Syv feil uten tilleggstall

Tallet er syv. Mats Zuccarellos avtale med Unibet har skapt bråk mellom dem som støtter Norges beste hockeyspiller og de som forsvarer den norske enerettsmodellen (på folkemunne spillemonopolet). Og usaklighetene florerer på begge sider. Bråket oppstår ikke fordi Norsk Tipping kommer med sleivspark mot dem som ypper seg mot pengemaskinen på Hamar eller fordi Ishockeyforbundet utestenger Rangers-spilleren fra VM. Det er et resultat av en spillpolitikk som er kladdet på i mange år og som slites mellom kommersialisme og samfunnsansvar. Mang må gå i seg selv og ta ansvar for at slike situasjoner ikke skal oppstå i fremtiden. Her er syv områder som må adresseres for å unngå slike konflikter i framtiden:

1. Smutthullene. Unibet (eller andre spillselskaper) hadde aldri inngått avtale med Zuccarello (eller avdanka idrettsutøvere som Ronny Johnsen eller Thomas Myhre) hadde det ikke vært mulig å sende reklame på tv-kanaler som kan ses i Norge. Reklameforbud og kredittkortsperrer for utenlandske spillselskaper har ingen verdi så lenge utenlandske tv-selskaper fritt fram kan sende spillreklame på norske tv-skjermer og alle de internasjonale spillselskapene har eget opplæringsprogram for å unngå kredittkortsperrer. Greier norske myndigheter å hindre utenlandske selskaper å reklamere i Norge slipper man situasjoner som vi har fått under hockey-VM. Har de evner, lyst og ork til å gjøre noe med dette?

2. Inkonsekvens. Ishockeyforbundet har vært en sterk forsvarer av Norsk Tipping i Zuccarello-saken. Men hvor konsekvente er de (og andre forbund) i denne og tilsvarende saker? Samtidig som Zuccarello blir utestengt fra VM fordi han fronter Unibet sitter Norges to fremste ishockeytrenere som ekspertkommentatorer i studioet til Max. Hos Max er Unibet teknisk leverandør og sponser sendingene fra start til slutt. Bidrar ikke dette også til å legitimere Unibet? Og burde ikke Ishockeyforbundet hatt en mening om dette også? Den samme situasjonen ser du for eksempel i fotball der forbundet på den ene siden forsvarer Norsk Tipping og på den andre siden tillater at forbundsansatte sitter i Viasats studio og kommenterer Champions League samtidig som de pepres av aggressive spillreklamer. Hvorfor gjelder lojaliteten bare utøverne?

3. Forskjellsbehandling. Men det virker også som det er forskjell på folk. Samtidig som Zuccarello blir utestengt fra hockeylandslaget kjører Petter Northug jr. vannscooter sammen med Marcus Hellner og forbereder seg til pokerlandskamp mellom Norge og Sverige, et arrangement satt i stand av Pokerstars. Pokerstars er ikke bare et internasjonalt spillselskap som konkurrerer med Norsk Tipping, de tilbyr også et spill som er ulovlig i Norge. Hvorfor har Ishockeyforbundet og Skiforbundet forskjellig oppfatning av det å promotere utenlandske spillselskaper? For at idretten skal ha troverdighet i dette spørsmålet må de snakke på samme tungemål. Nå er tunga kløyvd.

4. Eget rede. Å hindre utenlandske selskaper å reklamere i Norge kan virke som en håpløs oppgave og det vil i så fall ta lang tid å få lovgivning og tekniske løsninger på plass for å gjøre dette mulig. Det mest effektive virkemidlet på kort sikt er å bygge lojalitet til ordningen. Å si at Zuccarello ikke hadde vært der han er i dag uten Norsk Tipping er ikke måten å gjøre det på. Det skaper bare avstand. For å skape lojalitet til Norsk Tipping og enerettsmodellen er det viktig at norske myndigheter og Norsk Tipping går foran som gode eksempler. Oljefondet har investert penger i utenlandske spillselskaper og på odds-programmet til Norsk Tipping blir du ledet inn på tv-kanaler med tungt innslag av reklame med internasjonale spillselskaper. Lojalitet bygges opp når det er samsvar mellom ord og handling og når man ser resultatene av en konsekvent spillpolitikk. Dette samsvaret er ikke alltid lett å få tak på.

