Slagordkonkurranse. I tida framover kommer vi til å se en intens kamp for å gi Beijing-OL den mest treffende karakteristikken. Før OL fikk vi servert navn som ”folkemord-lekene”, ”smog-OL” og ”én verden, én drøm”. Etter OL kommer helt sikkert flere. IOC-presidenten Jacques Rogge har allerede startet slagordstafetten og gitt Beijing-OL karakteristikken ”eksepsjonelle leker”.
Synet på Beijing-OL. Ettermælet til Beijing-OL har så langt vært blandet. Snakker du med idrettsutøvere og tv-tittere, vil de sikkert være enige med IOC-presidenten. Tar du en prat med journalister og politiske aktivister som var i Beijing, får du sikkert en annen versjon. Det blir spennende å se om de som hadde en mening om lekene før lekene startet, har endret syn på Kina nå når lekene er over. Spørsmålene vi må stille nå etter OL er følgende: Hvordan har OL påvirket oss? Og, hva skjer i Kina etter OL?
Kina-elskere. I forkant av lekene var debatten om Beijing-OL preget av skarpe fronter. Vi hadde ”Kina-elskere” på den ene siden og ”Kina-tynere” på den andre. I tillegg hadde vi dem som ikke ønsket å koble kinesisk politikk til Beijing-OL. Blant Kina-elskerne finner du Kina-forskere eller dem som er svært interessert i Kina. Disse har fremhevet Kinas økonomiske vekst og relative forbedringer sammenliknet med det Kina vi så for 30 år siden. Blant disse tas ”det godes forstørrelsesglass” fram, og det manes til tålmodighet med hensyn til demokratisering og respekt for menneskerettighetene.
Kina-tynere. ”Kina-tynere” har brukt OL for alt det er verdt til å fremheve alt som er galt med Kina. Her finner vi to fløyer: De som ønsket OL-velkommen fordi det ville sette søkelys på Kina, og de som ikke mente at Kina fortjente OL. Amnesty International kan plasseres i den første kategorien og Mia Farrow i den andre. Her finner vi kritikk av det meste, alt fra manipulering av lysshowet på åpningsseremonien, via kritikk av kinesiske idrettsutøveres treningsforhold og undertrykking av tibetanere til kinesiske interesser i Sudan.
Krig og fred og sånn. Blant de siste finner vi kinesiske politikere og mange kinesere (vel, det er vel kanskje ikke helt riktig at politikken ikke spiller inn for disse), mange idrettsutøvere og dem som framover skal eller har håp om å arrangere OL.
Høster det man sår? Det er fristende å påstå at de mest ekstreme blant ”Kina-elskerne” og ”Kina-tynerne” blir skuffet i sitt engasjement for demokratisering og menneskerettigheter i Kina. Nesegruse beundrere av landet underbygger myndighetenes politikk og tar lite hensyn til kinesernes individuelle rettigheter. De som ytrer skarpest kritikk og knytter kinesisk politikk til Beijing-OL, kan få vanskeligheter med å nå igjennom etter OL.
Kontraproduktiv kamp? Når det gjelder det siste punktet er ett forhold meget interessant. Ifølge Kina-forskere og -eksperter foregår det en intellektuell og politisk debatt i Kina om framtidig styreform i landet. Et bærende element i denne debatten er at endringer må skje uten at Kina blir ustabilt. De voldsomme opptøyene og den til tider ensidige mediedekningen av fakkelstafetten var derfor ikke et godt innspill til den kinesiske debatten om ytringsfrihet. Videre kan en direkte kobling mellom individuelle menneskerettigheter og et fritt Tibet ha hatt skadelig effekt på debatten om forbedring av individuelle rettigheter. I Kina kan man godt diskutere forholdet mellom kollektive og individuelle menneskerettigheter, men ikke et fritt Tibet. Kobles disse temaene sammen, kan begge debattene bli lagt døde.
