Idrettsgallaen og idrettens selvråderett

Nominert. Idrettsforbundets nominasjonen av Cecilia Brækhus som årets kvinnelige utøver viser med all tydelighet at idretten ikke er helt enig med seg selv om hvor grensene for idrettens selvråderett går og hvor man sette grensen for sitt eget verdigrunnlag. Nominasjonen kommer til å skape debatt både internt i idretten og utenfor. Spørsmålet om proffboksing og proffboksere dreier seg ikke bare om det er farlig eller ikke. Det er også en debatt om idrettens verdier og den kan sette kampen mot kampfiksing og doping i et uheldig lys.

Idretten og nasjonale myndigheter. På regjeringens pressekonferanse for lansering av handlingsplanen mot kampfiksing ble det gjort et poeng ut av at kampfiksing ikke kan bekjempes uten samarbeid mellom idretten og norske myndigheter. I handlingsplanen har man blant annet identifisert hvor i norsk lovgivning kampfiksing faller inn under. Det betyr at man ikke bare ser på kampfiksing som et brudd på idrettens verdier, men også som noe straffbart i henhold til norsk lov. Men kan idretten velge når man vil følge norsk lov og ikke? Nominering av en proffbokser utfordrer både idrettens verdier og selvråderett.

Proffboksingen verdier. For det første er proffbokseverdenen som Brækhus tilhører veldig fjernt fra de moralske pekefingrene om strengere tiltak mot kampfiksing og doping vi hører fra idretten i disse dager. Proffkampene arrangeres ikke etter et klart og fastlagt rankingssystem og har ikke like et sterkt fokus på doping som innen annen organisert idrett. At Brækhus har rene hensikter, har rent mel i posen og er en veltrent idrettsutøver er ikke poenget her. Det som er poenget er at de som organiserer proffboksingssirkuset Brækhus er en del av ikke tilfredsstiller verdigrunnlaget man påberoper seg i for eksempel kampen mot doping og kampfiksing. Dette er ikke et problem for meg, men bør være det for dem som bryr seg om idrettens verdigrunnlag.

Ulovligheter. For det andre er proffboksing ulovlig i Norge. Det betyr at idretten i for eksempel kampen mot kampfiksing ønsker å benytte norsk lov for å straffe ulovligheter i idretten, mens man i proffboksing ønsker å hedre en utøver som driver en idrett som er ulovlig i Norge. Intet straffbart er skjedd, men det gir allikevel uheldige signaler fra idretten til norske myndigheter.

Kampløs Brækhus. Selv om Brækhus kan bidra til at proffboksing blir innført i Norge, vil idrettens nominering av Brækhus for det tredje gi det norske folk falske forhåpninger om å få se Brækhus bokse på norsk jord. Idrettsforbundet har åpnet for å tillate proffboksing i Norge, men modellen man har valgt gjør at Cecilia Brækhus aldri få bokse proffkamper i Norge. Både fordi det vil ta lang tid før en eventuelt opphevelse av ”proffbokseloven” kommer og fordi opplegget man satser på (AIBA-modellen) ikke tillater at boksere a la Brækhus får delta. På den måten kan Brækhus bli brekkstang for en lovopphevelse hun selv ikke vil nyte godt av.

Sjakk matt. Det er ikke bare nomineringen av Cecilia Brækhus som trigger en debatt om idrettens verdier og selvråderett i forbindelse med kåringer på Idrettsgallaen. Nominering av sjakkspilleren Magnus Carlsen utfordrer også idrettens verdigrunnlag. I tillegg til at mange mener at sjakk ikke er idrett, følger heller ikke Sjakkforbundet Idrettsforbundets barneidrettsbestemmelser – ofte fremhevet som det viktigste verdidokumentet i norsk idrett. Den debatten får vi ta en annen gang.

Fotnoter til debatten om proffboksing

Helt og premieidiot. Jeg har fått mange reaksjoner på kronikken/bloggen jeg hadde om proffboksing. Selv om jeg ikke har sagt at jeg er i mot proffboksing – men har hatt innvendinger mot proffboksing slik den er organisert i dag og mot det jeg mener er dobbeltmoral hos flere debattanter – har jeg blitt hyllet av dem som er mot proffboksing og utropt til premieidiot av dem som er for. Jeg lever godt med begge deler.

Svake argumenter. I debatten om proffboksing kommer det særlig fram tre argumenter for hvorfor man skal tillate proffboksing i Norge: 1) proffboksing skiller seg ikke ut fra andre risikoidretter; 2) boksere er like godt trent og like profesjonelle som andre idrettsutøvere; og 3) lovforbudet i Norge er dumt fordi det bare er Norge sammen med Cuba og Nord-Korea som forbyr proffboksing. Det er flere innvendinger mot disse argumentene.

Risikoidretter. Boksing (alle varianter) og de fleste andre kampidretter skiller seg fra andre risikoidretter på ett viktig punkt: målsettingen om å slå ned motstanderen. Selv om skiflyging, fjellklatring, amerikansk fotball og ishockey (for å nevne noen) kan skade utøverne – også i hodet – er det ikke det som er hensikten med idretten. Det er med andre ord en etisk forskjell. Det er ingen skihoppere som prøver å få andre til å falle i bakken og spillere som prøver å skade motstanderen i amerikansk fotball og ishockey skal i følge regelboken straffes for det. Det er greit å være for proffboksing, men det er ikke nødvendig å skyve andre idretter foran seg. Man kan heller argumentere for hvorfor det er greit å slå hverandre ned – det er mer redelig. I tillegg kan det sies at det i de fire idrettene nevnt over brukes hjelm for å begrense skadeomfanget. I proffboksing argumenterer man av mange grunner for at hjelmen skal bort – blant annet fordi hjelmen gjør det vanskelig å kjenne igjen utøveren og at det blir vanskeligere med knockout. Dette illustrerer på mange måter den etiske grensegangen.

Hardtslående argumenter. Argumentet om at proffboksere er like godt og kanskje bedre trent enn andre idrettsutøvere, og at proffboksere i dag er bedre trent enn det de var på 60- og 70-tallet, høres kanskje ut som et godt argument for å likestille proffboksing med andre idretter som er lovlig i Norge. Fakirer og sirkusartister er også godt trent, men ikke nødvendigvis idrettsutøvere (et billig motargument). Men dette argumentet kan snus på hodet: jo bedre trent en bokser er, jo farligere er det for den som mottar slagene. Proffboksing i dag foregår uten hjelm og med tynnere fôring i hanskene enn i amatørboksing, og jo hardere du slår, jo større skade kan du gjøre. Selv om man etter en etisk vurdering åpner opp for proffboksing, trenger man ikke tillate alt som gjør mest mulig skade. Man kan godt tenke på helsa til utøveren, også. Det leder meg over til det siste argumentet.

Proffboksing er ikke proffboksing. Å klistre Norge opp mot Cuba og Nord-Korea er et stråmannsargument. Både fordi det kun har til hensikt å klistre Norge opp til totalitære stater i denne saken (Norge er den siste Sovjet-stat!) og fordi bildet er mer nyansert enn denne svart-hvitt-fremstillingen. Fremstillingen er svart-hvitt fordi andre land som har proffboksing (som for eksempel Sverige) har dispensasjonsordninger i proffboksing. Det betyr at det ikke er fritt frem for hvem som helst å arrangere proffkamper og det setter en standard for helseundersøkelser av utøverne. Den blir også skjev fordi vi i Norge i dag har tillatt profesjonelle kickboksingskamper i Norge med amatørregelverk, blant annet med bruk av hjelm og kortere kamper. Snakker du med folk i kickboksermiljøet i Norge får du vite at dette har vært en suksess. Proffboksing er ikke proffboksing – det finnes mange varianter og det gjelder å gå for den utgaven som best mulig tar vare på utøveren.

Debatt som risikosport. I debatten om proffboksing hjelper det verken med hjelm eller ekstra fôr i hanskene. Det er argumentene som kan slå deg i hjel. Jeg tror vi får se proffboksing i Norge om noen år, men kanskje ikke i variantene vi er vant til fra Las Vegas eller Sauerland Event. Nedtellingen har startet.

Kulturministerens million dollar baby

Proffboksing. Problemet med proffboksing er ikke at det er ulovlig i Norge, men at det er en skitten business. Og at den får fram dobbeltmoralisten i oss.

