søndag 28. september 2014

Taushet er gull?

Foto: Geir Owe Fredheim
Tausheten. Hvorfor er det så lite debatt om toppidretten når OL i Oslo diskuteres? Skyldes det frykt for å bli oppfattet som illojal eller at alle er enig? Den siste tiden har særforbundene kvesset kniven. De ønsker en helt annen toppidrett enn det Idrettsforbundet har forslått. Det kan det bli bråk av.

OL gjør god. Et av kjerneargumentene til idretten for at Norge bør arrangere vinter-OL er at det vil styrke toppidretten. Referansen er ofte de elendige resultatene i OL i Calgary i 1988 og toppidrettsløftet som ble kronet med suksess på OL i Lillehammer i 1994. Mye tyder på at Lillehammer-OL har blitt en hvilepute og at spydspissen i norsk idrett sårt trenger fornyelse i tanke og gjerning. Nostalgi skal byttes ut med nyorganisering.

Tvedt-rapporten. Tvedt-rapporten som ble presentert i april 2013 (med god hjelp av PR-byrået First House) er den mest tydelige og mest systematiske bekymringsmeldingen som er sendt ut om norsk toppidrett. Den forsøker å forklare hvorfor norsk toppidrett ikke har hatt den ønskede utviklingen og gir noen anbefalinger om hvordan norsk toppidrett skal komme seg videre. Mange særforbund kritiserte mandatet og sammensetningen av utvalget og noen mente til og med at dette var et bestillingsverk av Idrettsforbundet for å bli kvitt daværende toppidrettssjef Jarle Aambø. Aambø var også svært kritisk til rapporten da den kom ut.

Nedtonet konflikt. Den evige konflikten mellom NIF og særforbundene har vært tonet ned i den pågående OL-debatten. Nå kan den blusse opp igjen fordi Idrettsforbundet har samarbeidet med idrettskretsene om en ny toppidrettsmodell som særforbundene er sterk motstander av.

Slakt av Idrettsforbundet. I mai i 2014 sendte Idrettsforbundet ut en delrapport om norsk toppidrett som het ”Kortreistkvalitet”. Rapporten er en del av Idrettsforbundets oppfølging av Tvedt-rapporten og har vært ute på høring hos særforbundene. Denne delrapporten blir slaktet av Særforbundenes fellesorganisasjon (SFF), med fotballpresident Yngve Hallén i spissen. I en høringsuttalelse datert 15. september ber SFF rett og slett Idrettsforbundet legge delrapporten til side og starte en mer direkte og konkret dialog med særforbundene om hvordan toppidretten skal utformes de neste årene.

Ødeleggende for toppidretten. Kritikken er direkte og nådeløs. Idrettsforbundet blir anklaget for ikke å ha tatt særforbundene med på råd og hovedkritikken dreier seg om at kvalitet blir ofret for kvantitet. ”Kortreist kvalitet” foreslår blant annet 27 toppidrettsmiljøer i Norge og SFF mener dette både ødelegger for etablerte og sterke klubbmiljøer og at det blir for puslete. OL-prosjektet har manglet en distriktspolitisk profil og fordeling av toppidrettsmiljøer over hele Norge kan ha vært gulroten som hindrer intern strid hos idrettskretsene. Spørsmålet er om dette forslaget er fremmet for å samle idrettskretsene i OL-spørsmålet eller om det er et ekteønsket forslag.

Bemerkelsesverdig taushet. I debatten rundt Oslo 2022 har det vært bemerkelsesverdig lite offentlig debatt blant forskjellige særforbund om hvordan toppidretten skal tjene på et OL på hjemmebane. Det har vært lite debatt om hvordan norsk toppidrett skal få mest mulig ut av et OL og enda mindre debatt om OL i det hele tatt vil gi et positivt bidrag til toppidretten i hele norsk idrett, for liten og stor, for sommer og vinter.

