kampen er nå utsatt på grunn av det som skjedde i Port Said.

Folkelig protest. Det kan se ut som at lederne for de to supporterklubbene har skjønt at den egyptiske befolkningen er lei av bråk og vold i forbindelse med fotballkamper. Den jevne egypter ønsker heller at alle bruker sin energi på å løfte landet økonomisk og kjemper for et mer demokratisk Egypt. Kanskje ønsket lederne for supporterklubbene på å tjene noen politiske poenger ved å roe gemyttene? Etter tumultene og drapene i Port Said ser det ut som fotfolket i disse supporterkulturene er av enn annen oppfatning og at det er en splittelse i fotballmiljøet. Har lederne for de før velorganiserte bråkmakerne nå mistet kontrollen?

Spiser sine barn. Uansett om tragedien er orkestrert fra egyptiske sikkerhetstyrker eller ikke så kan fotballtragedien i Port Said være nådestøtet for den folkelige støtten til fotballsupporternes opprørstrang. Også fotballrevolusjoner spiser sine barn…

Gadafi som esel i fotballdrakt

Esel i fotballdrakt. Var det et esel med Saadi Gadafis fotballdrakt på som startet den libyske revolusjonen? Ikke i Benghazi 17. februar i år, men i Benghazi i juli 2000?

2000 eller 2011? Fengslingen av Saif al-Islam Gadafi markerer den endelige slutten for Gadafis regime. Muammar Gadafi er død og hans ni barn er frarøvet all formell makt. Den libyske revolusjonen startet i Benghazi. Ikke bare har Benghazi vært opposisjonens hovedstad, det var også hjembyen til fotballaget Al-Ahly Benghazi – hovedmotstanderen til Al-Ahly Tripoli – Gadafi-familiens favorittlag. Rivaliseringen har en blodig historie og det toppet seg sommeren og høsten 2000. Var dette starten på revolusjonen?

Fotball tveegget sverd. For Gadafi-familien var fotball og fotballbanen et tveegget sverd: Fotballkamper ble brukt som arena (bokstavlig talt) for Gadafi-familiens offentlige opptredener – der kunne de ses og hylles. Samtidig ble stadionene brukt som henrettelsesplass for opposisjonelle. For at spillere ikke skulle bli mer populære i Libya enn Gadafiene selv – og særlig ikke mer populær enn Saadi Gadafi – var det strengt forbudt for kamp-annonsørene og tv-reporterne å bruke navnene på spillerne. Bare drakt draktnummer.

Kongen av libysk fotball. Saadi Gadafi – en av Muammar Gadafis ni barn – var selvutnevnt konge av libysk fotball. På slutten av 1990-tallet var han president i det libyske fotballforbundet. Han var også kaptein på det libyske landslaget, og eier, manager og kaptein på Al-Ahly Tripoli. Senere kjøpte han seg inn i italienske fotballklubber og var en del av troppen i Perugia, Udinese og Sampdoria. Han fikk totalt 25. minuterr spilletid (!). Men selv om han var et tragikomisk bidrag til italiensk fotball var det få som lo av ham på libyske fotballbaner.

"Folkets klubb". Saadi Gadafi ville gjøre Al-Ahly Tripoli til Libyas og Afrikas beste klubblag. Al-Ahly Benghazi ble hoggestabben i denne planen. Han kjøpte de beste spillerne, fikk dommerne til å dømme bort laget fra Benghazi, men verst av alt var at han bestemte at Tripoli-laget var det eneste som fikk kalle seg Al-Ahly – ”folkets klubb”. Dette gjorde benghazerne rasende og det toppet seg sommeren 2000. I 2000-sesongen var Benghazi-klubben på vei ned i 2. divisjon takket vare Saadis politikk og under en kamp mellom de to fiendene i Benghazi i juli 2000 – en kamp der Tripoli-laget fikk mistenkelig mange straffespark i sin favør – kokte det over for Benghazi-fansen. 30.000 tilskuere buet på Saadi Gadafi – som selv satt på tribunen – hundrevis stormet banen sammen med et esel med Saadi-drakt, Gadafi-plakater ble brent og det lokale kontoret til det libyske fotballforbundet ble brent ned.

