Russlands syriske OL-floke

Russisk veto. Russland har (sammen med Kina) fått mye kritikk for at de la ned veto i FNs sikkerhetsråd mot Syria-sanksjoner. Russlands veto må ses i sammenheng med egen frykt for at FN og andre skal vedta sanksjoner mot russisk politikk på eget territorium, for eksempel i den russiske delen av Kaukasus. Russisk veto må også ses i sammenheng med det nært forestående russiske presidentvalget. Det gjelder å vise styrke på alle arenaer. Allikevel er det grunn til å tvile på Russlands Syria-politikk. Det viser de siste ukers samtaler i de russiske republikkene Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria. Og grunnen er trolig OL i Sotsji om to år!

Tjerkessere i Syria. I alle de tre republikkene er tjerkesserne titulærnasjonen. Likevel er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca 100.000 i Syria. Det er disse tjerkesserne som gir russerne hodebry – både i utenrikspolitikken og for oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Forsoning? Under et demonstrasjonstog i Adygeja 11. februar krevde ca 1000 demonstranter at russiske myndigheter skulle komme tjerkesserne i Syria til unnsetting, og om mulig hjelpe dem tilbake til sitt ”hjemland” Adygeja. Slike rop om repatriering har glatt blitt ignorert tidligere. Men ikke denne gang. 17. februar møtte lederen for det russiske føderasjonsrådet, Valentina Matvienko de lokale parlamentene i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabardino-Balkaria og deres representanter i Føderasjonsrådet. Matvienko er en av Vladimir Putins nærmeste støttespillere i Kreml og hun lovet i møtet at hun ville se på mulighetene for å redde de syriske tjerkesserne fra syrisk undertrykking.

Syriapolitikk på prøve. Møtet til Matvienko viser at russisk Syria-politikk ikke bare blir utfordret av politikere i Vesten, men også fra minoriteter i Russland. Og det er den siste gruppen som kan få Russland til å justere Syria-politikken. På den ene siden vil en aksept av at tjerkesserne lider i Syria være et signal om at Russland aksepterer at det foregår undertrykking i Syria. Det setter vetoet i FNs sikkerhetsråd i et dårlig lys. På den andre siden kan det å ikke ta kravet til tjerkesserne i Russland på alvor bidra til sterke protester fra akkurat denne folkegruppen, først i presidentvalgkampen og deretter i oppkjøringen til Sotsji-OL.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji?

Nye avsløringer? Den siste uken har vi trolig vært vitne til en planlagt mediekampanje fra Putins valgstrateger for å få sympati og støtte før presidentvalget til helgen – tjetsjenske terrorister er arrestert i Odessa (Ukraina), anklaget for å ha planlagt attentat mot Vladimir Putin, Russlands fremtidige president. Måten russiske myndigheter løser situasjonen med de syriske tjerkesserne på vil uansett prege oppkjøringen til Sotsji-OL. Blir tjerkesserne for plagsomme under oppkjøringen til Sotsji-OL, med krav om selvstendighet og erstatning for historisk urett, slik vi ser tilløp til i dag, skal du ikke se bort fra at tjerkesserne blir ”avslørt” i tilvarende plot i fremtiden. Hvis da ikke Matvienko kommer opp med en genial løsning for Syria og de syriske tjerkesserne, da…

Saudi-Arabia og det olympiske glasstaket

Kritikk av Saudi-Arabia. På IOCs kvinnekonferanse i Los Angeles i forrige uke ble Saudi-Arabia sterkt kritisert for ikke å ville sende kvinnelige utøvere til London-OL til sommeren. Saudi-Arabia er ett av tre land som aldri har sendt kvinner til OL. De to andre er Brunei og Qatar. Qatar har sagt at de håper de kan sende fire kvinnelige utøvere til London – alt avhengig av om de kvalifiserer seg og av eventuelle wild cards. Qatars ”oppmykning” er et direkte resultat av at Qatar ønsker seg sommer-OL i 2020. Mangel på likestilling i idretten kan skade deres kandidatur, og det tar de ikke sjansen på. Er det OL som også åpner opp for kvinner i saudisk idrett?

Hemmelig ballspill. I Saudi-Arabia er kvinner utestengt fra det meste - enten juridisk eller sosialt, også idrett. Det er rett og slett sosialt uhørt for kvinner å drive organisert lagidrett i Saudi-Arabia. Det betyr ikke at kvinner ikke driver (lag)idrett. I 2006 startet Reema Abdullah jentefotballklubben Jeddah King’s United. I 2008 spilte syv lag en hemmelig kvinneturnering bak lukkede dører, der King’s United gikk av med seieren. I dag er det 35 spillere på Jeddah-laget, de trener tre ganger i uken på en lukket arena og i lange bukser og med hodeskjerf. I 2003 ble det også startet et basketballag for jenter i Jeddah. Dette laget trener tre ganger uken i gymsalen til et privat universitet for kvinner. Men det er langt fra disse lukkede treningene til de kan delta i fotball og basketball i de olympiske leker.

