Obama vinner på oddsen!

To feil. Det er to ting jeg syns er spesielt med det norske kommentariatets vurderinger av den amerikanske presidentvalgkampen. Det ene er at veldig mange bruker tid på å fortelle hvor lite presidentdebattene betyr for utfallet av presidentvalget. Det andre er hvor ulikt de tolker meningsmålinger. Hvorfor ikke ty til spill(betting)-selskapenes odds på hvem som vinner valgkampen? Da får man raskt vite hvor mye debatter betyr og hvor gale målingene er.

Veddemål på Wall Street. I artikkelen "Historical Presidential Betting Markets" i Journal of Economic Perspectives (paper-versjonen) i 2004 forteller professorene Koleman Strumpf og Paul Rhode at spill på utfallet av politiske valg startet i USA på 1880-tallet. Spill på presidentkandidater gikk fra å være en virksomhet bak lukkede dører til å bli en del av aktiviteten blant aksjemeglerne i Curb Exchange (forløperen til American Stock Exchange). Etter hvert ble spill på presidentkandidater i forkant av valg større enn omsetningen av aksjer. Og oddsene var treffsikre. I de femten valgene fra 1884 til 1940 ga oddsene en klar pekepinn på hvem som kom til å vinne alle ganger minus én. Unntaket var da Woodrow Wilson vant over Charles Evans Hughes i 1916. Forskerne hevder at tidlig stengetid var årsaken. Hadde Curb Market stengt senere på dagen hadde de fått med deg den siste utviklingen i krigen i Europa. Det var få meningsmålingsinstitutter på den tiden (om noen?) og oddsene gjort på Curb Market var på en måte datidens meningsmålinger. Etter andre verdenskrig kom meningsmålingsinstituttene på banen og odds på bakrommet ble gjemt bort.

Treffsikre odds. De siste tiårene har imidlertid spillselskaper som lager odds på politiske valg fått vind i seilene, også i forbindelse med amerikansk presidentvalg. Michael Robb, politisk ekspert i Betfair (verdens størstespillselskap), hevdet i 2004 at deres odds viste noe helt annet enn foreksempel CNNs meningsmålinger. CNNs målinger viste til John Kerry, Betfairs odds ga Bush størst vinnersjanser. Bush vant. (Mellom Obama og McCain var det ikke stor forskjell på spillselskapenes odds og meningsmålingsinstituttene.) Betfair traff også riktig vinner i alle 50 stater i 2004. Tar du en titt på europeiske bookmakere i dag er det ingen som gir Romney seieren – ikke en eneste en, selv om oddsene for seier til Obama har skrumpet inn noe etter den første presidentdebatten.

Amerikansk versjon. I USA er det ikke lov å vedde på utfall av politiske valg. Men i Iowa har man utviklet et vitenskaplig og akademisk spillkalt Iowa Electronic Market (IEM). Spillet tillater spill på politiske valg og det fungerer nesten som et aksjespill. Folkene bak spillet sammenlignet i 2008 964 meningsmålinger gjort mellom 1988 og 2004 med utviklingen av odds i IEM. I 74% av tilfellene traff Iowa Electronic Market bedre enn snittet av meningsmålinger. Når det gjaldt å forutse valgresultatet mer enn 100 dager før valget var treffprosenten enda bedre for IEM. På IEM leder fortsatt Obama over Romney…

Penger er forklaringen. I februar tok jeg kontakt med Scott Ferguson, tidligere Head of Education i Betfair (nå mannen bak den innflytelsesrike bloggen ”Sport is made for betting”) og spurte han om hva som er forskjellen på spillselskapers odds og projeksjoner som forskjellige meningsmålingsinstitutter gjør på de forskjellige presidentkandidatene. Han sa at den store forskjellen er at spillselskaper taper store penger hvis de tar feil. Spør du noen på gata om hvem de støtter kan de si hva som helst – avhengig av dagsformen – mens spillselskaper gjør mange undersøkelser for å unngå tap. Det, mente han, gjør at de treffer bedre.

Påvirker hverandre. Når det er sagt så blir det mindre og mindre forskjell på meningsmålingene og markedene jo nærmere vi kommer valget. Og meningsmålinger kan påvirke odds. Særlig har Nate Silvers sofistikerte modell (som har sitt utspring i baseballstatistikk), som primært er meningsmålingsstyrt, innflytelse på markedene. På den måten kan oddsene hos Betfair endre seg hvis det kommer overraskende eller store endringer i for eksempel vippestater som Ohio.

Penger på Romney? I valgkampen har Romney profilert seg som markedets mann. Følger han oddsen kan det gjøre ham mer bekymret enn hvis han følger utviklingen på meningsmålingene. Hvem tør sette penger på Romney?