Årsaker. Det kan være tre grunner til det. For det første at alle i norsk idrett mener at OL vil være bra for norsk toppidrett. For det andre at man er dønn lojal mot de vedtakene som er gjort og håper på at man finner ut av hvordan toppidretten skal tjene på et OL etter hvert. Eller, for det tredje at man frykter at kritiske røster vil kastes i hundehuset til dem som ønsker lekene til Oslo og eventuelt blir syndebukker hvis OL-prosjektet går i grøfta. Idretten er kjent for fryktkultur.

Olympisk distriktsprofil? Hvis det viser seg at mangelfull dialog med særforbundene og forslag om toppidrett til hele Norge har vært en del av en strategi for å samle idrettskretser i nord og sør og for å gi OL og toppidrettssatsingen en distriktsprofil kan det bli bråk. Når 18 av 19idrettskretser i dag sier de støtter OL, kan den foreslåtte toppidrettsmodellen vær en viktig årsak til at kretsene er så samlet.


Kneblede særforbund? Men hva mener 54 særforbund egentlig om dette? Og hvordan vil de reagere? Høringsuttalelsen har kommet, hvor blir det av debatten? Med en oppslutning på ca. 30% er det enkel matte å skjønne at også mange ledere i norske særforbund er skeptiske til OL. Er det toppidrettssatsingen som skal få dem til å ytre seg? I idretten har taushet aldri gitt gull!

fredag 19. september 2014

Hvor reformvillig er IOC?

Legg skylda på IOC!? Har IOC skylda for kostnadssprekk i OL eller ikke? Tidligere har ja-siden sagt at det er vertsbyen som har gått over skaftet og sørget for sprekk, kjempesprekk. Nå når IOC i brevs form sier de vil bidra til OL-budsjettet og bli flinkere til å skille mellom driftskostnader og investeringer er det IOC som plutselig sørger for reduserte kostnader. Statsgarantien dreier seg likevel om budsjettoverskridelser og ikke om hvilke retningslinjer IOC kommer med. Det er det siste argumentet nei-siden klamrer seg til. Og når kostnadene ser ut til å bli redusert – i hvert fall på papiret – er det pampeveldet og et korrupt IOC som blir halmstråargumentet mot å ta lekene til Norge. Hva er det egentlig IOC ønsker? Og hvordan skal vi tolke IOC?

Skinndebatt. På mange måter er dette en skinndebatt fordi man hele tiden velger argumenter som passer sin egen sak og ikke er villig til å diskutere seg fram til hvordan OL skal bli billigere OG hvordan idrettspolitikken skal bli mer gjennomsiktig. Ja-siden hopper hver gang det kommer kritikk, mens nei-siden hele tiden leter etter svakheter og inkonsekvens hos ja-folka (og de er ofte lett å finne). I denne debatten har jeg flere ganger påpekt at diskusjonen mangler kontekst (og uttalelser fra dem vi snakker om). Det er mye snakk om vilje til reform, men svært få har gravd i de ytre faktorene som kan påvirke reformarbeidet og som kan bidra til å avsløre om IOC mener alvor eller ikke, og om reformiveren faktisk lar seg gjennomføre i praksis.

Ettårsdag. IOC-president Thomas Bach feirer i disse dager ett år som IOC-president. Bach er maktpolitikeren som mange håper skal bidra til å reformere IOC og på den måten gjøre IOC mer spiselig for alle skeptikerne – blant annet dem som er i mot OL til Oslo. Det er to innfallsvinkler til reformdebatten om IOC. På den ene siden settes det lit til Bachs Agenda 2020. På den andre siden tror mange at Oslo 2022 kan bidra til forandringer. Ja-siden mener at norsk nøkternhet vil gi IOC en nødvendig kilevink. Nei-siden mener avholdenhet er den beste prevensjonen mot IOC-galskap.

