Norge som idrettsnasjon - topp eller bunn?

Havas rangerer. For sjette gang rangerer Havas Sports & Entertainment idrettsnasjoner. 2010-tallene er nå klare. Det er interessant lesning for idrettsnasjonen Norge. Havas er et av verdens største kommunikasjonsbyråer og har blant annet spesialisert seg på OL-søknader. Mange idrettsnasjoner bør også lese disse rangeringene for å se hvor de ligger an i forhold til konkurrentene.

Jonglering med statistikk. Det er mange måter å lese og lage statistikk på. Tidligere har jeg skrevet om Financial Times-journalisten Simon Kuper som har kåret Norge til verdens beste idrettsnasjon, uansett idrett. Kuper har utarbeidet en egen måte å regne ut dette på (sammen med økonomen Stefan Szymanski). Det spesielle med hans konklusjon er at han trekker inn mange forskjellig slags idretter som Norge ikke er særlig gode på (for eksempel tennis og cricket). Allikevel kommer han fram til at Norge er best. Australieren Simon Forsyth har utviklet en annen og mer vitenskaplig metode for å regne ut nasjonsrangeringen i OL på (den egentlige årsaken var at han hatet å høre at USA alltid var vinneren!). Forsyth bruker fire mål: antall gull per milliard i bruttonasjonalprodukt, antall medaljer per milliard i bruttonasjonalprodukt, antall gull per innbygger og antall medaljer per innbygger. Havas' rangering er i realiteten en kombinasjon av måten Kuper pg Forsyth regner på. Havas baserer sin statistikk på 53 idretter, 153 disipliner og 5051 medaljer fordelt på 1624 konkurranser – altså ikke bare OL – men konsentrerer seg kun om medaljer.

Havas’ harde fakta er som følger:

• USA, Kina og Russland har tapetsert pallen i antall medaljer siden 2006, i nevnte rekkefølge. Samtidig taper de tre stormaktene terreng til de som ligger under dem på denne tabellen.

• Canada har størst forbedring sammenlignet med 2009. det er takket være innsatsen i vinter-OL på hjemmebane. Samtidig gjør Storbritannia et byks oppover, noe som forklares med at de er godt i gang med forberedelsene til London-OL i 2012.

• Norge klatrer to plasser fra 16. til 14. plass. Sveits ligger på plassen foran med totalt ni medaljer færre enn Norge, men er over Norge fordi de har ett gull mer.

• Frankrike er best i flest disipliner (80), mens Norge er på 13. plass med 29 disipliner. Kina er på en 9. plass med utmerkelser i 42 disipliner.

• Norge er detronisert fra førsteplassen på oversikten over antall medaljer per innbygger. I 2010 var Aruba beste nasjon etter denne regnemetoden. De har én medalje per hele befolkningen, som er på 104.589. Norge har 1 medalje per 129.897 innbyggere, mens Kina har for eksempel én medalje per 9.709.061 innbyggere.

• Norge er ikke på topp-20-listen når man regner medaljer per krone i bruttonasjonalproduktet. Kina, Zimbabwe og Etiopia tar her de tre første plassene.

Norge slår Sverige uansett! For Norge blir lærdommen av dette at vi tar mange medaljer per innbygger i mange idretter, men at hver medalje har en høyere pris enn i mange andre land. Svenskene derimot tar verken mange medaljer eller bruker mye penger på de medaljene de tar. Kanskje det endrer seg etter ski-VM i Holmenkollen?

Ghana - hele Afrikas lag?

Paternalisme. Dette er problemstillingen Brendan O’Neill stiller i det alltid interessante nettidsskriftet Spiked. Og det er en viktig problemstilling. O’Neill mener dette er en vestlig konstruksjon og vitner om de rike vestlige landenes ovenfra- og-ned-holdning til Afrika. Kunnskapsløst er det også.

Ikke alle snakker Swahili. Fotball-VM er solgt inn som Afrikas fotball-VM. Og på mange måter er det riktig. Det er første gang Afrika har mesterskapet og mange afrikanere støtter selvfølgelig andre afrikanske land når deres eget ikke har mer å spille for. Men Afrika er ikke et samlet kontinent, heller ikke på fotballbanen. Rivaliseringen mellom Kamerun og Nigeria sammenlignes av mange med rivaliseringen mellom Argentina og Brasil, og jeg tviler på at arabiske land i Nord, frankofone land i vest og tidligere kolonier i sør er samlet om Ghana. Afrika er ikke ett stort land der alle snakker Swahili!

Et samlet Europa? Vår nedlatenhet til det afrikanske kontinentet kan kanskje best illustreres med at vi snur problemstillingen på hodet: nå når England er ute forventer vi at engelskmennene skal gi sin støtte til de europeiske lagene som er igjen – kanskje Tyskland? Neppe! Det kan hende engelske supportere i dag hater sine egne spillere for deres slette innsats under årets VM, men å støtte Tyskland (eller Spania eller Nederland)? Aldri! Til det er nasjonalfølelsen for stor, slik den er i mange andre europeiske land. En meget god illustrasjon på denne problematikken finner du i John Kings bok England Away. Dette er siste boken i en romantrilogi om engelske supportere. De to første bøkene (The Football Factory og Headhunters) handler om hvor mye engelske supportere (i dette tilfelle Chelsea-supportere) støtter sitt lag og hvor mye de hater alle andre. I England Away ser vi samholdet blant engelske supportere – riktignok et nødfellesskap – i kampen mot Tyskland. Manchester United og Liverpool-supportere samarbeider mot et større onde, nemlig Mr. Fritz. Er det ikke slik i Afrika? Det tror jeg sikkert at det er!

Heia motstanderen! I apartheidtiden gikk det sport i blant svarte å heie på det laget Sør-Afrika spilte mot, som en protest mot apartheidpolitikken. Svarte ønsket simpelthen at det hvite Sør-Afrika skulle få seg en nesestyver. Nå er tiden en annen, men man kan tenke seg at mange afrikanere vil heie på et annet lag enn Ghana i siste fase av turneringen. Skulle Brasil vinne årets fotball-VM tror jeg det blir like populært blant sørafrikanere og andre afrikanere som om Ghana skulle gjøre det bra

United States of Soccer?

