Asia-leker med språkproblemer

Mislykkete leker? Bare en måned etter at India er ferdig med Samveldelekene skal Kina arrangere Asialekene. Asialekene foregår i Guangdong-provinsen mellom 12. og 27. november, hovedsakelig i byen Guangzhou. Under Asia-lekene blir det neppe mye snakk om Nobel-prisen til Liu Xiaobo. Allikevel kan det være viktig å minne om Lius advarsler i forkant av Beijing-OL: et mislykket OL vil føre til en forverret menneskerettighetssituasjon i Kina. Det samme kan gjelde Asialekene.

Stressyndrom. Som i forkant av OL i Beijing har kinesiske myndigheter strammet grepet i forkant av Asia-lekene. Dette har jeg tidligere kalt det olympiske stressyndrom: kinesiske myndigheter tar alle forholdsregler for å hindre at idrettsarrangementet bidrar til et ustabilt Kina. Det blir foretatt ekstra sikkerhetsøvelser og kinesisk politi kontrollerer potensielle bråkmakere. En viktig forskjell fra OL er imidlertid at disse tiltakene ikke blir overvåket av vestlig media: her er det ingen Usain Bolt eller Michael Phelps som deltar, bare ”ukjente” utøvere.

Språktrøbbel. Selv om ikke vestlig media eller internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har tenkt mye på idrettsarrangementet i Kina i november har kineserne selv skapt trøbbel for seg selv med sin språkpolitikk. I juli uttalte en politiker fra Guangdong at tv-sendingene fra Asia-lekene skulle foregå på mandarin og ikke på kantonesisk. Siden de fleste i Guangdong snakker kantonesisk skapte dette stor misnøye. Flere ganger i juli og august har det vært protester med opptil 1000 demonstranter mot målformen på tv-sendingene fra Asia-lekene. Under ligger en frykt for at mandarin på sikt skal erstatte kantonesisk som språk i regionen. Denne situasjonen er eksplosiv og i frykt for at slike protester skulle utarte seg tillot for eksempel ikke myndighetene i Guangdong demonstranter å markere årsdagen for Mukden-hendelsen i 1931, bombingen av en japanskeid jernbanestrekning i Manchuria brukt av japanerne i invasjonen av Manchuria. Myndighetene var redd for at anti-Japan-demonstrasjoner skulle utarte seg til anti-kommunistparti-demonstrasjoner.

Kaos og orden. Jeg har blitt spurt av flere journalister om hvordan jeg vurderer Samveldelekene i India i år. Sportslig sett var de mer vellykket enn mange fryktet. Det tyder på at mange var mer fordomsfulle til disse lekene enn de burde ha vært. Sammenligner vi med Beijing-OL er det noen svært interessante ting å bite seg merke i. Den største forskjellen mellom OL og Samveldelekene er at lekene foregikk i to forskjellige politiske regimer. India er et demokrati (riktignok med flere mangler) og Kina er et autoritært land. Det mange har karakterisert som kaos er til en hvis grad et resultat av at India er et demokrati og at mange forskjellige interesser har kjempet mot hverandre i forkant av lekene. OL i Beijing ble stramt styrt fra sentrale myndigheter og det manglet ikke på penger. Samfunnsmodellen preger også protestene mot lekene. I Kina greide myndigheten å samle det kinesiske folket til støtte for lekene. Protestene som kom, kom utenfra og bidro ytterligere til å forsterke kinesernes nasjonalisme. I India har protestene stort sett kommet innenfra og bidratt til det mange i Vesten har kalt ”kaos”. Sier dette noe om vår holdning til hvilken samfunnsmodell vi liker at idrettsarrangementer skal foregå i. Kaos mot orden? Demokrati mot autoritært styre?

Svarteper? Spørsmålet er om språkproblemene i forkant av Asia-lekene er et signal om at Kina også kan få ”kaotiske” leker. Kanskje. Det vitner i hvert fall om at kinesere ikke er ett folk slik kinesiske myndigheter ofte gir inntrykk av, blant annet når de kommenterer Nobelprisens fornærmende effekt på hele det kinesiske folk. Og skulle språkproblemene føre til ytterlige protester og bråk, og til at lekene ikke blir så vellykket som kinesiske myndigheter ønsker, kan kinesiske myndigheter i hvert fall ikke skylde på Vesten. Kanskje kinesiske menneskerettighetsaktivister får svi for dette, og denne gangen uten vestlig mediedekning?