Chicken Kiev

Konsekvent politikk. IOCs reaksjon på at norske utøvere gikk med sørgebånd handlet ikke om sorg. Det handlet om Ukraina. Når IOC nå nekter ukrainske utøvere – som sørger over drepte i Ukraina - å bære sørgebånd i Sotsji viser de ikke bare at de er konsekvente, de beviser også at dette kun dreier seg om politikk. Nå drar ukrainske utøvere hjem. For noen er sørgebånd tyngre å bære enn andre.

Fåfengt. Samtidig som IOC avviser den ukrainske olympiske komités ønske om å gi egne utøvere mulighet til å bære sørgebånd for det som skjer i Ukraina, uttaler den ukrainske delegasjonslederen, IOC-medlemmet og stavhopperen Sergej Bubka at han ønsker at den olympiske våpenhvilen (gjen)innføres i Ukraina. Det er fåfengt. Og hvorfor kan et IOC-medlem uttrykke noe slikt når man ber utøverne holde seg unna? Det som nå skjer i Ukraina og i den olympiske familie i disse dager viser at den olympiske våpenhvilen er en dårlig vits. Det er den på to måter.

Våpenhvilebrudd. For det første at våpenhvilen, som ble støttet av rekordfå FN-land i november i fjor (bare 122 land signerte på resolusjonsvedtaket, for London-OL skrev 193 land under), ikke er verdt papiret det er skrevet på. FN- og IOC-sjargong går hånd i hanske i resolusjonsteksten. Men den stopper ikke drap på demonstranter i Kiev. Forrige gang den olympiske våpenhvilen ble brutt var under åpningsseremonien i Beijing-OL i 2008 – da gikk Russland og Georgia til krig mot hverandre. Stater bryr seg rett og slett ikke om det de forpliktet seg til for bare tre måneder siden.

Viljeløst. Ja, hvis man ønsker at det som står i OL-våpenhvilen skal være noe annet enn floskler. Den olympiske familie kunne vist at den tok sin egen våpenhvile på alvor og distanserte seg fra vold i de landene som deltar i OL ved å protestere mot det som skjer: DETTE ER ET BRUDD PÅ VÅPENHVILEN OG VI PROTESTERER! Men det skjer ikke. Ikke bare fordi det står uttrykkelig klart skrevet i charteret, men også fordi dette dreier seg om Russland. Det hadde vært en protest mot Russland. I Russland. Det går ikke, selv om det hadde stått i charteret. Det viser hvor hjelpeløst og kanskje viljeløst IOC er. Jeg frykter at de som er i Sotsji ikke engang hjelpeløst ser på det som skjer i Kiev og andre ukrainske byer akkurat nå. De bryr seg ikke?

Ignorant politikk. I debatten om norske sørgebånd diskuterte vi norsk arroganse. Nå snakker vi om olympisk ignoranse. Ved å ikke tillate og markere brudd på våpenhvilen under påskudd av at OL ikke er stedet for politiske ytringer viser IOC og den olympiske familie med all tydelighet at dette kun dreier seg om politikk. Det er mye som er trist i disse dager.

Platinis toppløse damer

Uten fotball. Marerittet til UEFA-president Michel Platini bare fortsetter. På pressekonferanser i forbindelse med fotball-EM i Polen og Ukraina får han ikke snakke om det han vil og det han kan noe om – fotball. Han må hele tiden svare på ubehagelige spørsmål om korrupsjon, finanskrise, byggeforsinkelser og nå sist rasisme. Nå mangler det bare at ukrainske toppløse damer blir et hett tema under mesterskapet.