Fotnoter til debatten om proffboksing

Helt og premieidiot. Jeg har fått mange reaksjoner på kronikken/bloggen jeg hadde om proffboksing. Selv om jeg ikke har sagt at jeg er i mot proffboksing – men har hatt innvendinger mot proffboksing slik den er organisert i dag og mot det jeg mener er dobbeltmoral hos flere debattanter – har jeg blitt hyllet av dem som er mot proffboksing og utropt til premieidiot av dem som er for. Jeg lever godt med begge deler.

Svake argumenter. I debatten om proffboksing kommer det særlig fram tre argumenter for hvorfor man skal tillate proffboksing i Norge: 1) proffboksing skiller seg ikke ut fra andre risikoidretter; 2) boksere er like godt trent og like profesjonelle som andre idrettsutøvere; og 3) lovforbudet i Norge er dumt fordi det bare er Norge sammen med Cuba og Nord-Korea som forbyr proffboksing. Det er flere innvendinger mot disse argumentene.

Risikoidretter. Boksing (alle varianter) og de fleste andre kampidretter skiller seg fra andre risikoidretter på ett viktig punkt: målsettingen om å slå ned motstanderen. Selv om skiflyging, fjellklatring, amerikansk fotball og ishockey (for å nevne noen) kan skade utøverne – også i hodet – er det ikke det som er hensikten med idretten. Det er med andre ord en etisk forskjell. Det er ingen skihoppere som prøver å få andre til å falle i bakken og spillere som prøver å skade motstanderen i amerikansk fotball og ishockey skal i følge regelboken straffes for det. Det er greit å være for proffboksing, men det er ikke nødvendig å skyve andre idretter foran seg. Man kan heller argumentere for hvorfor det er greit å slå hverandre ned – det er mer redelig. I tillegg kan det sies at det i de fire idrettene nevnt over brukes hjelm for å begrense skadeomfanget. I proffboksing argumenterer man av mange grunner for at hjelmen skal bort – blant annet fordi hjelmen gjør det vanskelig å kjenne igjen utøveren og at det blir vanskeligere med knockout. Dette illustrerer på mange måter den etiske grensegangen.

Hardtslående argumenter. Argumentet om at proffboksere er like godt og kanskje bedre trent enn andre idrettsutøvere, og at proffboksere i dag er bedre trent enn det de var på 60- og 70-tallet, høres kanskje ut som et godt argument for å likestille proffboksing med andre idretter som er lovlig i Norge. Fakirer og sirkusartister er også godt trent, men ikke nødvendigvis idrettsutøvere (et billig motargument). Men dette argumentet kan snus på hodet: jo bedre trent en bokser er, jo farligere er det for den som mottar slagene. Proffboksing i dag foregår uten hjelm og med tynnere fôring i hanskene enn i amatørboksing, og jo hardere du slår, jo større skade kan du gjøre. Selv om man etter en etisk vurdering åpner opp for proffboksing, trenger man ikke tillate alt som gjør mest mulig skade. Man kan godt tenke på helsa til utøveren, også. Det leder meg over til det siste argumentet.

Proffboksing er ikke proffboksing. Å klistre Norge opp mot Cuba og Nord-Korea er et stråmannsargument. Både fordi det kun har til hensikt å klistre Norge opp til totalitære stater i denne saken (Norge er den siste Sovjet-stat!) og fordi bildet er mer nyansert enn denne svart-hvitt-fremstillingen. Fremstillingen er svart-hvitt fordi andre land som har proffboksing (som for eksempel Sverige) har dispensasjonsordninger i proffboksing. Det betyr at det ikke er fritt frem for hvem som helst å arrangere proffkamper og det setter en standard for helseundersøkelser av utøverne. Den blir også skjev fordi vi i Norge i dag har tillatt profesjonelle kickboksingskamper i Norge med amatørregelverk, blant annet med bruk av hjelm og kortere kamper. Snakker du med folk i kickboksermiljøet i Norge får du vite at dette har vært en suksess. Proffboksing er ikke proffboksing – det finnes mange varianter og det gjelder å gå for den utgaven som best mulig tar vare på utøveren.

Debatt som risikosport. I debatten om proffboksing hjelper det verken med hjelm eller ekstra fôr i hanskene. Det er argumentene som kan slå deg i hjel. Jeg tror vi får se proffboksing i Norge om noen år, men kanskje ikke i variantene vi er vant til fra Las Vegas eller Sauerland Event. Nedtellingen har startet.

Norsk Tipping klar for nye oppdrag?

Enerettsmodellen for fall? Denne uken diskuterer Lotteri- og stiftelsestilsynet fremtiden til pengespill i Norge. Jeg tror enerettsmodellen står for fall og at Norsk Tipping selv bidrar til at det skjer.

Banebrytende sponsoravtale. Forrige uke inngikk Skiforbundet en stor sponsoravtale med Norsk Tipping. Denne avtalen er forskjellig fra avtalen Norsk Tipping har med for eksempel Fotballforbundet. Med den nye avtalen kan Norsk Tipping nå ut til norske tv-seere under for eksempel Tour de Ski og Hoppuka. Avtalen gir dem også muligheten til å konkurrere om oppmerksomheten til internasjonale spillselskaper - som for lengst har inntatt tv-bildet til norske seere under disse konkurransene. Sponsingen av Skiforbundet kan ses på som en ytterligere skjerping av kampen mot internasjonale spillselskaper og en slags oppfølging av Norsk Tippings satsing på Liveoddsen tidligere i år.

