Hvem representerer hvem? Georgia slo Russland i sandvolleyball på onsdag. Dette blir sikkert slått stort opp i georgisk presse. I den leiren har seieren stor symbolsk verdi og passer inn i ordtaket om at sport er krig med andre midler. I Russland ser man på dette tapet med andre øyne. Sandvolleyball er ingen prestisjeidrett og at det georgiske laget besto av ”leiesoldater” fra Brasil, gjør det lett for Russland å harselere over at Georgia må ha hjelp utenfra for å stå oppreist. Nå skal jeg la krig og sport ligge og heller konsentrere meg om fenomenet med ”leiesoldater” i idrett. Vil vi i framtiden ha OL der nasjon kjemper mot nasjon?
Begynnelsen. Sportens rolle i politikken har endret seg siden det første OL i Athen i 1896 og til årets leker i Beijing. De første lekene var preget av utøvere som hadde ressurser til å sette av tid til trening, tilfeldigvis var i nærheten av stedet hvor OL ble arrangert eller som hadde kontakter i de organene som plukket ut utøverne. Det var forbundet med relativt liten prestisje å delta i OL, og i enkelte øvelser kunne det hende at finalen ble vunnet på walkover. Mange idrettsutøvere prioriterte også andre konkurranser som gikk samtidig med OL.
Kald krig. Under den kalde krigen ble OL viktigere som politisk kamparena. Da ble OL en arena for ideologisk krigføring mellom kommunistiske stater og demokratiske stater. For land som Sovjetunionen og DDR ble OL en arena der de kunne vinne stormaktsstatus. Antall medaljer – og da særlig gull – ble omregnet til politisk kapital. Ved siden av våpenkappløpet på denne tiden startet også dopingkappløpet.
Nasjonalismen overtar. Etter den kalde krigen har OL blitt mer preget av nasjonalisme. Nasjoner som ønsker anerkjennelse på den internasjonale arena, har FN-medlemskap og tilknytning til IOC øverst på listen av politiske mål. Prioriteringsrekkefølgen er noen ganger uklar. Til opplysning kan det nevnes at det er 205 nasjonale olympiske komiteer og 192 FN-nasjoner. For land som Montenegro – som er med som selvstendig nasjon for første gang i dette OL – er lekene det endelige beviset på at de nettopp er en selvstendig nasjon. Og Kosovo har allerede startet kampen for å delta i neste OL. Øst-Timor fikk delta i Sydney-OL i 2000 før de ble anerkjent som FN-land. Osv.
Nasjonalismen endrer seg. Men nasjonalismen som preger dagens OL er også forskjellig fra den vi så tidlig på 1990-tallet. Det er ikke lenger nok å delta; det er også viktig å synes på medaljestatistikken. Det har ført til at flere og flere utøvere bytter pass. Land som tradisjonelt er svake på idrettsbanen, gir statsborgerskap til utøvere fra andre land, og ofte er disse utøverne kapable til å vinne medaljer. Atletene på sin side kan ha forskjellige motiver. Enten skifter de statsborgerskap for å være sikre på OL-plass eller de gjør det av velferdsgrunner (bedre økonomi, familiehensyn, bedre treningsforhold osv.). At Georgia stiller med to brasilianere i sandvolleyball, viser med all tydelighet denne utviklingen.