5. Tilpasset lojalitet. Lojalitet til Norsk Tipping får man hvis man ser større fordeler i å støtte enerettsmodellen enn andre modeller. Norske myndigheter, Norsk Tipping og særlig idretten sier at Norsk Tipping bidrar mer til samfunnsnyttige formål enn tilfellet ville vært med et alternativt system. Det er ingen tvil om at Norsk Tipping vil bidra til flere anlegg enn det for eksempel Unibet ville gjort. På den andre siden ropes det kraftig om at bevilgningene idretten får, ikke dekker behovet for nye anlegg. Jeg tror idretten hele tiden er lojal til den ordningen som gir dem mest penger. Nå er det Norsk Tipping. Neste gang er det stasbudsjettet? Eller et lisenssystem? Hovedpoenget er at forsvarerne må se samsvar mellom samfunnsnytten de forsvarer og det de sitter igjen med av anlegg. Debatten om Unibet og Zuccarello viser at stadig færre ser dette samsvaret. Har idretten en smertegrense for å støtte Norsk Tipping?

6.  Markedstenkning. Ansvarlighet har vært et kjerneargument for å opprettholde enerettsmodellen. Et av argumentene for å bevare dagens norske ordning er at den vil forhindre eller dempe spillavhengighet. Med aggressiv markedsføring med milliongevinster, for eksempel i Eurojackpot, og liveodds som åpner for kontinuerlige spill, mister argumentet kraft. Høye gevinster og stort tilbud er spilldrivende og selv om Norsk Tipping ikke er like aggressive som sine internasjonale konkurrenter er det ikke alltid like lett å se forskjell på dem. Det er prisen for å være konkurransedyktig – i et marked som egentlig ikke skal ha konkurranse. Hvor markedsrettet skal Norsk Tipping være?

7.  Markedslekkasje. Det som gjenstår av ansvarlighet når man ikke ser forskjell på produktene er begrensninger på innsats og antall spillobjekter. Men også på dette området er Norsk tipping i ferd med å utspille sin rolle. Siden norske myndigheter ikke greier å forhindre markedslekkasjer kan Norsk Tipping bidra til å trigge spillelyst hos mange nordmenn, spillere som fristes over til utenlandske spillselskaper etter å ha sett reklame på Max og Viasat. Da blir det for lettvint å snakke om ansvarlighet.

Prinsipper og inkonsekvens. Idrettsutøverne må ikke skyves foran og bli syndebukkene i debatten om norsk spillpolitikk. Det vi har sett under ishockey-VM er et symptom på at norsk spillpolitikk er i ulage. I dette spørsmålet er det viktig å være prinsipiell, men ikke inkonsekvent, og det er ikke bare iskrigere som skal bidra i denne kampen.

Krigsstøtte på hockeybanen

Forbudt hodeplagg. Vancouver-lekenes første brudd på IOCs reklamerettigheter er et faktum. To amerikanske hockeykeepere er bedt om å bytte ut hodebeskytterne sine. Høl i hue?

Catch 51. IOC-regel nummer 51 forbyr reklame, demonstrasjoner og propaganda. Det er denne regelen Ryan Miller og Jonathan Quick har forbrutt seg mot. Miller hadde skrevet "Miller Time" i bakhodet og har erkjent at han visste om at dette var forbudt. Han kalte dette en ølspøk (Miller er et amerikansk ølmerke). Men han syns ikke det er noen spøk at han ikke får ha "Matt Man" i bakodet til ære for fetteren som døde av kreft.

Troppestøtte. Quicks stunt er allikevel mer kontroversielt. Han hadde "Support our Troops" i bakhodet på mandagens trening. Dette kan godt kalles propaganda, og det er kanskje ekstra uheldig siden NATO-styrker, med USA i spissen, startet en offensiv i Afghanistan på OLs åpningsdag.

Høyrevridde amerikanere. I kampen mot Sveits i dag regner jeg med at man ikke får se politiske markeringer av amerikanske spillere - bortsett fra høylytt nasjonalsang. For dem som ønsker å gå utenomsportslig til verks under nattens hockeykamper kan jeg allikevel anbefale følgende undersøkelse: New York Times skriver i dagens avis at den største forskjellen på amerikanske og canadiske hockeyspillere er at det er langt fler venstrehendte spillere i Canada enn i USA. Oppgaven blir derfor å finne ut hvor mange høyrevridde amerikanske hockeyspillere du finner i nattens kamp!

På sporten kjenner man presidenten!

Sport og amerikansk valgkamp. Sport var ikke noe sentralt tema i den amerikanske presidentvalgkampen før Sarah Palin entret scenen og finalespillet i Major League Baseball startet (World Series). Sport hadde nok vært et mer sentralt tema hadde Mitt Romney vært republikanernes presidentkandidat – han fikk et løft som politiker takket være sin opprydningsaksjon i forbindelse med vinter-OL i Salt Lake City. Men det svinger - bokstavlig talt - mer av baseball enn av femmila på ski!

Palin entrer banen. Etter at Sarah Palin ble lansert som visepresidentkandidat og stemplet seg selv som ”hockeymamma” (og en forsvarer av ”Joe six-pack” – gjennomsnittsmannen som sitter og ser hockey på tv) har sport blitt et stadig mer diskutert tema i valgkampen. Palin har droppet pucken i ishockeykamper og alle kandidatene – president og visepresident – har måttet kommentere finalistene - Tampa Bay Rays og Philadelphia Phillies - i årets Major League Baseball-finale. Baseball er en av amerikanernes nasjonalsporter og det er utenkelig at presidentkandidatene ikke skal kommentere begivenheten og at MBL-finalen er unnagjort før presidentvalget – baseball er tross alt viktigere enn å karre seg til stemmeurnene.

Vingling i vippestater. Når det gjelder baseball har John McCain også her beskyldt Barack Obama for vingling. Når Obama har vært i Florida har han sagt at han støtter Florida-laget Tampa Bay Rays og når han har vært i Pennsylvania har han gitt sin støtte til Philadelphia Phillies. Men først støttet Obama Phillies fordi Tampa Bay Rays slo Obamas favorittlag Chicago White Sox ut av serien. Dette er vingling og taktikkeri av ypperste sort!

Hvis ingen går i fella, men passer seg for den? McCain har sagt at han ikke vil gå i fella med å velge side i baseball, særlig ikke når de to lagene i finalen holder til i to vippestater. Selv holder McCain med Arizona Diamondbacks, et lag kona Cindy har en eierandel i. Sarah Palin har vært diplomatisk og sagt at begge lagene vet hvordan underdoggere kan vinne – hva nå det måtte bety? Obamas helgardering ligner veldig på Hillary Clintons uttallelser om at hun ville holde på både Chicago Cubs (laget fra Hillarys hjemby) og New York Yankees (laget i sitt senatordistrikt) hvis de skulle møte hverandre. Her hjemme husker vi Thorbjørn Jaglands famøse lefling med Rosenborg i 1999 som et alen av dette stykket. Fortsatt er Jagland sterkt mislikt i Strømsgodset...

Vingling og taktikkeri er ikke bra når man snakker om baseball i USA. Fordelen for Obama er at verken Palin eller McCain er særlig interessert i baseball og at deres troverdighet derfor ikke er så stor når de snakker om baseball. Hadde Bush kunne stille til valg igjen hadde saken vært en annen. Han er veldig opptatt av baseball og har selv ledet et baseballag.

Golfeffekten. De fleste forståsegpåere er svært usikre på hvordan det vil gå på valgdagen selv om Obama leder på de fleste målingene. Mange snakker om den såkalte Bradley-effekten som sier at en svart kandidat må lede med godt over 5% for at han skal være sikker på å vinne valget mot en hvit kandidat. Men andre effekter sier noe annet: Obama spiller nemlig golf! Det gjør ikke McCain. McCain har til og med sagt at han hater golf og har referert til Churchill som skal ha sagt at golf er en ødelagt spasertur!

Tar vi en kikk på tidligere presidenter og håpefulle presiedentkandidater er statistikken klar. Bare tre amerikanske presidenter siden 1909 har IKKE spilt golf (Herbert Hoover, Harry S. Truman, og Jimmy Carter), og selv om Jimmy Carter er den eneste presidenten som har slått en golfspillende kandidat (Gerald Ford), har ingen av dem sittet mer enn én presidentperiode. Listen over presidentkandidater som ikke har spilt golf omfatter Al Gore, Bob Dole, Michael Dukakis, og Walter Mondale. Det betyr at Obama vinner valget på ”golfeffekten”!

Sport og presidentvirke. Kan McCains og Obamas sportsinteresse si noe om hvordan de er som personer og hvordan de vil bli som presidenter? Absolutt! Selv om alle presidentkandidater er programforpliktet til å si at de liker alle de tre amerikanske nasjonalsportene (baseball, amerikansk fotball og basketball) er det ingen hemmelighet at John McCain er mest interessert i amerikansk fotball og at Barack Obama er frelst på basketball.

Krigsspill. Amerikansk fotball og basketball er svært forskjellig idretter og representerer to forskjellige måter og tenke på og representerer to forskjellige tidsånder. Amerikansk fotball er veldig mekanisk og representerer industrisamfunnets samlebåndlogikk – hver spiller er en liten brikke i et strategisk spill og byttes ut og inn avhengig av hva slags taktikk man har. I tillegg ligner spillet og retorikken på et krigsspill med harde aggressive manøvre, taktikkeri for å ta ut fienden, og omtalen av spillet er spekket med krigsmetaforer. I amerikansk fotball er også treneren svært viktig og hans taktiske evner avgjør ofte kamper. På den måten ligner han på en general i krig.

Disse beskrivelse passer også på John McCain – i hvert fall slik han har fremstått i denne valgkampen: han driver valgkamp etter overraskelsesmetoden (avlyser valgkampen på grunn av finanskrisen og utnevner den ukjente Sarah Palin som visepresidentkandidat mm.), er konfronterende på grensen til det aggressive og ser på politikken som et nullsumspill (det jeg tar, mister du). McCain opptrer også svært likt en fotballtrener – han står alene og tar sine egne avgjørelser (Maverick) og står og faller på det.

Samspill. Basketball bringer fram helt andre assosiasjoner. Basketball er et lagspill der alle på laget spiller viktige roller samtidig. Det er et dynamisk lagspill som går kontinuerlig uten skifte av formasjon, og det er et spill der alle gjør hverandre gode – samtidig. Overført til arbeidslivet minner basketball om arbeidsmetodene vi ser i moderne teknologibedrifter der hver enkelt arbeidstager har unik kompetanse, men ikke greier å få utnyttet dette uten samarbeid med sine kolleger. Sammenlignet med amerikansk fotball er basketball i langt større grad preget av lek og tekniske finesser. Vi kjenner igjen basketballens anatomi i Barack Obamas valgkamp. Han er leken og veltalende, men er på grunn av sin uerfarenhet på flere politikkområder – som for eksempel i utenrikspolitikken – avhengig av gode medarbeidere for å bli god. Obama er en lagspiller og blir bedre, og gjør andre bedre gjennom god bruk av sine medarbeidere.

Sport avgjør valget? Selvfølgelig avgjør ikke kandidatenes sportsaffeksjoner presidentvalget. John Kerry's lag Boston Red Sox vant World Series like før han tapte for George W. Bush i 2004. Hell i spill, uhell i valg med andre ord. Men kandidatenes favorittlag og deres betraktninger om sport kan gi et innblikk i hvordan kandidatene tenker. Og det gir sportsinteresserte bloggere mulighet til å henge seg på diskusjoner om det amerikanske valget. Godt valg!