Den olympiske nasjonskampen for fall?

Nasjonskampen. De fleste nordmenn er svært opptatt av hvordan Norge gjør det i nasjonskampen. Jo flere gull, jo bedre. Og har vi færre gull enn naboen teller vi totalt antall medaljer istedenfor. Dagens olympiske konkurranse er en konkurranse mellom nasjoner. Det er ikke en konkurranse mellom stater fordi det er flere olympiske nasjoner enn antall stater. Det er heller ikke en konkurranse mellom private lag eller mellom individuelle utøvere siden det er nasjonale olympiske komiteer som tar ut utøverne. Spørsmålet er om dette systemet står for fall.

Generasjonskløften. Når mine barn ser OL på tv håper de at Norge vinner, men de bryr seg ikke så mye om hvem som går for Norge. Foreldrene heier også på Norge, men vi er mer kritisk til hvem som går på laget. Vi er – sammen med mange andre rundt om i verden – opptatt av hvem som representerer landet vårt.

Nytt land. For dem som er interessert i representasjon har årets OL vært svært interessant fordi mange utøvere har byttet statsborgerskap for å få lov til å være med i OL og mange land har gitt statsborgerskap til utøvere fra andre land for å styrke sin egen OL-innsats. Her er noen eksempler:

* Den slovakiske overraskelsen på damenes skiskyttersprint, Anastazia Kuzmina, byttet fra russisk til slovakisk statsborgerskap for å tilpasse utøverkarrieren til familielivet sitt. Hun har barn sammen med den israelske skiløperen Daniel Kuzmin. Kuzminas gull er Slovakias første i vinter-OL.

* Kortbaneskøyteløperen Tatiana Borodulina nyter godt av at Australia har endret statsborgerskapsreglene for spesielle talenter. Regelen ble omgjort 17. september i 2009 og fristen for statsborgerskap for Borodulina gikk ut 22. september. Som russer var hun en merittert kortbaneløper med blant annet VM-gull. I sin iver etter å få gå for Australia vervet hun seg til de australske reservestyrkene! Endringene i statsborgerskapslovene i Australia er gjort etter sterkt press fra den australske OL-komiteen. Borodulina passer i denne kategorien. Så langt har hun ikke gjort det så bra. 21. plass på 500-meteren, men er i semifinale på 1000-meteren.

* Mexicos Prins Hubertus Rudolph von Fürstenberg-von Hohenlohe-Langenburg er kanskje den mest spesielle utøveren når det kommer til representasjon. Prinsen er født i Mexico og har dobbelt østerriksk statsborgerskap. Da han ikke kom på det østerrikske alpinlandslaget på 1980-tallet etablerte han det mexicanske skiforbundet, ble forbundets president og kunne dermed delta for Mexico i OL. Han deltok for første gang i OL i Sarajevo i 1984!

* Kunstløperen Yuko Kawaguchi (nå Kavaguti) skiftet fra japansk til russisk statsborgerskap for å få gå i OL. Hun så på statsborgerskapsskiftet som den eneste muligheten til å få gå i OL. Japansk kunstløp har for dårlig nivå. Kavaguti og makkeren kan nå skryte av en fjerdeplass i OL.

Dobbel Aksel. Av alle de vinterolympiske grenene er kunstløp i en særstilling når det gjelder liberal nasjonalitetspolitikk. I kunstløp kom man til et punkt der man mente at kunstløp ville dø ut hvis man ikke fikk anledning til å importere/eksportere utøvere – enkelte nasjoner ble for dominerende. Resultatet av en slik tenkning så vi blant annet i EM i kunstløp i Estland i januar i år: av 16 par i friprogrammet hadde 6 par et annet statsborgerskap enn da de ble født. 9 av 26 par i originalprogrammet hadde også skiftet statsborgerskap. Amerikanere gikk for Hellas, franskmenn for Italia, ukrainere for Bulgaria og Tyskland, amerikanere for Estland og canadiere for Frankrike.

Brudd på charteret. Går vi tilbake til fremtiden? I kapittel 6, paragraf 1 står det blant annet ”The Olympic Games are competitions between athletes in individual or team events and not between countries”. Ortodoks lesing av charteret sier at vi i dag ikke følger charteret. I de første lekene var man mer på linje med charteret. Mellom 1896 og 1906 var det ikke nasjoner som konkurrerte slik vi kjenner det i dag. Da var det enten klubblag eller enkeltutøvere som kom til OL. Dagens maratontabeller og historiske oversikt over medaljevinnere i OL innholder derfor mange feil, særlig fra tidligere OL. Klubblag hadde ofte utøvere fra flere nasjoner, men medaljene blir i dag regnet om til de landene klubbene kom fra. Mange medaljevinnere brakte heder og ære til land de bodde i og ikke landet de hadde statsborgerskap i osv.

