Sekundanten

2. plass. På en solid andreplass på lista over de beste idrettsromanene kommer Sekundanten av Per Olov Enquist. Boka kom ut i 1971 og er en bok om både politikk og idrett. Enquist-kjennere nevner sjelden denne boka som en av hans beste, men på listen over de beste idrettsromanene er den selvsagt. Hadde dette vært en liste over svenske idrettsromaner tror jeg den hadde tronet på en klar førsteplass.

Far og sønn. Sekundanten er en sønns fortelling om sin far; arbeideren, bokseren og sleggekasteren Mattias Jonsson Engestam Lindner. I boken prøver sønnen å forklare og forstå hvorfor faren jukset i verdensrekordkastet i slegge. Dette er en terapeutisk og dokumentarisk roman. Ved å skrive ned sine erindringer om sin far forsøker han å forstå hvorfor den trofaste og regeltro faren kunne ty til juks i en idrett som han elsket så høyt? Men dette er også en analyse av den svenske arbeiderbevegelsen og den svenske idrettsbevegelsen. Enquist likestiller idrett og politikk fordi begge gir tilhørighet og mening. Tilhørigheten til kollektivene idretten og arbeiderbevegelsen forklarer jukset. Det er resultatene som teller, ikke metodene.

197 cm. Enquist selv var en habil friidrettsutøver og var i svensktoppen i høydehopp. Hans personlige rekord er 1,97 meter. Historien om sleggejukseren baserer seg på skjebnen til en av Enquists barndomshelter, friidrettsutøveren og sleggekasteren Eric Johanson, senere Umedalen. Historien om Eric Johanson, som i 1946 fikk sølv i sleggekast i EM i Oslo og vant det svenske mesterskapet i 1946 er meget spesiell. Resultatene hans i 1946 og 1947 var oppsiktsvekkende, det samme var resultatene til utøvere som lånte sleggen hans. Mistenksomheten gjorde at det svenske idrettsforbundet, under et stevne på Slottskogvallen i Gøtebor,g kontrollveide slegga hans. Da fant de ut at han ved innveiing hadde en slegge som var 450 gram tyngre enn den han benyttet i konkurransen. Han fikk sin straff og byttet navnet til Umedalen. Da Enquist møtte sin barndomshelt et par år før Umedalen døde og Sekundanten kom ut fikk Enquist tilbake de gode barndomsminnene. Enquist betraktet ham fortsatt som en ungdomsvenn.

Terror i München. Dette er ikke Enquists eneste bok om idrett. Året etter Sekundanten ga han ut Katedralen i München som er en samling av 28 fortellinger med utgangspunkt i OL i München, og med terrorangrepet på den israelske troppen som bindemiddel. I hovedsak er dette omarbeidede tekster som Enquist skrev for Expressen i forbindelse med OL. Denne boka minner om Ryszard Kapucinskis bok Fotballkrigen – også den en reportasjebok om blant annet idrett (fotball). Selv om Sekundanten er en roman er den dokumentarisk, og selv om boken om OL i München er dokumentarisk er det mange skjønnlitterære trekk ved boken. Derfor er det vanskelig å plassere Enquists bøker i én bestemt sjanger.

Norsk ekvivalent. Beskrivelsene av arbeiderbevegelsen i Sverige på 30-tallet og kampen mellom borgerskapet og arbeideridrettslagene minner for eksempel om beskrivelsene om de samme temaene i Kjartan Fløgstads bok Grense Jakobselv. Kanskje det er på tide at Fløgstad kommer ut av skapet og gir oss en ekte idrettsroman?

DDR-juks. Boken er ikke bare dokumentarisk, temaene i boka er fortsatt aktuell. Sekundanten er skrevet i Berlin og den har med flere passasjer om idrettspolitikken i DDR. Ettersom vi vet at DDR ble verdensmestere i dopingjuks fikk boken ny aktualitet da DDR-jukset ble avslørt. Hva forteller den oss om dagens idrettsjuks?

Sverige foran Norge. Maken til bok finnes ikke i Norge og det er bare å håpe på at forfattere som Dag Solstad eller Kjartan Fløgstad setter seg ned og skriver den store idrettsromanen. Men det skal mye til for å vippe Per Olov Enquist bort fra andreplassen på lista over de beste idrettsromanene!