Trafficking og prostituerte. I forkant av de siste store fotballmesterskapene som fotball-VM i Tyskland 2006, fotball-EM i Østerrike og Sveits i 2008 og fotball-VM i Sør-Afrika i 2010 har det kommet anklager om at mesterskapene bidrar til sex-trafficking og økt sex-turisme i arrangørlandene. Noen hevder at trafficking-problemet ikke er så stort som mange frykter og at kapasiteten til bordeller og antall tilbydere av sex ikke øker drastisk under mesterskapene. De henviser til at sex-turister i forbindelse med mesterskap fortrenger dem som vanligvis benytter seg av tilbudet, og i mange tilfeller betyr det at de ”ordinære” kundene ikke kommer tilbake etter mesterskapet, til stor frustrasjon for dem som lever av dette hele året. Her er det sikkert store mørketall og det er vanskelig å si noe sikkert om hvordan sex-markedet fungerer før, under og etter slike mesterskap. Det som er spesielt er at trafficking-problematikken denne gang ikke blir nevnt som et problem. Den eneste høylytte gruppen som har satt prostitusjon på dagsorden i forbindelse med dette mesterskapet er kvinnegruppa FEMEN. De er kun bekymret for sex-industrien i Ukraina.

Verdens største horehus? FEMEN har eksistert i over to år og har som målsetting å få bukt med sexindustrien i Ukraina. Organisasjonen består av velutdannede ukrainske kvinner (og noen få menn). De viser seg toppløse for å få oppmerksomhet om sin sak (ikke mennene!), og de er bekymret for at mesterskapet skal bidra til at sexindustrien blir større i Ukraina. De har blant annet kalt Ukraina for et stort horehus. I følge anti-trafficking-organisasjonen La Strada er Ukraina nettoeksportør av prostituerte til resten av Europa – uavhengig av om det er mesterskap i andre europeiske land eller ikke. Årsaken er Ukrainas svake økonomi og dårlige arbeidsmuligheter for kvinner, hevder de. Med dette mesterskapet tror de derfor at deler av traffickingen stopper opp og blir et større problem for Ukraina enn det allerede er.

Ny aksjonsform. FEMEN har blitt kjent over hele verden for sin aksjonsmetode. Klassiske feminister og kvinneforkjempere har ikke alle like stor sans for aksjonsmetodene, og noen mener at de selv ser ut som prostituerte. Aksjonistene har gått til aksjon flere steder i Europa og har allerede startet aksjonene mot EURO 2012. I Kiev 12. mai og i Dnjepropetrovsk 21. mai fikk de tak i EM-trofeet da det sto på utstilling i disse EM-byene. Slagordet var Fuck Euro 2012! Og de har varslet flere aksjoner.

Streakers ut. Tidligere har fotballmesterskap hatt innslag av såkalte streakers – personer som tar av seg alle klærne og løper naken ut på fotballbanen. I de fleste tilfeller dreier dette seg om å få oppmerksomhet om seg og sine edlere deler. Denne formen for blotting blir nå slått hardt ned på av kamparrangører over hele verden og det er mindre av det nå enn det var for noen år siden. TV-produsentene har også ordre om ikke å vise slike hendelser på tv – for å gjøre nakensporten mindre attraktiv og for ikke å støte tv-seerne. Spørsmålet nå er om FEMEN-aksjonistene skriver et nytt kapittel i streaking-historien og gir nakenhet på fotballbanen et mer politisk innhold.

Politisk puppekamp. Skulle FEMEN-aksjonister velge fotballbanen som arena for sine toppløse protester vil den være organisert på en helt annen måte enn ved ordinære nakenstunt. Siden gruppen er kjent, særlig i Ukraina, vil det også skape mer støy enn ved vanlig streaking. Dette er også en gruppering som er vant til å bli tatt hardt hånd om av politiet (flere av aksjonistene blir daglig overvåket av russiske og ukrainske hemmelige tjenester) så de vet hva de går til. De er heller ikke særlig interessert i fotball, så å utstenge dem fra fotballen er neppe et godt sanksjonsmiddel. Michel Plaitini har varslet at rasismetilrop fra tribunen kan føre til at kamper blir avblåst og at spillerprotester kan straffes med gult kort. Kommer han selv til kort overfor disse?