Tro og håp. Det var mange som trodde – og håpet – at USA skulle gjøre det godt i årets fotball-VM. USA har gode resultater å vise til de siste par årene (finale i Gold Cup og Confederations Cup) og det er det tredje beste laget på det amerikanske kontinentet (14. plass på FIFA-rankingen). I tillegg spiller de attraktiv fotball og framstår som et uamerikansk lag – et lag med få stjerner, men med svært god lagmoral – selv Dag Solstad kan bli glad i disse fotballspillerne. Selv tror jeg det bare er et tidsspørsmål før USA også får stormaktsstatus i fotball – og at vi må venne oss til at det blir snakket mer og mer om soccer. Skjer det vil nasjonsbegrepet i fotball bli utfordret på to måter.

Europeisk versus amerikansk modell. Stadig oftere snakkes det om den europeiske og amerikanske idrettsmodellen. Den europeiske modellen baserer seg til en viss grad på et sosialdemokratisk prinsipp ved at alle har adgang til å delta og har mulighet til å nå toppen gjennom god innsats. Den amerikanske modellen er et lukket system uten opprykk og nedrykk – et såkalt franchisesystem. Skillet er ikke alltid like tydelig, men det er allikevel et skille.

Politikk versus business. Forskjellen i modeller gir fotballen på de to kontinentene forskjellig innhold. I Europa er fotball – og annen idrett – av svært stor politisk betydning. Det har vi sett bevis på i årets VM. Nicolas Sarkozy krever granskning av det franske landslaget fordi laget har skadet omdømmet til Frankrike, og David Cameron krever videodømming etter at England ikke fikk godkjent et mål som var inne mot Tyskland. Slik politisk innblanding finner vi ikke i USA. Riktignok var Bill Clinton til stede under USAs kamper i Sør-Afrika og Barack Obama tok seg fri under G8-møtet for å se litt av kampene, men det er aldri snakk om at de to presidentene legger seg opp i FIFAs gjøren og laden, tar USAs innsats til inntekt for sitt politiske virke, eller hevder at laget skader USAs omdømme når de taper. I USA er idretten og fotballen (soccer) mer knyttet til bedrifter og næringslivsinteresser og ikke til nasjonens ve og vel. Sagt på en annen måte: Erik Solér blir aldri en ny Silvio Berlusconi.

Gud forby! Det er et tydelig signal at interessen for soccer er oppadstigende i USA når Didier Drogba og Christiano Ronaldo får pryde forsiden av Vanity Fairs juniutgave (i bare underbuksa!) og det anerkjente sikkerhetspolitiske tidsskriftet Foreign Policy kjører egne blogger på det som skjer i Sør-Afrika. Det hadde ikke skjedd for ti år siden! Spaltisten Daniel W. Drezner uttrykker seg tydelig i en av sine VM-blogger hva han håper ikke skjer i USA når interessen for fotball tar seg opp basert på det som skjedde etter at frankrike røyk ut av VM:

1) amerikanske filosofer må aldri begynne å bruke landslag til å forklare hvor langt man har kommet i integreringsarbeidet i USA – det kan ikke fotball si noen ting om!

2) opposisjonspolitikere må aldri slå politisk mynt på tapene til et landslag ved å hevde at tapet skyldes regjeringens dårlige politikk – der fikk du den Jean Marie le Pen!

3) USA bør aldri få en egen sportsminister – Thorbjørn Jagland og Nils Arne Eggen?

4) Den sosioøkonomiske tilstanden i et land må aldri forklares ut i fra el fotballandslags innsats – hører du Jonas Gahr Støre?

Blandings? Det gjenstår å se om det er den amerikanske eller europeiske modellen som står seg best i tiden framover. Når USA i disse dager kaster seg inn i kampen om å få fotball-VM i 2018 eller 2022 vil jeg anta at det også går politisk prestisje i dette helt inn til Det hvite hus. Vi vil sikkert også se at bedriftsmodellen blir mer og mer fremtredende i Europa. På den måten vil vi sikkert se en miks av de to modellene i framtiden.

Medlemspraksis. USA kan også utfordre det nasjonale på en annen måte. Med økt suksess i internasjonal fotball vil også USA få en sterkere stemme i det internasjonale fotballforbundet, FIFA. USA er med i CONCACAF, mens europeiske lag er med i UEFA. De to regionale forbundene har forskjellig medlemspraksis. På grunn av bråk/potensielt bråk om små regioners medlemskap har UEFA innført en begrensning som sier at bare FN-land kan bli medlem av UEFA. Det betyr at Gibraltar ikke har en sjanse så lenge Spania og Storbritannia er i konflikt om enklaven, men at Kosovo kan bli med hvis Kosovo får FN-status. CONCACAF har ikke et FN-krav. Det betyr at US Virgin Islands, Bermuda, Aruba og Puerto Rico har fått være med og at veien ligger åpen for andre regioner, skulle de fremme krav om medlemskap i CONCACAF. MEN, UEFA-regelen har ikke tilbakevirkende kraft – enn så lenge. UEFA har for eksempel med Færøyene, England, Wales, Skottland og Nord-Irland. Ingen av disse er FN-medlemmer. Spørsmålet er om et sterkere USA enten vil kreve at CONCACAF innfører reglene til UEFA eller at UEFA innfører CONCACAFs regler. Skjer det første vil det bli færre lag fra CONCACAF-regionen. Skjer det andre vil UEFA måtte åpne for nye regioner som ikke har FN-status. Det vil bli et kaos. Skulle det komme til konflikt mellom de to regionale forbundene skal du ikke se bort i fra at Texas eller California lanserer egne landslag for å vise Storbritannia at deres/UEFAs (sær)ordning kan gi uheldige utslag. Det åpner opp for at USA kan stille med 50 lag i kvalifiseringen til VM. Da vedder jeg på at verden vil bli dominert av ett eller flere lag fra USA!

