Obama vinner på oddsen!

To feil. Det er to ting jeg syns er spesielt med det norske kommentariatets vurderinger av den amerikanske presidentvalgkampen. Det ene er at veldig mange bruker tid på å fortelle hvor lite presidentdebattene betyr for utfallet av presidentvalget. Det andre er hvor ulikt de tolker meningsmålinger. Hvorfor ikke ty til spill(betting)-selskapenes odds på hvem som vinner valgkampen? Da får man raskt vite hvor mye debatter betyr og hvor gale målingene er.

Veddemål på Wall Street. I artikkelen "Historical Presidential Betting Markets" i Journal of Economic Perspectives (paper-versjonen) i 2004 forteller professorene Koleman Strumpf og Paul Rhode at spill på utfallet av politiske valg startet i USA på 1880-tallet. Spill på presidentkandidater gikk fra å være en virksomhet bak lukkede dører til å bli en del av aktiviteten blant aksjemeglerne i Curb Exchange (forløperen til American Stock Exchange). Etter hvert ble spill på presidentkandidater i forkant av valg større enn omsetningen av aksjer. Og oddsene var treffsikre. I de femten valgene fra 1884 til 1940 ga oddsene en klar pekepinn på hvem som kom til å vinne alle ganger minus én. Unntaket var da Woodrow Wilson vant over Charles Evans Hughes i 1916. Forskerne hevder at tidlig stengetid var årsaken. Hadde Curb Market stengt senere på dagen hadde de fått med deg den siste utviklingen i krigen i Europa. Det var få meningsmålingsinstitutter på den tiden (om noen?) og oddsene gjort på Curb Market var på en måte datidens meningsmålinger. Etter andre verdenskrig kom meningsmålingsinstituttene på banen og odds på bakrommet ble gjemt bort.

Treffsikre odds. De siste tiårene har imidlertid spillselskaper som lager odds på politiske valg fått vind i seilene, også i forbindelse med amerikansk presidentvalg. Michael Robb, politisk ekspert i Betfair (verdens størstespillselskap), hevdet i 2004 at deres odds viste noe helt annet enn foreksempel CNNs meningsmålinger. CNNs målinger viste til John Kerry, Betfairs odds ga Bush størst vinnersjanser. Bush vant. (Mellom Obama og McCain var det ikke stor forskjell på spillselskapenes odds og meningsmålingsinstituttene.) Betfair traff også riktig vinner i alle 50 stater i 2004. Tar du en titt på europeiske bookmakere i dag er det ingen som gir Romney seieren – ikke en eneste en, selv om oddsene for seier til Obama har skrumpet inn noe etter den første presidentdebatten.

Amerikansk versjon. I USA er det ikke lov å vedde på utfall av politiske valg. Men i Iowa har man utviklet et vitenskaplig og akademisk spillkalt Iowa Electronic Market (IEM). Spillet tillater spill på politiske valg og det fungerer nesten som et aksjespill. Folkene bak spillet sammenlignet i 2008 964 meningsmålinger gjort mellom 1988 og 2004 med utviklingen av odds i IEM. I 74% av tilfellene traff Iowa Electronic Market bedre enn snittet av meningsmålinger. Når det gjaldt å forutse valgresultatet mer enn 100 dager før valget var treffprosenten enda bedre for IEM. På IEM leder fortsatt Obama over Romney…

Penger er forklaringen. I februar tok jeg kontakt med Scott Ferguson, tidligere Head of Education i Betfair (nå mannen bak den innflytelsesrike bloggen ”Sport is made for betting”) og spurte han om hva som er forskjellen på spillselskapers odds og projeksjoner som forskjellige meningsmålingsinstitutter gjør på de forskjellige presidentkandidatene. Han sa at den store forskjellen er at spillselskaper taper store penger hvis de tar feil. Spør du noen på gata om hvem de støtter kan de si hva som helst – avhengig av dagsformen – mens spillselskaper gjør mange undersøkelser for å unngå tap. Det, mente han, gjør at de treffer bedre.

Påvirker hverandre. Når det er sagt så blir det mindre og mindre forskjell på meningsmålingene og markedene jo nærmere vi kommer valget. Og meningsmålinger kan påvirke odds. Særlig har Nate Silvers sofistikerte modell (som har sitt utspring i baseballstatistikk), som primært er meningsmålingsstyrt, innflytelse på markedene. På den måten kan oddsene hos Betfair endre seg hvis det kommer overraskende eller store endringer i for eksempel vippestater som Ohio.