Platinis toppløse damer. Hvis FEMEN går til aksjon under mesterskapet vil dette latterliggjøre UEFA og bidra til flere ikke-fotballspørsmål til UEFA-presidenten, det vil latterliggjøre ukrainske myndigheter og EM-arrangørene og det vil stille spørsmål ved sikkerheten til mesterskapet. Men blir det mindre prostitusjon i Ukraina med disse metodene? Blir dette sommeren da nok en profilert franskmann må svare for toppløse piker?

Ha det gøy, føl deg trygg?

Dokumentar-bråk. Mottoet til årets fotball-EM er Have Fun, Feel Safe (Ha det gøy, føl deg trygg). BBCs Panorama-dokumentar Stadiums of Hate har satt mottoet på prøve. Dokumentaren tar for seg rasistisk vold og antisemittisme på fotballbaner i vertslandene Polen og Ukraina. Mange har tatt til orde for at mørkhudede ikke bør dra til Polen og Ukraina på bakgrunn av det dokumentaren avdekker. Er det farlig å dra til fotball-EM? Svaret må deles opp i flere nivåer.

EM er spesielt. Det er stor forskjell på vanlige seriekamper i Polen og Ukraina og EM-kamper med landslag som kommer fra hele Europa. Stadiums of Hate gjør et poeng ut av at politi eller sikkerhetsvakter ikke bryter inn når tribunevold oppstår. Det er neppe de samme fotballsupporterne (hvis man kan kalle dem det?) som går på hjemmekampene til Legia Warszawa eller Metalist Kharkiv som vil være til stede når Hellas møter Polen i Warszawa eller når Nederland møter Danmark i Kharkiv. Til EM utkommanderer Polen over 10.000 og Ukraina over 20.000 politifolk til å passe på gater og arenaer i vertsbyene i tillegg til 5.5000 vakter i og rundt fotballstadionene, på flyplasser og hoteller. Sjansen for stadionvold er mindre under EM enn i vanlige seriekamper i de åtte vertsbyene. (Selv om dette er en stor mobilisering av politistyrker er den lavere enn ved forrige fotball-EM. Da disponerte Østerrike 27.000 politistyrker, mens Sveits hadde 15.000. I tillegg stilte Østerrike med 2000 spesialtrente soldater, mens den sveitsiske hæren hadde mobilisert 10 000 soldater og ytterligere 5000 til disposisjon.)

Flest uten billett. De fleste som ser fotball i Polen og Ukraina under EM gjør det ikke inne på EM-arenaene. Bare til Polen er det ventet over en million tilreisende på grunn av EM, litt mindre til Ukraina. De fleste av disse har ikke EM-billetter, men vil se kampene sammen med lokalbefolkningen i såkalte ”supportersoner” både i EM-byene og i andre byer. Det er disse supporterne som byr på det største sikkerhetsproblemet for den allmenne sikkerheten og trivselen. Det er lavere sikkerhetsnivå rundt slike forsamlinger enn ved EM-stadionene og vil derfor også være et lettere mål for eventuelle bråkmakere som ønsker å bruke EM som en arena for å lage bråk og.

3-D-strategi. I samarbeid med tidligere arrangører og politimyndigheter fra andre land har vertslandene fått anbefalt en såkalt 3D-strategi. Strategien ble tatt i bruk under fotball-VM i Tyskland i 2006 og blitt videreutviklet i hvert mesterskap etter det. De tre d-ene står for dialog, de-eskalering og drastiske tiltak. Dialogen skal foregå mellom politi og mulige bråkmakere, mens drastiske tiltak betyr innsats av politi og militært personell hvis politiet ikke har fått bukt med bråk som allerede er i gang.