Something completley different. Da får den amerikanske modellen et nytt innhold! Og hele resten av verden må venne seg til å snakke om soccer…

Den olympiske nasjonskampen for fall?

Nasjonskampen. De fleste nordmenn er svært opptatt av hvordan Norge gjør det i nasjonskampen. Jo flere gull, jo bedre. Og har vi færre gull enn naboen teller vi totalt antall medaljer istedenfor. Dagens olympiske konkurranse er en konkurranse mellom nasjoner. Det er ikke en konkurranse mellom stater fordi det er flere olympiske nasjoner enn antall stater. Det er heller ikke en konkurranse mellom private lag eller mellom individuelle utøvere siden det er nasjonale olympiske komiteer som tar ut utøverne. Spørsmålet er om dette systemet står for fall.

Generasjonskløften. Når mine barn ser OL på tv håper de at Norge vinner, men de bryr seg ikke så mye om hvem som går for Norge. Foreldrene heier også på Norge, men vi er mer kritisk til hvem som går på laget. Vi er – sammen med mange andre rundt om i verden – opptatt av hvem som representerer landet vårt.

Nytt land. For dem som er interessert i representasjon har årets OL vært svært interessant fordi mange utøvere har byttet statsborgerskap for å få lov til å være med i OL og mange land har gitt statsborgerskap til utøvere fra andre land for å styrke sin egen OL-innsats. Her er noen eksempler:

* Den slovakiske overraskelsen på damenes skiskyttersprint, Anastazia Kuzmina, byttet fra russisk til slovakisk statsborgerskap for å tilpasse utøverkarrieren til familielivet sitt. Hun har barn sammen med den israelske skiløperen Daniel Kuzmin. Kuzminas gull er Slovakias første i vinter-OL.

* Kortbaneskøyteløperen Tatiana Borodulina nyter godt av at Australia har endret statsborgerskapsreglene for spesielle talenter. Regelen ble omgjort 17. september i 2009 og fristen for statsborgerskap for Borodulina gikk ut 22. september. Som russer var hun en merittert kortbaneløper med blant annet VM-gull. I sin iver etter å få gå for Australia vervet hun seg til de australske reservestyrkene! Endringene i statsborgerskapslovene i Australia er gjort etter sterkt press fra den australske OL-komiteen. Borodulina passer i denne kategorien. Så langt har hun ikke gjort det så bra. 21. plass på 500-meteren, men er i semifinale på 1000-meteren.

* Mexicos Prins Hubertus Rudolph von Fürstenberg-von Hohenlohe-Langenburg er kanskje den mest spesielle utøveren når det kommer til representasjon. Prinsen er født i Mexico og har dobbelt østerriksk statsborgerskap. Da han ikke kom på det østerrikske alpinlandslaget på 1980-tallet etablerte han det mexicanske skiforbundet, ble forbundets president og kunne dermed delta for Mexico i OL. Han deltok for første gang i OL i Sarajevo i 1984!

* Kunstløperen Yuko Kawaguchi (nå Kavaguti) skiftet fra japansk til russisk statsborgerskap for å få gå i OL. Hun så på statsborgerskapsskiftet som den eneste muligheten til å få gå i OL. Japansk kunstløp har for dårlig nivå. Kavaguti og makkeren kan nå skryte av en fjerdeplass i OL.

Dobbel Aksel. Av alle de vinterolympiske grenene er kunstløp i en særstilling når det gjelder liberal nasjonalitetspolitikk. I kunstløp kom man til et punkt der man mente at kunstløp ville dø ut hvis man ikke fikk anledning til å importere/eksportere utøvere – enkelte nasjoner ble for dominerende. Resultatet av en slik tenkning så vi blant annet i EM i kunstløp i Estland i januar i år: av 16 par i friprogrammet hadde 6 par et annet statsborgerskap enn da de ble født. 9 av 26 par i originalprogrammet hadde også skiftet statsborgerskap. Amerikanere gikk for Hellas, franskmenn for Italia, ukrainere for Bulgaria og Tyskland, amerikanere for Estland og canadiere for Frankrike.

Brudd på charteret. Går vi tilbake til fremtiden? I kapittel 6, paragraf 1 står det blant annet ”The Olympic Games are competitions between athletes in individual or team events and not between countries”. Ortodoks lesing av charteret sier at vi i dag ikke følger charteret. I de første lekene var man mer på linje med charteret. Mellom 1896 og 1906 var det ikke nasjoner som konkurrerte slik vi kjenner det i dag. Da var det enten klubblag eller enkeltutøvere som kom til OL. Dagens maratontabeller og historiske oversikt over medaljevinnere i OL innholder derfor mange feil, særlig fra tidligere OL. Klubblag hadde ofte utøvere fra flere nasjoner, men medaljene blir i dag regnet om til de landene klubbene kom fra. Mange medaljevinnere brakte heder og ære til land de bodde i og ikke landet de hadde statsborgerskap i osv.

Nye modeller. Hvor skal dette ende? Det kan komme et press på IOC for å endre uttakskriteriene til OL. Hvis målet til IOC, enkeltnasjoner og utøvere er å få med seg de beste utøverne til OL vil dagens nasjonale ordning stå for fall. Det er mulig å se for seg flere forskjellige modeller i framtiden.

1. Opprettholde et strengt statsborgerskapsregime der nasjonale olympiske komiteer velger ut utøvere etter et kvotesystem likt dagens system, uten at utøvere som ikke kommer med til OL for én nasjon kan gå for andre nasjoner. Et strengt statsborgerregime betyr at man ikke kan skifte statsborgerskap eller ha dobbelt statsborgerskap for å øke mulighetene for OL-deltagelse. I Norge ville kombinertløperen Jan Schmid kanskje fått problemer med å delta for Norge med et slikt system. Han har tidligere gått for Sveits. Broren hans går fortsatt for Sveits.