Ministerens portefølje. Mange har harselert over at vår nye kulturminister Hadia Tajik gratulerte Cecilia Brækhus med bokseseieren over franske Anne Sophie Mathis på twitter. Vet hun ikke at proffboksing er ulovlig i Norge og at Arbeiderpartiet har stemt mot å legalisere proffboksing? Vanskelig å si om Tajik begikk en nybegynnerfeil eller om hun er dobbelmoralsk. Det eventuelt problematiske for Tajik i denne saken er ikke at proffboksing er ulovlig i Norge (og at Tajik eventuelt er for noe resten av partiet hennes er i mot), men at proffboksing totalt ignorerer dopingregler, at boksere bygges opp til storkamper uten en offisiell og godkjent rangering av utøvere, at den medisinske oppfølgingen av utøvere er tilfeldig og at dommere blir betalt for å påvirke resultatet. For en minister som har ansvar for norsk dopingpolitikk og kampen mot kampfiksing er ikke dette uproblematisk, selv om gratulasjonene bare kommer på Twitter.

Dobbeltmoral. Mange av aviskommentarene, facebook-kommentarene og twitter-meldingene før under og etter kampen viser at det bor en dobbelmoralist i oss alle. Folk som tidligere i år har fordømt sykkelsporten på grunn av dopingutmattelse, kritisert Fotballforbundet for ikke å følge spillereglene i et utall saker og som hevder at kampfiksing er den største trusselen mot idretten, roper om at proffboksing må bli tillatt. Hovedargumentet er at Brækhus er en flott representant for boksesporten og at det er morsomt å se på. Toppidrett er det også. Det holder ikke. Enten så er du mot juks og fanteri eller så er du for – uansett idrett. Noen har til og med hevdet at Brækhus viser vei i kvinnekampen, men blir kvinnekampen bedre av at man inngår i det samme skitne spillet som menn?

Million dollar baby. For noen uker siden så jeg (endelig) Clint Eastwoods Million dollar baby. Det var en god film om en trist bokseskjebne. Boksejentas skjebne lå hos dommeren. Han fulgte ikke med eller var betalt for ikke å følge med. Går du inn på Youtube og ser Anne Sophie Mathis første kamp mot den amerikanske verdenseneren Holly Holm, der Mathis nesten dreper den amerikanske bokseren under påsyn av dommeren, ser du at million dollar babies kan skapes overalt der du finner korrupte dommere. Jeg har snakket med mange bokseeksperter om denne kampen og det er liten tvil om at dommeren er betalt for å holde liv i kampen lengst mulig. Det absurde er at det sannsynligvis er Holms mannskap som har betalt dommeren for ikke å avbryte kampen. Dette ser du best i sjette runde, da Holms nesten ligner hovedpersonen i Clint Eastwoods film. Dommeren må til slutt avbryte kampen i 7. runde. Kanskje det var det han var betalt for? I re-matchen vant Holms lett mot Mathis. Det var sikkert også planlagt.

Underholdning. Jeg er veldig fascinert av proffboksing. Jeg sto opp midt på natta for å se Steffen Tangstad få bank av Michael Spinks (1986), jeg var i Paris på tittelkampen til Thomas Hansvoll mot Bruno Girard (2002), jeg rangerer Norman Mailers The Fight som en av tidenes beste sportsbøker og Rumble in the jungle som en av tidenes mest spesielle idrettsbegivenheter. Jeg følger også – med skepsis – Mike Tyson på twitter (han har blitt altfor myk etter min smak). Men ser jeg på det som idrett? Nei, jeg ser på det som underholdning – farlig underholdning.

Uærlig. Selv om jeg er fascinert av proffboksing greier jeg ikke å si at dette er bra og at dette er noe vi må ha mer av fordi JEG syns det er underholdende. Boksing er per definisjon farlig og for at jeg skal akseptere proffboksing som en hvilken som helst annen idrett (som for eksempel amatørboksing), må muligheten for at boksere bygger sin karriere på å bli foret med punch drunks forsvinne og promotorer som har total kontroll over kampsted og kampledelse må fjernes. Kanskje det blir mindre underholdende av å gjøre det på den måten, men det blir mer rettferdig. Det er dette debatten i Norge bør dreie seg om når vi diskuterer om Norge skal legalisere proffboksing eller ikke, ikke om Brækhus er godt trent og har et vinnende vesen.

Nye twittergratulasjoner? Det blir spennende å se om Brækhus får tittelkamp mot Holly Holm i USA. Skulle Holm vinne knepent er jeg sikker på at den norske twitterstrømmen dreier seg om kampfiksing. Hva tvitrer vår nye kulturminister, da?