Sidebytte. Men vi ser mange flere eksempler på denne utviklingen i dette OL. I Norge var det en viss debatt om Jaysuma Saidy Ndure skulle få representere Norge. Han har tidligere løpt for Gambia, og det gambiske forbundet måtte overtales for at han skulle få delta i årets leker. På tirsdag vant Benjamin Boukpeti fra Togo bronse i kajakkslalom. Han har vært i Togo kun én gang og tok togolesisk pass da han skjønte at han ikke kom med på det franske OL-laget (hans mor er fransk og faren fra Togo). Basketballspilleren Becky Hammon spiller for Russland. Hun har ingen familieforbindelser til landet, men tok russisk statsborgerskap for å spille for Russland fordi hun ikke ble garantert plass i den amerikanske troppen (hun spiller daglig profesjonell basket i CSKA Moskva). Saif Saaed Shaheen (tidligere Stephen Cherono) løp tidligere for Kenya, men representerer i dag Qatar. Bernard Lagat vant 1500 meter i Athen for Kenya, men løper i dag for USA. De to andre amerikanerne som deltar på 1500-meter i Beijing er fra Mexico og Sudan. Den amerikanske triatlonkjemperen Matt Reed er egentlig fra New Zealand og skal i sin øvelse konkurrere mot sin bror som representerer New Zealand. Turneren Oxana Chusovitina har representert Samveldet av uavhengige stater (SUS) (1992), Usbekistan (1996, 2000 og 2004) og representerer i år Tyskland. Jun Gao representerte Kina i bordtennis i 1992 (hun tok sølv i double). Beijing-lekene blir de tredje som amerikansk statsborger. Jessica Harrison deltar for Frankrike i triatlon, hun er egentlig fra England.
Dette er bare noen eksempler, men viser en tydelig trend i utviklingen av internasjonal toppidrett.
Nytt fiendebilde? Hvilke konsekvenser kan denne utviklingen få? Det er flere måter å nærme seg dette spørsmålet på. For det første ser vi i mange av disse tilfellene at utøvere som skifter pass, blir svært upopulære i landet de forlater. Shaheen har f.eks. fortsatt vanskeligheter med å komme inn i Kenya når han skal besøke venner og familie. Øker fiendtligheten mellom ”avsender” og ”mottaker”, kan vi se en utvikling mot nye konfliktlinjer i idretten: Ikke bare skal vi slå naboen eller våre politiske fiender, vi må også holde et øye med dem vi har fått utøverne fra.
Hva er en nasjon? For det andre skaper dette en debatt om hvordan vi definerer nasjonen og hva vi representerer når vi deltar i mesterskap som OL. Den brune versjonen i denne debatten så vi da det ble kjent at Ruth Kasirye skulle bære det norske flagget under åpningsseremonien i Beijing-OL. Hun er opprinnelig fra Uganda. I enkelte nettfora var det da noen som mente vi burde boikotte Norge i OL og heller støtte Sverige eller Danmark fordi hun ikke var norsk. Begrunnelsen for å la henne være flaggbærer var at hun representerte det nye Norge og var nordmann god som noen. Dette er en debatt jeg tror kommer til å tilta, og konfliktlinjen kommer til å gå mellom dem som mener at landet skal representeres av etniske borgere, og dem som mener at statsborgerskap er nok. Kommentarene til de russiske sandvolleyballspillerne illustrerer dette poenget godt.
Nye stormakter? For det tredje kan vi se store endringer på medaljestatistikken. Nye nasjoner vil hevde seg, og gamle stormakter vil falme. USA er et land som kan være utsatt for fall. Veldig mye av idrettsutvikling i USA foregår på amerikanske colleger. Der rekrutterer man de beste utøverne fra inn- og utland. Som et resultat av kampen mot terrorisme har det vært en dramatisk nedgang i tallet på utenlandske studenter til USA. Dette fordi det har blitt så strengt å komme inn i landet. Det kan på sikt få betydning for amerikansk idrett. Arabiske land med pungen full og et behov for å fjerne fokus fra menneskerettighetsbrudd kan søke suksess på idrettsbanen, og nye land med sterkt behov for mediedekning er kandidater til å klatre oppover på rankinglistene.
Individualisering? For det fjerde kan denne utviklingen føre til en individualisering av mesterskap. Det vil si at nasjonene blir mindre og mindre viktig og at individer og/eller idrettsklubber får mer plass. I framtiden vil kanskje Ndure representere BUL og ikke Norge? I fotballfamilien har vi sette tegn på en slik dreining. Der har det lenge vært strid mellom mektige fotballklubber, FIFA og IOC om profilerte spillere skal delta for sine nasjoner i OL eller ikke. FC Barcelona vil for eksempel at Lionel Messi skal reise tilbake til Spania for å spille for klubblaget sitt og ikke for OL-laget til Argentina. Resultatet av en slik krangel kan enten være at fotball blir tatt av OL- plakaten eller at OL blir en konkurranse mellom ulike klubber – en fireårig global sommerversjon av Champions League.