Sett på maken? Det er et gjennomgående trekk ved idylliseringen og demoniseringen av Kina at man i sin argumentasjon knytter Beijing-OL til tidligere leker og autoritære og totalitære regimer. Kina-elskerne henviser ofte til endringene i Sør-Korea i forbindelse med OL i Seoul i 1988, og ”Kina-tynerne” klistrer Beijing-OL til Berlin i 1936 og Moskva i 1980. Siste tilskudd i denne debatten fikk vi under OL av professor Bernt Hagtvet. Han trakk inn Bismarck og Mussolini i samme åndedrag som Kina og Beijing-OL (Bismarck og Mussolini arrangerte vel aldri OL?).
Historiske feilslutninger. Jeg mener at disse historiske analogiene bærer galt av sted på to måter. For det første fordi man ved å sidestille politiske regimer i forskjellige tidsperioder setter en stopper for en reell diskusjon om hvordan det kinesiske samfunnet faktisk fungerer og hva OL egentlig betyr. For det andre blander man sammen forskjellige problemstillinger som bør skilles fra hverandre. Diskusjonen om Beijing-OL dreier seg om tre ting: hva kjennetegner Kina som samfunn, hvorfor ønsker Kina å arrangere OL og hva kan OL føre til på lengre sikt?
Kina er annerledes. De som ønsker å se på om OL kan bidra til politisk endring, må ta hensyn til Kinas politiske karakter og den kulturelle sammensetningen. Det er også viktig å holde tunga rett i munnen når man sammenlikner Kina med andre regimer. Det er forskjell på demokratiske og autoritære regimer, og det er forskjell på autoritære regimer. Vi har autoritære regimer som styres etter religiøse prinsipper, politiske ideologier og med militære maktmidler, eller en kombinasjon av disse. Når vi vurderer hva OL betyr for Kina, er det for eksempel viktig at vi tar utgangspunkt i regimets totalitære trekk, men også at vi ikke behandler Kina som et homogent eller ensartet land. Det er stor forskjell på Beijing, Shanghai, Tibet og Xinjiang. Og selv om stadig flere kommer over fattigdomsgrensen, blir forskjellen på fattig og rik stadig større. Samtidig er den kinesiske nasjonalismen i blomstring. Myndighetene har brukt OL som et samlingspunkt for å øke den nasjonale bevisstheten, og de har aktivt brukt de olympiske idealer til å fremheve den kinesiske varianten av kommunisme.
Berlin 1936. Kinas unike karakter gjør det vanskelig å sammenlikne dagens styre med tidligere regimer. Det gjør det også problematisk å sammenlikne Beijing-OL med tidligere leker. Berlin fikk OL før Hitler kom til makten, og Hitler var i utgangspunktet motstander av lekene. Han mente at OL var for jøder og frimurere og at det derfor var umulig å arrangere lekene i et land styrt av nasjonalsosialister. Propagandaminister Josef Goebbels greide imidlertid å overtale Hitler til å arrangere OL likevel. Han mente at lekene kunne promotere det nasjonalsosialistiske prosjekt, vise den ariske rasens overlegenhet og at det ville bidra til å få tysk ungdom interessert i sport. OL skapte begeistring i Tyskland, og arrangementet hadde stor propagandaeffekt utad. Da Storbritannia valgte å arrangere sommer-OL i 1948, brukte de Berlin-OL som modell. Britene var imponert over hvor effektivt lekene hadde promotert tyske verdier. På samme måte ønsket de å gjenopprette sin internasjonale status og skape ny entusiasme i et krigspreget Storbritannia. Da London ønsket velkommen til OL i 2012 under avslutningsseremonien i Beijing, var man mer forsiktig. Det blir garantert et annet OL i London om fire år! Kina har drømt om OL i hundre år, men selv om han-kineserne hadde en sentral plass under dette OL og de forskjellige etniske minoritetene ble brukt som staffasje, kan ikke dette sammenliknes med tyskernes ariske prosjekt. Det kinesiske regimet spiller heller ikke på en offerstatus eller begrunner sine politiske motiver med hevntørst, slik nazistene gjorde i 1936.