Penger på Romney? I valgkampen har Romney profilert seg som markedets mann. Følger han oddsen kan det gjøre ham mer bekymret enn hvis han følger utviklingen på meningsmålingene. Hvem tør sette penger på Romney?

Romneys handikapp

Republikanernes presidentkandidat. Mitt Romney er nå formelt republikanernes presidentkandidat. Han er også den mest populære kandidaten blant eierne av amerikanske sportsklubber. Påvirker det valgkampen? Og har Romneys sportsinteresse noe å si for valgkampen?

Norsk vinglepetter. Politikeres sportsinteresse kan si noe om de er i takt med folket eller ikke. Thorbjørn Jagland er kanskje det mest kjente norske eksemplet på hvordan man ikke skal bruke idrett i valgkampen. I valgkampen i 1997 kalte han Rosenborg for Norges beste fotballag og påkalte seg Strømsgodset-supporternes vrede. Det ble ikke bedre da han stilte opp i Rosenborg-skjerf på en tv-sendt kamp mellom Rosenborg og Molde i 1999. Det førte til at Jagland ble kastet ut av Godset Unionen. (Hvis ryktene om at Jonas Gahr Støre holder med både Leeds og Manchester United er det noe jaglandsk over det, også).

Sportsinteressert? I Norge misforsto mange George W. Bushs popularitet fordi han lå langt fra den norske folkesjela. Men når du så Bushs ektefølte kjærlighet til baseball (også som eier av et baseballag) så du at han gikk i takt med den jevne amerikaner. Det er en valgvinner. Da demokratenes presidentkandidat John Kerry sa at han likte fotball (soccer) og ble avbildet på et vindsurfebrett skapte han distanse til den jevne amerikaner og det var lett for Bush (eller Karl Rove?) å kalle ham for elitenes mann. John F. Kennedy skjulte sitt golftalent fordi han fryktet at det skulle stemple ham som overklassens representant og ikke hele USAs president. Hvordan plasserer vi støtten blant amerikanske eiere av sportklubber i dette landskapet? Og hva sier Romneys sportsinteresse om hans valgbarhet?

Kartlegging. Den New York-baserte radiokanalen WNYC 93.9fm/am820 har kartlagt donasjonene klubbeiernei de fire største idrettene i USA (også kalt Big Three & Half – baseball, amerikansk fotball, basketball og ishockey) har gitt til republikanerne og demokratene og til Romney og Obama. Den er meget interessant. Totalt har eierne av klubbene i de fire ligaene donert ca. $2.000.000 til politiske formål, og republikanerne har fått mest. Demokratene har fått ca. $750.000 og republikanerne ca. $1.250.000. I byer der det er to lag i samme idrett er det en tendens til at eieren til det ene laget støtter demokratene og den andre eieren republikanerne. For eksempel har New York Jets-eier gitt kampanjebidrag til Romney, mens New York Giants eier har gitt til Obama, New York Knicks-eieren har gitt til Romney og New York Nets-eieren til Obama. I California har San Francisco Giants-eieren gitt til demokratene og Oakland As-eieren til republikanerne. Og sånn fortsetter det.

Tradisjon og modernisering. Baseball-eierne gir mest og ishockey-eierne minst, og det er størst gap mellom donasjonene til de to partiene/kandidatene i baseball og minst i basketball: baseballeierne gir langt mer til republikanerne enn demokratene, mens det er en liten forskjell i basketball. Det er viktig å legge merke til at det er forskjell på å gi til partiet og til presidentkandidaten. Det viser særlig basketball-tallene. Basketball-eierne ga ca $215.000 til demokratene og ca. $271.000 republikanerne, men mer direkte til Obama ($20.000) enn til Romney ($18.000). USA-forsker (og Lillestrøm-supporter) Svein Melby skrev i en kronikk i Dagbladet at Obama forsøker å modernisere USA, mens Romney prøver å gjenskape det tradisjonelle. Donasjonstallene illustrerer på en måte dette. Baseball er den tradisjonelle amerikanske idretten, mens basketball er symbolet på det moderne og dynamiske. Samtidig representerer baseball og amerikansk fotball den amerikanske storkapitalen – slik Obama også liker å karakterisere Romney – og det er disse klubbene som tjener mest penger. Basketball representerer i langt større grad velgergruppene til Obama.