2. Fri flyt av utøvere innenfor dagens system. Det vil si at utøvere som ikke kvalifiserer for deltagelse for én nasjon kan finne seg andre nasjoner å konkurrere for. Det vil gi de nest beste utøverne i en nasjon mulighet til å delta i OL og gi andre nasjoner mulighet til å tilegne seg ellers urealistiske medaljer. Denne modellen vil også styrke konkurransen og kanskje hindre at én nasjon dominerer én idrett. Med en slik modell kunne kanskje mer en 14 lag deltatt på herrestafetten i langrenn? På trenersiden er dette systemet allerede etablert. Fredrik Aukland trener Sveits i langrenn, Inge Bråten trener Canada, Mikael Løfgren trener norske skiskyttere. Hvor har det blitt av Tore Gullen? Hvorfor ikke det samme systemet på utøversiden?

3. All makt til de internasjonale særforbundene? I dag oppnår utøvere rankingpoeng i internasjonale konkurranser. Slik det ser ut i dag er det de alpine skiforbundene som har de mest liberale reglene siden det er alpinøvelsene som har flest deltagere fra fjern og nær. Forbundene setter et minimumskrav for deltagelse og så lenge nasjonale forbund ikke motsetter seg deltagelse er det i realiteten særforbundene som bestemmer hvem som kan være med. Fjerner man nasjonale olympiske komiteer og gir de internasjonale særforbundene all makt vil flere kunne delta og flere nasjoner kunne delta med flere utøvere. Skiskytteren Frode Andresen kunne kanskje tjent på en slik ordning. Han har klaget på at han ikke fikk dra til OL og skyldte på at Olympiatoppen konsentrerte seg om trynefaktoren og ikke hans meritter internasjonalt. Problemet med en slik ordning er at om man fortsetter med dagens medaljeregning så vil de beste nasjonene kunne tapetsere resultatlistene siden det ikke er noen nasjonale begrensninger.

4. Klubbmodellen? Hva om vi desentraliserer lekene og lar lag og klubber få lov til å kvalifisere seg gjennom internasjonale mesterskap? Da frigjør man seg helt fra nasjonstenkningen. Dette vil kreve at IOC tar ansvar for alle kvalifiseringer. I et slikt system kan Barcelona eller Rosenborg kvalifisere seg til OL. Da vil Katalonia og Trøndelag bli representert i OL. Skulle Rosenborg vinne ville vi hørt Rosenborgsangen og ikke Ja, vi elsker under medaljeseremonien.

Generasjonsskifte? Ungene mine bryr seg ikke om noen av disse modellene (ennå). De gleder seg allerede til neste OL. De har også en annen egenskap enn meg – de holder som regel med dem som vinner. Jeg hater når svenskene vinner over Norge. Ungene mine er ekstreme medgangssupportere. Dette kan tolkes på to måter: de eier ikke ryggrad eller de unner andre seieren. Vokser det opp flere nordmenn med denne holdningen er jeg sikker på at den olympiske konkurranseformen endrer seg og da står dagens olympiske nasjonskamp for fall!

OL – hvem kjemper mot hvem?

Hvem representerer hvem? Georgia slo Russland i sandvolleyball på onsdag. Dette blir sikkert slått stort opp i georgisk presse. I den leiren har seieren stor symbolsk verdi og passer inn i ordtaket om at sport er krig med andre midler. I Russland ser man på dette tapet med andre øyne. Sandvolleyball er ingen prestisjeidrett og at det georgiske laget besto av ”leiesoldater” fra Brasil, gjør det lett for Russland å harselere over at Georgia må ha hjelp utenfra for å stå oppreist. Nå skal jeg la krig og sport ligge og heller konsentrere meg om fenomenet med ”leiesoldater” i idrett. Vil vi i framtiden ha OL der nasjon kjemper mot nasjon?

Begynnelsen. Sportens rolle i politikken har endret seg siden det første OL i Athen i 1896 og til årets leker i Beijing. De første lekene var preget av utøvere som hadde ressurser til å sette av tid til trening, tilfeldigvis var i nærheten av stedet hvor OL ble arrangert eller som hadde kontakter i de organene som plukket ut utøverne. Det var forbundet med relativt liten prestisje å delta i OL, og i enkelte øvelser kunne det hende at finalen ble vunnet på walkover. Mange idrettsutøvere prioriterte også andre konkurranser som gikk samtidig med OL.

Kald krig. Under den kalde krigen ble OL viktigere som politisk kamparena. Da ble OL en arena for ideologisk krigføring mellom kommunistiske stater og demokratiske stater. For land som Sovjetunionen og DDR ble OL en arena der de kunne vinne stormaktsstatus. Antall medaljer – og da særlig gull – ble omregnet til politisk kapital. Ved siden av våpenkappløpet på denne tiden startet også dopingkappløpet.

Nasjonalismen overtar. Etter den kalde krigen har OL blitt mer preget av nasjonalisme. Nasjoner som ønsker anerkjennelse på den internasjonale arena, har FN-medlemskap og tilknytning til IOC øverst på listen av politiske mål. Prioriteringsrekkefølgen er noen ganger uklar. Til opplysning kan det nevnes at det er 205 nasjonale olympiske komiteer og 192 FN-nasjoner. For land som Montenegro – som er med som selvstendig nasjon for første gang i dette OL – er lekene det endelige beviset på at de nettopp er en selvstendig nasjon. Og Kosovo har allerede startet kampen for å delta i neste OL. Øst-Timor fikk delta i Sydney-OL i 2000 før de ble anerkjent som FN-land. Osv.

Nasjonalismen endrer seg. Men nasjonalismen som preger dagens OL er også forskjellig fra den vi så tidlig på 1990-tallet. Det er ikke lenger nok å delta; det er også viktig å synes på medaljestatistikken. Det har ført til at flere og flere utøvere bytter pass. Land som tradisjonelt er svake på idrettsbanen, gir statsborgerskap til utøvere fra andre land, og ofte er disse utøverne kapable til å vinne medaljer. Atletene på sin side kan ha forskjellige motiver. Enten skifter de statsborgerskap for å være sikre på OL-plass eller de gjør det av velferdsgrunner (bedre økonomi, familiehensyn, bedre treningsforhold osv.). At Georgia stiller med to brasilianere i sandvolleyball, viser med all tydelighet denne utviklingen.