Moskva 1980. Sovjetunionen ønsket i utgangspunktet å arrangere OL for å vise verden sosialismens overlegenhet, ikke bare for egne borgere, men også for ikke-sosialistiske land. Moskva-lekene var det første store internasjonale arrangementet som ble arrangert i Sovjetunionen, og det var store forventninger til lekene. Den massive boikotten av Moskva-OL var tung å svelge for det sovjetiske regimet, og ideen om at lekene skulle vise Vesten sann sosialisme feilet. Det er vanskeligere å måle effekten innad i Sovjetunionen. Sovjetiske medier fremstilte boikotten som et bevis på sosialismens overlegenhet og Vestens aggressive karakter. Diskusjonen om man skulle boikotte Moskva-OL eller ikke, ble også fremstilt som et bevis på at Vesten var splittet og derfor svekket.
Der Sovjetunionen skulle vise omverdenen sin overlegenhet, skulle Kina vise et utviklingsland i vekst. Ambisjonsnivået til Kina er mindre, den internasjonale konteksten er annerledes, og derfor bør prosjektet vurderes på en annen måte enn OL under den kalde krigen.
Seoul 1988. Det er også flere ulikheter (enn likheter) mellom Seoul i 1988 og Beijing i 2008. Som vi vet falt det autoritære regimet i Sør-Korea noen måneder før sommer-OL. Det samme har mange ønsket skal skje i Kina som et reusltat av OL. Men dette er et lite sannsynlig scenario. For det første er de politiske omgivelsene veldig forskjellig. Den kalde krigen er over og Kina har på mange måter gått klar av demokratiseringsbølgen som fant sted i Øst- og Sentral-Europa på 1980-tallet. Denne forskjellen har på den ene siden gitt grobunn for stadig økende kritikk av kinesisk politikk, men samtidig at Kina har vist seg robust mot slik kritikk. Det koreanske regimet var veldig skjørt, det hadde lite legitimitet og OL ble derfor en liten tue som bidro til å velte et lite lass. Kina har til sammenlikning større folkelig legitimitet samtidig som regimet har vært svært effektivt til å slå ned all form for politisk opposisjon. Store deler av den intellektuelle eliten er i dag også tilhengere av en sterkere stat, ikke bare for å opprettholde den politiske stabiliteten, men også for å ha kontroll på økonomien. Mange ser vel også med skrekk på utviklingen i Russland etter Sovjetunionens fall. For det tredje, og kanskje det mest åpenbare, er forskjellen i størrelse og betydning. Det skal mer til for å utfordre Kina i dag enn Sør-Korea på 1980-tallet.
Absurd. På mange måter har disse lekene vært eksepsjonelle. Arrangementsmessig har de vært en stor suksess. For oss i Vesten har det også vært en absurd forestilling: at man ikke er pen nok til å synge på åpningsseremonien, at politiske aktivister blir kjørt til foto-session på Kentucky Fried Chicken før de blir sendt i arresten (kan tenke meg at ledelsen i KFC er fornøyd med denne strategien!) – og at kineserne har tvangsflyttet mer enn en million innbyggere for å gi plass til de fantastiske arenaene, er mildt sagt spesielt.
Spådommer. Det er vanskelig å spå hvordan disse lekene vil prege Kina i framtiden. Kanskje har spåkonene og -mennene på Dagbladets annonsesider et svar? For oss vanlige dødelige, uten evne til å gripe inn i kinesisk politikk, blir dette leker i venting. Betydning vil OL få for Kina, men kanskje ikke slik vi forventer.
Olympiske unoter. På ett område er jeg imidlertid sikker på at OL vil få sitt etterspill. Flere av versjonene av nasjonalsangene som Beijing-filharmonien spilte inn, viser seg å være plagiater. Den amerikanske og tyske versjonen tilhører i hvert fall en amerikansk komponist som ikke har fått royalties for sine arrangementer. Dette kan bli den første kampen om kinesiske piratkopier. Var det noen som sa olympiske unoter?
Synet på Beijing-OL. Ettermælet til Beijing-OL har så langt vært blandet. Snakker du med idrettsutøvere og tv-tittere, vil de sikkert være enige med IOC-presidenten. Tar du en prat med journalister og politiske aktivister som var i Beijing, får du sikkert en annen versjon. Det blir spennende å se om de som hadde en mening om lekene før lekene startet, har endret syn på Kina nå når lekene er over. Spørsmålene vi må stille nå etter OL er følgende: Hvordan har OL påvirket oss? Og, hva skjer i Kina etter OL?
Kina-elskere. I forkant av lekene var debatten om Beijing-OL preget av skarpe fronter. Vi hadde ”Kina-elskere” på den ene siden og ”Kina-tynere” på den andre. I tillegg hadde vi dem som ikke ønsket å koble kinesisk politikk til Beijing-OL. Blant Kina-elskerne finner du Kina-forskere eller dem som er svært interessert i Kina. Disse har fremhevet Kinas økonomiske vekst og relative forbedringer sammenliknet med det Kina vi så for 30 år siden. Blant disse tas ”det godes forstørrelsesglass” fram, og det manes til tålmodighet med hensyn til demokratisering og respekt for menneskerettighetene.
Kina-tynere. ”Kina-tynere” har brukt OL for alt det er verdt til å fremheve alt som er galt med Kina. Her finner vi to fløyer: De som ønsket OL-velkommen fordi det ville sette søkelys på Kina, og de som ikke mente at Kina fortjente OL. Amnesty International kan plasseres i den første kategorien og Mia Farrow i den andre. Her finner vi kritikk av det meste, alt fra manipulering av lysshowet på åpningsseremonien, via kritikk av kinesiske idrettsutøveres treningsforhold og undertrykking av tibetanere til kinesiske interesser i Sudan.
Krig og fred og sånn. Blant de siste finner vi kinesiske politikere og mange kinesere (vel, det er vel kanskje ikke helt riktig at politikken ikke spiller inn for disse), mange idrettsutøvere og dem som framover skal eller har håp om å arrangere OL.
Høster det man sår? Det er fristende å påstå at de mest ekstreme blant ”Kina-elskerne” og ”Kina-tynerne” blir skuffet i sitt engasjement for demokratisering og menneskerettigheter i Kina. Nesegruse beundrere av landet underbygger myndighetenes politikk og tar lite hensyn til kinesernes individuelle rettigheter. De som ytrer skarpest kritikk og knytter kinesisk politikk til Beijing-OL, kan få vanskeligheter med å nå igjennom etter OL.
Kontraproduktiv kamp? Når det gjelder det siste punktet er ett forhold meget interessant. Ifølge Kina-forskere og -eksperter foregår det en intellektuell og politisk debatt i Kina om framtidig styreform i landet. Et bærende element i denne debatten er at endringer må skje uten at Kina blir ustabilt. De voldsomme opptøyene og den til tider ensidige mediedekningen av fakkelstafetten var derfor ikke et godt innspill til den kinesiske debatten om ytringsfrihet. Videre kan en direkte kobling mellom individuelle menneskerettigheter og et fritt Tibet ha hatt skadelig effekt på debatten om forbedring av individuelle rettigheter. I Kina kan man godt diskutere forholdet mellom kollektive og individuelle menneskerettigheter, men ikke et fritt Tibet. Kobles disse temaene sammen, kan begge debattene bli lagt døde.