Firefiltersystem. I tillegg er det vanlig at man legger mye ressurser i preventive tiltak utenfor kampbyene og bruk av et såkalt ”firefilterssystem” som skal identifisere og fjerne urokråker. Denne tilnærmingen krever internasjonalt samarbeid. Filtersystemet fungerer ved at man først forsøker å hindre at potensielle bråkmakere får tak i kampbilletter. Deretter innfører man reiseforbud for kjente slåsskjemper eller moduskandidater. For det tredje styrker man grensekontrollen. Og for det fjerde benytter man seg av politimenn og ”spottere” fra deltakerlandene for å gjenkjenne og plukke ut bråkmakere i og rundt kamparenaene.

Schengen og NATO mot terrorisme. Til tross for mye støy rundt vertslandene (særlig Ukraina) har det vært lite oppmerksomhet rundt selve sikkerhetsopplegget rundt mesterskapet. En grunn kan være at de fleste anser de to vertsnasjonene som lavrisikoland for terrorisme. En annen grunn kan være at London-OL med sine massive øvelser og sikkerhetsoppbud tar all oppmerksomheten fra sikkerhetsforberedelsene til fotball-EM. Det er i kampen mot terrorisme at de største og mest spektakulære forberedelsene er gjort. Som ved forrige EM er én vertsnasjon med i Schengen-samarbeidet og én er utenfor. Det har i utgangspunktet gjort samarbeidet mellom Ukraina og Polen utfordrende. Samtidig har Polen opphevet Schengen-ordningen og innført grensekontroll til alle sine naboland for å ha bedre kontroll på hvem som ankommer EM-landet. Polen er et NATO-land, mens Ukraina er utenfor. Polen kan derfor naturlig trekke på NATO-ekspertise i kampen mot terrorisme, mens Ukraina står i skvis mellom NATO og Russland. Tilsynelatende uten sterk protester har Russland godtatt at Ukraina har inngått et formelt samarbeid med NATO for å hindre terrorisme under EM (kanskje Russland ser for seg et tilsvarende samarbeid i forbindelse med fotball-VM i 2018?). Bare i fjor trente NATO og ukrainske sikkerhetsstyrker sammen 33 ganger på å sikre vanlig infrastruktur, stadionanlegg, flyplasser og hoteller. Også i år har det vært øvelser i samarbeid mellom NATO og Ukraina og fokuset har vært å forhindre bakteriologiske, radiologiske og kjemiske terrorangrep. Dette innebefatter også flystøtte. I tillegg til langvarig kritikk for dårlig sikkerhetsplanlegging ble Ukraina rammet av terrorbomber i byen Dnepropetrovsk i april i år. Nesten 30 ble skadet. Selv om man har arrestert personer anklaget for bombeangrepene har denne hendelsen satt sikkerhetsberedskapen ennå mer i høysete. Også hos Interpol.

Multiscenarioer. Som ved andre mesterskap utarbeider sikkerhetsmyndighetene verst tenkelige scenarioer for hva som kan skje. De siste årene har man øvd på multiscenarioer, det vil si at man forbereder seg på at flere ting kan skje samtidig – både ulykker og villete handlinger. Det mest kjente eksemplet på et terrorplott der man planla å slå til flere steder samtidig finner vi i forbindelse med fotball-VM i Frankrike i 1998. Da fant fransk sikkerhetspoliti planene til den algeriske terrorgruppen GIA. De fortalte at GIA skulle slå til mot den amerikanske ambassaden i Paris, en kjernekraftstasjon, hotellet til det amerikanske landslaget og det engelske laget under en av deres kamper – samtidig! (Denne historien er godt dokumentert Adam Robinsons bok Terror on the Pitch (2002).)

Russland mot Polen. For Polens del kommer den første testen på om sikkerhetsoppbudet er godt nok i forbindelse med oppbyggingen til Polens kamp mot Russland 12. juni. Det russiske laget bor på Le Meredien Bristol som ligger rett ved den polske presidentresidensen. Den 10. juni er det planlagt en minnedemonstrasjon foran residensen til ære for president Lech Kaczynski som døde i en flystyrt nær den russiske byen Smolensk i fjor. Polske myndigheter har bedt det russiske laget finne seg et annet hotell fordi de frykter at demonstrasjonen vil få en anti-russisk karakter. Russerne har nektet å flytte på seg.