I utakt. Oversikten viser også at Romney ikke er helt på bølgelengde med eierne til klubber som han selv hevder at han liker. Romney har vist seg både med New England Patriots-caps og Boston Celtics-flagg. Men verken eieren av New England Patriots eller Boston Celtics støtter Romney. Robert Kraft (eieren til New England Patriots) har gitt nesten $18.000 til demokratene og Obama, mens en av Boston Celtics eiere, Stephen Pagliuca, har gitt ca $66.000 til demokratene. Pagliucas bidrag er interessant fordi han også er en av eierne i Bain Capital – firmaet Mitt Romney var medeier i før han gikk inn i politikken og som Romney selv beskriver som sin suksesshistorie. Det er vanskelig å bedømme om Romney er en ektefølt supporter av disse lagene eller om han gjør det fordi han føler at han må støtte lag i sin egen hjemstat. Falskhet lar seg gjennomskue, samtidig viser dette at du ikke nødvendigvis støtter lag som gir deg kampanjestøtte. Det er et snev av folkelighet over det siste.

Påklistret? Bortsett fra at Romney har ledet olympiske leker (Salt Lake City 2002) og brukte lekene tilå sette fart på sin politiske karriere er han vanskelig å plassere i ensportssammenheng. Han (eller partiet hans) får mest penger av eierne i amerikansk idrett – det er den sterkeste tilknytningen han har til idrett i dag – ved siden av at han har en visepresidentkandidat som er treningsnarkoman. De gangene han tar på seg sportseffekter virker det påklistret. På den måten ligger han langt unna Georg W. Bushs sportslige folkelighet (og kanskje også valgbarhet?). Mange sammenligner Mitt Romney med John Kerry. Både fordi han stadig vekk skifter standpunkter, men også fordi han knyttes til den amerikanske eliten – også på idrettsbanen. Da Romney fikk spørsmål om han fulgte med på NASCAR, sa han at han ikke fulgte så godt med, men at han kjente flere av eierne til NASCAR-lagene. Og så eier Romney-familien hester som deltar i dressurridning – ikke akkurat folkesporten i USA! (Og navnet på idretten er i tillegg fransk – dressage…).

Romneys handikapp. Elitestemplet kan bli ett av Romneys største utfordringer. Hans tilknytning til sport understreker det. Her er noen tips til Romney: Ikke gjør som Jagland, dvs. plutselig å omfavne lag (og eiere) som i dag støtter demokratene. Da vil han forsterke inntrykket av ham som vinglepetter. Og han bør for all del holde seg unna vindsurfing. Jeg har tidligere vist at det er en sterk sammenheng mellomgolf-kunnskapene/interessen til amerikanske presidentkandidater og mulighetenfor at de blir valgt. Golf-entusiaster har større sjanse for å bli valgt enn de som ikke er liker golf. Den eneste golfinteressen jeg har hørt fra Romney er hans kritikk av Obamas golfspilling. Der ligger han altså dårlig an, statistisk sett. Kanskje bør han involvere Rick Santorum eller Ron Pauls sønn (Rand Paul) i sin valgkamp og be om noen golftips – de to er tross alt blant de bestegolferne i Washington. De kan kanskje hjelpe ham med færre handikapp når bruduljen mot Obama virkelig starter?

Romney for president?

Salt Lake City. Det er spekulert i om Henry Kissinger blir FIFAs ryddegutt. Grunnen til spekulasjonen er hans rolle i oppryddingsaksjonen i forbindelse med OL i Salt Lake City. En annen republikaner med enda sterkere bånd til vinter-OL i 2002 er Mitt Romney – republikanernes sterkeste kort i kampen mot Barack Obama om presidentvervet i 2012.

Olympiske presidenter. Amerikanske presidenter har tradisjonelt engasjert seg lite i OL-spørsmål. De to siste presidentene er unntakene. George W. Bush var den første amerikanske presidenten som besøkte et OL utenfor USA (Beijing 2008) og Barack Obama er den første amerikanske presidenten som aktivt har forsøkt å få OL til USA (Chicago 2016). Skulle Mitt Romney greie å slå Barack Obama neste år kan han takke rotet i forbindelse med Salt Lake City-OL i 2002. Han hadde rett og slett ikke vært noe i amerikansk politikk uten OL i Salt Lake City.