Sidebytte. Men vi ser mange flere eksempler på denne utviklingen i dette OL. I Norge var det en viss debatt om Jaysuma Saidy Ndure skulle få representere Norge. Han har tidligere løpt for Gambia, og det gambiske forbundet måtte overtales for at han skulle få delta i årets leker. På tirsdag vant Benjamin Boukpeti fra Togo bronse i kajakkslalom. Han har vært i Togo kun én gang og tok togolesisk pass da han skjønte at han ikke kom med på det franske OL-laget (hans mor er fransk og faren fra Togo). Basketballspilleren Becky Hammon spiller for Russland. Hun har ingen familieforbindelser til landet, men tok russisk statsborgerskap for å spille for Russland fordi hun ikke ble garantert plass i den amerikanske troppen (hun spiller daglig profesjonell basket i CSKA Moskva). Saif Saaed Shaheen (tidligere Stephen Cherono) løp tidligere for Kenya, men representerer i dag Qatar. Bernard Lagat vant 1500 meter i Athen for Kenya, men løper i dag for USA. De to andre amerikanerne som deltar på 1500-meter i Beijing er fra Mexico og Sudan. Den amerikanske triatlonkjemperen Matt Reed er egentlig fra New Zealand og skal i sin øvelse konkurrere mot sin bror som representerer New Zealand. Turneren Oxana Chusovitina har representert Samveldet av uavhengige stater (SUS) (1992), Usbekistan (1996, 2000 og 2004) og representerer i år Tyskland. Jun Gao representerte Kina i bordtennis i 1992 (hun tok sølv i double). Beijing-lekene blir de tredje som amerikansk statsborger. Jessica Harrison deltar for Frankrike i triatlon, hun er egentlig fra England.

Dette er bare noen eksempler, men viser en tydelig trend i utviklingen av internasjonal toppidrett.

Nytt fiendebilde? Hvilke konsekvenser kan denne utviklingen få? Det er flere måter å nærme seg dette spørsmålet på. For det første ser vi i mange av disse tilfellene at utøvere som skifter pass, blir svært upopulære i landet de forlater. Shaheen har f.eks. fortsatt vanskeligheter med å komme inn i Kenya når han skal besøke venner og familie. Øker fiendtligheten mellom ”avsender” og ”mottaker”, kan vi se en utvikling mot nye konfliktlinjer i idretten: Ikke bare skal vi slå naboen eller våre politiske fiender, vi må også holde et øye med dem vi har fått utøverne fra.

Hva er en nasjon? For det andre skaper dette en debatt om hvordan vi definerer nasjonen og hva vi representerer når vi deltar i mesterskap som OL. Den brune versjonen i denne debatten så vi da det ble kjent at Ruth Kasirye skulle bære det norske flagget under åpningsseremonien i Beijing-OL. Hun er opprinnelig fra Uganda. I enkelte nettfora var det da noen som mente vi burde boikotte Norge i OL og heller støtte Sverige eller Danmark fordi hun ikke var norsk. Begrunnelsen for å la henne være flaggbærer var at hun representerte det nye Norge og var nordmann god som noen. Dette er en debatt jeg tror kommer til å tilta, og konfliktlinjen kommer til å gå mellom dem som mener at landet skal representeres av etniske borgere, og dem som mener at statsborgerskap er nok. Kommentarene til de russiske sandvolleyballspillerne illustrerer dette poenget godt.

Nye stormakter? For det tredje kan vi se store endringer på medaljestatistikken. Nye nasjoner vil hevde seg, og gamle stormakter vil falme. USA er et land som kan være utsatt for fall. Veldig mye av idrettsutvikling i USA foregår på amerikanske colleger. Der rekrutterer man de beste utøverne fra inn- og utland. Som et resultat av kampen mot terrorisme har det vært en dramatisk nedgang i tallet på utenlandske studenter til USA. Dette fordi det har blitt så strengt å komme inn i landet. Det kan på sikt få betydning for amerikansk idrett. Arabiske land med pungen full og et behov for å fjerne fokus fra menneskerettighetsbrudd kan søke suksess på idrettsbanen, og nye land med sterkt behov for mediedekning er kandidater til å klatre oppover på rankinglistene.

Individualisering? For det fjerde kan denne utviklingen føre til en individualisering av mesterskap. Det vil si at nasjonene blir mindre og mindre viktig og at individer og/eller idrettsklubber får mer plass. I framtiden vil kanskje Ndure representere BUL og ikke Norge? I fotballfamilien har vi sette tegn på en slik dreining. Der har det lenge vært strid mellom mektige fotballklubber, FIFA og IOC om profilerte spillere skal delta for sine nasjoner i OL eller ikke. FC Barcelona vil for eksempel at Lionel Messi skal reise tilbake til Spania for å spille for klubblaget sitt og ikke for OL-laget til Argentina. Resultatet av en slik krangel kan enten være at fotball blir tatt av OL- plakaten eller at OL blir en konkurranse mellom ulike klubber – en fireårig global sommerversjon av Champions League.

Kjør debatt! Det er ikke lett å si noe om hvordan OL vil utvikle seg og om nasjonene vil få mindre plass i OL. Det som er sikkert er at debatten om nasjonalismen under OL er god eller dårlig vil fortsette og at politiske strømninger vil påvirke denne debatten. Både på godt og vondt.

Fotball-EM og spansk forbrødring

Spådommer. Journalister og andre har spurt meg om hva Spanias triumf i fotball-EM har å si for spansk nasjonalisme, og om det får baskere, katalanere, galiciere og spanjoler til å forsones? Jeg er dessverre ikke noe orakel og svaret på det spørsmålet må vi vente med. Men det er mulig å spekulere litt basert på erfaringene man har med fotball og politikk i Spania, og på bakgrunn av hvordan forskjellige spanske politikere og fotballspillere har uttalt seg om mesterskapet.