Have fun, Feel safe? Det er et langt spenn fra rasistiske ytringer til kjernefysisk terrorisme. Men polske og ukrainske myndigheter må forberede seg på alle mulige sikkerhetstrusler. Og midt i alt dette må de leve opp til mottoet ”Have Fun, Feel Safe”…

Boikott av fotball-EM?

Vet de hva de gjør? EU-president José Manuel Baroso og Tyskland forbundskansler Angela Merkel har truet med boikott av fotball-EM i protest mot behandlingen av Julia Timosjenko. Vet de egentlig hva det betyr å boikotte et idrettsarrangement?

Boikotthistorien. Nesten ved hvert OL, VM og EM kommer det en eller annen trussel om boikott. Boikott og trusler om boikott har endret innhold etter den kalde krigen. Under den kalde krigen dreide boikott seg om at nasjoner ikke stilte med utøvere, i dag er det (nesten) ingen nasjoner som holder deltagere tilbake, men isteden truer politikere med å ikke kaste glans over arrangementene. Det vitner om god selvtillit, men kanskje også dårlig politisk skjønn.

Tusk-vær. Den polske statsministeren Donald Tusk befinner seg i så måte i en meget delikat situasjon. Polen er som alle vet medarrangør av fotball-EM og trusler om boikott av Ukraina vil også skade Polen. Tusk var en av få vestlige lederne (sammen med Nicolas Sarkozy og Angela Merkel) som sa de boikottet Beijing-OL i protest mot Kinas (mangel på) menneskerettigheter. Han ville ikke trekke utøverne, men anså dette som en politisk markering. Nå gjør han alt han kan for å koble fotball-EM fra spørsmålet om menneskerettigheter i Ukraina. Det er en krevende øvelse.

Politisk Merkelering. Uansett hva politikere gjør i forbindelse med fotball-EM er det ikke boikott. En boikott finner kun sted når lag ikke stiller opp. Jeg tviler på at Arena Lviv står tom når Portugal og Tyskland skal spille sin første EM-kamp 9. juni, i Ukraina. At Merkel, Baroso og andre bruker fotball-EM for å protestere mot behandlingen av ukrainske opposisjonelle kan virke som en billig avledningsmanøver for egen mislykket politikk. Og det går an å spare seg til fant. At en av de mektigste portugisiske og tyske politikerne sier de skal holde seg borte fra kampene deres eget lag skal spille kan slå tilbake på dem selv.

Arena for protester. Internasjonale idrettsarrangementer blir i stadig økende grad en arena for politiske protester. Tibetanerne brukte Beijing-OL for å promotere sin egen kamp for frihet, indere vil presse britiske myndigheter om Dow Chemicals under OL i London og menneskerettighetsorganisasjoner mobiliserer sterkt for å få flyttet ishockey-VM bort fra Hviterussland i 2014. De sterke protestene mot Melodi Grand Prix i Baku kan også være forløperen til boikottrusler mot Bakus OL-kandidatur i 2020. Spørsmålet er om dette er hensiktsmessig? Er, fotball i dette tilfelle, så viktig at det kan brukes som ramme om politiske protester eller er det så uviktig at man ikke kan la være? Blir mennesrettighetssituasjonen bedre ved slike politiske protester?

Mot sin hensikt? Tilfellet Beijing taler kanskje mot dette. Ofte har det vist seg at politikere hevder boikott når de egentlig ikke hadde tenkt å dra dit i utgangspunktet. Det skjedde i stor stil i Beijing i 2008. På den måten var det et lettvint engasjement. Det som ofte skjer når man bruker protester mot store idrettsarrangementer er at man undervurderer motreaksjonene til den jevne borger i landet man protesterer mot. det kan hende de er mot politikken til lederne i landet, men de er sjelden for at noen ødelegger et idrettsarrangement so de selv legger mye prestisje i. I dette tilfellet kan Merkels og Barrosos protest symbolisere at de har liten innflytelse i den daglige politikken overfor Ukraina, de kan bidra til økt konflikt mellom Polen og Ukraina og mellom Tyskland/EU og Ukraina og de kan skape ekstra misnøye i egne land.