Fra minus til pluss. I kampen for å få OL brukte Salt Lake City mer enn 1 million dollar i bestikkelser for å få IOC-delegater til å stemme på seg. Dette førte til at 10 IOC-delegater ble kastet ut av IOC og til at IOC ble stemplet som en korrupt bandittbevegelse. Baine Capital og Mitt Romney ble hyret inn for å få OL-skuta på rett kjøl. Romney ble president og daglig leder av organisasjonskomiteen til lekene. Det ble en suksess. Sportslig var lekene en suksess, sponsorene var fornøyde og Utah fikk god turistreklame. Og sist men ikke minst – OL gikk over 100 millioner dollar i overskudd.

Politisk gevinst. Da han tok jobben som president og daglig leder av Salt Lake Citys organisasjonskomité sa Romney at han gjorde det av veldedige grunner og for å gi noe av seg selv til Utah (Romney er mormoner og Utah er mormonernes stat). Ifølge kilder nært knyttet til Romney tok han på seg jobben for å komme seg inn i amerikansk politikk. I 1994 hadde Romney tapt mot Senator Edward (Ted) M. Kennedy i senatsvalget i Massachusetts. Sammenlignet med tidligere motkandidater gjorde Romney en sterk innsats – han tapte bare med 17%(!). Allikevel mente Romney og mange med ham at den politiske karrieren var over med dette forsøket. OL-oppdraget ga ham en ny og unik sjanse.

Fra taper til guvernør. Da OL var over godtok han en ventelønnspakke på 476000 dollar – selv om han i forkant hadde sagt at han ikke trengte en slik pakke – og fremforhandlet sluttpakker for ytterligere 25 OL-ansatte. Mange av disse var mormoner og det førte til at mange kalte lekene i Salt Lake City for ”mormon-OL”. 17 av disse jobbet senere for Romney da han stilte til valg som guvernør i Massachusetts i 2002, et valg han vant. I tillegg til at han overtok deler av OL-staben fikk han også pengebidrag fra 14 av 53 medlemmer i styret som forvaltet pengene fra OL, og han fikk penger fra innflytelsesrike personer i selskaper som hadde sponset OL – som for eksempel Skin, Questar og NBC. Totalt fikk han 1.5 millioner dollar fra personer og familier som hadde vært knyttet til OL. Guvernørjobben var grunnlaget for hans presidentkandidatur ved forrige presidentvalg – som ikke gikk særlig bra. Spørsmålet er om han greier det denne gang.

Boka mi. De fleste kommentatorene som vurderer Romney’s kandidatur fokuserer på hans bakgrunn som mormoner og hans rolle i innføringen av et helsesystem i Massachusetts, et helsesystem som ligner systemet Obama har innført og blitt kritisert for. Skal du finne ut mer om hans politiske manifest bør du lese boka Turnaround: Crisis, Leadership and the Olympic Games fra 2004. Dette er i utgangspunktet en oppsummering av hans rolle før, under og etter OL i Salt Lake City. For de med interesse for organiseringen av OL er dette en god bok. Men den forteller også mye om Romneys personlighet, metoder, verdier og ambisjoner – viktig informasjon for de som vil vurdere hans presidentkandidatur.

Romney IOC-president? De to siste amerikanske presidentene har vist en stadig sterkere interesse for OL. Skulle Mitt Romney tape kampen mot Obama neste år kan han gå for et annet presidentverv – IOC-president. Kanskje med hjelp fra Henry Kissinger?

På sporten kjenner man presidenten!

Sport og amerikansk valgkamp. Sport var ikke noe sentralt tema i den amerikanske presidentvalgkampen før Sarah Palin entret scenen og finalespillet i Major League Baseball startet (World Series). Sport hadde nok vært et mer sentralt tema hadde Mitt Romney vært republikanernes presidentkandidat – han fikk et løft som politiker takket være sin opprydningsaksjon i forbindelse med vinter-OL i Salt Lake City. Men det svinger - bokstavlig talt - mer av baseball enn av femmila på ski!

Palin entrer banen. Etter at Sarah Palin ble lansert som visepresidentkandidat og stemplet seg selv som ”hockeymamma” (og en forsvarer av ”Joe six-pack” – gjennomsnittsmannen som sitter og ser hockey på tv) har sport blitt et stadig mer diskutert tema i valgkampen. Palin har droppet pucken i ishockeykamper og alle kandidatene – president og visepresident – har måttet kommentere finalistene - Tampa Bay Rays og Philadelphia Phillies - i årets Major League Baseball-finale. Baseball er en av amerikanernes nasjonalsporter og det er utenkelig at presidentkandidatene ikke skal kommentere begivenheten og at MBL-finalen er unnagjort før presidentvalget – baseball er tross alt viktigere enn å karre seg til stemmeurnene.