EM i 1964 og 2008. Sist gang Spania vant EM var i 1964. Da satt General Franco ved makten og finalen gikk i Madrid mot Sovjetunionen. Etter den spanske seieren i år har mange gjort et poeng av at det bare var to Real Madrid (Casillas og Ramos) og tre Barcelona-spillere (Iniesta, Xavi og Puyol) på laget og at resten av laget besto av spillere fra resten av Spania. Det er et tegn på fotballens forsonende karakter, hevdes det. Men så enkelt er det ikke. Selv om Francos navn for alltid knyttes til Real Madrid fordi han støtte laget på hederlige og uhederlige måter var det også i 1964 kun to spillere fra Real Madrid i den spanske startoppstillingen (Amaro og Zoco). Pussig nok var det også tre Barcelona-spillere (Pereda, Olivella og Fusté). De andre spilte for Athletico Bilbao (Iribar), Athletico Madrid (Rivilla og Calleja), Real Zaragoza (Martinez og Lapetra), og Inter Milan (Suarez).

Selv om det ikke alltid er sammenheng mellom lagets og spillerens regionale tilhørighet var det representanter fra Katalonia og Baskerland på det spanske laget i 1964. Men det førte ikke til at katalanere eller baskere ble mer spanske. Tvert i mot var det Francos undertrykking av katalanernes, baskernes og galiciernes identitet som gjorde at sterke uavhengighetsbevegelser vokste fram. For baskere var Atheltico Bilbao viktigere enn landslaget, det samme var Barcelona for katalanerne. For dem var den spanske triumfen ikke deres triumf, men Francos.

Koblingen til Franco. Årets spanske triumf har lite med Franco å gjøre. Den eneste forbindelsen er – så vidt jeg kan se – at Spanias trener Luis Aragones var Real Madrid-spiller (riktignok på utlån til andre klubber i dette tidsrommet) fra 1958 til 1961 og startet sin trenerkarriere i Athletico Madrid året før Franco døde. Allikevel sitter Franco-tiden i når politiske ledere og fotballspillere gjør opp status etter triumfen i Wien. Etter seieren sa den spanske statsministeren og sosialistlederen Jose Luis Rodriguez Zapatero at han var den første statsministeren i et demokratisk Spania som fikk oppleve at Spania vant fotball-EM. På flere måter er det spanske sosialistpartiet en frukt av opposisjonen mot Franco og Zapatero mente at dette var en seier hans generasjon hadde godt av. Hans politiske motstandere frykter imidlertid at seieren skal ta bort fokuset fra hans økonomiske politikk og sitt mislykkete forsoningsforsøk med blant annet ETA. Jose Montilla, lederen for den katalanske regjeringen skrev i Barcelona-avisen La Vanguardia at han ønsket at Spania skulle vinne finalen mest av alt fordi laget spilte god fotball. For han var det ikke et poeng at det var katalanere på laget. Men det var mange katalanske og baskiske politikere som tok avstand fra det spanske laget. Da Spania spilte mot Russland var det flere som gikk ut og støttet Russland. De så på Russland som et ”nytt” land som trengte støtte akkurat som Baskerland og Katalonia trenger støtte når de blir selvstendige. Dette ligner holdningen til skotske nasjonalister. Den skotske supporterforeningen har blant annet uttalt at de ikke liker tanken på et britisk lag under OL i 2012 og at de heller støtter Brasil enn et britisk lag med 11 skotter! Og Kong Juan Carlos I, som ble innsatt av Franco, sa at seieren var verdt all smerten siden sist landet vant EM. En kongelig uttalelse!

Flere spillere har også kommentert det politiske aspektet ved seieren. Matchvinneren Fernando Torres sa at dette vare hele Spanias seier, og midtbanespilleren Cesc Fabregas (fra Katalonia) sa at seieren overdøvet rivaliseringen mellom Barcelona og Real Madrid. Men det er vel lenge siden fotballspillere har blitt beskyldt for god politisk analyse eller teft...

Heller ikke denne gang ser det ut som fotballspillerne har rett. Og det er flere måter å vise at den spanske deltagelsen i fotball-EM og den spanske seieren ikke fenger dem som er mot styret i Madrid. I Barcelona var det ikke satt opp noen storskjermer som viste mesterskapet, og bare 20% av befolkningen i Katalonia og Baskerland så Spania på tv. I resten av Spania så nesten 80% Spanias kamper.

Speilbilde av nasjonen? Mange har tidligere prøvd å se på landslaget som et speilbilde på atmosfæren i nasjonen som helhet. Da Frankrike vant VM og EM i 1998 og 2000 så mange på det som et tegn på et godt integrert fransk samfunn. Da det franske landslaget slo denne analysen sprekker. At Spania ikke har en egen tekst til sin egen nasjonalsang er et tegn på at Spania har en lang vei å gå før folket i Spania samles.

Tap og nasjonalisme. Den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur Orhan Pamuk – en fotballfanatiker og Fenerbache-tilhenger – støttet Tyrkia for alt det var verdt under årets fotball-EM til tross for at han ikke liker den tyrkiske treneren Fatih Terim på grunn av hans ultranasjonalistiske holdninger og fordi han mener at fotball skaper ufin nasjonalisme og xenofobi. Men for ham er det ikke seire som skaper denne negativiteten, men tapene. Over førti år uten spansk seier – det er ikke helt riktig Spania vant OL-gull i fotball i 1992 – har på mange måter gitt grobunn for spansk nasjonalisme og vært et eksempel for dem som elsker det spanske landslaget på at baskere, katalanere og galiciere har vært lite entusiastiske til det spanske prosjektet. Hvis vi følger Pamuks resonnement. Seieren i fotball-EM kan derfor bidra til at spanjoler og regionale regjeringer får mer respekt for hverandre og paradoksalt nok bidra til mer selvstyre for utbryterregioner.