Interessert i fotball? Det kan hende at Portugal eller Tyskland kommer til EM-finalen. Da får vi vite hvor dypt bekymringene sitter hos de mektige politikerne. Skulle Barroso og Merkel utebli fra finalen som går i Kiev viser de ikke bare at de er bekymret for menneskerettighetssituasjonen i Ukraina. De viser også at de ikke er interessert i fotball.

Basketball-VM i Tyrkia – pauseinnslaget skaper politisk hodebry

Basketball ikke viktigst. Jeg regner med at de fleste idrettsinteresserte følger godt med i basketball-VM som i disse dager foregår i Tyrkia (ironi)? Selv om Angola overraskende slo Tyskland i gruppespillet og dermed sørget for at Tyskland er ute av VM er det faktisk det politiske og religiøse spillet som har vært mest interessant så langt. Særlig det som skjer i pausen.

God tone. Onsdag møttes USA og Iran for første gang i VM-sammenheng (de har heller ikke møtt hverandre i OL). USA vant komfortabelt over Asia-mesterne. På pressekonferansen var det knyttet mest spenning til trenernes syn på de politiske aspektene rundt kampen. Begge trenerne mente at politikken ikke spilte noen rolle i kampen og de uttrykte respekt for hverandre. At deres analyse av kampen var samstemte mente begge trenerne var et første skritt på veien mot et bedre forhold mellom de to nasjonene (dette også sagt med et snev av ironi).

Idrettens autonomi. Til tross for den tøffe politiske tonen mellom de to landene har idrettsarenaen vært en arena der de to landene har konkurrert på likefot. I bryteturneringen Takhti Cup i Teheran har amerikanske og iranske brytere møttes jevnlig helt siden Bill Clintons dager. Også på basketballbanen har de møttes til tross for anstrengte forhold på regjeringsnivå. I 2008 inviterte NBA det iranske landslaget til treningsleir i Utah som forberedelse til OL i Beijing. På den måten spiller idretten en positiv rolle mellom de to fiendene.

Tyrkerne skjermes. Når storpolitikken ikke selger er det pauseunderholdningen som får det politiske og/eller religiøse blodet til å flyte. Under mesterskapet er det de ukrainske danserne som underholder i pausene som har skapt mest hodebry. Troppen er både spektakulær og lettkledd, men det er ikke alle som får ta del i – eller har lyst til – å bli underholdt av de dansende leiesoldatene. Det er i hvert fall påfallende at dansetroppen har hatt dansefri hver gang Tyrkia har spilt kamper. Det betyr blant annet at Tyrkias statsminister Tayyip Recep Erdogan gikk glipp av underholdningen da han overvar en av Tyrkias kamper.

Iranerne skjermes. Det er tydelig at arrangørene har tatt seg friheter som ikke alle deltagerlandene har vært glad for. I forkant av kampen mellom Iran og USA ser det også ut som iranerne - ved siden av å legge taktikken for det som skulle skje i kampen - også hadde et ord med i laget om pauseunderholdningen. Da den ukrainske troppen entret banen var de mer påkledd enn vanlig, de sprikte litt mindre med beina og flere representanter fra arrangørene reiste seg opp for å skygge for utsikten til de iranske delegatene på VIP-tribunen. Neppe tilfeldig!

Dans i finalen? Så langt har pressekonferanser og pauseunderholdningen vært mer interessant enn basketballen. Ukraina er ikke med i VM. Vi får håpe at Ukraina likevel får opptre i finalen med et velregissert pauseshow. Hvor mye klær de får ha på seg avhenger av hvor langt Tyrkia og Iran kommer i turneringen!