Utenfor rekkevidde. Jeg vil hevde at den viktigste IOC-reformen ligger utenfor rekkevidde i Lausanne og Oslo. Den finner sted i Bern og det sveitsiske parlamentet denne høsten. Hovedårsaken er FIFAs korrupsjonsmistenkte oppførsel i forbindelse med valget av Russland og Qatar som vertskap for fotball-VM i henholdsvis 2018 og 2022.

Ytre press. Denne uken leverte FIFAs etikkomité sin lange rapport om hva som blant annet skjedde i forbindelse med tildelingen av de to neste fotballmesterskapene. Jeg mistenker at dette er like mye et omdømmetiltak som et ektement tiltak for endringer. Viser rapporten at det har foregått omfattende korrupsjon og Sepp Blatter likevel blir gjenvalgt som president neste år tyder rapportarbeidet på at dette bare har vært en skinnmanøver. Det er det ytre presset som har fått FIFA til å sette i gang dette etikkarbeidet. På samme måte som IOCs Agenda 2020 er et resultat av misnøye utenfra. På samme måte har alt bråket i idretten fått sveitsiske myndigheter til å se på sin egen korrupsjonslovgivning, som til nå har skånet idretten fra full åpenhet om tvilsomme økonomiske transaksjoner.

Ny korrupsjonslov. Ved siden av en gradvis, men sakte tilpasning til internasjonale standarder for korrupsjonslovgivning på grunn av internasjonalt press, førte alle anklagene mot FIFA og andre idrettsorganisasjoner plassert i Sveits (alle de 35 olympiske forbund og ca. 30 andre forbund) til to initiativer i 2010 om endring av korrupsjonslovgivningen (forslag fra Thanei & Leutenegger og Sommaruga). Bråket med FIFA førte i tillegg til en egen rapport om korrupsjon i sport i 2012. Rapporten foreslår blant annet minimumsstandarder for korrupsjon og kampfiksing for idrettsorganisasjoner slik at myndighetene kan kontrollere sportsorganisasjonenes arbeid med disse temaene. Følger for eksempel IOC ikke disse standardene kan de bli fratatt sine privilegier som organisasjoner registrert i Sveits har. Og dem er det mange av. Skattefritak er ett privilegium. Unntak for individuell straffeforfølgelse av korrupsjon er et annet. Disse lovforslagene ble vedtatt arbeidet videre med av det sveitsiske parlamentet i 2012 og 2013 og har vært ute på høring til i år. Ny lov blir sannsynligvis vedtatt denne høsten.

Gammelt grums. Den siste tiden har det kommet fram flere saker som kunne blitt etterforsket med en slik lov og med fellende dommer ville det satt IOCs privilegier på spill. En skyhøy restaurantregning for et titalls IOC-representanter under OL i London i 2012 (blant annet med en cognac-flaske til nesten 200.000 kroner) og mottagelse av dyre klokker under fotball-VM i Brasil er bare to eksempler på saker som kunne blitt etterforsket ved ny lovgivning.

Hva gjør IOC? Det sentrale spørsmålet i denne sammenheng er hva IOC gjør om en slik lov blir vedtatt. Da sveitsiske myndigheter innførte ny momslov i 1995 protesterte IOC og truet med å flytte ut av Sveits og til land som ikke påla dem ufordelaktige skatter. Og her er vi ved sakens kjerne. Med innføringen av en slik lov vil IOC måtte åpne opp for innsyn i saker som i dag ikke ser dagens lys og som kanskje ikke tåler dagens lys. Det kan gi mer negativ omtale og det kan i ytterste konsekvens føre til lavere inntekter. Det er en stadig økende misnøye blant store sponsorer på grunn av utenomsportslig støy. Samtidig vet vi at mange av fordelsprogrammene til sponsorene kan oppfattes tvilsomt når lovgivere og domstoler skal gå det etter i sømmene. Velger IOC å ”godta” en ny lov kan det dukke opp mange uhyggelige enkeltsaker. Velger IOC å flytte til et annet land viser de at alt pratet om reformer ikke stikker så dypt. Dette er et dilemma som må tas i betraktning når Agenda 2020 diskuteres.