Vissent monopol. Hovedargumentet det siste tiåret for å bevare enerettsmodellen (og for å fjerne spilleautomatene) - ved siden av at overskuddet sikrer midler til idrett og kultur - har vært å forhindre spillegalskap. Dette er et argument som til nå har fått gehør i EUs kontrollorganer, men under en viktig forutsetning: aggressiv markedsføring av spill og for høye premier underminerer monopolets begrunnelse. Det samme gjelder for vin- og spritmonopol. Skulle Vinmonopolet begynne å reklamere for sine produkter og ha sesongsalg på vin og sprit kan man ikke lenger begrunne monopolet med at man ønsker å begrense alkoholkonsumet. Med massive reklamekampanjer for Liveodds og stadig høyere milliongevinster i Lotto er Norsk Tipping i ferd med å underminere sin egen eksistens.

Ny modell. Hvis norske myndigheter ønsker å få kontroll på det internasjonale spillmarkedet og samtidig øke inntektene, kan lisensbasert nettspill være en god løsning. Denne løsningen er de siste årene innført i Frankrike og Danmark, med positive resultater. Ikke bare har inntekter til grasrotidrett økt, men man har fått kontroll på aktører som allerede var der, men som tidligere kun ble sett på som illegale utskudd. En lisensordning kan også være løsningen i Norge, samtidig kan Norsk Tipping beholde eneretten til ordinære lykkespill som for eksempel Lotto.

Inntekter fra alle. Norsk Tipping omsetter for ca. 15 mrd. i året. Drøyt 3 mrd. går til fordeling til idrett og kultur. Det uregulerte markedet (internasjonale spillaktører) omsetter for ca. 5 mrd. I et lisensfinansiert system kan man tenke seg at alle aktører får en omsetningsskatt på 20%. Med dagens omsetningstall ville det gitt 4 mrd. kroner til fordeling til kultur og idrett, men trolig mer fordi utvikling av mer attraktive spill vil øke omsetningen. Med en slik ordning ville idretten fått mer enn det den gjør med dagens forslag til endring av Tippenøkkelen (som er ca. 600 millioner kroner).

Erfaringer fra andre land. Erfaringer fra Frankrike og Danmark er at de store aktørene overlever i et slikt system. Det gjør markedet oversiktlig og bidrar til å holde useriøse aktører unna. En slik ordning vil i tillegg gjøre det enklere for forskjellige idretter å inngå medieavtaler, fordi de da ikke trenger å ta hensyn til at forskjellige kanaler samarbeider med spillselskaper som i dag er forbudt.

Norsk Tipping i utlandet? Norsk Tipping vil i overskuelig framtid være den største spilloperatøren i Norge, uavhengig av et lisensbasert system eller ikke. Med en endring av dagens system kan vi også se for oss at Norsk Tipping kan bli en internasjonal aktør. Hvorfor ikke la Norsk Tipping konkurrere med de utenlandske selskapene på deres hjemmemarked? Da kan kaka bli enda større for dem som nyter godt av overskuddet til Norsk Tipping. Skulle det skje kan tyske og østerrikske tilskuere til Tour de Ski tippe på Norsk Tipping og bidra til at det norske skilandslaget styrker sin økonomi!

Denne artikkelen sto på trykk i Dagens Næringsliv 2. oktober 2012.

Kulturministerens million dollar baby

Proffboksing. Problemet med proffboksing er ikke at det er ulovlig i Norge, men at det er en skitten business. Og at den får fram dobbeltmoralisten i oss.

Ministerens portefølje. Mange har harselert over at vår nye kulturminister Hadia Tajik gratulerte Cecilia Brækhus med bokseseieren over franske Anne Sophie Mathis på twitter. Vet hun ikke at proffboksing er ulovlig i Norge og at Arbeiderpartiet har stemt mot å legalisere proffboksing? Vanskelig å si om Tajik begikk en nybegynnerfeil eller om hun er dobbelmoralsk. Det eventuelt problematiske for Tajik i denne saken er ikke at proffboksing er ulovlig i Norge (og at Tajik eventuelt er for noe resten av partiet hennes er i mot), men at proffboksing totalt ignorerer dopingregler, at boksere bygges opp til storkamper uten en offisiell og godkjent rangering av utøvere, at den medisinske oppfølgingen av utøvere er tilfeldig og at dommere blir betalt for å påvirke resultatet. For en minister som har ansvar for norsk dopingpolitikk og kampen mot kampfiksing er ikke dette uproblematisk, selv om gratulasjonene bare kommer på Twitter.