Ukrainsk fotball - fra innovativ fotball til politisk tullball?

Norge-Ukraina. Når Norge entrer et sommerslapt Ullevål Stadion 2. juni er oppgaven å slå neste EMs ene vertsnasjon – hvis ukrainske politikere og fotballautoriteter oppfyller kravene til UEFA-president Michel Platini. Platini har truet med å frata kampene i Ukraina i 2012 hvis de ikke skjerper seg. Få land i Europa har så tette koblinger mellom fotball og politikk som Ukraina.

Platinis mare. Michel Platini og UEFA har lenge vært bekymret for utviklingen i Ukraina, og i april i år dro sjefen sjøl til både Polen og Ukraina for å sjekke framdriften hos de to vertsnasjonene. Det har vært mye bråk om EM-økonomien i Polen, men det blir bare barnemat sammenlignet med forholdene i Ukraina. Det er så alvorlig at Michel Platini krevde et eget møte med den nyvalgte ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj i for å få ting på skinner. Møtet dem imellom er et tydelig tegn på at mye politisk prestisje står på spill for begge parter.

Oligarkene ruler. Ukrainsk fotball er styrt av noen får oligarker. Fotballpresidenten Grigori Surkis har vært ved sin lest i tre perioder og for noen år siden ble han nektet visum til USA på grunn av korrupsjonsmistanke. Han er med andre ord en kontroversiell politisk figur i Ukraina. Hans bror Igor er Dymano Kievs formann – tidenes beste ukrainske klubb. Den andre store klubben i Ukraina – Shaktar Donetsk – som vant UEFA-cupen i 2009 – blir styrt av Ukrainas rikeste mann Rinat Akhmetov, en av arkitektene bak comebacket til president Viktor Janukovitsj. Slik støtte forplikter…

Total football. Det er en myte at det var Nederland som var hovedarkitekten bak det vi på 1970-tallet kalte "Total Football". "Total football" var kjent for høyt press (høy offside-linje), press på ballfører og raske bevegelser. Dynamo Kiev og Sovjetunionen med den ukrainske legenden Valerij Lobanovskij foran taktikktavla var fullt på høyde med Ajax og Nederland på denne tiden, og var like viktig for utviklingen av denne spillestilen. Da var spillestil politikk i den ukrainske republikken og i hele samveldet. Nå er det mer enn spillestil som står på spill.

Svir på pungen. Presset fra UEFA, kravet fra de ukrainske oligarkene og ønsket om å bevare den nasjonale æren har da også fått ukrainske styresmakter til å bla opp penger for å få anlegg og infrastruktur på plass. Ukraina har fått en egen statsråd som kun skal ta seg av Euro-2012. Regjeringen har bevilget 3,3 milliarder amerikanske dollar i 2010 til forbedring av veier, flyplasser og til ferdigstilling av fotballarenaene. Dette svir godt på pungen til en regjering som hadde en nedgang i BNP på nesten 7% i siste kvartal i 2009 og som har pålagt seg selv å skjære ned budsjettunderskuddet til under 6% av BNP.

Skottland redningsmann? EURO-2012 er den første virkelige politiske testen til den nyvalgte ukrainske presidenten. Om lovnader og budsjettsprekk ikke holder for Michel Platini og hans medarbeidere i Nyon kan de bli fratatt sin del av mesterskapet. Skjer dét må noen andre ta over Ukrainas kamper. Skottland har signalisert sin interesse – akkurat som England ikke har nok av problemer med å få fotball-VM i 2018.

Sannsynligheter. Skulle Ukraina miste mesterskapet på grunn av dårlig organisering må det ukrainske laget belage seg på kvalifiseringsspill til høsten, akkurat som Norge. Og skulle begge land kvalifisere seg til EM-sluttspillet må begge spille en eventuell finale på bortebane – finalen skal i utgangspunktet gå i Kiev, Ukraina. Hva er mest sannsynlig: at Norge kommer til EM-finalen eller at finalen går i Kiev?