Nye modeller. Hvor skal dette ende? Det kan komme et press på IOC for å endre uttakskriteriene til OL. Hvis målet til IOC, enkeltnasjoner og utøvere er å få med seg de beste utøverne til OL vil dagens nasjonale ordning stå for fall. Det er mulig å se for seg flere forskjellige modeller i framtiden.

1. Opprettholde et strengt statsborgerskapsregime der nasjonale olympiske komiteer velger ut utøvere etter et kvotesystem likt dagens system, uten at utøvere som ikke kommer med til OL for én nasjon kan gå for andre nasjoner. Et strengt statsborgerregime betyr at man ikke kan skifte statsborgerskap eller ha dobbelt statsborgerskap for å øke mulighetene for OL-deltagelse. I Norge ville kombinertløperen Jan Schmid kanskje fått problemer med å delta for Norge med et slikt system. Han har tidligere gått for Sveits. Broren hans går fortsatt for Sveits.

2. Fri flyt av utøvere innenfor dagens system. Det vil si at utøvere som ikke kvalifiserer for deltagelse for én nasjon kan finne seg andre nasjoner å konkurrere for. Det vil gi de nest beste utøverne i en nasjon mulighet til å delta i OL og gi andre nasjoner mulighet til å tilegne seg ellers urealistiske medaljer. Denne modellen vil også styrke konkurransen og kanskje hindre at én nasjon dominerer én idrett. Med en slik modell kunne kanskje mer en 14 lag deltatt på herrestafetten i langrenn? På trenersiden er dette systemet allerede etablert. Fredrik Aukland trener Sveits i langrenn, Inge Bråten trener Canada, Mikael Løfgren trener norske skiskyttere. Hvor har det blitt av Tore Gullen? Hvorfor ikke det samme systemet på utøversiden?

3. All makt til de internasjonale særforbundene? I dag oppnår utøvere rankingpoeng i internasjonale konkurranser. Slik det ser ut i dag er det de alpine skiforbundene som har de mest liberale reglene siden det er alpinøvelsene som har flest deltagere fra fjern og nær. Forbundene setter et minimumskrav for deltagelse og så lenge nasjonale forbund ikke motsetter seg deltagelse er det i realiteten særforbundene som bestemmer hvem som kan være med. Fjerner man nasjonale olympiske komiteer og gir de internasjonale særforbundene all makt vil flere kunne delta og flere nasjoner kunne delta med flere utøvere. Skiskytteren Frode Andresen kunne kanskje tjent på en slik ordning. Han har klaget på at han ikke fikk dra til OL og skyldte på at Olympiatoppen konsentrerte seg om trynefaktoren og ikke hans meritter internasjonalt. Problemet med en slik ordning er at om man fortsetter med dagens medaljeregning så vil de beste nasjonene kunne tapetsere resultatlistene siden det ikke er noen nasjonale begrensninger.

4. Klubbmodellen? Hva om vi desentraliserer lekene og lar lag og klubber få lov til å kvalifisere seg gjennom internasjonale mesterskap? Da frigjør man seg helt fra nasjonstenkningen. Dette vil kreve at IOC tar ansvar for alle kvalifiseringer. I et slikt system kan Barcelona eller Rosenborg kvalifisere seg til OL. Da vil Katalonia og Trøndelag bli representert i OL. Skulle Rosenborg vinne ville vi hørt Rosenborgsangen og ikke Ja, vi elsker under medaljeseremonien.

Generasjonsskifte? Ungene mine bryr seg ikke om noen av disse modellene (ennå). De gleder seg allerede til neste OL. De har også en annen egenskap enn meg – de holder som regel med dem som vinner. Jeg hater når svenskene vinner over Norge. Ungene mine er ekstreme medgangssupportere. Dette kan tolkes på to måter: de eier ikke ryggrad eller de unner andre seieren. Vokser det opp flere nordmenn med denne holdningen er jeg sikker på at den olympiske konkurranseformen endrer seg og da står dagens olympiske nasjonskamp for fall!