Konflikt med Agenda 2020? Et av forslagene til IOC-reformer i Agenda 2020 er at IOC-representanter igjen skal kunne reise rundt til søkerbyer for å få mest mulig informasjon. Dette ble forbudt etter korrupsjonsskandalen i Salt Lake City-OL. Det blir interessant å se hvordan et slikt forslag matcher ny sveitsisk korrupsjonslovgivning?

fredag 5. september 2014

Olympisk roterom

Hårete mål. Det er viktig å sette seg hårete mål. Det gjør at du strekker deg litt lenger. Det er dette som er idrettens ypperste egenskap og som er idrettens mulighetsrom. Mulighetsrommet som ble framlagt av Oslo 2022s søkerkomité i går bryter med dette idealet og denne egenskapen. Blir lista lagt for lavt? For meg minner dette mulighetsrommet mer om et roterom. Hvem skal rydde opp?

Olympiske hindre. Ved siden av å overbevise den kompakte majoritet har Oslo 2022 to hindre å forsere. Først må Stortinget gi statsgaranti. Deretter må IOC velge Oslo. Kuttforslagene som ble lansert i Oslo rådhus i går ble gjort med fingeren over nesa for å tekkes Stortinget. Jeg tviler på at det imponerer IOC. Jeg tror egentlig ikke det imponerer noen.

Presser IOC. Søkerkomiteen og idretten skal ha skryt for at de lufter sin bekymring overfor IOC og får dem til å lempe litt på sine egne krav. Først fikk Oslo 2022 offentliggjort søknadsmanualene og nå ser det ut som IOC er villig til å lempe på kravene i de samme manualene for at OL skal bli spiselig i Norge og resten av Vesten. Dette er lovlig seint og kan bli dyrekjøpt etterpåklokskap. For den norske opinionen kan dette virke positivt (jeg understreker KAN) fordi det viser at Norge og norsk idrett faktisk har mulighet til å få til endringer i IOC. Paradokset er som svært mange OL-tilhengere har brukt som argument i OL-debatten: det er ikke IOC som alene har skapt dyre leker, men arrangørene (og særidrettene). Det betyr at selv om IOC lemper på kravene er det andre som kan sette standarden, og selv om IOC maner til edruelighet hos søkerkomiteer verden rundt, betyr ikke det at de ønsker seg det billigste alternativet.

Oslo skal med. Det er ingen tvil om at IOC ønsker å ha med seg Oslo videre i søknadsprosessen. Ikke nødvendigvis fordi vi er hjemlandet til Sondre Norheim eller fordi vi i år kan feire 130 år med parlamentarisme. Det er viktig å ha med søkere fra forskjellige verdensdeler og med forskjellig profil for å vise at den olympiske bevegelse er mangfoldig. Det er i dette lyset at IOCs imøtekommenhet må ses. Men selv om Norge og norsk idrett kan innkassere noen seire nå i den opphetede debatten om OL i Norge betyr ikke det at Norge blir valgt. Det mulighetsrommet som den norske søkerkomiteen har skapt for norske politikere er gir også et mulighetsrom for konkurrentene fra Kina og Kasakhstan.

Konkurransefortrinn. For det første kan en svært nøktern søknad fra norsk side få de andre kandidatene til å skinne uten å gjøre noe annet enn å følge sitt opprinnelige opplegg. Skulle de likevel øke sine budsjetter vil forskjellen bli enda større mellom Vesten og resten og jeg skal like å se at IOC stemmer ned et forslag fordi det et budsjettert med for mye penger eller fordi det er prosjektert for store anlegg. En nøktern norsk søknad vil i denne sammenheng få frem om IOC virkelig mener alvor med sitt prat om nøkternhet. Blir Oslo2022 ikke valgt får vi bevist at reformprosessen ikke har gått så langt som man ønsket og trodde på. Det kan bli en kostbar reise.

Lave kostnader. For det andre kan de to andre kandidatene fint konkurrere på lavere kostnader og nøkternhet. Kostnadsnivået er lavere i begge disse landene og de har sikkert andre måter å bokføre utgifter på enn det vi har i Norge. Beijing vil også bli tidenes gjenbruks-OL fordi de vil bruke mange av anleggene fra OL i 2008. Gjenbruk er et av moteordene i IOC i disse dager.


IOCs roterom. Mange OL-motstandere har sagt at IOC vil skjønne alvoret hvis Norge trekker søknaden. Da er det ingen demokratiske land med i konkurransen og det vil være døden i bøtta for IOC, hevder de. Det tror jeg er å overdrive IOCs rettferdighetssans. Og ikke minst – det vil sette på prøve det som i hvert fall til nå har vært idrettens viktigste mantra – idretten skal ikke ta hensyn til politikk når den velger arrangør eller deltagelse. Det er derfor overraskende å se at mange ja-folk også trekker opp demokratikortet i denne debatten. De bryter da med sine egne vedtatte sannheter om idretten som brobygger og møteplass. Hva med å utestenge alle som kommer fra totalitære stater skulle Oslo få OL? Det hadde vært litt av et signal til IOC og resten av verden! Dit vil vi ikke, verken motstandere eller tilhengere. Ja-siden dummer seg også ut når den setter likhetstegn mellom det å arrangere og det å delta. Skulle vi fulgt den logikken hadde bare 11 land deltatt i vinter-OL. Det hadde blitt stusselig selv om Norge sikkert hadde tatt enda flere OL-gull enn vanlig. Kanskje det er slik IOC egentlig tenker? De vil ha med flest mulig, koste hva det koste vil, selv om det ser litt rotete ut?

onsdag 3. september 2014

Mellommenn og stråmenn i norsk OL-debatt

Ubekreftede rykter. Det vakte berettiget oppsikt da Aftenpostens Harald Stanghelle kom med ”ubekreftede rykter” om First House tidligere i år. Det bør det også gjøre når ubekreftede rykter eller ønsketenkning fremmes i OL-saken. Debatten om OL er nå så betent og så preget av mellommenn og stråmenn at den ødelegger for den faktabaserte diskusjonen alle etterlyser.

Kilder og bindinger. Det er to aspekter ved pressens dekning jeg syns tidvis har vært svak. Det ene er bruk av påstander eller uttalelser fra tredjehånds kilder, spesielt påstander om hva IOC mener. Det andre er bindinger, enten til OL som prosjekt eller til personer som er knyttet til OL-prosessen.

OLs våpendrager. Dagbladets Esten O. Sæther har vært en av OLs fremste forsvarere. For han er det naturlig at Norge arrangerer OL, at OL til Norge vil hjelpe på å endre IOC, at det vil bidra positivt til breddeidretten i Norge og at det er bra for toppidretten i Norge. Gode ønsker som er vanskelig å vite om treffer. At IOC er i ferd med å endre seg på grunn av Agenda 2020 er et ønske. Ikke noe av det som er forslått i dette reformtiltaket er vedtatt, langt heller satt ut i livet. Noen ganger går det også litt raskt i svingene. I dagens Dagbladet (3. september 2014) skriver Sæther at et ekspertutvalg i IOC har åpnet for å spre lekene, slik det er foreslått i hastevedtaket om endring av OL-konseptet som i disse dager blir behandlet, og som mange (inkludert Sæther) tror kan endre opinionen i Norge. Dette er rett og slett feil. Forslaget kommer fra fire nasjonale olympiske komiteer i Europa som et innspill til Agenda 2020, fordi de er frustrert over at dagens system gjør det vanskelig for deres land å arrangere OL. De har også folket i mot seg. Hva asiatiske forbund mener vet vi for eksempel ikke. Det er også framsatt påstand om at de som skal arrangere OL i 2022 får 2 milliarder i ekstra tilskudd på grunn av nye og gullkantede medieavtaler for IOC. Kan noen i IOC bekrefte at Oslo vil få disse pengene skulle vi bli tildelt lekene? Det er ikke nødvendigvis en direkte sammenheng mellom mer penger, ønsker, lovnader og faktisk overføring av penger.

Førstehåndskilder. Og her er jeg inne på sakens kjerne når det gjelder mellommenn (sakens kjerne er ikke av Dagbladets kommentator!): Nesten hver gang det refereres til hva som skjer i IOC er det NIF eller Oslo2022 som er kilden eller mellommann. Det gjelder Dagbladet, VG, Nordlys, Dagsavisen, Aftenposten osv. Det er nesten ingen av disse påstandene som er bekreftet av IOC – verken av enkeltpersoner eller organisasjonsledd. Jeg kan godt hjelpe med telefonnummer og epostadresser, hvis det er ønskelig! Gerhard Heibergs nummer har dere selv... Jeg påstår ikke at all informasjon vi får fra den kanten er ukorrekt, men informasjon gjennom mellommenn svekker troverdigheten til dem som referer til disse ”faktaene” og det gir avsenderen mer kontroll over informasjonsstrømmen enn det som burde være ønskelig for en journalist.

Agenda Media. Så over til bindinger. Det er ingen hemmelighet at Dagbladet er sponsor av Idrettsforbundet og at Esten O. Sæther har støttet generalsekretær Inge Andersen i mange idrettspolitiske saker. I så måte har det vært interessant å se at Dagbladet i sine lederkommentarer har gått mot OL, mens sportskommentatoren har gått god for det meste som skjer i OL-leiren. På motsatt side sitter VGs sportskommentator Truls Dæhli som i mange år har forsvart særforbundslinja i norsk idrett og som har vært svært kritisk til det NIF foretar seg i svært mange saker. Dette gjenspeiler også mange av kommentarene til VGs sportskommentator i OL-saken. Få utenfor Nord-Norge har vært så kritisk til OL-prosjektet som han. VG har også vært avisen som har gått idrettsmakten mest etter i sømmene. Er det på grunn av mangel på bindinger? I Nordlys er det fint lite godt å si om OL i Oslo. Der er den kritiske journalistikken basert på at Tromsø ikke fikk OL sist denne diskusjonen var på tapetet. Hva med NRK? At de er nevnt som en av dem som kan ta over mediesenteret etter OL har skapt anklager om at de er mer positive til OL enn de ellers ville vært og anklager om at de har vært mikrofonstativ for ja-leiren. De fleste mistanker mot medias agenda i denne saken er feil. Skyldes det pressen selv?


Mer relevant. Og her sluttes sirkelen: med bedre bruk av førstehåndskilder og mindre bruk av spekulasjoner, ønsketenkning og personlige føringer blir bindinger mindre relevant for vurderingen av medias rolle i OL-saken. Vi får bedre fakta og mer ut av journalistene og kommentatorene – enten de er for eller mot OL i Oslo.

mandag 1. september 2014

Uravstemning om OL?

Streik. Lærerstreiken er (sannsynligvis) slutt. Forslaget til løsning som nå er framlagt til uravstemning. Det er de 158.000 medlemmene i Utdanningsforbundet som har bestemt streik, mot KS’ forslag og ledelsen i Utdanningsforbundets anbefaling. Nå kan de samme medlemmene sørge for at den avsluttes. Via SMS. Hva om idretten hadde gjort det samme i OL-saken?

Medlemskap. Norsk idrett er flinke til å fortelle at den er Norges største demokratiske frivillige organisasjon, og for å gjøre organisasjon ekstra stor brukes begrepet medlemskap. Det betyr at man teller alle medlemskontingentene til de ca. 1,4 millioner medlemmene, noe som gir i overkant av 2 millioner medlemskap. Få av disse har vært med på diskusjon om OL og enda færre har deltatt i beslutningene om Oslo 2022. Selv om de vedtatte spillereglene i idretten er fulgt i denne saken og de rette organer har vært med i beslutningsprosessen i riktig rekkefølge, har ikke OL-saken vært gjenstand for uravstemning. Når det i OL-debatten blir sagt at man bør ha en viss prosent oppslutning i den norske befolkningen for å gå inn for en OL-søknad, men ikke stoler på meningsmålinger, er kanskje en uravstemning veien å gå? Da får man i hvert fall en føling med hva den drøye millionen som er engasjert i norsk idrett mener om OL og kostnadsbruk? På tvers av idretter og som motvekt til ledelsens anbefalinger.

Smertepunkt. Smertepunktet til idretten finner du i tippemidlene. Hva som blir bevilget på statsbudsjettet er abstrakte beløp for idretten og lett å bruke. Tippemidler er hverdagen. Regjeringens krav om større bruk av tippemidlene da Tromsø-OL ble diskutert, bidro sterkt til at OL til Norge ble lagt i dvale. Denne gangen har idretten selv foreslått at det kun er fylkene (idrettskretsene) som skal arrangere OL som skal bruke tippemidler på OL. I det opprinnelige OL-konseptet betyr det 3 fylker. Dette er et elegant grep for å dempe kritikken innad i idretten. Med de nye kuttforslagene som nylig ble kjent, kan OL-konseptet utvides til 6 eller 7 fylker. Det betyr at dobbelt så mange fylker må bruke tippemidler skal OL realiseres i alle disse fylkene – skal vi følge logikken i idretten. Det kan bety ishockey-haller og skiskytterarenaer i fylker som i utgangspunktet har en annen prioriteringsrekkefølge på idrettsanlegg, og som de lokale demokratiske idrettsrådene har vedtatt. En slik omrokering vil også bety statlige midler til infrastrukturtiltak i andre deler av landet enn det som er planlagt. God distriktspolitikk? Ja. Lavere kostnader? Tvilsomt.

Lite debatt. Bruken av tippemidler til OL har vært underlig lite debattert denne gangen. Enten betyr det at regjeringen, kommunen og idretten allerede er enig om fordelingen eller det betyr at det er så mye uenighet at det er grunnen til at regjeringen ennå ikke har kommet med noen innstilling til Stortinget. Enigheten kan slå sprekker når kostnadskutt skal vurderes. Mer bruk av tippemidler er en mulighet for å redusere statens kostnader. Ved en åpenlys diskusjon om bruk av tippemidler får vi se hvor sterkt idretten ønsker OL og på bekostning av hva.

Bekymret. I den sammenheng er det interessant å merke seg de siste innspillene til Særforbundenes Fellesorganisasjon (SFF) (som omfatter nesten alle norske særforbund og som er motparten til Idrettsforbundet i mange sammenhenger) til spillemiddelsøknaden for 2015. Der uttrykkes det stor bekymring for inntektsutviklingen til spillemidlene, som kommer fra Norsk Tipping, og det antydes at man må søke alternative finansieringsordninger. For å øke inntektsgrunnlaget til idretten finnes det i realiteten kun to muligheter: enten penger fra statsbudsjettet eller å åpne for spill fra andre aktører enn Norsk Tipping. Det første vil gi langt mer penger enn det andre. En slik bevilling – ekstraordinær eller varig – blir umulig så lenge OL ligger på bordet og politikere er bekymret for kostnader.

Karikatur. Helt karikert kan vi tegne et bilde der Idrettsforbundet med idrettskretsene (som er geografisk organisert) er idrettens svar på KS og der særforbundene er idrettens svar på Utdanningsforbundet (med over en million medlemmer). Hva om alle medlemmene i særforbundene får forelagt OL-konseptet til uravstemning? Det vil gi et viktig korrektiv til ledelsen i begge leire i idretten og gi OL-saken et sterkere innslag av direkte demokrati.


SMS-inntekt. 10 kroner per SMS vil også gi 20 millioner i inntekter, forutsett at alle med medlemskap gir sin stemme.