Ingen spåmann. Som sagt er jeg ikke noe orakel, ei heller spåmann. Har jeg rett tar jeg i mot gratulasjoner. Tar jeg feil finner jeg sikkert en god unnskyldning. God sommer!

Kinas olympiske mars

Politisk endring i Kina. Det er mye som skal til for å få gjennomslag for politisk endring hos kinesiske myndigheter i forbindelse med OL i Beijing. Til det er det kinesiske regimet tilsynelatende for robust og standhaftig. Samtidig er det en fare for at det blir så mange politiske problemstillinger som blir knyttet til OL at den ene gode saken kan slå den andre i hjel: mengden av gode saker dreper den gode sak.

Ny mediestrategi. Men selv om potensialet for politisk endring i Kina i forbindelse med OL er begrenset må kinesiske myndigheter svare på flere av anklagene mot dem og de må legge opp en mediestrategi deretter. Til nå har vi bare sett begynnelsen på det trykket som kinesiske myndigheter vil bli utsatt for i forbindelse med OL. Jeg tror at mars blir måneden som sparker i gang det virkelige medieballet. Det er to årsaker til det. For det første er det presidentvalg på Taiwan 22. mars. For det andre starter den olympiske fakkelstafetten 24. mars. De to begivenhetene er viktige hver for seg, men de er også sterkt knyttet til hverandre.

Presidentvalg på Taiwan. Det er ventet at Kuomintangs (Nasjonalistpartiets) kandidat Ma Ying-jeou vil vinne valget foran kandidaten til Taiwans Demokratiske fremskrittsparti, Frank Hsieh. Svekkelsen av Det demokratiske fremskrittspartiet skyldes misnøyen med dagens president Chen Shui-bian. Kuomintang viste styrke i parlamentsvalget i januar da partiet fikk ¾ av mandatene. Denne trenden ser ut til å fortsette i presidentvalget. Misnøyen med dagens president skyldes dels hans økonomiske politikk og anklager om korrupsjon, men også hans konfrontasjonslinje overfor Kina. Chen har vært en populist som har forsøkt å skape en sterk taiwansk nasjonal identitet blant annet ved å yppe seg mot Kina. Det har både ført til skjerpet konflikt med Kina og misnøye i USA. En grunn til det er at Chen har foreslått at Taiwan skal holde en folkeavstemning om Taiwan skal søke medlemskap i FN under navnet Taiwan eller Den kinesiske republikk. Kina ønsker ikke at Taiwan skal erklære seg for selvstendig, mens USA, som tradisjonelt har støttet Taiwan, ikke ønsker at Taiwan skal skape krøll i forbindelsene mellom USA og Kina. Taiwan kan se langt etter FN-medlemskap så dette er kun et forslag som skal markere revir. Det er et paradoks at det er Kuomintang (som helt til 2000 hadde makten på Taiwan) som kjører den mest Kina-vennlige politikken. Det var Kuomintang som etablerte seg på Taiwan i kjølvannet av den kommunistiske revolusjon og som har vært symbolet på kampen mot kommunismen i Kina. Men nå ønsker de ikke lenger å føre en konfronterende linje. Nå mener de at det er nødvendig med bedre økonomiske forbindelser til Kina for å få fart på økonomien på Taiwan. Kuomintang mener altså at bedre forbindelser til Kina vil gi Taiwan større frihet på lenger sikt. I Kina ser man litt annerledes på det. Der betyr tettere bånd med Taiwan at man kommer et skritt videre i gjenforeningen av de to fiendene.

Konflikten mellom president Chen og Kina kom tydelig fram da organisasjonskomiteen til Beijing-OL skulle legge fram ruten for den olympiske fakkelstafetten. Etter mye fram og tilbake nektet Taiwan å ta i mot fakkelen fordi ruten slik den var lagt opp ga inntrykk av at Taiwan var en kinesisk provins. Det gikk ikke Chen og hans parti med på. Det blir spennende å se om ruten blir lagt om når den nye presidenten blir innsatt. Vil den nye linjen til den nye presidenten bety at fakkelen får komme til Taiwan? Og i så fall, hvilke følelser vil det sette i sving på Taiwan og i fastlands-Kina? Jeg garanterer at fakkelstafettspørsmålet kommer på bordet igjen etter 22. mars.

Det leder oss over på den politiske betydningen av fakkelstafetten og oppmerksomheten den vil få også på andre områder.

Olympisk fakkelstafett. Oppmerksomheten rundt tidligere fakkelstafetter har i hovedsak dreid seg om kjendisene som skal bære fakkelen. I år blir det annerledes. Fakkelen blir som vanlig tent i Olympia og skal denne gang innom alle kontinenter og kinesiske provinser (hvis vi ser det fra Taiwan, og alle kinesiske provinser minus én hvis vi ser det fra Beijing). Både kjente og ukjente personer vil bære fakkelen fram. Siden årets OL blir det mest politiske siden OL i Moskva i 1980 vil mange organisasjoner som kjemper for endringer i Kina stå langs ruten for å markere seg og sin sak. Og det ser ut til at fakkelstafetten blir ekstra viktig fordi mulighetene for å drive politisk virksomhet i Kina under OL blir begrenset. Både fordi kinesiske myndigheter vil slå hardt ned på slik aktivitet (særlig hvis det dreier seg om ømtålige saker som Tibet, Falun Gong og dødsstraff mm.), og fordi kinesiske myndigheter vil gjøre alt de kan for at slik aktivitet ikke kommer ut til resten av verden. På den måten er det mulig å nå fram til kinesiske myndigheter og andre målgrupper gjennom punktmarkeringer langs ruten, uten inngripen av kinesisk politi. Inngripen må politiet i andre land i så fall stå for.