Kjør debatt! Det er ikke lett å si noe om hvordan OL vil utvikle seg og om nasjonene vil få mindre plass i OL. Det som er sikkert er at debatten om nasjonalismen under OL er god eller dårlig vil fortsette og at politiske strømninger vil påvirke denne debatten. Både på godt og vondt.
Begynnelsen. Sportens rolle i politikken har endret seg siden det første OL i Athen i 1896 og til årets leker i Beijing. De første lekene var preget av utøvere som hadde ressurser til å sette av tid til trening, tilfeldigvis var i nærheten av stedet hvor OL ble arrangert eller som hadde kontakter i de organene som plukket ut utøverne. Det var forbundet med relativt liten prestisje å delta i OL, og i enkelte øvelser kunne det hende at finalen ble vunnet på walkover. Mange idrettsutøvere prioriterte også andre konkurranser som gikk samtidig med OL.
Kald krig. Under den kalde krigen ble OL viktigere som politisk kamparena. Da ble OL en arena for ideologisk krigføring mellom kommunistiske stater og demokratiske stater. For land som Sovjetunionen og DDR ble OL en arena der de kunne vinne stormaktsstatus. Antall medaljer – og da særlig gull – ble omregnet til politisk kapital. Ved siden av våpenkappløpet på denne tiden startet også dopingkappløpet.
Nasjonalismen overtar. Etter den kalde krigen har OL blitt mer preget av nasjonalisme. Nasjoner som ønsker anerkjennelse på den internasjonale arena, har FN-medlemskap og tilknytning til IOC øverst på listen av politiske mål. Prioriteringsrekkefølgen er noen ganger uklar. Til opplysning kan det nevnes at det er 205 nasjonale olympiske komiteer og 192 FN-nasjoner. For land som Montenegro – som er med som selvstendig nasjon for første gang i dette OL – er lekene det endelige beviset på at de nettopp er en selvstendig nasjon. Og Kosovo har allerede startet kampen for å delta i neste OL. Øst-Timor fikk delta i Sydney-OL i 2000 før de ble anerkjent som FN-land. Osv.
Nasjonalismen endrer seg. Men nasjonalismen som preger dagens OL er også forskjellig fra den vi så tidlig på 1990-tallet. Det er ikke lenger nok å delta; det er også viktig å synes på medaljestatistikken. Det har ført til at flere og flere utøvere bytter pass. Land som tradisjonelt er svake på idrettsbanen, gir statsborgerskap til utøvere fra andre land, og ofte er disse utøverne kapable til å vinne medaljer. Atletene på sin side kan ha forskjellige motiver. Enten skifter de statsborgerskap for å være sikre på OL-plass eller de gjør det av velferdsgrunner (bedre økonomi, familiehensyn, bedre treningsforhold osv.). At Georgia stiller med to brasilianere i sandvolleyball, viser med all tydelighet denne utviklingen.
Sidebytte. Men vi ser mange flere eksempler på denne utviklingen i dette OL. I Norge var det en viss debatt om Jaysuma Saidy Ndure skulle få representere Norge. Han har tidligere løpt for Gambia, og det gambiske forbundet måtte overtales for at han skulle få delta i årets leker. På tirsdag vant Benjamin Boukpeti fra Togo bronse i kajakkslalom. Han har vært i Togo kun én gang og tok togolesisk pass da han skjønte at han ikke kom med på det franske OL-laget (hans mor er fransk og faren fra Togo). Basketballspilleren Becky Hammon spiller for Russland. Hun har ingen familieforbindelser til landet, men tok russisk statsborgerskap for å spille for Russland fordi hun ikke ble garantert plass i den amerikanske troppen (hun spiller daglig profesjonell basket i CSKA Moskva). Saif Saaed Shaheen (tidligere Stephen Cherono) løp tidligere for Kenya, men representerer i dag Qatar. Bernard Lagat vant 1500 meter i Athen for Kenya, men løper i dag for USA. De to andre amerikanerne som deltar på 1500-meter i Beijing er fra Mexico og Sudan. Den amerikanske triatlonkjemperen Matt Reed er egentlig fra New Zealand og skal i sin øvelse konkurrere mot sin bror som representerer New Zealand. Turneren Oxana Chusovitina har representert Samveldet av uavhengige stater (SUS) (1992), Usbekistan (1996, 2000 og 2004) og representerer i år Tyskland. Jun Gao representerte Kina i bordtennis i 1992 (hun tok sølv i double). Beijing-lekene blir de tredje som amerikansk statsborger. Jessica Harrison deltar for Frankrike i triatlon, hun er egentlig fra England.