Sett på maken? Det er et gjennomgående trekk ved idylliseringen og demoniseringen av Kina at man i sin argumentasjon knytter Beijing-OL til tidligere leker og autoritære og totalitære regimer. Kina-elskerne henviser ofte til endringene i Sør-Korea i forbindelse med OL i Seoul i 1988, og ”Kina-tynerne” klistrer Beijing-OL til Berlin i 1936 og Moskva i 1980. Siste tilskudd i denne debatten fikk vi under OL av professor Bernt Hagtvet. Han trakk inn Bismarck og Mussolini i samme åndedrag som Kina og Beijing-OL (Bismarck og Mussolini arrangerte vel aldri OL?).
Historiske feilslutninger. Jeg mener at disse historiske analogiene bærer galt av sted på to måter. For det første fordi man ved å sidestille politiske regimer i forskjellige tidsperioder setter en stopper for en reell diskusjon om hvordan det kinesiske samfunnet faktisk fungerer og hva OL egentlig betyr. For det andre blander man sammen forskjellige problemstillinger som bør skilles fra hverandre. Diskusjonen om Beijing-OL dreier seg om tre ting: hva kjennetegner Kina som samfunn, hvorfor ønsker Kina å arrangere OL og hva kan OL føre til på lengre sikt?
Kina er annerledes. De som ønsker å se på om OL kan bidra til politisk endring, må ta hensyn til Kinas politiske karakter og den kulturelle sammensetningen. Det er også viktig å holde tunga rett i munnen når man sammenlikner Kina med andre regimer. Det er forskjell på demokratiske og autoritære regimer, og det er forskjell på autoritære regimer. Vi har autoritære regimer som styres etter religiøse prinsipper, politiske ideologier og med militære maktmidler, eller en kombinasjon av disse. Når vi vurderer hva OL betyr for Kina, er det for eksempel viktig at vi tar utgangspunkt i regimets totalitære trekk, men også at vi ikke behandler Kina som et homogent eller ensartet land. Det er stor forskjell på Beijing, Shanghai, Tibet og Xinjiang. Og selv om stadig flere kommer over fattigdomsgrensen, blir forskjellen på fattig og rik stadig større. Samtidig er den kinesiske nasjonalismen i blomstring. Myndighetene har brukt OL som et samlingspunkt for å øke den nasjonale bevisstheten, og de har aktivt brukt de olympiske idealer til å fremheve den kinesiske varianten av kommunisme.
Berlin 1936. Kinas unike karakter gjør det vanskelig å sammenlikne dagens styre med tidligere regimer. Det gjør det også problematisk å sammenlikne Beijing-OL med tidligere leker. Berlin fikk OL før Hitler kom til makten, og Hitler var i utgangspunktet motstander av lekene. Han mente at OL var for jøder og frimurere og at det derfor var umulig å arrangere lekene i et land styrt av nasjonalsosialister. Propagandaminister Josef Goebbels greide imidlertid å overtale Hitler til å arrangere OL likevel. Han mente at lekene kunne promotere det nasjonalsosialistiske prosjekt, vise den ariske rasens overlegenhet og at det ville bidra til å få tysk ungdom interessert i sport. OL skapte begeistring i Tyskland, og arrangementet hadde stor propagandaeffekt utad. Da Storbritannia valgte å arrangere sommer-OL i 1948, brukte de Berlin-OL som modell. Britene var imponert over hvor effektivt lekene hadde promotert tyske verdier. På samme måte ønsket de å gjenopprette sin internasjonale status og skape ny entusiasme i et krigspreget Storbritannia. Da London ønsket velkommen til OL i 2012 under avslutningsseremonien i Beijing, var man mer forsiktig. Det blir garantert et annet OL i London om fire år! Kina har drømt om OL i hundre år, men selv om han-kineserne hadde en sentral plass under dette OL og de forskjellige etniske minoritetene ble brukt som staffasje, kan ikke dette sammenliknes med tyskernes ariske prosjekt. Det kinesiske regimet spiller heller ikke på en offerstatus eller begrunner sine politiske motiver med hevntørst, slik nazistene gjorde i 1936.