Voldelig etterspill. Saadi ble rasende og hendelsene fikk selvfølgelig et voldelig etterspill. Mange ble arrestert under kampen, flere av disse ble torturert, 32 fikk lange fengselsstraffer, tre fikk dødsstraff, klubben ble utestengt fra den libyske ligaen og klubbhuset ble jevnet med jorden. Ødeleggelsene av klubbhuset ble symbolsk gjort 1. september 2000, på 31. årsdagen for Muammar Gadafis maktovertagelse.

Årsaksforklaring? Om omstendighetene rundt denne kampen startet revolusjonen som fikk Gadafi-styret til å velte 11 år etter eller om dette bare er en episode som viser at situasjonen var svært vært betent på denne tiden er vanskelig å si. Men at den tente noen gnister som lå og ulmet er nesten sikkert. Det som skjedde sommeren 2000 var en hendelse utenom det vanlige. Det viser reaksjonen til Saadi da opptøyene startet 17. februar i år. Da satt Saadi i et tv-studio i revolusjonsbyen. Da han skjønte at dette kunne gå hans far skal han ha sagt at Benghazi-laget skulle få tilbake sitt opprinnelige navn, at han ville støtte Benghazi-laget og at han skulle gjøre alt i sin makt for å gjøre det til Afrikas beste klubblag. Ingen trodde på ham. Overløpere i fotball er sjelden populære, ei heller i Libya…

Fotball som forsoning? Saadi greide aldri å bruke fotballen for å samle Libya – tvert i mot. Fotballen kan ha bidratt til hans fall. Framover kan fotballen imidlertid spille en ny og positiv rolle. Ikke bare kan rivaliseringen mellom fotballagene i Tripoli og Benghazi normaliseres, men de kan også samles om landslaget sitt på en ny måte. Forsoningen kan allerede starte 21. januar neste år når Afrikamesterskapet i fotball sparkes i gang. Da skal Libya spille åpningskampen mot Ekvatorial Guinea. Dette blir tredje gang Libya deltar i dette mesterskapet – på tross av urolighetene i hjemlandet.

Åpningskamp 2017. Revolusjonen i Libya førte til at Libya mistet muligheten til å arrangere Afrikamesterskapet i 2013. Sør-Afrika tar over som arrangør, mens Libya tar over mesterskapet fra Sør-Afrika i 2017. Hvor i Libya åpningskampen i 2017 blir spilt vil være en god indikasjon på hvem som har makten i landet og hvor langt man har kommet i forsoningsprosessen.

Egyptiske fotballpøbler og politiske omveltninger

Analogi. Det som skjer i Egypt i disse dager får meg til å tenke på det som skjedde i Romania i november og desember 1989. Det blir spennende å se om Hosni Mubarak lider samme skjebne som Nicolai Ceausescu – at han blir kastet som statsleder og drept? Likhetene er der, men det er én viktig forskjell.

Danmark starter revolusjonen! Det er vanskelig å datostemple politiske omveltninger. Smaltenkt som jeg er mener jeg at den rumenske revolusjonen startet 15. november 1989 da Romania slo Danmark 3-1 i VM-kvalifiseringen til Italia-VM, og dermed kvalifiserte seg til VM på bekostning av Danmark. I Romania var politiske opptog ikke tillatt, men dét var feiring av viktige sportsbegivenheter. Feiringen av Romanias overraskende og etterlengtede kvalifisering (20 år siden sist) førte mange ut på gatene og der ble de helt til 22. desember da Ceausescu holdt sin fatale tale etter hjemkomsten fra Iran. Han ble styrtet og drept 25. desember 1989. Selvfølgelig var fotballkampen bare en utløsende faktor, men likevel en viktig begivenhet.

Ultras-modellen. Flere av rapportene fra Egypt sier at egyptiske fotballsupportere eller fotballpøbler står sentralt i opprøret mot Mubarak og hans regime. Det er særlig tilhengerne til Al Ahly som blir fremhevet i denne sammenheng. De er kjent for sitt voldsomme engasjement – i bokstavlig forstand – og har organisert seg etter modell fra de italienske Ultras-gruppene. Selv sier de at de ikke er politisk motivert. Det er en sannhet med modifikasjoner. Historien viser at hele klubbens opprinnelse er politisk motivert og ikke bare supporterne, men også klubben har et politisk engasjement.

Kamp mot kolonivelde. I over 100 år har Al Ahly vært en kanal for politisk protest i Egypt. Klubben ble etablert i 1907 som et ledd i kampen mot det britiske kolonistyret. Oversatt betyr Al Ahly ”det nasjonale” og det nasjonale var i opposisjon til koloniveldet. Al Ahly har helt siden starten vært klubben i Egypt med flest politisk engasjerte supportere. Klubben har også tillatt sine spillere å markere politiske saker på banen. I 2008 tillot for eksempel Al Ahly at stjernspilleren Mohamed Aboutrika (”den smilende snikmorderen”) fikk spille med t-skjorten der det sto ”sympatisér med Gaza”.

Mer Øst-Europa. Det er ikke bare analogien til Ceasescus fall som gjør at man kan sammenligne det som skjedde i Øst-Europa på 1980-tallet med det som skjer i Egypt (og i resten av Midt-Østen) i dag. Fotball spilte og spiller fortsatt en viktig rolle i det politiske Øst-Europa. Her er noen eksempler:

Jugoslavia. I februar 2008 sto serbiske fotballpøbler sentralt da den amerikanske ambassaden i Beograd ble satt i brann. De voldelige opptøyene oppsto etter at Kosovo erklærte sin uavhengighet 17. februar og flere vestlige land anerkjente uavhengigheten. Fotballpøbler har hatt en sentral plass i det politiske landskapet i Serbia både før og etter at det kommunistiske Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991. Før Jugoslavia ble offer for borgerkrig og gikk i oppløsning var det sterk rivalisering mellom Partizan Beograd og Røde Stjerne Beograd. Partizan var hærens lag og Røde Stjerne var politiets lag. De nasjonalistiske kreftene i Serbia støttet Røde Stjerne siden hæren og Partizan ble sett på som representanter for det kommunistiske regimet, og det kommunistiske regimet sto i veien for serbisk storhet og herredømme.

Arkan. På slutten av 1980-tallet allierte Slobodan Milosevic seg med nasjonalistene i og rundt Røde Stjerne både for å sikre seg at de ikke skulle motarbeide ham, men også fordi han ville bruke dem i kampen for et fritt Serbia. Slagordet deres var ”Serbia, ikke Jugoslavia”. En av de mest markante skikkelsene i fotballmiljøet var Arkan (Zeljko Raznatovic). Serberen med det tyrkiske kallenavnet(!) greide å forene forskjellige Røde Stjerne-fraksjoner og fikk dem til å kjempe sammen mot Serbias fiender. Han strømlinjeformet supporterorganisasjonen, disiplinerte medlemmene og ga dem en politisk misjon. Røde Stjerne-supporterne skulle etter hvert gå under navnet Heltene (Delije – også et tyrkisk navn), mens den paramilitære hæren som Arkan bygde opp av de mest innbitte krigerne i dette miljøet gikk under navnet Tigrene. Mellom 1991 og 1995 sto Tigrene for de mest brutale overgrepene i krigen som herjet Jugoslavia. Tigrene har mer enn 2000 liv på samvittigheten.

Obilic. For sin innsats i krigen ble Arkan en folkehelt i Serbia. Men han ble også rik. Og pengene ønsket han å bruke på sin egen fotballklubb. Etter å ha fått avslag på å kjøpe Røde Stjerne tok han i 1994 over Kosovo-klubben FC Pristina og rensket den for albanere. Men han hadde større ambisjoner og i 1996 kjøpte han Beograd-klubben Obilic som da lå i Jugoslavias lavere divisjoner. En av grunnene til kjøpet av Obilic var åpenbart navnet på klubben. Prins Obilic kjempet i Kosovo i 1389 da Serbia tapte for tyrkerne. I dette slaget greide Obilic å drepe sultan Murad – en liten seier i det tapte slaget om Kosovo. Arkan identifiserte seg med Obilic og knyttet sine Tigre til klubben. Han byttet til gule drakter og gjorde tigeren til symbol for klubben. Etter Arkans maktovertagelse gjorde klubben det raskt veldig bra. To strategier førte til denne suksessen. Han kjøpte inn de beste tilgjengelige spillerne og truet motstandere og dommere med bråk hvis de gjorde motstand mot laget hans. Den siste strategien virket ikke mot dommere og motstandere da Obilic i 1998/99 forsøkte å kvalifisere seg til gruppespillet i Champions League. Mye taler for at det er Røde Stjerne- og Obilic-pøbler som sto bak angrepet på den amerikanske ambassaden.

Ungarn. Vi ser også kobling mellom fotball og politiske bevegelser i andre deler av Europa. Da Ungarn i 2006 markerte 50-årsdagen for opprøret i 1956 ble opptøyer organisert av fotballpøbler knyttet til ultranasjonalistiske partier. Da den ungarske statsministeren Ferenc Gyurcsany i et hemmelig opptak innrømmet å ha løyet i valgkampen ble det straks uroligheter i flere byer i Ungarn. Fotballbråkmakere fra den ungarske klubben Ferencvaros sto i spissen for opptøyene og fikk støtte fra høyreekstreme og anti-semitiske Det ungarske liv- og rettferdighetspartiet og Bevegelsen for et bedre Ungarn.

Russland. I Russland har ungdomsorganisasjonen Nashi blitt knyttet til forskjellige fotballpøbler i forskjellige fotballklubber, blant annet Spartak Moskvas Gladiator fanklubb. Nashi som har sitt hovedsete i St. Petersburg og som er en sterk støttespiller til Vladimir Putin har blant annet brukt fotballsupportere som livvakter og som oppviglere i forbindelse med fredelige gatedemonstrasjoner. Et av formålene har vært å sørge for at det IKKE blir en Oransje-revolusjon i Russland slik vi så i Ukraina i 2004/2005. Ultranasjonalisten Vladimir Sjirinovskij har også benyttet fotballpøbler fra Dynamo Moskva. Mange av disse elementene var sterkt involvert i opptøyene som herjet Russland i fjor høst etter at en fotballtilhenger fra Kaukasus ble drept. Dette har også skat stor bekymring for Russlands fotball-VM i 2018.

Fotball som trussel i araberstater. I arabiske land er islam og fotball to kanaler som fattige kan bruke for å vise sine følelser og det kan derfor være farlig når sinne mot et autoritært regimer kanaliseres gjennom disse kanalene. Dette har myndighetene i forskjellige arabiske land fått med seg. Både i Algerie og i Libya har myndighetene avlyst alle fotballkamper for at fotballen ikke skal bidra til opptøyer. Og februarkampen mellom Egypt og USA er avlyst på grunn av urolighetene i Egypt.

Missing link? I januar i fjor vant Egypt Afrikamesterskapet for 7. gang. Det kan være til Mubaraks fordel at opptøyene ikke startet i gledesrusen over å ha vunnet en fotballkamp. Da kunne det blitt langt mer voldelig og sjansen for at Mubarak ville feilberegnet situasjonen hadde vært større. Mubarak kan også håpe på at den italienske Ultras-modellen ikke er farlig som Arkans Serbia-modell? Det er på disse viktige punktene at Ceasescus skjebne kanskje skiller seg fra Mubaraks?