Dette er bare noen eksempler, men viser en tydelig trend i utviklingen av internasjonal toppidrett.
Nytt fiendebilde? Hvilke konsekvenser kan denne utviklingen få? Det er flere måter å nærme seg dette spørsmålet på. For det første ser vi i mange av disse tilfellene at utøvere som skifter pass, blir svært upopulære i landet de forlater. Shaheen har f.eks. fortsatt vanskeligheter med å komme inn i Kenya når han skal besøke venner og familie. Øker fiendtligheten mellom ”avsender” og ”mottaker”, kan vi se en utvikling mot nye konfliktlinjer i idretten: Ikke bare skal vi slå naboen eller våre politiske fiender, vi må også holde et øye med dem vi har fått utøverne fra.
Hva er en nasjon? For det andre skaper dette en debatt om hvordan vi definerer nasjonen og hva vi representerer når vi deltar i mesterskap som OL. Den brune versjonen i denne debatten så vi da det ble kjent at Ruth Kasirye skulle bære det norske flagget under åpningsseremonien i Beijing-OL. Hun er opprinnelig fra Uganda. I enkelte nettfora var det da noen som mente vi burde boikotte Norge i OL og heller støtte Sverige eller Danmark fordi hun ikke var norsk. Begrunnelsen for å la henne være flaggbærer var at hun representerte det nye Norge og var nordmann god som noen. Dette er en debatt jeg tror kommer til å tilta, og konfliktlinjen kommer til å gå mellom dem som mener at landet skal representeres av etniske borgere, og dem som mener at statsborgerskap er nok. Kommentarene til de russiske sandvolleyballspillerne illustrerer dette poenget godt.
Nye stormakter? For det tredje kan vi se store endringer på medaljestatistikken. Nye nasjoner vil hevde seg, og gamle stormakter vil falme. USA er et land som kan være utsatt for fall. Veldig mye av idrettsutvikling i USA foregår på amerikanske colleger. Der rekrutterer man de beste utøverne fra inn- og utland. Som et resultat av kampen mot terrorisme har det vært en dramatisk nedgang i tallet på utenlandske studenter til USA. Dette fordi det har blitt så strengt å komme inn i landet. Det kan på sikt få betydning for amerikansk idrett. Arabiske land med pungen full og et behov for å fjerne fokus fra menneskerettighetsbrudd kan søke suksess på idrettsbanen, og nye land med sterkt behov for mediedekning er kandidater til å klatre oppover på rankinglistene.
Individualisering? For det fjerde kan denne utviklingen føre til en individualisering av mesterskap. Det vil si at nasjonene blir mindre og mindre viktig og at individer og/eller idrettsklubber får mer plass. I framtiden vil kanskje Ndure representere BUL og ikke Norge? I fotballfamilien har vi sette tegn på en slik dreining. Der har det lenge vært strid mellom mektige fotballklubber, FIFA og IOC om profilerte spillere skal delta for sine nasjoner i OL eller ikke. FC Barcelona vil for eksempel at Lionel Messi skal reise tilbake til Spania for å spille for klubblaget sitt og ikke for OL-laget til Argentina. Resultatet av en slik krangel kan enten være at fotball blir tatt av OL- plakaten eller at OL blir en konkurranse mellom ulike klubber – en fireårig global sommerversjon av Champions League.
Kjør debatt! Det er ikke lett å si noe om hvordan OL vil utvikle seg og om nasjonene vil få mindre plass i OL. Det som er sikkert er at debatten om nasjonalismen under OL er god eller dårlig vil fortsette og at politiske strømninger vil påvirke denne debatten. Både på godt og vondt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar