På sporten kjenner man presidenten!

Sport og amerikansk valgkamp. Sport var ikke noe sentralt tema i den amerikanske presidentvalgkampen før Sarah Palin entret scenen og finalespillet i Major League Baseball startet (World Series). Sport hadde nok vært et mer sentralt tema hadde Mitt Romney vært republikanernes presidentkandidat – han fikk et løft som politiker takket være sin opprydningsaksjon i forbindelse med vinter-OL i Salt Lake City. Men det svinger - bokstavlig talt - mer av baseball enn av femmila på ski!

Palin entrer banen. Etter at Sarah Palin ble lansert som visepresidentkandidat og stemplet seg selv som ”hockeymamma” (og en forsvarer av ”Joe six-pack” – gjennomsnittsmannen som sitter og ser hockey på tv) har sport blitt et stadig mer diskutert tema i valgkampen. Palin har droppet pucken i ishockeykamper og alle kandidatene – president og visepresident – har måttet kommentere finalistene - Tampa Bay Rays og Philadelphia Phillies - i årets Major League Baseball-finale. Baseball er en av amerikanernes nasjonalsporter og det er utenkelig at presidentkandidatene ikke skal kommentere begivenheten og at MBL-finalen er unnagjort før presidentvalget – baseball er tross alt viktigere enn å karre seg til stemmeurnene.

Vingling i vippestater. Når det gjelder baseball har John McCain også her beskyldt Barack Obama for vingling. Når Obama har vært i Florida har han sagt at han støtter Florida-laget Tampa Bay Rays og når han har vært i Pennsylvania har han gitt sin støtte til Philadelphia Phillies. Men først støttet Obama Phillies fordi Tampa Bay Rays slo Obamas favorittlag Chicago White Sox ut av serien. Dette er vingling og taktikkeri av ypperste sort!

Hvis ingen går i fella, men passer seg for den? McCain har sagt at han ikke vil gå i fella med å velge side i baseball, særlig ikke når de to lagene i finalen holder til i to vippestater. Selv holder McCain med Arizona Diamondbacks, et lag kona Cindy har en eierandel i. Sarah Palin har vært diplomatisk og sagt at begge lagene vet hvordan underdoggere kan vinne – hva nå det måtte bety? Obamas helgardering ligner veldig på Hillary Clintons uttallelser om at hun ville holde på både Chicago Cubs (laget fra Hillarys hjemby) og New York Yankees (laget i sitt senatordistrikt) hvis de skulle møte hverandre. Her hjemme husker vi Thorbjørn Jaglands famøse lefling med Rosenborg i 1999 som et alen av dette stykket. Fortsatt er Jagland sterkt mislikt i Strømsgodset...

Vingling og taktikkeri er ikke bra når man snakker om baseball i USA. Fordelen for Obama er at verken Palin eller McCain er særlig interessert i baseball og at deres troverdighet derfor ikke er så stor når de snakker om baseball. Hadde Bush kunne stille til valg igjen hadde saken vært en annen. Han er veldig opptatt av baseball og har selv ledet et baseballag.

Golfeffekten. De fleste forståsegpåere er svært usikre på hvordan det vil gå på valgdagen selv om Obama leder på de fleste målingene. Mange snakker om den såkalte Bradley-effekten som sier at en svart kandidat må lede med godt over 5% for at han skal være sikker på å vinne valget mot en hvit kandidat. Men andre effekter sier noe annet: Obama spiller nemlig golf! Det gjør ikke McCain. McCain har til og med sagt at han hater golf og har referert til Churchill som skal ha sagt at golf er en ødelagt spasertur!

Tar vi en kikk på tidligere presidenter og håpefulle presiedentkandidater er statistikken klar. Bare tre amerikanske presidenter siden 1909 har IKKE spilt golf (Herbert Hoover, Harry S. Truman, og Jimmy Carter), og selv om Jimmy Carter er den eneste presidenten som har slått en golfspillende kandidat (Gerald Ford), har ingen av dem sittet mer enn én presidentperiode. Listen over presidentkandidater som ikke har spilt golf omfatter Al Gore, Bob Dole, Michael Dukakis, og Walter Mondale. Det betyr at Obama vinner valget på ”golfeffekten”!

Sport og presidentvirke. Kan McCains og Obamas sportsinteresse si noe om hvordan de er som personer og hvordan de vil bli som presidenter? Absolutt! Selv om alle presidentkandidater er programforpliktet til å si at de liker alle de tre amerikanske nasjonalsportene (baseball, amerikansk fotball og basketball) er det ingen hemmelighet at John McCain er mest interessert i amerikansk fotball og at Barack Obama er frelst på basketball.

Krigsspill. Amerikansk fotball og basketball er svært forskjellig idretter og representerer to forskjellige måter og tenke på og representerer to forskjellige tidsånder. Amerikansk fotball er veldig mekanisk og representerer industrisamfunnets samlebåndlogikk – hver spiller er en liten brikke i et strategisk spill og byttes ut og inn avhengig av hva slags taktikk man har. I tillegg ligner spillet og retorikken på et krigsspill med harde aggressive manøvre, taktikkeri for å ta ut fienden, og omtalen av spillet er spekket med krigsmetaforer. I amerikansk fotball er også treneren svært viktig og hans taktiske evner avgjør ofte kamper. På den måten ligner han på en general i krig.

Disse beskrivelse passer også på John McCain – i hvert fall slik han har fremstått i denne valgkampen: han driver valgkamp etter overraskelsesmetoden (avlyser valgkampen på grunn av finanskrisen og utnevner den ukjente Sarah Palin som visepresidentkandidat mm.), er konfronterende på grensen til det aggressive og ser på politikken som et nullsumspill (det jeg tar, mister du). McCain opptrer også svært likt en fotballtrener – han står alene og tar sine egne avgjørelser (Maverick) og står og faller på det.

Samspill. Basketball bringer fram helt andre assosiasjoner. Basketball er et lagspill der alle på laget spiller viktige roller samtidig. Det er et dynamisk lagspill som går kontinuerlig uten skifte av formasjon, og det er et spill der alle gjør hverandre gode – samtidig. Overført til arbeidslivet minner basketball om arbeidsmetodene vi ser i moderne teknologibedrifter der hver enkelt arbeidstager har unik kompetanse, men ikke greier å få utnyttet dette uten samarbeid med sine kolleger. Sammenlignet med amerikansk fotball er basketball i langt større grad preget av lek og tekniske finesser. Vi kjenner igjen basketballens anatomi i Barack Obamas valgkamp. Han er leken og veltalende, men er på grunn av sin uerfarenhet på flere politikkområder – som for eksempel i utenrikspolitikken – avhengig av gode medarbeidere for å bli god. Obama er en lagspiller og blir bedre, og gjør andre bedre gjennom god bruk av sine medarbeidere.

Sport avgjør valget? Selvfølgelig avgjør ikke kandidatenes sportsaffeksjoner presidentvalget. John Kerry's lag Boston Red Sox vant World Series like før han tapte for George W. Bush i 2004. Hell i spill, uhell i valg med andre ord. Men kandidatenes favorittlag og deres betraktninger om sport kan gi et innblikk i hvordan kandidatene tenker. Og det gir sportsinteresserte bloggere mulighet til å henge seg på diskusjoner om det amerikanske valget. Godt valg!

"Festen er ikke over, det er kake igjen?"

Forlenger regulering. Sist fredag skrev jeg at kinesiske myndigheter ikke hadde bestemt seg for om "de liberale" reguleringene for utenlandske journalister skulle opprettholdes eller ikke. Noen timer etter at jeg klokket ut på fredag kunne kinesiske myndigheter opplyse om at enkelte deler av reguleringen blir opprettholdt. Utenlandske journalister trenger fortsatt ikke å søke om å reise mellom de forskjellige provinsene, men det er usikkert om journalister som reiser rundt også slipper å reise sammen med offisielle kinesiske representanter.