Dobbeltmoral. Mange av aviskommentarene, facebook-kommentarene og twitter-meldingene før under og etter kampen viser at det bor en dobbelmoralist i oss alle. Folk som tidligere i år har fordømt sykkelsporten på grunn av dopingutmattelse, kritisert Fotballforbundet for ikke å følge spillereglene i et utall saker og som hevder at kampfiksing er den største trusselen mot idretten, roper om at proffboksing må bli tillatt. Hovedargumentet er at Brækhus er en flott representant for boksesporten og at det er morsomt å se på. Toppidrett er det også. Det holder ikke. Enten så er du mot juks og fanteri eller så er du for – uansett idrett. Noen har til og med hevdet at Brækhus viser vei i kvinnekampen, men blir kvinnekampen bedre av at man inngår i det samme skitne spillet som menn?

Million dollar baby. For noen uker siden så jeg (endelig) Clint Eastwoods Million dollar baby. Det var en god film om en trist bokseskjebne. Boksejentas skjebne lå hos dommeren. Han fulgte ikke med eller var betalt for ikke å følge med. Går du inn på Youtube og ser Anne Sophie Mathis første kamp mot den amerikanske verdenseneren Holly Holm, der Mathis nesten dreper den amerikanske bokseren under påsyn av dommeren, ser du at million dollar babies kan skapes overalt der du finner korrupte dommere. Jeg har snakket med mange bokseeksperter om denne kampen og det er liten tvil om at dommeren er betalt for å holde liv i kampen lengst mulig. Det absurde er at det sannsynligvis er Holms mannskap som har betalt dommeren for ikke å avbryte kampen. Dette ser du best i sjette runde, da Holms nesten ligner hovedpersonen i Clint Eastwoods film. Dommeren må til slutt avbryte kampen i 7. runde. Kanskje det var det han var betalt for? I re-matchen vant Holms lett mot Mathis. Det var sikkert også planlagt.

Underholdning. Jeg er veldig fascinert av proffboksing. Jeg sto opp midt på natta for å se Steffen Tangstad få bank av Michael Spinks (1986), jeg var i Paris på tittelkampen til Thomas Hansvoll mot Bruno Girard (2002), jeg rangerer Norman Mailers The Fight som en av tidenes beste sportsbøker og Rumble in the jungle som en av tidenes mest spesielle idrettsbegivenheter. Jeg følger også – med skepsis – Mike Tyson på twitter (han har blitt altfor myk etter min smak). Men ser jeg på det som idrett? Nei, jeg ser på det som underholdning – farlig underholdning.

Uærlig. Selv om jeg er fascinert av proffboksing greier jeg ikke å si at dette er bra og at dette er noe vi må ha mer av fordi JEG syns det er underholdende. Boksing er per definisjon farlig og for at jeg skal akseptere proffboksing som en hvilken som helst annen idrett (som for eksempel amatørboksing), må muligheten for at boksere bygger sin karriere på å bli foret med punch drunks forsvinne og promotorer som har total kontroll over kampsted og kampledelse må fjernes. Kanskje det blir mindre underholdende av å gjøre det på den måten, men det blir mer rettferdig. Det er dette debatten i Norge bør dreie seg om når vi diskuterer om Norge skal legalisere proffboksing eller ikke, ikke om Brækhus er godt trent og har et vinnende vesen.

Nye twittergratulasjoner? Det blir spennende å se om Brækhus får tittelkamp mot Holly Holm i USA. Skulle Holm vinne knepent er jeg sikker på at den norske twitterstrømmen dreier seg om kampfiksing. Hva tvitrer vår nye kulturminister, da?

@krøll

Den virkelige virkeligheten. Konfliktene rundt fotballandslaget den siste tiden viser at Fotballforbundet ofte er på etterskudd og ikke helt greier å områ seg med sine egne omgivelser. Mange PR-rådgivere har kalt det som skjer i Fotballforbundet for en omdømmekrise. Kanskje det. Jeg tror at Fotballforbundet tenker for mye på fasaden og omdømmet og ikke ser tilskuerne for bare tomme seter. Og det er ikke iPhonen til John Arne Riise som er problemet, men at Fotballforbundet ikke lever i samme virkelighet som spilleren med flest landskamper og tilskuerne de ønsker å nå.


Nye mediehverdag. Utviklingen av medievirkeligheten til fotballen kan deles inn i fire tidsperioder. I den første perioden fikk vi fremveksten av den moderne idretten (1900-1950). Da måtte du være på stadion for å se kampen. Den andre perioden (1950-1990) kom alt på tv og det ble mulig å se kampene hjemme i sofaen. Den tredje perioden (1990-til fremveksten av sosiale medier og applikasjoner) kjennetegnes av at fotballen ble global, mobil og personlig. Den siste perioden (som vi nå er inne i) kjennetegnes av at vi som enkeltpersoner kan skreddersy vårt eget medietilbud og at vi har mer direkte kontakt med klubber og spillere enn det vi hadde tidligere. Det er mangelen på tilpasningsdyktighet til den nye medievirkeligheten vi har sett i og rundt Fotballforbundet den siste tiden. Truer du noen med bank blir du ikke bare førstesideoppslag i riksavisene, men også den store snakkisen på sosiale medier. Og skriver du noe rett fra hjertet på 140 tegn blir du erklært som selvforherligende tufs av media. Dette er en virkelighet det er vanskelig å forholde seg til, men samtidig viktig å ta stilling til. Fotballforbundet må nærmere sine supportere – ikke bare på Ullevål Stadion, men på alle arenaer der supporterne er. Da er de avhengig av Riise og hans lagkamerater, også når de er sleivkjefta. Det er det første Fotballforbundet må erkjenne.