Moskva 1980. Sovjetunionen ønsket i utgangspunktet å arrangere OL for å vise verden sosialismens overlegenhet, ikke bare for egne borgere, men også for ikke-sosialistiske land. Moskva-lekene var det første store internasjonale arrangementet som ble arrangert i Sovjetunionen, og det var store forventninger til lekene. Den massive boikotten av Moskva-OL var tung å svelge for det sovjetiske regimet, og ideen om at lekene skulle vise Vesten sann sosialisme feilet. Det er vanskeligere å måle effekten innad i Sovjetunionen. Sovjetiske medier fremstilte boikotten som et bevis på sosialismens overlegenhet og Vestens aggressive karakter. Diskusjonen om man skulle boikotte Moskva-OL eller ikke, ble også fremstilt som et bevis på at Vesten var splittet og derfor svekket.
Der Sovjetunionen skulle vise omverdenen sin overlegenhet, skulle Kina vise et utviklingsland i vekst. Ambisjonsnivået til Kina er mindre, den internasjonale konteksten er annerledes, og derfor bør prosjektet vurderes på en annen måte enn OL under den kalde krigen.
Seoul 1988. Det er også flere ulikheter (enn likheter) mellom Seoul i 1988 og Beijing i 2008. Som vi vet falt det autoritære regimet i Sør-Korea noen måneder før sommer-OL. Det samme har mange ønsket skal skje i Kina som et reusltat av OL. Men dette er et lite sannsynlig scenario. For det første er de politiske omgivelsene veldig forskjellig. Den kalde krigen er over og Kina har på mange måter gått klar av demokratiseringsbølgen som fant sted i Øst- og Sentral-Europa på 1980-tallet. Denne forskjellen har på den ene siden gitt grobunn for stadig økende kritikk av kinesisk politikk, men samtidig at Kina har vist seg robust mot slik kritikk. Det koreanske regimet var veldig skjørt, det hadde lite legitimitet og OL ble derfor en liten tue som bidro til å velte et lite lass. Kina har til sammenlikning større folkelig legitimitet samtidig som regimet har vært svært effektivt til å slå ned all form for politisk opposisjon. Store deler av den intellektuelle eliten er i dag også tilhengere av en sterkere stat, ikke bare for å opprettholde den politiske stabiliteten, men også for å ha kontroll på økonomien. Mange ser vel også med skrekk på utviklingen i Russland etter Sovjetunionens fall. For det tredje, og kanskje det mest åpenbare, er forskjellen i størrelse og betydning. Det skal mer til for å utfordre Kina i dag enn Sør-Korea på 1980-tallet.
Absurd. På mange måter har disse lekene vært eksepsjonelle. Arrangementsmessig har de vært en stor suksess. For oss i Vesten har det også vært en absurd forestilling: at man ikke er pen nok til å synge på åpningsseremonien, at politiske aktivister blir kjørt til foto-session på Kentucky Fried Chicken før de blir sendt i arresten (kan tenke meg at ledelsen i KFC er fornøyd med denne strategien!) – og at kineserne har tvangsflyttet mer enn en million innbyggere for å gi plass til de fantastiske arenaene, er mildt sagt spesielt.
Spådommer. Det er vanskelig å spå hvordan disse lekene vil prege Kina i framtiden. Kanskje har spåkonene og -mennene på Dagbladets annonsesider et svar? For oss vanlige dødelige, uten evne til å gripe inn i kinesisk politikk, blir dette leker i venting. Betydning vil OL få for Kina, men kanskje ikke slik vi forventer.
Olympiske unoter. På ett område er jeg imidlertid sikker på at OL vil få sitt etterspill. Flere av versjonene av nasjonalsangene som Beijing-filharmonien spilte inn, viser seg å være plagiater. Den amerikanske og tyske versjonen tilhører i hvert fall en amerikansk komponist som ikke har fått royalties for sine arrangementer. Dette kan bli den første kampen om kinesiske piratkopier. Var det noen som sa olympiske unoter?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar