Med hjelmen på

Munnkurv. Samtidig som Oslo2022 sendte inn sin foreløpige OL-søknad påla IOC-medlemmet Gerhard Heiberg seg selv munnkurv. Han sa nok under OL i Sotsji, i følge ham selv. Det er dumt – både fordi OL-tilhengerne har lovet mer åpenhet i IOC og fordi Heiberg er en av få nordmenn som vet noe om reformer i internasjonal idrett. Ikke bare i IOC.

Slakk line. OL-kampanjen balanserer på slakk line. På den ene siden skal den vise nordmenn at Norge vilog kan endre IOC. På den andre siden må den tilpasse seg tyngdelovene i internasjonal idrett. At åpenhet, menneskerettigheter og nøkternhet passer den kritiske masse i Norge, betyr ikke det at det er vinneroppskriften for å få lekene til Oslo. Slik situasjonen er nå må noen gi etter. Spørsmålene er om Oslo2022 henger i en tynn tråd fordi den krever for mye og om IOC har lagt ut et sikkerhetsnett som fanger opp nye ideer.

Knockout. I disse dager er det også andre idrettspolitiske tyngdelover som er i sving i Norge. Det internasjonale amatørbokseforbundet (AIBA) truer med å kaste Norge ut av forbundet og å nekte norsk deltagelse i OL i Rio. Grunnen er at Norge pålegger norske boksere og stevner i Norge å bokse med hjelm. Det sørger den norske «knockout-loven» for. Det tillater ikke AIBA. For at hjelmen skal av trengs det en lovendring i Norge. Det kan ta tid og om ikke AIBA gir dispensasjon til Norges bokseforbund til å bokse med hjelm kan boksing kun bli et hardtslående minne i Norge.

Norsk eksepsjonalisme. Med den norske OL-søknaden er det lagt ved krav og spørsmål om organisering av OL i Oslo. Norge ønsker unntak fra reglene eller tilpasning til norske forhold. Om dette er en skinnmanøver eller en ekte tro på at dette gir Norge vinter-OL er jeg usikker på. Særnorske OL-krav og egne lover om hjelmbruk i boksing viser uansett en sterk tro på norsk eksepsjonalisme i internasjonal idrett. Hvis man mener at man greier å overbevise IOC om å se bort fra det olympiske charter eller endre charteret dramatisk, hvorfor ikke kjempe en ekstra kamp for å beholde boksehjelmen på?

Heibergs kamp. Hadde det ikke vært for Gerhard Heiberg hadde boksing ikke lenger vært en olympisk idrett. I 2006 fikk han i oppdrag å rydde opp i korrupsjon og et råttent poengsystem. Det greide han godt og hans jobb gjorde Heiberg til en populær mann i den internasjonale boksefamilien. Hva om Heiberg hadde beholdt hjelmen på og brukt sine kontakter i AIBA til å kjempe for norske interesser der? Da hadde han vist seg som en ekte idrettspolitiker og vist OL-skeptikerne i Norge at det er mulig å endre selv den sterkeste motstander. Uten å si et ord om OL i Oslo.

Idrettsmenn og prostituerte - en sak for Obama?

Idrettsmenn og prostituerte. Den franske fotballstjernen Franck Ribery er i trøbbel. Han skal ha fraktet en mindreårig prostituert fra Frankrike til Tyskland. Dette er både en ulovlig prostitusjonssak og en utroskapssak. I disse dager er ikke dette noe nytt og det er heller ikke mye politikk i det – bortsett fra at det ikke er lov å ha sex med mindreårige. En sexskandale som ligner Riberys fant sted i USA på begynnelsen av 1900-tallet og har fortsatt sprengkraft i seg.

The mann Act. I 1912 og 1913 ble tungvektsbokseren Jack Johnson arrestert for å ha fraktet hvite prostituerte mellom amerikanske stater. Han ble dømt for å ha brutt the Mann Act i 1913 – en lov som forbød slaveri av hvite og prostitusjon. Hovedelementene i denne loven var at det ikke var lov å frakte prostituerte fra en stat til en annen og at det ikke var lov å kjøpe mindreårige prostituerte.

Johnson i trøbbel. Jack Johnson er ingen hvem som helst i amerikansk idrett/politikk. I 1908 ble han den første svarte tungvekstmesteren i boksing da han slo canadieren Tommy Burns. Dette vakte oppsikt i USA og førte til at hvite mobiliserte for å finne et ”hvitt håp” som kunne gjøre kål på den svarte oppvigleren. Den tidligere tungvektsmesteren Jim Jeffries kom tilbake i 1910, etter to års fravær fra boksingen, men ble til manges overraskelse også slått av Johnson i 1910. Et Eia-inspirert ”Hjernevask”-program på denne tiden ville fortalt den amerikanske befolkningen at svarte ikke kunne bokse. Kampen førte til store opptøyer mellom svarte og hvite i flere deler av USA. The Mann Act – som noen hevder ble vedtatt for nettopp å ta rotta på Johnson – ble brukt for å stoppe boksekarrieren til Jack Johnson. Han ble til og med dømt før loven trådte i kraft. Johnson fikk ett år og en dag i fengsel, han rømte landet, men kom tilbake til USA i 1920 for å sone straffen.

Obamas dilemma. Selv om dette er lenge siden lever saken i beste velgående. I fjor sommer vedtok den amerikanske kongressen en resolusjon der de ber Barack Obama om å benåde Jack Johnson. Dette er en delikat sak av flere grunner. For det første er forslaget støttet av blant annet senator John McCain. Dette setter Obamas prat om samarbeid over partigrensene på prøve. For det andre er begrunnelsen for å benåde Johnson at han ble dømt på grunn av at han var svart. Når det gjelder de svartes rettigheter har Obama vært forsiktig, han er nemlig ikke bare de svartes president.

Benådning av døde? Så langt har ikke Obama ønsket å benåde den svart bokseren. Hovedbegrunnelsen er at han ikke ønsker å benåde mennesker som ikke har direkte nytte av det – heter det fra justisdepartementet. Jack Johnson døde i en bilulykke i 1946. Men er det så enkelt? Kan ikke en benådning bidra til å rette opp noen skjevheter i det amerikanske rettssystemet. (Selv om loven er endret mange ganger etter 1913 eksisterer den fortsatt. Det fikk den amerikanske guvernøren Eliot Spitzer erfare i 2008 da det ble avslørt at han hadde invitert en prostituert fra en stat til en annen. Denne saken dreide seg ikke om rasemotsetninger, men loven hadde allikevel sitt utspring fra bokseverdenen på begynnelsen av 1900-tallet.)

Obamas svøpe. Barack Obama har ikke hatt godt håndlag med sin idrettspolitikk. Ikke greide han å få OL til Chicago og han har vært svært svak på idrettsdiplomati overfor Iran for å nevne to eksempler – der har George W. Bush et bedre rykte. I Europa forblir de siste tiders sexskandaler innenfor idretten. I USA kan presidenten bedømmes for sin politikk på tilsvarende saker.