Vingling i vippestater. Når det gjelder baseball har John McCain også her beskyldt Barack Obama for vingling. Når Obama har vært i Florida har han sagt at han støtter Florida-laget Tampa Bay Rays og når han har vært i Pennsylvania har han gitt sin støtte til Philadelphia Phillies. Men først støttet Obama Phillies fordi Tampa Bay Rays slo Obamas favorittlag Chicago White Sox ut av serien. Dette er vingling og taktikkeri av ypperste sort!

Hvis ingen går i fella, men passer seg for den? McCain har sagt at han ikke vil gå i fella med å velge side i baseball, særlig ikke når de to lagene i finalen holder til i to vippestater. Selv holder McCain med Arizona Diamondbacks, et lag kona Cindy har en eierandel i. Sarah Palin har vært diplomatisk og sagt at begge lagene vet hvordan underdoggere kan vinne – hva nå det måtte bety? Obamas helgardering ligner veldig på Hillary Clintons uttallelser om at hun ville holde på både Chicago Cubs (laget fra Hillarys hjemby) og New York Yankees (laget i sitt senatordistrikt) hvis de skulle møte hverandre. Her hjemme husker vi Thorbjørn Jaglands famøse lefling med Rosenborg i 1999 som et alen av dette stykket. Fortsatt er Jagland sterkt mislikt i Strømsgodset...

Vingling og taktikkeri er ikke bra når man snakker om baseball i USA. Fordelen for Obama er at verken Palin eller McCain er særlig interessert i baseball og at deres troverdighet derfor ikke er så stor når de snakker om baseball. Hadde Bush kunne stille til valg igjen hadde saken vært en annen. Han er veldig opptatt av baseball og har selv ledet et baseballag.

Golfeffekten. De fleste forståsegpåere er svært usikre på hvordan det vil gå på valgdagen selv om Obama leder på de fleste målingene. Mange snakker om den såkalte Bradley-effekten som sier at en svart kandidat må lede med godt over 5% for at han skal være sikker på å vinne valget mot en hvit kandidat. Men andre effekter sier noe annet: Obama spiller nemlig golf! Det gjør ikke McCain. McCain har til og med sagt at han hater golf og har referert til Churchill som skal ha sagt at golf er en ødelagt spasertur!

Tar vi en kikk på tidligere presidenter og håpefulle presiedentkandidater er statistikken klar. Bare tre amerikanske presidenter siden 1909 har IKKE spilt golf (Herbert Hoover, Harry S. Truman, og Jimmy Carter), og selv om Jimmy Carter er den eneste presidenten som har slått en golfspillende kandidat (Gerald Ford), har ingen av dem sittet mer enn én presidentperiode. Listen over presidentkandidater som ikke har spilt golf omfatter Al Gore, Bob Dole, Michael Dukakis, og Walter Mondale. Det betyr at Obama vinner valget på ”golfeffekten”!

Sport og presidentvirke. Kan McCains og Obamas sportsinteresse si noe om hvordan de er som personer og hvordan de vil bli som presidenter? Absolutt! Selv om alle presidentkandidater er programforpliktet til å si at de liker alle de tre amerikanske nasjonalsportene (baseball, amerikansk fotball og basketball) er det ingen hemmelighet at John McCain er mest interessert i amerikansk fotball og at Barack Obama er frelst på basketball.

Krigsspill. Amerikansk fotball og basketball er svært forskjellig idretter og representerer to forskjellige måter og tenke på og representerer to forskjellige tidsånder. Amerikansk fotball er veldig mekanisk og representerer industrisamfunnets samlebåndlogikk – hver spiller er en liten brikke i et strategisk spill og byttes ut og inn avhengig av hva slags taktikk man har. I tillegg ligner spillet og retorikken på et krigsspill med harde aggressive manøvre, taktikkeri for å ta ut fienden, og omtalen av spillet er spekket med krigsmetaforer. I amerikansk fotball er også treneren svært viktig og hans taktiske evner avgjør ofte kamper. På den måten ligner han på en general i krig.