Den lange fakkelstafetten. Fakkelstafetten varer helt fram til åpningsseremonien 8. august. For kinesiske myndigheter kan stafetten bli lenger og skape mer støy enn de ønsker. Det er i den sammenheng fristende å bli klisjéfylt og døpe om Den lange marsjen til Den lange fakkelstafetten...

Fotballpøblers politiske engasjement

Serbiske fotballpøbler sto sentralt da den amerikanske ambassaden i Beograd ble satt i brann 21. februar. De voldelige opptøyene oppsto etter at Kosovo erklærte sin uavhengighet 17. februar og flere vestlige land anerkjente uavhengigheten. Fotballpøbler har hatt en sentral plass i det politiske landskapet i Serbia både før og etter at det kommunistiske Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991. Det er ikke bare i Serbia at fotballpøbler spiller en politisk rolle eller løper et politisk ærend. Vi finner også koblingen mellom politiske bevegelser og fotballpøbler i andre deler av Europa. Men særlig i Serbia er denne koblingen sterk.

Før Jugoslavia ble offer for borgerkrig og gikk i oppløsning var det sterk rivalisering mellom Partizan Beograd og Røde Stjerne Beograd. Partizan var hærens lag og Røde Stjerne var politiets lag. De nasjonalistiske kreftene i Serbia støttet Røde Stjerne siden hæren og Partizan ble sett på som representanter for det kommunistiske regimet, og det kommunistiske regimet sto i veien for serbisk storhet og herredømme.

På slutten av 1980-tallet allierte Slobodan Milosevic seg med nasjonalistene i og rundt Røde Stjerne både for å sikre seg at de ikke skulle motarbeide ham, men også fordi han ville bruke dem i kampen for et fritt Serbia. Slagordet deres var ”Serbia, ikke Jugoslavia”. En av de mest markante skikkelsene i fotballmiljøet var Arkan (Zeljko Raznatovic). Serberen med det tyrkiske kallenavnet(!) greide å forene forskjellige Røde Stjerne-fraksjoner og fikk dem til å kjempe sammen mot Serbias fiender. Han strømlinjeformet supporterorganisasjonen, disiplinerte medlemmene og ga dem en politisk misjon. Røde Stjerne-supporterne skulle etter hvert gå under navnet Heltene (Delije – også et tyrkisk navn), mens den paramilitære hæren som Arkan bygde opp av de mest innbitte krigerne i dette miljøet gikk under navnet Tigrene. Mellom 1991 og 1995 sto Tigrene for de mest brutale overgrepene i krigen som herjet Jugoslavia. Tigrene har mer enn 2000 liv på samvittigheten.

For sin innsats i krigen ble Arkan en folkehelt i Serbia. Men han ble også rik. Og pengene ønsket han å bruke på sin egen fotballklubb. Etter å ha fått avslag på å kjøpe Røde Stjerne tok han i 1994 over Kosovo-klubben FC Pristina og rensket den for albanere. Men han hadde større ambisjoner og i 1996 kjøpte han Beograd-klubben Obilic som da lå i Jugoslavias lavere divisjoner. En av grunnene til å kjøpe Obilic var åpenbart navnet på klubben. Prins Obilic kjempet i Kosovo i 1389 da Serbia tapte for tyrkerne. I dette slaget greide Obilic å drepe sultan Murad – en liten seier i det tapte slaget om Kosovo. Arkan identifiserte seg med Obilic og knyttet sine Tigre til klubben. Han byttet til gule drakter og gjorde tigeren til symbol for klubben. Etter Arkans maktovertagelse gjorde klubben det raskt veldig bra. To strategier førte til denne suksessen. Han kjøpte inn de beste tilgjengelige spillerne og truet motstandere og dommere med bråk hvis de gjorde motstand mot laget hans. Den siste strategien virket ikke mot dommere og motstandere da Obilic i 1998/99 forsøkte å kvalifisere seg til gruppespillet i Champions League. Mye taler for at det er Røde Stjerne- og Obilic-pøbler som sto bak angrepet på den den amerikanske ambassaden.

Vi ser også kobling mellom fotball og politiske bevegelser i andre deler av Europa. Da Ungarn markerte 50-årsdagen for opprøret i 1956 ble opptøyer organisert av fotballpøbler knyttet til ultranasjonalistiske partier. Da den ungarske statsministeren Ferenc Gyurcsany i et hemmelig opptak innrømmet å ha løyet i valgkampen ble det straks uroligheter i flere byer i Ungarn. Fotballbråkmakere fra den ungarske klubben Ferencvaros sto i spissen for opptøyene og fikk støtte fra høyreekstreme og anti-semitiske Det ungarske liv- og rettferdighetspartiet og Bevegelsen for et bedre Ungarn. I Russland har ungdomsorganisasjonen Nashi blitt knyttet til forskjellige fotballpøbler i forskjellige fotballklubber, blant annet Spartak Moskvas Gladiator fanklubb. Nashi som har sitt hovedsete i St. Petersburg og som er en sterk støttespiller til Vladimir Putin har blant annet brukt fotballsupportere som livvakter og som oppviglere i forbindelse med fredelige gatedemonstrasjoner. Et av formålene har vært å sørge for at det IKKE blir en Oransje-revolusjon i Russland slik vi så i Ukraina i 2004/2005. Ultranasjonalisten Vladimir Sjirinovskij har også benyttet fotballpøbler fra Dynamo Moskva. Også i England har vi sett denne koblingen. Nazi-inspirerte fotballsupportere i Combat 18 var en periode sterkt knyttet til det høyrenasjonale partiet British National Party (BNP).

Dette er bare noen eksempler på kobling mellom fotballpøbler og politiske bevegelser og partier. Dette er også utbredt i land som Kroatia, Polen, Tyskland og Tyrkia. Til nå har vi blitt spart for denne formen for fotballvold i Norge. Nazi-bråket i Vålerenga midt på 1990-tallet er et unntak. Men vi skal ikke føle oss for trygg i Norge. I Sverige ser vi en oppblomstring av både høyreekstreme partier og fotballpøbler. Og som de fleste vet er det ikke langt fra Norge til Sverige...