Få forbilder. Det er få kvinnelige forbilder på idrettsbanen i denne delen av verden. I de største mesterskapene er det få kvinner som representerer landet sitt og/eller som gjør det bra i idrett. Det finnes knapt en håndfull kvinnelige idrettsstjerner som er født i denne delen av verden. Marokkanske Nawal El Moutawakel vant olympisk gull på 400m hekk i OL i Los Angeles i 1984. Hun var den første afrikanskfødte muslimen som gjorde en slik bragd. I 1995 tok Ghada Shouaa fra Syria VM-gull i syvkamp, en bedrift hun gjentok i OL i Atlanta i 1996. Disse to er blant få store kvinnelige idrettsutøverne fra Midt-Østen. Det betyr ikke at det ikke deltar kvinner fra Midt-Østen i idrett. I Asia-lekene i Kina i 2010 var det store kontingenter med kvinner. Iran hadde for eksempel med 92 kvinner, Qatar 56 og Jordan 32. Versting i klassen er Saudi-Arabia. De hadde ikke med en eneste utøver i Asia-lekene. Nest verst i Asia-lekene var Oman som kun hadde med én tennisspiller, Fatma al-Nabhani. I den sammenheng er det nesten ironisk at Saudi-Arabia i 2010 fikk styreplass i FNs nyopprettede kvinnebyrå – på bekostning av Iran.

Det olympiske glasstaket. Det finnes imidlertid ett lyspunkt i Saudi-Arabia som faktisk kan bryte det olympiske glasstaket. Det finner vi i sprangridning. I forkant av OL i Beijing fikk Saudi-Arabia sin første kvinnelige representant i en OL-delegasjon. Arwa Mutabagani fikk jobb som lagleder for ridetrenerne og rytterne til Saudi-Arabia. To år etter vant Dalma Rushdi H Malhas bronse i sprangridning under ungdoms-OL i Singapore. Dette er det første kvinnelige saudiske gullet som kan knyttes til olympiske leker. Press fra IOC om at Saudi-Arabia gjennom det olympiske charter er forpliktet til å sende kvalifiserte kvinnelige utøvere til OL har fått den saudiske olympiske komiteen til å si at det ikke vil nekte Malhas å stille opp i OL hvis hun blir invitert til OL av det internasjonale rytterforbundet. I denne sammenheng er det formildende at ryttersport er en individuell idrett. Det vil i så fall bety en saudiarabisk vår på idrettsbanen. Og det legger et press på prinsesse Haya fra Jordan som leder det internasjonale rytterforbundet.

Så var de bare én? Det olympiske charter sier at det er forbudt å diskriminere på bakgrunn av kjønn. Afghanistan ble utestengt fra OL i Sydney i 2000 delvis på grunn av kvinnediskriminering. Lite tyder på at Saudi-Arabia lider samme skjebne i år. Saudi-Arabia er gode på hest. Nå kan vi bare håpe på at de også sender den beste kvinnelige rytteren til OL. Hva skal Brunei si, da? Kanskje de må søke OL for å sikre kjønnsbalansen i OL?

Xi slår Romney

Xi og Romney. Kinas visepresident Xi Jinping har den siste uken vært på sjarmoffensiv i USA og blant annet vært på basketballkamp i Los Angeles. Xis tur til USA er en dannelsestur og skal bidra til utenrikspolitisk erfaring for lederen in spe og til fine bilder som kan vises i kinesiske aviser og på kinesisk tv. Samtidig med at Xi er i USA diskuteres presidentkandidat Mitt Romneys rolle under OL i Salt Lake City. Reddet Romney leken, er spørsmålet som Rick Santorum og andre kritikere stiller seg. Uansett var OL i Salt Lake City springbrettet for Romneys videre politiske karriere. På samme måte bidro Beijing-OL til å bane XIs vei mot presidentjobben i Kina.

Xi tok over for Spielberg. Xi Jinping fikk på den 17. partikongressen i 2007 ansvar for å lede forberedelsen til OL. Han fikk ansvaret for sikkerhet, logistikk, transport, mediehåndtering, miljøspørsmål og for koordinering av volds- og maktapparatet (politiet, militæret, partiet og lokale myndigheter). Da Steven Spielberg trakk seg som kunstnerisk leder for Beijing-OL i protest mot Kinas menneskerettighetspolitikk ble Xi Jinping satt til å lede de olympiske forberedelsene. Han ble allerede da regnet som en av de heteste kandidatene til å ta over for president Hu Jintao. OL ble testen for om han var klar for større oppgaver. Umiddelbart etter at Xi fikk OL-jobben endret han mediestrategien til lekene. Han økte antall pressekonferanser og utenlandske journalister fikk bedre tilgang til de olympiske arenaene.

Fra beste til sikrest leker. Han tok også et strengt grep om sikkerheten. Da Xi ble konfrontert med uroligheter i Xinjiang-provinsen og under fakkelstafetten endret han målsettingen fra ”de beste olympiske leker” til ”de sikreste olympiske leker”. Begrunnelsen var at et sikkert OL var en oppskrift på suksess. Definisjonen av suksess var myntet på eget partiapparat og mindre på verden for øvrig. At Xi ble utnevnt til viseformann i kommunistpartiets militærkommisjon i oktober 2010 var et tydelig tegn på at han skjøttet den olympiske jobben godt. Fra da av regnet de fleste med at Xi som den eneste kandidaten til å ta over etter Hu Jintao.