Disse beskrivelse passer også på John McCain – i hvert fall slik han har fremstått i denne valgkampen: han driver valgkamp etter overraskelsesmetoden (avlyser valgkampen på grunn av finanskrisen og utnevner den ukjente Sarah Palin som visepresidentkandidat mm.), er konfronterende på grensen til det aggressive og ser på politikken som et nullsumspill (det jeg tar, mister du). McCain opptrer også svært likt en fotballtrener – han står alene og tar sine egne avgjørelser (Maverick) og står og faller på det.

Samspill. Basketball bringer fram helt andre assosiasjoner. Basketball er et lagspill der alle på laget spiller viktige roller samtidig. Det er et dynamisk lagspill som går kontinuerlig uten skifte av formasjon, og det er et spill der alle gjør hverandre gode – samtidig. Overført til arbeidslivet minner basketball om arbeidsmetodene vi ser i moderne teknologibedrifter der hver enkelt arbeidstager har unik kompetanse, men ikke greier å få utnyttet dette uten samarbeid med sine kolleger. Sammenlignet med amerikansk fotball er basketball i langt større grad preget av lek og tekniske finesser. Vi kjenner igjen basketballens anatomi i Barack Obamas valgkamp. Han er leken og veltalende, men er på grunn av sin uerfarenhet på flere politikkområder – som for eksempel i utenrikspolitikken – avhengig av gode medarbeidere for å bli god. Obama er en lagspiller og blir bedre, og gjør andre bedre gjennom god bruk av sine medarbeidere.

Sport avgjør valget? Selvfølgelig avgjør ikke kandidatenes sportsaffeksjoner presidentvalget. John Kerry's lag Boston Red Sox vant World Series like før han tapte for George W. Bush i 2004. Hell i spill, uhell i valg med andre ord. Men kandidatenes favorittlag og deres betraktninger om sport kan gi et innblikk i hvordan kandidatene tenker. Og det gir sportsinteresserte bloggere mulighet til å henge seg på diskusjoner om det amerikanske valget. Godt valg!

Fra olympisk redningsmann til amerikansk president?

Mitt Romney vant det republikanske primærvalget i Michigan 15. januar og har så langt flest valgmannsstemmer av de republikanske kandidatene. Men mye kan skje. Bruker vi en idrettsmetafor for å beskrive kampen på republikansk side er det i år et meget jevnt løp.

Sport har ikke hatt en sentral plass i denne valgkampen verken på demokratisk eller republikansk side. Riktignok har de håpefulle fortalt velgerne hvilken sport de liker best og demokratene har vært innom Beijing-OL. På en av demokratenes valgdebatter foreslo New Mexico-guvernøren Bill Richardson at USA burde boikotte Beijing-OL hvis ikke Kina ordnet opp i Sudan og Darfur. Han fikk liten støtte. Kun John Edwards ville vurdere boikott, mens Barack Obama og Hillary Clinton ikke ønsket å kommentere dette. Etter det har Richardson trukket seg fra valgkampen og fredsstyrker er på vei inn i Darfur. Men for Mitt Romney har sport lenge hatt en sentral plass. Han hadde rett og slett ikke vært noe i amerikansk politikk uten OL og krisen OL-arrangørene i Salt Lake City sto overfor i 1999.

I kampen om å få OL hadde Salt Lake City brukt mer enn 1 million dollar i bestikkelser for å få IOC-delegater til å stemme på Salt Lake City. Denne praksisen førte til at 10 IOC-delegater ble kastet ut av IOC og til at mørke skyer hang over lekene i Salt Lake City. Ikke bare var det stor misnøye i andre deler av verden og i den olympiske bevegelse med at Salt Lake City hadde fått lekene på en tvilsom måte, men sponsorene fryktet også for sitt omdømme.

Mitt Romney kom fra firmaet Baine Capital og ble hyret inn for å få OL-skuta på rett kjøl. Det greide han. Sportslig var lekene en suksess, sponsorene var fornøyd og Utah glad for god turistreklame. Og sist men ikke minst, OL hadde over 100 millioner dollar i overskudd.

Da han tok jobben som president og daglig leder av Salt Lake Citys organisasjonskomité sa Romney at han gjorde det av veldedige grunner og for å gi noe av seg selv til Utah, en stat som for ham som mormoner hadde stor betydning. I sin ”tiltredelseserklæring” som OL-organisasjonens øverste leder sa han også at han ville avstå fra ventelønn når arbeidsforholdet opphørte. Dette viste seg ikke å stemme.

Ifølge kilder nært knyttet til Romney tok han på seg jobben fordi han så på den som et springbrett for å komme seg inn i politikken på. I 1994 hadde Romney tapt senatsvalget i Massachusetts mot Senator Edward (Ted) M. Kennedy. Sammenlignet med tidligere motkandidater gjorde Romney en sterk innsats – han tapte bare med 17%(!). Allikevel mente Romney og mange med ham at den politiske karrieren var over med dette forsøket. Men OL-oppdraget ga ham en unik sjanse til å komme inn i politikken.

Da OL var over godtok han en ventelønnspakke på 476000 dollar og fremforhandlet sluttpakker for ytterligere 25 OL-ansatte. 17 av disse jobbet senere for Romney da han stilte til valg som guvernør i Massachusetts i 2002, et valg han vant. I tillegg til at han overtok deler av OL-staben fikk han også pengebidrag fra 14 av 53 medlemmer i styret som forvaltet pengene til OL. Han fikk også penger fra innflytelsesrike personer i selskaper som hadde sponset OL – som for eksempel Skin, Questar og NBC. Totalt fikk han 1.5 million dollar fra personer og familier som hadde vært knyttet til hans OL-engasjement. Som guvernør etablerte Romney plattformen som republikansk presidentkandidat og det er naturlig å tro at flere av Romneys støttespillere fra OL-tiden også i dag bidrar med pengestøtte: Romney er den republikanske kandidaten med mest penger.

Både Hillary Clinton og Rudy Giuliani har kjempet for å få OL til USA og New York. De mislykkes og London fikk OL i 2012. Også Mitt Romney drømmer om OL i USA. Og han har lovet at han som president vil jobbe for statsstøtte til Chicago, byen som er USAs kandidat til sommer-OL i 2016. I 2009 avgjøres det om Chicago, Madrid, Tokyo, Praha eller Rio de Janeiro får OL i 2016.

8. februar 2002 sto Mitt Romney side om side med president George W. Bush under åpningsseremonien på Rice-Eccles Olympic Stadium i Salt Lake City. Der mottok de sammen OL flagget som kom fra Ground Zero og World Trade Center i New York. Det gjenstår å se om Bush og Romney står ved siden av hverandre 20. januar 2009 når Bush takker av som president og overlater roret til en annen?

Baseball løsningen for Cuba og USA?

Presidentkandidat Barack Obama har skapt bølger for sine uttalelser om amerikansk utenrikspolitikk. Han har foreslått full tilbaketrekning fra Irak og bombing av Pakistan, og om han blir president vil han heller ikke nøle med å inngå diplomatiske samtaler med myndighetene på Cuba, i Venezuela og Nord-Korea. Her skiller han seg fra de fleste andre presidentkandidater, både på demokratisk og republikansk side. Et argument mot en forsoningslinje mot Cuba, Venezuela og Nord-Korea er at man ikke vil at en oppmykning fra amerikansk side skal brukes i den innenrikspolitiske propagandaen i de tre statene. Det er særlig Hillary Clinton som har frontet dette synspunktet.

På dette området skiller Hillary seg fra sin ektemann som i 1999 åpnet for at amerikanske baseballag kunne spille mot cubanske lag i Cuba. Dette initiativet førte blant annet til at det amerikanske baseballaget Baltimore Orioles spilte oppvisningskamper mot det cubanske landslaget i 1999, både på Cuba og i USA. Da Orioles besøkte Cuba var det første gang at et amerikansk lag besøkte Cuba siden Los Angeles Dodgers og Baltimore Orioles var på Cuba i 1959, rett etter den cubanske revolusjonen.

Etter det har det vært vanskelig for cubanere og cubanske lag å komme til USA for å spille baseball. Dette kom tydelig fram da Cuba kvalifiserte seg til finalespillet i baseball-VM i USA i 2006. Fordi USA ikke tillater handel med Cuba ble det cubanske laget først nektet adgang til USA fordi man ikke ville at penger tjent i USA skulle føres tilbake til Cuba. Etter press fra det amerikanske basballforbundet og Den internasjonale olympiske komité tillot George W. Bush allikevel innreise for cubanerne forutsatt at de forpliktet seg til å gi alt overskudd fra turneringen til ofrene for orkanen Katrina.

Baseball er en meget populær sport på Cuba og siden dette er USAs nasjonalsport har Cuba lenge forsøkt å slå USA på baseballbanen. Denne innsatsen har blant annet ført til tre OL-gull (1992, 1996 og 2004). På den måten har de som bruker propaganda-argumentet mot økt kontakt med Cuba et poeng. På den annen side er det tegn som tyder på at baseball kan være middelet som kan skape bedre forbindelser mellom USA og Cuba. Et initiativ kan i den sammenheng bli viktig. Den demokratiske kongressrepresentanten José Serrano leverte i 2003 et lovforslag som han kalte ”The Baseball Diplomacy Act”. Lovforslaget er gjentatt to ganger (2005 og 2007), men forslaget har ennå ikke blitt komité-behandlet. Det er økende støtte for lovforslaget og så langt har fem andre kongressmedlemmer støttet det, alle demokrater. En av dem er presidentkandidaten Dennis Kucinich. Kucinich er vel neppe en av de heteste kandidatene ved neste års presidentvalg, men følger flere opp hans engasjement for baseballdiplomati kan dette være starten på nye forbindelser med Cuba.

Hillary gjør mye for å distansere seg fra sin ektemann både privat og i politikken. Lite tyder derfor på at hun vil engasjere seg i baseballdiplomati. Selv om Barack Obama er mest interessert i basketball kan han kanskje vinne noen hjerter i Florida ved å engasjere seg i baseball. Kanskje han med det slår home run i nominasjonsvalget der?

Avgjør golf amerikansk presidentvalg?

En tullete problemstilling? Ikke helt.

Vurderer man de siste 17 amerikanske presidentene (fra William Howard Taft i 1909 til George W. Bush som går av i 2008) gjennom deres tilknytning til golfsporten finner man flere interessante ting.

Bare tre amerikanske presidenter siden 1909 har IKKE spilt golf (Herbert Hoover, Harry S. Truman, og Jimmy Carter), og selv om Jimmy Carter er den eneste presidenten som har slått en golfspillende kandidat (Gerald Ford), har ingen av dem sittet mer enn én presidentperiode. Listen over presidentkandidater som ikke har spilt golf omfatter Al Gore, Bob Dole, Michael Dukakis, og Walter Mondale.

Når først golferne har kommet seg inn i Det hvite hus forteller måten de spiller golf på noe om deres politiske legning. Bill Clinton og Richard Nixon var kjent for å jukse. Clinton jukset med antall slag pr. runde, og Nixon flyttet på baller som lå vanskelig til. Clinton har til og med fått oppkalt et eget slag etter seg: Billigans. I golf kan man ta en Mulligan, dvs. at man får ta utgangsslaget om igjen hvis det første er dårlig. Å ta en Billigan vil si å ta utgangsslaget helt til man er fornøyd med det. John F. Kennedy spilte stilfull og god golf, mens George W. Bush er kjent for å ta store sjanser på golfbanen.

Har golfegenskapene til presidentkandidatene noe å si for om de blir valgt eller ikke? Først og fremst er det politikken og hvordan politikken blir fremstilt som har noe å si. Samtidig er det viktig at kandidatene viser fram en folkelig side. Golf er ikke lenger en eliteidrett i USA, selv om enkelte golfklubber fortsatt nekter kvinner og svarte å spille, og golfsporten kan derfor bidra til å gi et positivt inntrykk av kandidaten. Å spille golf kan gi kandidatene et skinn av folkelighet. Dette har imidlertid endret seg over tid. Da John F. Kenndy stilte til valg mente han at golf ikke var folkelig nok og han skjulte derfor sine golftalenter fordi han ikke ville bli knyttet til republikanernes eliteimage. Bill Clinton, som hadde John F. Kenndy som sitt store politiske forbilde, forsøkte å kopiere Kennedys golfkunnskaper, uten å lykkes. Men, folkelig var han og det tjente hans politiske karriere.

Ondsinnete rykter om Hillary Clinton sier at hun og ektemannen Bill har delt de samme damene. Men vi har ennå tilgode å høre historier om at de har delt de samme golfklubbene. Det kan slå uheldig ut for den målbevisste senatoren. Så langt har bare én av de mest profilerte presidentkandidatene – både på demokratene og republikanernes side – fremhevet sin golfinteresse, og det er Rudy Giuliani. Kanskje det er her håpet til republikanerne ligger?

Les mer om golflidenskapen til amerikanske presidenter i boken First Off the Tee (2003), Don Van Natt jr., New York, Public Affairs.