Koreansk toalettdiplomati

Toalettbesøk. På toalettet under åpningsseremonien i fotball-VM i Sør-Afrika i sommer tok den nordkoreanske ambassadøren til Pretoria et kraftig tak i armen til sin sørkoreanske kollega og truet Sør-Korea med ikke-spesifiserte tiltak hvis ikke Seoul stoppet å anklage Nord-Korea for å ha senket det sørkoreansk marinefartøyet Cheonan. Cheonan ble senket mars i år og 46 sørkoreanere døde. Denne hendelsen er et viktig bakteppe til det som når skjer mellom Nord- og Sør-Korea. Kanskje det var bombing av øya Yeonpyeong den nordkoreanske ambassadøren siktet til? Tildragelsen i Pretoria er en god illustrasjon på hvor få kanaler og anledninger de to koreane – som teknisk sett fortsatt er i krig – har til diplomatiske samtaler. Spørsmålet er om idrett kan brukes som diplomatisk kanal for å bedre forholdet mellom de to fiendene. Utover toalettbesøk på idrettsarenaer vel og merke.

Smarte idrettsutøvere. Vanligvis kritiseres idrettsutøvere for å bry seg lite om politikk. De er mest opptatt av seg selv og sitt. Men i noen tilfeller – særlig i tilfellet Korea – kan idrettsutøveres manglende politiske engasjement være en styrke. Vi så noen lyspunkter under årets Asia-mesterskap i Kina. På grunn av den nordkoreanske nedskytingen av det sørkoreanske skipet i mars har nord- og sørkoreanske utøvere offisielt ikke hatt lov til å snakke med hverandre under årets Asia-leker. Og det har forekommet protestaksjoner i basketball og fotball – men det har foregått på tribunen. Vanlig protestaksjon har vært å snu seg når nasjonalsangen til motparten blir spilt. Men man har også sett spontan forbrødring mellom utøvere fra de to landene: den sørkoreanske gullmedaljevinneren i pistolskyting, Hong Seong Hwan hjalp den nordkoreanske bronsevinneren Kim Jong Su opp på seierspallen til begges glede; det var en gemyttlig tone mellom de nord- og sørkoreanske spillerne basketballkampen mellom de to; og den kvinnelige sørkoreanske fekteren Yun ok-hee uttalte at fekterne fra de to landene er svært gode venner også utenfor banen. Selv om dette er spredte eksempler gir det i hvert fall noen glimt av håp.

Sportsdiplomati. Forholdet mellom de to landene har de siste tiårene vært bedre på idrettsbanen enn på det politiske plan. Fotball (ved siden av bordtennis, basketball, turn og taekwondo) har spilt en viktig rolle i forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. I 1990 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul og Pyongyang. Året etter deltok de to statene med felles lag i junior-VM i Portugal. Da Sør-Korea tok fjerdeplassen i fotball-VM i 2002, sendte Kim Jong-Il overraskende et gratulasjonstelegram til Sør-Koreas president Kim Dae Jung. Og i 2002 ble det spilt forsoningskamper i fotball i Seoul. De to landene marsjerte inn sammen på åpningsseremoniene i Sydney-OL i 2000 og i Athen-OL i 2004. I 2002 betalte Sør-Korea for den nordkoreanske heiagjengen til Asialekene i Busa, og utøvere fra de to landene marsjerte sammen under åpningsseremonien i Asialekene i Doha i 2006. Det var ventet at de skulle delta under samme flagg under OL i Beijing, men til manges skuffelse skjedde ikke det. Den offisielle begrunnelsen var at de ikke ble enige om uttaksreglene – Nord-Korea ville ha uttak basert på befolkningstall, mens Sør-Korea ville ta ut etter prestasjoner. Dette tilbakeslaget viste at Kina har – til tross for sin styrke – begrensete muligheter til å påvirke koreansk forsoning. Det er ikke bra for Kina.

2008. Bruker vi idrettsbanen som målestokk startet en ny frysningstid mellom de to landene i 2008. Et tydelig signal på det fikk vi på fotballbanen. Nord- og Sør-Korea spilte 26. mars 2008 for første gang på 15 år en tellende fotballkamp mot hverandre. Da spilte de kvalifiseringskamp for å komme til fotball-VM i Sør-Afrika 2010. Det var ikke problemfritt I utgangspunktet var det Nord-Korea som hadde hjemmebane. Men da Nord-Korea nektet Sør-Korea å bruke eget flagg og synge den sørkoreanske nasjonalsangen før kampen og heller foreslo at de skulle heise et fellesflagg og spille en felles koreansk hymne, flyttet FIFA kampen fra Pyongyang til Shanghai i Kina.

Mer enn toalettdiplomati. Flere har spekulert i om Sør-Koreas søknad om å få vinter-OL i PyeongChang 2018 og fotball-VM i 2022 vil bli spolert av nordkoreanske bomber og sørkoreansk uforsonlighet. Forutsatt at det ikke bryter ut full krig mellom de to koreane igjen er konflikten mellom de to landene et dårlig argument for ikke å gi Sør-Korea slike idrettsbegivenheter. Når vi vet at idrettsbanen er en av de få arenaene der nord- og sørkoreanere møtes kan slike mesterskap og leker faktisk være med på å bygge bro. Det vi i hvert fall må unngå er at forholdet mellom de to landene kun får utfolde seg på toalettet.

Sotsji-OL stopper NATO-utvidelse?

Samarbeid med Russland. På NATO-toppmøtet i helgen bestemte alliansen seg blant annet for å inngå et tettere samarbeid med Russland og det lanserte 2014 som året for tilbaketrekking fra Afghanistan. 2014 er ikke hvilket som helst år for Russland: da skal Russland arrangere vinter-OL for første gang. Sikkerhet kommer til å være et hett tema i forbindelse med OL. Da kan det være greit å ha et godt forhold til NATO.

1979-2014. Den sovjetiske invasjon av Afghanistan i 1979 førte til massiv boikott av sommer-OL i Moskva i 1980, og til gjengjeldelsesaksjon fra Sovjetunionen og noen av dens allierte i Los Angeles i 1984. Nok en gang kan Afghanistan være i sentrum når OL skal arrangeres, men denne gangen får Afghanistan-spørsmålet et annet fortegn. Det blir ikke lenger snakk om konflikt, men om samarbeid mellom de to rivalene fra den kalde krigen.

Russisk tilbakeholdenhet. NATO har en god stund forsøkt å engasjere Russland i Afghanistan og forsøkt å få dem til å bidra med materiell for å bekjempe Taliban. Russland har vært lite lysten på et slikt samarbeid blant annet fordi de har en vond fortid i Afghanistan, fordi de har vært motstander av NATOs planer om rakettskjold i Europa, og i protest mot at NATO leker med tanken om å innlemme Georgia i NATOs gode selskap.

Krig under OL. NATOs nærvær i Russlands nærområde og NATOs rolle i Afghanistan kan få stor betydning for sikkerhetsopplegget for Sotsji-OL. OL-byen ligger bare noen missilskudd unna Georgia og nært et urolig Kaukasus. Så sent som i 2008 under åpningsseremonien under Beijing-OL gikk Georgia og Russland til krig mot hverandre. Dette viser hvor sårbart og konfliktfylt dette området er.

Balkan i miniatyr. I forkant av OL i Athen i 2004 var NATO så misfornøyd med sikkerhetssituasjonen i Hellas og i Balkan-regionen for øvrig at de lanserte militærøvelse Distinguished Games for å støtte opp under sikkerhetsopplegget i OL. I tillegg bidro Russland med ekspertise for å forhindre terrorangrep fra tsjetsjenske terrorister. I 2014 kan det hende det er Russland som trenger assistanse for å holde terroristorganisasjoner fra Kaukasus i sjakk. Jeg tør minne om at Balkan ofte er blitt kalt et Kaukasus i miniatyr…

Heroinferie. Som en del av øvelsen Distinguished Games tok man hjem fly fra Afghanistan for å sikre middelhavsområdet. Sikkerhetstiltakene var så omfattende i denne delen verden at det ryktes at narkotikamafiaen på Balkan tok OL-ferie for å inngå unødvendige konfrontasjoner. Det førte til at opiumsproduksjonen i Afghanistan fikk et løft og til argumenter om å bli lenger i Afghanistan for å bekjempe, ja nettopp opiumsproduksjonen.

Georgia on my mind. Det er vanskelig å spå hva et tettere samarbeid mellom NATO og Russland vil bety. Men det kan føre til at Russland får militær støtte fra NATO i forbindelse med OL og at Georgia får en sentral rolle i dette samarbeidet. Paradoksalt nok kan det føre til flere NATO-tropper i Georgia der Georgia blir en mellometappe i tilbaketrekningen fra Afghanistan, samtidig som Georgia kan se lenger etter NATO-medlemskap. Det er tross alt grenser for samarbeidsvilje.

George W. Bushs viktigste beslutning

14-6. George W. Bush bruker ikke mye plass på idrettspolitikk i sin selvbiografi. Det kunne han ha gjort. Boken fokuserer på 14 viktige beslutninger i Bushs liv (decision points) og den skal innholde 6 avsløringer. Blant de viktige beslutningene (”the most consequencial decisions”) er beslutningen om å droppe alkoholen i 1986, beslutningen om å gå til krig i Irak i 2003 og tiltak for å demme opp for finanskrisen i 2008. Det blir spennende å se om hvor mye plass han bruker på baseball?

Sportsidiot. Kanskje nevner han at han er den første presidenten som har spilt Little League? Mange – særlig i Europa – har idiotforklart USAs 43. president. Uten å ta ideologisk standpunkt til hans presidentgjerning er det fullt mulig å kalle George W. Bush for en sportsidiot – eller snarere baseballidiot. Hadde han holdt seg til baseballen og ikke til ondskapens akse eller waterboarding kunne verden sett annerledes ut for mange – i USA, i Irak og i Liverpool.

Bush ødelegger Liverpool. Baseballen har fulgt George W. Bush fra han drømte om å bli guvernør i Texas, i hans presidentgjerning og i tiden som praktiserende ekspresident. Bush ble medeier i Texas Rangers i 1989 og solgte seg ut i 1998. Fra 1989 til 1994 var han administrerende direktør i klubben, men forlot roret som direktør da han ble guvernør i Texas i 1994. Bush tjente store penger på salget av sine aksjer i klubben i 1998. I 1989 hadde han investert $606.000 og ved salget satt han igjen med $14.9 millioner. Dette var penger som kom godt med i presidentvalgkampen to år etter. Aksjene solgte han for øvrig til Tom Hicks, en av de to amerikanerne som i 2007 kjøpte Liverpool FC, og som nesten greide noe Everton aldri har greid – å slå den røde klubben konkurs. Hicks var også en viktig bidragsyter til George W. Bushs to presidentvalgkamper i 2000 og 2004, en såkalt Bush-pionér (som alle som ga over $100.000 i valgkampbidrag ble kalt). Med tvilsom bruk av nettverksanalyse kan vi si at det var George W. Bush som gjorde Liverpool til en bakgårdsklubb.

Bush som Yankee. Da George W. Bush flyttet inn i Det Hvite Hus tok han med seg ca. 250 signerte baseballer inn i det ovale rom. Dette var flere baller enn det Bill Clinton tok med seg inn i det samme kontoret, og ballene til Bush skal også ha utkonkurrert antall bøker i det ovale rom på dette tidspunktet. Da flyene dundret inn i World Trade Center 11. september i 2001 var det ikke bøker den ferske presidenten hadde bruk for, men politisk teft. Det viste han til gangs da han noen uker etter entret Yankees Stadium for å kaste den første ballen i den tredje World Series-kampen mellom New York Yankees og Arizona Diamondbacks (for øvrig favorittlaget til John McCain som tapte primærvalget mot George W. Bush i 2000). Før kampen uttalte Bush at han stilte opp på dette for "helping to do what all Americans are doing now, which is keeping the country doing what it typically does at this time of year,". Selv lunkne New Yorkere fikk troen på sin nye president etter dette.

En av få. Da Bush kastet den første ballen i denne World Series-kampen var han den første sittende president som gjorde dette siden Dwight Eisenhower i 1956. Tidligere hadde Franklin Roosevelt (1932 og 1936), Calvin Coolidge (1924) og Woodrow Wilson (1915) gjort det. Barack Obama har ennå til gode å kaste første ballen i en World Series-kamp. I år kastet George W. Bush den første ballen i den fjerde World Series-kampen mellom San Fransisco Giants og Texas Rangers. Bilder fra denne kampen er sendt verden rundt uten referanser til hvor mye Bush betyr for baseballen og hvor mye baseballen betyr for Bush. I Norge ble kampen omtalt som en helt vanlig baseballkamp, hvis baseball i det hele tatt ble nevnt…

Bush i IOC? George W. Bush er den eneste amerikanske presidenten som har nevnt dopingproblematikken i en State of the Union-tale. Det gjorde han i 2004. Han var bekymret for dopingens ødeleggende effekt på idretten. Selv om Bush ikke alltid støttet fair play i politikken var han svært opptatt av dette i idretten. Dette viste han også da han var baseballdirektør – da var han blant annet intens motstander av wild cards i baseball (dvs. å gi lag som ikke kvalifiserer seg til World Series en ny mulighet). Dette var mot Bush konkurranseetiske prinsipper. Det er heldigvis ikke russiske tilstander i USA, så Bush kan ikke håpe på en ny presidentperiode. Men kanskje han har en framtid som leder for det internasjonale dopingbyrået WADA eller kanskje IOC?

Bushs viktigste beslutning. George W. Bush skal visstnok ha hatt store kvaler med å velge mellom guvernørposten i Texas i 1994 og jobben som kommisjonær i Major League Baseball (dvs. leder for baseballigaen). Da George W. Bush i primærvalget i 2000 ble spurt om hva som var hans største tabbe, svarte han at det var da han som direktør for Texas Rangers skrev under på bytteavtalen med Sammy Sosa og Harold Baines i 1989. Sammy Sosa ble senere en av baseballens største stjerner, men ikke for Bushs Texas Rangers. Spørsmålet er om det ikke var dummere at Bush ga seg med baseball