Xi slår Romney. Xi Jinpings sjarmoffensiv i USA viser at han ikke bare hadde godt grep om pressen før og under lekene i Beijing. Medietekket har han også tatt med seg inn på basketballbanen i USA. Mitt Romneys bruk av idrett virker ikke like treffsikker i disse dager. Mitt stalltips er at OL har ført Xi Jinping nærmere toppen i Kina enn det har ført Mitt Romney til topps i USA.

Linsanity

Xi på basketkamp. Fredag 17. februar går Kinas visepresident Xi Jinping på basketballkamp i Staples Arena i Los Angeles. Han skal se Los Angeles Lakers mot Phoenix Suns. Før han dro til USA på sjarmoffensiv sa han at han ville se basketball fordi (eh) han liker basketball. Det er flere grunner til at Xi bør være interessert i amerikansk basketball. Hovedårsaken er Jeremy Lin.

Lin større enn Tebow. I fjor var den store snakkisen i amerikansk idrett Tim Tebow, Denver Broncos quarterback. Han ble kjent for sin særegne positur og bønn etter hver touchdown og – etter manges mening – sine kontroversielle uttalelser om sitt kristne verdigrunnlag. Nå er Tim Lebow satt i skyggen av Jeremy Lin og snakkisen nå dreier seg like mye om Lins politiske betydning utenfor USA som prestasjonene på basketballbanen.

Lin større enn Magic. Jeremy Lin har hatt en fantastisk start på sin NBA-karriere. Han har satt flere poeng på de første fem kampene sine enn noen annen spiller i NBA-historien. Han har med andre ord hatt en bedre start enn storheter som Michael Jordan, Magic Johnsen, Shaquille O’Neal og Kobe Bryant. Det som gjør hans basketballprestasjoner enda mer spesiell er at han aldri har hatt basketballstipend på noe college og at han aldri har vært draftet av noe NBA-lag. Han har spilt basketball på Harvard, i en sommerliga for Golden State Warriors og var innom Houston Rockets før han ble hentet av New York Knicks. Og nå er han det virkelige store og nye fenomenet i NBA og USA. Forskjellen på Tim Tebow og Jeremy Lin er stor: Tebow var en superstjerne i collegefotballen og ble førsterundedraftet av fotballaget Denver Broncos. Bortsett fra den kinesisk-amerikanske befolkningen i San Fransisco hadde ingen hørt om Lin før han ble hentet til New York Knicks. Det gjør han til et større fenomen en Tebow.

Internasjonale dimensjoner. Hvor er han fra og hva tror han på? Svarene på disse spørsmålene gjør Lin til en idrettsmann med politisk innhold langt ut over USAs grenser. Bestemoren til Lin flyktet fra den kinesiske Zhejiang-provinsen til Taiwan de siste dagene av borgerkrigen i Kina i 1949. Lin er født i USA, men blir ofte karakterisert som taiwaneser-amerikaner av vestlig presse, fordi hans foreldre vokste opp på Taiwan før de flyttet til USA. Koblingen Taiwan-Kina-USA gjør at Lins suksess får dobbelt internasjonal interesse.

Kina-Taiwan. Kina ser på Taiwan som en kinesisk provins, mens befolkningen på Taiwan betrakter Kina og Taiwan som to suverene stater. Taiwanesere vil derfor hevde at Jeremy Lin er taiwaneser-amerikaner, mens fastlandskinesere vil hevde at han er kinesisk-amerikaner. En av lederne for kommunistpartiet i Zhejiang hevdet i forrige uke at Lins andre hjemby er Jiaxing, en by i utkanten av Hangzhou, der bestemoren til Lin vokste opp. Dette er sikkert oppfatningen Kinas visepresident Xi Jinping også har.

Markedsverdien i Kina. New York Knicks og de fleste amerikanere vil hevde at Lin er amerikanere og at han er det perfekte eksemplet på den amerikanske drømmen – alle amerikanere er jo fra et annet sted. Den jevne amerikaner vurderer Lin på en annen måte enn det strengt politiske (bortsette fra at de ser på ham som amerikaner) – de er mer opptatt av markedsverdien hans. Den siste store (i bokstavlig forstand) kinesiske basketballspilleren i NBA var Yao Ming. Han har lagt opp og det har ført til at interessen for NBA i Kina (NBAs nest viktigste marked) har dabbet av. At kineserne ser på Jeremy Lin som kineser er bra for New York Knicks og NBA – det fører til økt markedsverdi i Kina og til økt omsetning av NBA-produkter der. At folket på Taiwan føler at Lin er deres mann gjør saken bare bedre!