Årsaker til forlengelsen? Det er vanskelig å si hvorfor kinesiske myndigheter fortsetter denne praksisen. En grunn kan være at myndighetene har bygget opp så mye selvtillitt etter et vellykket OL og at de derfor ikke frykter utenlandsk dekning av kinesiske forhold. En annen kan være at de ser en slik oppmykning som en effektiv måte å kommunisere med omverdenen på. Jordskjelvkatastrofen i forkant av OL viste kinesiske myndigheter at vestlig dekning av lidelsene også kunne gi Kina sympati og ikke bare negativ omtale. En tredje er at Kina følger opp reformlinjen som ble satt i gang for flere år siden, men som i realiteten stoppet opp på grunn av OL. Det er dette jeg tidligere har kalt det olympiske stressyndrom. Kina er rett og slett tilbake på sporet igjen.

Effekten. Det gjenstår å se om hvor mye frihet som ligger i forlengelsen av denne reguleringen for vestlige journalister. Uansett tror jeg både IOC og kinesiske myndigheter vil fremstille dette som et positivt resultat av OL. Det gjenstår å se om menneskerettighetsaktivister og journalister ser på det på samme måte.

”OL i Kina er slutt, sistemann ut slokker lyset!”

Journalisters virke i Kina. For dem som er i tvil: I dag er OLs siste dag! Som et ledd i OL-forberedelsene innførte kinesiske myndigheter reguleringer som gjorde det enklere for utenlandske journalister å reise rundt i Kina. Reguleringen trådte i kraft i januar i fjor og går ut i dag! Selv om mange vestlige journalister følte seg trakassert før og under OL og at det ikke har vært fri tilgang til Tibet og Xinjiang med disse reguleringene, har de fleste vestlige journalister hatt bedre arbeidsforhold i Kina i forkant og under OL enn tilfellet var før ordningen trådte i kraft. Er det noen som bryr seg om denne ordningen blir borte?

Usikker framtid. Reguleringene var ett av få menneskerettighetskrav (ytringsfrihet for utenlandske journalister) som IOC stilte til kinesiske myndigheter i forkant av OL. Kinesiske myndigheter har ikke gitt klart svar på om de vil forlenge ordningen, men har lovet å kommentere saken senere i år. Det er mange som tviler på om reguleringene vil opprettholdes. Er det så nøye? Et lite søk på nettsidene til Amnesty, Norsk Journalistlag og Norsk PEN, Journalisten og Klassekampen, aktører som var svært aktive med å kritisere Kina før og under OL, og hos toneangivende aviser med fyldig OL-dekning, viser at dette ikke er en viktig sak: de nevner det ikke med ett ord! Selv Reportere uten grenser nevner ikke denne saken med ett ord! OL er for lengst over og nye saker er mer presserende.

Forlengelse nyttig for flere. Flere vil dra nytte av at disse reguleringene opprettholdes. En forlengelse vil gi IOC et argument om at de har bidratt til å bedre menneskerettighetene i Kina, vestlige journalister får bedre arbeidsforhold i Kina og kan rapportere hjem om gode og dårlige sider ved det store og ukjente landet, menneskerettighetsorganisasjoner får mer og bedre informasjon om menneskerettighetssituasjonen i Kina, og idrettsutøvere som la inn menneskerettighetskurs og aktivisme mellom treningsøktene kan se at deres deltagelse og engasjement nyttet. Det er i denne sammenheng viktig å spørre seg om hvorfor ikke flere høylytt har kjempet for at disse reguleringene skal opprettholdes.

Borte fra radaren. Det kan være flere grunner til det. En grunn kan være ”materialtretthet”: tiltakene før og under OL tok mye tid og ressurser. Det er sikkert mange som må avvikle ferie og som må pleie omgang med familien som måtte lide for lange OL-dager i eksil. En annen kan være at man rett og slett er ferdig med Kina fordi OL er over og fordi det er strategisk viktigere å hive seg på andre saker. En tredje grunn kan være at man har gitt opp å endre Kina.

Troverdighet. Det finnes sikkert mange andre grunner også. Hovedpoenget er at for at man skal ta dem som kjempet for et bedre Kina i forbindelse med OL på alvor er dette en kampsak som bør få mer oppmerksomhet. Hvis ikke kan man få mistanke om at OL bare var et ledd i et strategisk spill for å få oppmerksomhet om seg og sitt og ikke et ledd i en kamp for bedre menneskerettigheter i Kina.