Twitters muligheter. En av utfordringene med twitter er at markedspotensialet ditt avhenger av hvor mange følgere du har, og du får sjelden mange følgere hvis du er – for å bruke Gerd Liv Vallas uttrykk – pusekatt. Det er temperatur og spissformulerte meninger som skaper engasjement og som gir deg følgere. Det får deg også tettere på dine supportere. Med mange følgere kan du også spre budskap fra klubb, landslag og sponsorer til flere. Twitter elsker selvforherligende tufser – også selvforherligende journalister. Det er derfor noen gidder å følge dem! På den måten tilfredsstilte John Arne Riise mange av sine 65.000 følgere når han engasjerte seg om navnskiltet på statuen i Ålesund. At media kaster seg på og forkaster hans uttalelser ga sikkert Riise enda flere følgere og sympatisører, og det er kanskje denne følgerskaren som etter hvert får han til å tvitre igjen.

På etterskudd. At John-Arne Riise er sleivkjeftet og ærlig på twitter er ikke Fotballforbundets største problem. Fotballforbundets største problem er at man blir tatt på senga når problemer oppstår og at den første refleksreaksjonen er strengere eller nye regler. Det samme reaksjonsmønsteret så man i forbindelse med kampfiksingssakene tidligere i år. Først ignorerte man problemene, så ble man overrasket, for deretter å snakke om strenge straffer for dem som er involvert – uten egentlig å vite særlig mye om fenomenet man står overfor. Det er reaktivt og det er kunnskapsløst. Mitt poeng i denne saken er at Fotballforbundet har glemt at et godt omdømme har best grobunn hvis de interne forholdene er på stell. Det nytter ikke å fortelle verden at man bør engasjere seg i fotballfamiliens sosiale mediehverdag hvis man samtidig tilkjennegir og til de grader viser for omverdenen at eget regelverk på dette området er dårlig.

Twitterkampanje. Jeg satt på tribunen på Slovenia-kampen og det som tok mest av min oppmerksomhet (bortsett fra straffemålet til John Arne Riise) var Fotballforbundets nye twitterkampanje. Like før Riise utnevnte seg selv til straffeskytter mot Slovenia, oppfordret Fotballforbundet, på alle reklameskiltene langs matta på Ullevål Stadion, tilskuerne til å følge Fotballforbundet på twitter og å sende sine inntrykk fra kampen til Fotballforbundets twitterkonto og/eller bruke deres #hashtag. Hvor mange selvforherligende tufser som benyttet seg av muligheten veit jeg ikke, men det kan ikke ha vært mer enn ca 11000. En av dem som brukte muligheten var en Fotballforbundets egne ansatte (tidligere Vålerenga-spiller Dag Riisnæs) som ble kalt inn på teppet fordi han kom med en sleivbemerkning til Riise på, ja nettopp, twitter! Mitt tips til Siem og co er at også de ansatte i Fotballforbundet omfattes i det nye regelverket…

Sammenhenger. Samtidig med at få følger Fotballforbundets twitter-politikk har Fotballforbundet engasjert seg i forskjellige saker som ytterligere understreker at man vanskelig evner å se sammenhengen mellom det fotballandslaget gjør på banen og engasjementet utenfor stadion. Her er noen eksempler:

Moralsk milkshake. Både før og etter kampen mot Slovenia fløy Fotballforbundets fredsgeneral Jan Åge Fjørtoft rundt på den grønne gressmatta for å få spillernes og publikums oppmerksomhet rettet mot Fotballforbundets (og FIFAs) nye satsing Handshake for Peace. Fotball skal bidra til fred, er budskapet. Ikke lenge etter kampen truer landslagskeeperen en fotograf med bank og landslagssjefen sier at han ikke bryr seg. Når man setter i gang et så ambisiøst prosjekt som Handshake for Peace er det viktig at det er sterkt forankret i egen organisasjon. Er det bare en skinnmanøver og kun et romantisk forsøk på å bygge omdømme blir man fort gjennomskuet. Jeg er ikke ute etter å ta Jarstein (eller andre som føler seg trakassert av pressen) – han hadde sikkert grunner til å hisse seg opp. Det jeg etterlyser er at Fotballforbundet setter Jarsteins reaksjon inn i den konteksten de selv har skapt, nemlig å sette fotballen og fotballspillerne i en moralsk førerposisjon. Hvis ikke blir budskap som Fair Play og Handshake for Peace kun rundingsbøyer. Er det en sammenheng mellom spillernes oppførsel og å håndhilse for fred? Og bør landslagsledelsen bry seg om de storslåtte moralkodene hans sjefer har skapt? Kanskje burde man håndhilst litt mer med innpåslitne fotografer, også?