Religion. Men det er også en religiøs dimensjon ved Jeremy Lin som går langt utover poseringen til Tim Tebow. Lins forfedre konverterte til kristendommen etter å ha møtt amerikanske misjonærer på begynnelsen av 1900-tallet. Den kristne troen brakte de med seg til Kina via Taiwan. Jeremy Lin er oppdratt kristen og har sagt at han ønsker å bli pastor når det passer ham. Dette har vakt oppsikt blant asiatisk-amerikanske kristne og det kommer sikkert til å bli lagt merke til hos den kristne minoriteten i Kina (estimert til ca 100 millioner) når dette når dem. Kristen forkynnelse er svært strengt regulert i Kina – det er for eksempel bare lov å ha én kristen menighet i hver provins. Dette er et tema som den konservativt kristne høyrefløyen i USA kan utnytte når de skal utfordre Obamas Kina-politikk. Her kan Jeremy Lin spille en sentral rolle.

Lin som mykt diplomati? Amerikanske politikere kan også bruke Jeremy Lin i sin politikk overfor Kina. At amerikanere, taiwanesere og kinesere ser på ham som sin helt og at han er populær i alle leire gjør at han kan brukes som et mykt utgangspunkt for politiske samtaler på flere nivåer. Barack Obama er også veldig interessert i basketball og skulle Xi Jinping bli president i Kina, slik mange spår, kan Madison Square Garden bli en arena som bringer USA og Kina nærmere hverandre. Kanskje forutsatt at man ikke starter med å diskutere religiøs frihet i Kina og at New York Knicks ikke spiller mot Obamas Chicago Bulls?

Hva var galt med Arthur MacPherson?

En viktig detalj. Det var god stemning mellom Vladimir Putin og Sepp Blatter i St. Petersburg 19. januar i år. Da feiret de 100-årsjubileet til det russiske fotballforbundet og 20-årsjubileet til Samveldecupen – en fotballturnering mellom tidligere sovjetrepublikker. (Russland slo Hviterussland 2-0 i årets finale) Det russiske fotballforbundet ble grunnlagt av skotten Arthur MacPherson den 19. januar 1912. Ifølge den pensjonerte radioingeniøren og den fremste russiske fotballhistorikeren i St. Petersburg, Yury Lukosiak, ble hans navn nevnt i talen til den russiske fotballpresidenten, og det ble utbrakt en høflighetsskål, men det ble gjort svært liten stas på han som faktisk samordnet den organiserte russiske fotballen, og som på en måte er stamfar for fotball-VM som skal arrangeres i Russland i 2018. For Lukosiak er dette svært skuffende. At det i det hele tatt er noen som husker MacPherson skyldes nettopp Yury Lukosiak! Hva var galt med Arthur MacPherson siden de ikke la ned blomster på minnesmerket over han?

Kastet i massegrav. MacPherson ble arrestert og fengslet av det nye bolsjevikregimet etter oktoberrevolusjonen i 1917, mistenkt for å være britisk spion. I fengslet pådro han seg tyfus og døde i 1919. En av de til da viktigste organisatorene av russisk idrett ble kastet i en massegrav.

Gravgrep på eget intitiativ. I 2004 tok Yury Lukosiak og hans sønn Pawel initiativ til å sette opp et minnesmerke over MacPherson, og det ble satt opp på gravstedet til hans foreldre på den lutherske Smolensky-gravlunden på Vasilevsky-øya i St. Petersburg. Alt det praktiske arbeidet ble gjort av dem, og de fikk noe økonomisk støtte av Shamil Tarpichev i det russiske tennisforbundet. Men det meste kostet de på selv. Det russiske fotballforbundet ga ikke en rubel!

Gravplass for utskudd. Minnesmerket stod ferdig 24. oktober 2004. Grunnen til pengegaven fra et framtredende medlem av det russiske tennisforbundet, var at MacPherson også var den første presidenten i det russiske tennisforbundet, men han ble avsatt i 1917 under den russiske revolusjonen.
Hvorfor ikke mer stats på MacPherson? En av grunnene kan være gravlundens forfatning og historie. Den lutherske kirkegården Smolenskiy i St. Petersburg må være en av den siviliserte verdens mest ødelagte og minst vedlikeholdte kirkegårder. I utgangspunktet var dette kirkegården til de lutherske kristne som kom fra vestlige land, Norge inkludert, og som bidro med å bygge opp St. Petersburg på mange områder. Spesielt de tyske gravstedene har fått hard medfart pga de to verdenskrigene. I dag er kirkegården en samlingsplass for uteliggere, russiske nynazister og fylliker, både unge og gamle. Midt i dette ligger som en lysning det velstelte minnesmerket til Arthur MacPherson og gravminnet til hans foreldre, som Lukosiak jevnlig holder vedlike. Rundt ser du ødelagte gravstøtter, åpnede gravkamre, ramponerte skulpturer og ornamenter og knuste kors. Det er noe av det som møter deg når du går inn hovedporten. Noe skyldes naturlig slitasje og elde, men det meste skyldes faktisk ren vandalisme. Det som står igjen på skakke og skjeve, knust og ødelagt, er dessuten overgrodd av planter og løvverk, når ikke snøen dekker over all elendigheten. På de en gang så flotte brosteinsbelagte hovedveiene er det ikke igjen et eneste kumlokk. Her er åpne hull midt i veien med noen meters mellomrom som du må passe deg for så du ikke ramler oppi. Og for ikke å snakke om all hundedritten, gammel og fersk, som du må anstrenge deg kraftig for ikke å skli oppi. Kanskje var Blatter og Putin redd for å falle ned i åpne kummer eller tråkke i hundedritt?