Maktkamp med sidestykke. Et sidespor i denne sammenheng, men likevel relevant i diskusjonen om forholdet mellom liv og lære på toppen i norsk fotball er fotballpresidentens ønske om å omstrukturere norsk idrett. Denne uka ble Yngve Hallén leder for Særforbundenes Fellesorganisasjon (SFF). I korte trekk vil denne organisasjonen ha mer makt i norsk idrett på bekostning av idrettskretsene. Den første kampsaken til den nyvalgte lederen var opprettelsen av en ny olympisk komité for å styrke norsk toppidrett. Utnevnelsen av Hallén og forslaget om ny olympisk komité er rart på flere måter. For det første har fotballen aldri tatt den olympiske fotball-turneringen på alvor. Å ha en leder som representerer en idrett som ikke vil sende sine beste utøvere til OL har en dårlig sak når han kjemper for ny nasjonal OL-komité. For det andre er fotballen den desidert største idretten i Norge både når det gjelder medlemmer og penger. At norsk fotball ikke gjør det bedre er ikke et pengeproblem, det er et ledelses- og trenerproblem. For det tredje er Fotballforbundet med på å undergrave finansieringsmodellen (tippemidlene) som i dag bidrar med penger til idretter som er dårligere stilt enn fotballen. Fotballforbundet har inngått medieavtaler med tv-selskaper som reklamerer for konkurrenter til Norsk Tipping og fredsgeneral Jan Åge Fjørtoft og Rune Bratseth har 50%-stillinger i Viasat/TV3 som reklamerer for de samme utenlandske spillselskapene. Det blir vanskelig å nå igjennom til norske myndigheter om ny struktur og mer penger med et slikt utgangspunkt. Og etterlatt inntrykk er at Fotballforbundet snakker med to eller tre tunger. Dette snakkes det mye om på twitter!

@RealJohnARiise3. I fjor ble det mexicanske 1. divisjonslaget Jaguares de Chiapas banebrytende da de byttet ut de tradisjonellespillernavnene på draktene med twitter-adressen til de forskjellige spillerne. Et klart signal om at mexicanerne har forstått hvordan man kommer i kontakt med fansen og media i den nye medieverdenen. Etter det har andre lag fulgt opp. Den dagen det norske fotballforbundet gjør det samme og John-Arne Riise får ha @RealJohnARiise3 på ryggen og adressen får skli over reklameskiltene på Ullevål Stadion viser de at de har tilpasset seg den nye mediehverdagen. Med 20 kroner for hver bokstav man trykker på drakta kan det også komme mer penger i kassa fra dem som kommer på kampen for å se Norge spille – hvis ikke alle sitter hjemme i stua og tvitrer om de nye draktene, da...

Fire tiltak mot kampfiksing

Fra sjokk til handling. Etter sjokket over å ha oppdaget at det kan forekomme kampfiksing også i Norge har sentrale aktører endelig samlet seg i Kulturdepartementet for å finne ut hvordan ondet skal bekjempes. Siden jeg nå er ute av gamet (for å bruke en tennismetafor) – det vil si sluttet som spesialrådgiver i Norges idrettsforbund – slenger jeg meg på fra utsiden og kommer med noen råd om hvilke tiltak som raskt kan settes i gang og som raskt kan ha effekt.

1.       Norges fotballforbund. Lag en enkel spørreundersøkelse til alle spillere og trenere i de fire øverste divisjonene der man spør om de kjenner til det nåværende regelverket til NFF, om de har blitt kontaktet av mistenkelige personer og om de har tips til tiltak som bør settes i gang for å forhindre at spillere/trenere tar del i kampfiksing. En slik undersøkelse kan både bidra til informasjon til spillere/trenere og avdekke tvilsomme tilfeller. Dette kan være en god start på Fotballforbundets arbeid med et nytt regelverk og kan rapporteres til UEFA som tiltak i kampen mot kampfiksing.

2.       Norges idrettsforbund. Som paraplyorganisasjon bør Idrettsforbundet raskt se på sitt eget regelverk og tydeliggjøre paragrafene om kampfiksing. De bør også raskt innkalle til et møte med flere forbund for samtale om hva slags fenomen man står overfor. Tennisforbundet, Håndballforbundet, Ishockeyforbundet, Volleyballforbundet, Cricketforbundet og Bokseforbundet (for å nevne noen tilfeldige forbund) kan møte kampfiksing av forskjellig art (”match fixing”, ”point shaving” og ”spot fixing”). Sport Accord er paraplyorganisasjonen for alle internasjonale særforbund og de har utarbeidet meget gode nettsider som kan tjene som utgangspunkt for umiddelbare tiltak og utforming av nytt regelverk.

3.       Norsk Tipping. Norsk Tipping må vokte seg for ikke å lage spill som kan bidra til kampfiksing. Liveoddsen kan for eksempel bidra til ”spot fixing” hvis det tilbys for mange objekter. Et drastisk tiltak som går den andre veien enn liveodds er å ha spillstopp lenger før kampstart. De fleste som tipper på legale spillsteder gjør det ofte tett før kampstart for at det skal være vanskeligere å oppdage og for at kampen ikke skal utsettes på grunn av unormalt spill. Dette vil gi overvåkerne bedre tid til å oppdage eventuelt spill på fiksede kamper og det kan forhindre at kamper blir avlyst kun på grunn av mistanke. Det meste av gamblingen på kampfiksing foregår utenfor Norsk Tipping og andre legale operatører (se internasjonale spillaktører som er lovlige i andre land). Kanskje må Norsk Tipping krype til korset og inngå et samarbeid, ikke bare med nasjonale spillmonopoler i andre land, men også med dem som i dag blir sett på som illegale konkurrenter, om hvordan man sammen kan forhindre kampfiksing.

4.       Norske myndigheter. Kampfiksing er et problem som strekker seg langt utenfor idretten og langt utenfor Norges grenser. Derfor er det viktig at norske myndigheter spiller på lag med idretten i dette spørsmålet. Kulturdepartementet er bindeleddet mellom Norsk Tipping og idretten. Det bør derfor sørge for at disse får fortgang i sakene sine. Internasjonalt jobbes det i Europarådet med å få etablert en konvensjon mot kampfiksing. Der har Norge til nå vært tilbakeholdne. Norge bør delta aktivt i arbeidet med konvensjonen, bidra med penger til tiltak for at konvensjonen går fra papir til tiger og ta en lederrolle. Dette er en gylden mulighet til å vise internasjonalt samfunnsansvar på idrettsfronten (slik vi gjør i antidopingarbeidet). Siden mye av kampfiksingen kan knyttes til hvitvasking av penger og internasjonal kriminalitet er det viktig at norske myndigheter gir politiet mulighet til å kontakte internasjonale motparter for å lære av andre land, men også for å få etterretningsinformasjon i konkrete saker.

Rask på avtrekkern. Kampfiksing er et holdningsproblem og skader mange parter hvis det får utvikle seg. Jeg tror ikke problemet er stort i Norge, men vi bør ikke være naive. Denne sommeren har vi sett at noen få mistenkelige tilfeller kan skade omdømmet til alle deler av norsk fotball. Derfor er det viktig at vi tar det på alvor og kommer raskt i gang med mottiltak.

Romneys handikapp

Republikanernes presidentkandidat. Mitt Romney er nå formelt republikanernes presidentkandidat. Han er også den mest populære kandidaten blant eierne av amerikanske sportsklubber. Påvirker det valgkampen? Og har Romneys sportsinteresse noe å si for valgkampen?

Norsk vinglepetter. Politikeres sportsinteresse kan si noe om de er i takt med folket eller ikke. Thorbjørn Jagland er kanskje det mest kjente norske eksemplet på hvordan man ikke skal bruke idrett i valgkampen. I valgkampen i 1997 kalte han Rosenborg for Norges beste fotballag og påkalte seg Strømsgodset-supporternes vrede. Det ble ikke bedre da han stilte opp i Rosenborg-skjerf på en tv-sendt kamp mellom Rosenborg og Molde i 1999. Det førte til at Jagland ble kastet ut av Godset Unionen. (Hvis ryktene om at Jonas Gahr Støre holder med både Leeds og Manchester United er det noe jaglandsk over det, også).

Sportsinteressert? I Norge misforsto mange George W. Bushs popularitet fordi han lå langt fra den norske folkesjela. Men når du så Bushs ektefølte kjærlighet til baseball (også som eier av et baseballag) så du at han gikk i takt med den jevne amerikaner. Det er en valgvinner. Da demokratenes presidentkandidat John Kerry sa at han likte fotball (soccer) og ble avbildet på et vindsurfebrett skapte han distanse til den jevne amerikaner og det var lett for Bush (eller Karl Rove?) å kalle ham for elitenes mann. John F. Kennedy skjulte sitt golftalent fordi han fryktet at det skulle stemple ham som overklassens representant og ikke hele USAs president. Hvordan plasserer vi støtten blant amerikanske eiere av sportklubber i dette landskapet? Og hva sier Romneys sportsinteresse om hans valgbarhet?

Kartlegging. Den New York-baserte radiokanalen WNYC 93.9fm/am820 har kartlagt donasjonene klubbeiernei de fire største idrettene i USA (også kalt Big Three & Half – baseball, amerikansk fotball, basketball og ishockey) har gitt til republikanerne og demokratene og til Romney og Obama. Den er meget interessant. Totalt har eierne av klubbene i de fire ligaene donert ca. $2.000.000 til politiske formål, og republikanerne har fått mest. Demokratene har fått ca. $750.000 og republikanerne ca. $1.250.000. I byer der det er to lag i samme idrett er det en tendens til at eieren til det ene laget støtter demokratene og den andre eieren republikanerne. For eksempel har New York Jets-eier gitt kampanjebidrag til Romney, mens New York Giants eier har gitt til Obama, New York Knicks-eieren har gitt til Romney og New York Nets-eieren til Obama. I California har San Francisco Giants-eieren gitt til demokratene og Oakland As-eieren til republikanerne. Og sånn fortsetter det.

Tradisjon og modernisering. Baseball-eierne gir mest og ishockey-eierne minst, og det er størst gap mellom donasjonene til de to partiene/kandidatene i baseball og minst i basketball: baseballeierne gir langt mer til republikanerne enn demokratene, mens det er en liten forskjell i basketball. Det er viktig å legge merke til at det er forskjell på å gi til partiet og til presidentkandidaten. Det viser særlig basketball-tallene. Basketball-eierne ga ca $215.000 til demokratene og ca. $271.000 republikanerne, men mer direkte til Obama ($20.000) enn til Romney ($18.000). USA-forsker (og Lillestrøm-supporter) Svein Melby skrev i en kronikk i Dagbladet at Obama forsøker å modernisere USA, mens Romney prøver å gjenskape det tradisjonelle. Donasjonstallene illustrerer på en måte dette. Baseball er den tradisjonelle amerikanske idretten, mens basketball er symbolet på det moderne og dynamiske. Samtidig representerer baseball og amerikansk fotball den amerikanske storkapitalen – slik Obama også liker å karakterisere Romney – og det er disse klubbene som tjener mest penger. Basketball representerer i langt større grad velgergruppene til Obama.

I utakt. Oversikten viser også at Romney ikke er helt på bølgelengde med eierne til klubber som han selv hevder at han liker. Romney har vist seg både med New England Patriots-caps og Boston Celtics-flagg. Men verken eieren av New England Patriots eller Boston Celtics støtter Romney. Robert Kraft (eieren til New England Patriots) har gitt nesten $18.000 til demokratene og Obama, mens en av Boston Celtics eiere, Stephen Pagliuca, har gitt ca $66.000 til demokratene. Pagliucas bidrag er interessant fordi han også er en av eierne i Bain Capital – firmaet Mitt Romney var medeier i før han gikk inn i politikken og som Romney selv beskriver som sin suksesshistorie. Det er vanskelig å bedømme om Romney er en ektefølt supporter av disse lagene eller om han gjør det fordi han føler at han må støtte lag i sin egen hjemstat. Falskhet lar seg gjennomskue, samtidig viser dette at du ikke nødvendigvis støtter lag som gir deg kampanjestøtte. Det er et snev av folkelighet over det siste.

Påklistret? Bortsett fra at Romney har ledet olympiske leker (Salt Lake City 2002) og brukte lekene tilå sette fart på sin politiske karriere er han vanskelig å plassere i ensportssammenheng. Han (eller partiet hans) får mest penger av eierne i amerikansk idrett – det er den sterkeste tilknytningen han har til idrett i dag – ved siden av at han har en visepresidentkandidat som er treningsnarkoman. De gangene han tar på seg sportseffekter virker det påklistret. På den måten ligger han langt unna Georg W. Bushs sportslige folkelighet (og kanskje også valgbarhet?). Mange sammenligner Mitt Romney med John Kerry. Både fordi han stadig vekk skifter standpunkter, men også fordi han knyttes til den amerikanske eliten – også på idrettsbanen. Da Romney fikk spørsmål om han fulgte med på NASCAR, sa han at han ikke fulgte så godt med, men at han kjente flere av eierne til NASCAR-lagene. Og så eier Romney-familien hester som deltar i dressurridning – ikke akkurat folkesporten i USA! (Og navnet på idretten er i tillegg fransk – dressage…).

Romneys handikapp. Elitestemplet kan bli ett av Romneys største utfordringer. Hans tilknytning til sport understreker det. Her er noen tips til Romney: Ikke gjør som Jagland, dvs. plutselig å omfavne lag (og eiere) som i dag støtter demokratene. Da vil han forsterke inntrykket av ham som vinglepetter. Og han bør for all del holde seg unna vindsurfing. Jeg har tidligere vist at det er en sterk sammenheng mellomgolf-kunnskapene/interessen til amerikanske presidentkandidater og mulighetenfor at de blir valgt. Golf-entusiaster har større sjanse for å bli valgt enn de som ikke er liker golf. Den eneste golfinteressen jeg har hørt fra Romney er hans kritikk av Obamas golfspilling. Der ligger han altså dårlig an, statistisk sett. Kanskje bør han involvere Rick Santorum eller Ron Pauls sønn (Rand Paul) i sin valgkamp og be om noen golftips – de to er tross alt blant de bestegolferne i Washington. De kan kanskje hjelpe ham med færre handikapp når bruduljen mot Obama virkelig starter?