Feil lukt og feil farge? En annen grunn kan være at MacPherson var utlending, og at det ikke passer inn i den nasjonalistiske historieskrivingen som statsministerpresident Vladimir Putin har holdt på med siden han tok over etter Boris Jeltsin. Det er valgkamp i disse dager og å posere foran en skotte på en luthersk kirkegård tar seg ikke godt ut for en som skal gjenoppbygge en kristenortodoks russisk nasjon.

Noe for roforbundet? Historisk sett er MacPherson en av de største organisatorene i russisk idrett på begynnelsen av 1900-tallet. I tillegg til vervet som president i fotballforbundet (1912–13), var han president i det allrussiske tennisforbundet (1908–17), president i det allrussiske roforbundet (1908–17) og medlem av Russlands olympiske komité (1911–13). Jeg veit at Yury Lukosiak jobber med en fullstendig rehabilitering av Arthur MacPherson til Russlands skal arrangere sitt eget fotball-VM. Kanskje får han også penger fra det russiske roforbundet eller Russlands olympiske komité for dette arbeidet?

Bildetekst: Arthur MacPherson i 1913 sammen med sine to barn (Robert og Arthur) - russiske doublemestere i tennis.

Til denne artikkelen har jeg fått god hjelp av Arnt-Erik Selliaas og Yury Lukosiak - både med tekst og bilder.

Tid for olympisk fotballbytte?

Politisk fotball. Årets olympiske fotballturnering presenterer oss for to idrettspolitiske konfliktlinjer: sport i politikk og politikk i sport. For det første har vi konflikten om et samlet britisk lag (sport i politikk). For det andre FIFAs nedprioritering av OL-turneringen (politikk i sport). Disse konfliktlinjene kunne vært borte hadde man byttet ut fotball med futsal.

Britisk fotballag. For engelskmenn, skotter, irer og walisere blir det mest følelsesladete øyeblikket under London-OL når Storbritannia stiller til fotballkamp. Storbritannia stilte med OL-lag i fotball i perioden 1908 til 1972, men laget ble formelt oppløst da fotballforbundet avskaffet skillet mellom amatører og profesjonelle fotballspillere i 1974. I OL kunne man bare spille med amatørspillere. Etter dette har England, Skottland, Wales og Nord-Irland kun representert seg selv i fotball, men ikke i OL. Det britiske fotballaget gjenoppstår i år. Leder for den skotske supporterklubben sa for noen år siden at selv om et britisk lag består av 11 skotter og motstanderen er Brasil, så vil alle skotter støtte Brasil! En grunn til motstanden mot et forent landslag er at (herre)landlagene i 11er fotball er svært sterkt knyttet til den nasjonale identiteten til de respektive nasjonene. Da landslagsfotball oppsto på midten av 1800-tallet var kampene mellom for eksempel England og Skottland de eneste kampene som ble regnet for landskamper – av engelskmenn og skotter. Alle andre landskamper ble glatt ignorert. Konflikten og rivaliseringen sitter med andre ord dypt. På futsal-rankingen ligger England i dag på en 90. plass, mens Skottland ikke er rangert fordi de har spilt for få kamper. De andre britiske lagene er ikke på rankinglista i det hele tatt. Der er det sikkert kun pub-lag som bryr seg om innefotball? Det ligger med andre ord ikke mye prestisje i futsal på de britiske øyer. Det kan være bra utgangspunkt for et britisk samarbeid om fotball. Og det magiske tallet er 7!

Fra b-turnering til futsal. Olympisk fotball har svært liten status i FIFA. Og for europeiske lag blir årets fotball-EM i Polen og Ukraina langt viktigere enn den olympiske b-turneringen. At det kun er lov å stille med spillere som er født 1. januar 1989 eller seinere, pluss tre spillere uten aldersbegrensning, viser at den olympiske fotballen i realiteten er et U23-mesterskap. Alt dette fører til at man går glipp av de største stjernene i OL-turneringen. Billettsalget har gått strålende i forkant av årets OL – bortsett fra i én øvelse – fotball. Få stjerner, motstand mot reinkarnasjonen av det britiske laget og store stadioner gjør at fotball er den eneste øvelsen som har usolgte billetter igjen på det åpne markedet. Billettsalget kommer sikkert til å øke når det blir klart hvilke arenaer de forskjellige lagene skal spille på, men den manglende interessen er et tydelig signal om at FIFA og IOC bør gjøre noe med fotballkonseptet under OL. I Norge blir futsal stemoderlig behandlet, men i de fleste europeiske og ikke-europeiske land der fotball står sterkt er også futsal en veldig populær idrett. I Italia, Spania og Brasil er futsal like eller nesten like stor som fotball. Ofte rangerer fotball og futsal som landenes to mest populære idretter. For disse nasjonene vil det ikke være noe problem å endre OL-fotballen fra fotball til futsal. Grunnen er enkel – de ønsker å stille med de største stjernene! Introduksjon av futsal på bekostning av fotball vil være bra for futsal, det vil være bra for OL-arrangørene og det kan fjerne en knipe som fotballen selv har satt seg i – mangel på engasjement og engasjerte tilskuere. Dette vil også endre behovet for idrettshaller: Futsal-kamper kan gå i en håndballhall…

OL i Rio. Det er for seint å gjøre noe med det olympiske fotballprogrammet under London-OL, men det er fullt mulig å gjøre noe med dette til OL i Rio. I Brasil er fotball i høyeste grad politikk, og jeg er nesten sikker på at det er politisk vilje i Brasil til å endre formatet på OL-fotballturneringen. Brasil vil ha med de største stjernene når fotballen sparkes i gang i OL på hjemmebane om fire år! Det kan det hende britene også vil, forutsatt at man kun trenger å stille med syv spillere…

PS. Futsal-EM spilles i disse dager i Kroatia. Split Arena som tar 10000 tilskuere har stort sett vært utsolgt. På lørdag er det finale. Da trekkes også Norges motstander i playoffen til VM. I den turneringen er Kroatia utslått – sammen med storheter som Nederland og England. Norge spiller avgjørende VM-kamp hjemme i Stjørdalshallen onsdag 28.mars.

Fotballtragedier

Refleksjon. Når blodtåka har lagt seg etter fotballtragedien i Egypt er det viktig å reflektere litt rundt det som skjedde, sette fotballtragedien inn i et brredere perspektiv og å vurdere konsekvensene av det som skjedde. Det har vært lansert mange konspirasjonsteorier om årsaken til fotballdøden i Port Said. Jeg skal ikke spekulere mer i det (jeg prøvde meg litt i den forrige bloggen). Her kommer jeg med lesetips for dem som ønsker å fordype seg litt i fotballvoldens historie i Egypt, og dens nærområde, og om ettervirkningene av fotballtragedier som vi har sett i Egypt denne uken.

Fotballvold og krig i Midtøsten. I boka When Friday Comes. Football in the War Zone fra 2008 skriver forfatteren James Montague om fotballvold og koblingen mellom fotball og krig i Midtøsten. Her er det korte små kapitler om Egypt, Qatar, Iran, Saudi-Arabia, Israel, Irak, Yemen, Palestina, Libanon, Syria og Jordan. I kapitlet om Egypt beskriver han hatet mellom al-Ahly og Zamalek – lagene som kjempet sammen på Tahrir-plassen i hele fjor. Hvor kraftig forsoningsprosessen mellom de to fotballrivalene har vært – og potensielt farlig den kan være for makthaverne i Egypt – skjønner vi når vi leser Montagues møte med fotballrivaliseringen i Egypt. På Aljazeeras nettsted 2. februar i år utdyper Montague sine betraktninger fra boka si. Han forteller blant annet at når kamper mellom al-Ahly og Zamalek ikke har blitt avlyst har de som oftest blitt spilt på Kairo internasjonale stadion, en bane som ikke er hjemmebane til noen av lagene. Ofte har det vært utenlandske dommere på disse kampene, som regel fra Skottland – de har erfaring med oppgjørene mellom Celtic og Glasgow Rangers.

VM-bråk. Internasjonalt ble kanskje de egyptiske fotballbråkmakerne mest kjent i 2009 i forbindelse med en VM-kvalifiseringskamp mellom Egypt og Algerie. I november 2009 måtte de to lagene spille en tredje kamp for å avgjøre hvem av dem som skulle ta den femte og siste afrikanske plassen i fotball-VM i Sør-Afrika. Kampen ble spilt i Sudan – på nøytral grunn – og Sudans myndigheter – av alle – opptrådte som fredsmeglere mellom de to stridende partene. Da Algerie spilte sin kvalifiseringskamp i Egypt noen dager tidligere ble spillerbussen deres steinet av pøbler, og tre spillere ble skadet. Egypt vant kampen, men tapte den siste play off-kampen i Sudan. Voldelige sammenstøt fortsatte i Algerie og Egypt lenge etter på grunn av disse kampene og det tok lang tid å lege diplomatiske konflikten mellom de to landene. Al-Ahlys tilhengere var da også sentrale. I kjølvannet av denne kampen brøt det ut voldelige opptøyer i Khartoum, Algiers, i det sørlige Frankrike og i London. Muhammar Khadafi tilbød seg til og med å være fredsmegler(!). Seieren over Egypt var Algeries hevn for det overraskende og ydmykende tapet for Egypt i en VM-kvalifiseringskamp i 1990. Da ble det også fotballopptøyer på banen og mange spillere ble skadet. Dette viser at nasjonalismen, fotballhatet og fotballrelatert vold har en lang tradsjon i Midt-Østen. Og det er ikke bare i Egypt at fotball har politiske undertoner. Det får man et godt bilde på i Montagues bok.

Fotballulykker. Fotballtragedier skaper myter, konspirasjoner og nye historiefortellinger. Noen fotballtragedier blir mer kjent enn andre. Det gir boka Soccer and Disaster. International Prespectives 2005 et godt innblikk i. Boka er redigert av Paul Darby, Martin Johnes og Gavin Mellor. En oppdatert versjon av denne boken vil helt sikkert ta med seg fotballtragedien i Port Said.

Tragedienes mangfold. Storbritannia har vært rammet av flest fotballrelaterte ulykker. Den første store fotballulykken fant sted på Ibrox i Glasgow i 1902. Da ble 25 drept og mer enn 500 skadet. Senere har det vært fire store fotballulykker på de britiske øyer: Bolton (1946), Glasgow (1971), Bradford (1985), og Sheffield (1989). Totalt 251 mennesker mistet livet i disse ulykkene. I tillegg var britiske supportere involvert i tragedien på Heysel stadion i Belgia i 1985 da 39 fotballsupportere ble drept i forbindelse med Europacup-finalen mellom Liverpool og Juventus. Men det er ikke bare på de britiske øyer eller med britiske lag at det har forekommet store ulykker og tragedier. De største har faktisk skjedd utenfor øyriket. På Lima Stadium i Peru ble 320 mennesker drept i 1964 og i Moskva døde minst 340 mennesker på fotballkamp i 1982. I Argentina (1968), Libanon (1968), Tyrkia (1968 og 1974), Egypt (1979), Nigeria (1979), Hellas (1981), Colombia (1982), Nepal (1988), Guatemala (1996), Sør Afrika (2001), og i Ghana (2001) var det ulykker som drepte mer enn 20 menneskeliv.

Flyulykker. De fleste ulykkene som har ført til mange fotballspillere har blitt drept har vært flyulykker. I 1949 krasjet flyet til de italienske mestrene Torino etter en vennskapskamp i Lisboa. 18 spillere ble drept; i 1961 forsvant trenere og spillere fra Green Cross i Chile da de krasjet i et fjell; 1969 ble det bolivianske laget The Strongest utradert da det krasjet i Andesfjellene; i 1979 døde 14 spillere og tre lagledere på Pakhtakor Tashkent da flyet deres krasjet i luften; i 1987 forsvant det peruvanske laget Alianza Lima i Stillehavet; i 1989 ble 14 spillere fra Surinam drept under landing i Paramaribo; og i 1993 døde 18 spillere fra Zambia da flyet deres styrtet i sjøen utenfor Gabon.

Mytene om Busby Babes. Den mest kjente ulykken er München-ulykken 6. februar 1958 da 23 passasjerer mistet livet. Åtte av de døde var fotballspillere på Manchester United og var spillere på det såkalte Busby Babes. Laget hadde spilt semifinale i Europacupen mot Røde Stjerne Beograd og flyet fotballaget satt i krasjet etter å ha etterfylt drivstoff. Flyulykken vakte enorme reaksjoner verden over og skapte stor sympati for Manchester United. President Tito sendte kondolansetelegram til den britiske statsministeren Harold MacMillan, og dronning Elisabeth og Paven tok seg tid til å sende kondolanser til borgermesteren av Manchester. I tillegg kom det sympatierklæringer fra fotballforbund i hele verden (Indonesia, Argentina, Frankrike, Tsjekkoslovakia mm.). Og det er skapt mange myter om denne ulykken. Og mange av dem er både usaklige og på kanten av det forsvarlige. Da Manchester United spilte treningskamp i New York i 2003 sto det på et av bannerne til United-supporterne: ”Munich 6th February 1958 – New York 11th September 2001 – United in Grief – Lest we Forget”. United-supporterne sammenlignet München-ulykken med terrorangrepet på World Trade Center i 2001.

Mytene om Port Said? Det vil garantert oppstå mange myter og usmaklige bidrag fra fotballsupportere i Egypt (og andre steder) etter det som skjedde i Port Said 1. februar i år. Og forhåpentligvis vil sannheten om det som skjedde komme fram. I søken etter sannheten og den riktige fremstillingen av det som skjedde kan det være greit å sette det som skjedde i Egypt inn i en historisk sammenheng. Det kan disse to bøkene bidra til.

Fotballrevolusjonen spiser sine barn

Tragedie. Fotballtragedien i Port Said vil få konsekvenser langt utover fotballbanen. Det kan være hendelsen som gir økt makt og styrket kontroll til politi og sikkerhetstyrker. Og det kan bidra til å kneble en viktig opposisjonell gruppe i Egypt.

Vidtrekkende konsekvenser. I fotballopptøyene i forbindelse med fotballkampen mellom Al Ahly og Al Masry i Port Said er mer enn 70 drept og over tusen skadet. James Dorsey, mannen bak nettsiden ”The Turbulent World of Middle East Soccer”, og en av de som vet mest om fotball i Egypt, hevder i en artikkel i Foreign Policys nettutgave i går at dette er noe langt mer enn en fotballvold som har gått av skaftet. Utfallet av denne tragedien kan få vidtrekkende politiske konsekvenser, det kan bidra til rop om mer politi og sikkert til at det blir ropt på strengere tiltak for å oppnå lov og orden. Den egyptiske revolusjonen har også vært en fotballrevolusjon. Tragedien i Port Said kan også bidra til å isolere de voldelige supporterne til Al Ahly, supportere som til nå har hatt stor innflytelse i opprøret mot Hosni Mubarak og mot det egyptiske maktapparatet.

Egyptiske ultras. Fotballtragedien i Port Said er den verste fotballrelaterte voldshandlingen i Egypts historie. Det sier ikke lite. Militante fotballsupportere – organisert etter Ultras-modellene i Italia og Serbia - har i mange år herjet fotballstadioner i Egypt – også etter Mubaraks fall. En av grupperingene som har vært mest aktive er fotballtilhengerne til Al-Ahly. De er kjent for sitt voldsomme engasjement – i bokstavlig forstand. I over 100 år har Al Ahly vært en kanal for politisk protest i Egypt. Klubben ble etablert i 1907 som et ledd i kampen mot det britiske kolonistyret. Oversatt betyr Al Ahly ”det nasjonale” og det nasjonale var i opposisjon til koloniveldet. Al Ahly har helt siden starten vært klubben i Egypt med flest politisk engasjerte supportere. Klubben har også tillatt sine spillere å markere politiske saker på banen. I 2008 tillot for eksempel Al Ahly at stjernspilleren Mohamed Aboutrika (”den smilende snikmorderen”) fikk spille med t-skjorten der det sto ”sympatisér med Gaza”.

Fotballrevolusjon. Tilhengerne til klubben har kjempet mange bataljer mot egyptiske sikkerhetsstyrker på fotballkamper de siste årene, de spilte en nøkkelrolle under det 18 dager lange opprøret mot Mubarak og var sentrale da kontoret til de statlige sikkerhetstyrkene ble stormet i februar i fjor. De var sentrale i beleiringen av den israelske ambassaden i september og var med på gatekampene i og rundt Tahrir-plassen i november og desember i fjor, der over 50 ble drept og over tusen skadet. Spørsmålet er om denne fotballtragedien er orkestrert for å skade en av de tøffeste motstanderne til det egyptiske militærregimet og et subtilt forsøk på å oppnå ro og orden i Egypt.

Hva skjedde? Det er mange teorier om hva som egentlig skjedde i Port Said den første februardagen i år. Det var svært få politifolk til stede på denne kampen og noen observatører hevder at dette var gjort med hensikt og med samtykke fra de egyptiske spesialstyrkene, for å vise at det trengs mer ressurser til politiet for å oppnå lov og orden. Andre hevder at militærrådet i Egypt forhindret politi fra å komme på kampen for at det skulle bli mest mulig voldelig. Dette for å diskreditere Al Ahlys status og rolle i egyptisk politikk.

Sivilserte fotballbråkmakere? Uansett hva som er årsaken til fotballtragedien er det som har skjedd et signal om at en av de viktigste organiserte (og voldelige) opposisjonsbevegelsen har begynt å slå sprekker. En del av Ultras-ideologien er å ha full kontroll på det som skjer inne på stadion. Og selv om Al Ahly har kjempet mange kamper mot sikkerhetsstyrker de siste årene har dét mange ganger kun vært et middel for å nå det virkelige målet – banke opp motstandersupporterne. Det har til gangs skjedd denne gangen: bank med døden til følge.

Paradoks. Det er et lite paradoks at dette skjer akkurat i disse dager. Under anti-Mubarak-demonstrasjonene for et år siden la de verste fiendene i egyptisk fotball – Al Ahly og Zamalek - ned stridsøksene. Da sto de skulder ved skulder på Tahrir-plassen i kampen mot Mubarak og hans voldelige regime. Fram til i går så det ut som om dette ”samarbeidet” skulle videreføres. Før kampen mellom de to lagene 7. februar neste uke så det ut som lederne for de to supportergruppene hadde inngått en form for våpenhvile. Dorsey hevder at Zamaleks White Knights skrev følgende på sin facebook-side for ikke lenge siden: "We are asking for an end to the bloodshed and to reconcile and unite for the sake of Egypt". Al-Ahly svarte med et smiletegn. Kampen er nå utsatt på grunn av det som skjedde i Port Said.

Folkelig protest. Det kan se ut som at lederne for de to supporterklubbene har skjønt at den egyptiske befolkningen er lei av bråk og vold i forbindelse med fotballkamper. Den jevne egypter ønsker heller at alle bruker sin energi på å løfte landet økonomisk og kjemper for et mer demokratisk Egypt. Kanskje ønsket lederne for supporterklubbene på å tjene noen politiske poenger ved å roe gemyttene? Etter tumultene og drapene i Port Said ser det ut som fotfolket i disse supporterkulturene er av enn annen oppfatning og at det er en splittelse i fotballmiljøet. Har lederne for de før velorganiserte bråkmakerne nå mistet kontrollen?

Spiser sine barn. Uansett om tragedien er orkestrert fra egyptiske sikkerhetstyrker eller ikke så kan fotballtragedien i Port Said være nådestøtet for den folkelige støtten til fotballsupporternes opprørstrang. Også fotballrevolusjoner spiser sine barn…