Goalkeepers Are Different

3. plass. På tredjeplass på listen over de fem beste idrettsromanene plasserer jeg Brian Glanvilles Goalkeepers Are Different. Boken kom ut i 1971. Det er fristende å bruke Donald-språket om denne boken: en klassiker til glede for nye lesere!

Seier mot Liverpool. Dette er historien om det 17-årige keepertalentet Ronnie Blake som blir oppdaget av den fiktive London-klubben Borough United FC, og hans opp- og nedturer som profesjonell fotballkeeper. Som Everton-supporter er det ekstra morsomt å lese kapitlet der Blake debuterer mot Liverpool, på Anfield Road, og er sterkt delaktig i at Borough slår det røde laget på Merseyside.

Brian Glanville. Brian Glanville er en anerkjent sportsjournalist og forfatter. Han har blant annet vært fotballkorrespondent for The Sunday Times i nesten 30 år, og er brukt som fotballekspert i mange sammenhenger verden over. Før Goalkeeper’s Are Different ga han blant annet ut romanen The Olympian som handler langdistanseløperen Ike Low og treneren hans Sam Dee. Den kom ut i 1969. Men boka om den unge keeperen fenger bedre. Boka er ofte klassifisert som en ungdomsroman, men jeg mener den er noe mer enn det.

Banebrytende. Goalkeeper’s Are Different er ikke i nobelklassen, men det allikevel en spesiell roman på flere måter. For det første skapte den en helt ny litterær sjanger – fotballromanen. Det banet vei for forfattere som Nick Hornby med boka Fever Pitch og John King med bøkene Football Factory, Headhunters og England Away. Boken er på en måte en oppfølger av antologien The Footballer’s Companion som Glanville redigerte i 1962. Antologien var et forsøk på å få oversikt over hva som fantes av fotballitteratur. Utgangspunktet for boken var antagelsen om at fotball var et spill uten litteratur. Selv om han på en måte tilbakeviser denne påstanden i antologien finner vi ikke mange skjønnlitterære tekster i samlingen. Glanville står selv for flere av bidragene. Den mest kjente forfatteren i denne samlingen av tekster er Harold Pinter, med to bidrag. Han fikk nobelprisen i litteratur i 2005, men ikke for disse arbeidene.

Ensom keeper. En annen spesiell ting er at romanen handler om nettopp fotballkeepere. Boken får virkelig fram at fotballkeepere er annerledes! Keeperlegenden Peter Shilton – som visstnok skal ha lest boken – mener at boken er det første litterære bidraget som faktisk greier å beskrive hva det er som kreves av en keeper for å nå toppen og hvilke utfordringer en ung keeper står overfor. Å være keeper er en ensom jobb!

Solo. Boken berører meg også personlig. Min far – fatter’n – har et spesielt forhold til keepere og denne boken er på mange måter en beskrivelse av drømmen til min far – som aldri ble virkelighet. Min far har ikke mye å skryte av som keeper. Det eneste jeg husker av hans keepergjerning er at han brukte Solo på keeperhanskene for å få feste på ballen. Reklamen om at Solo kun slukker tørsten er virkelig sann i denne sammenheng.

Keepere og fotballag. Ved siden av å sløse med brus har min far også et annet anstrengt forhold til fotballkeepere – han har tradisjonelt ikke holdt med fotballag, men med keepere. Det førte blant annet til at han holdt med Stoke da Gordon Banks var i klubben, og med Nottingham Forest da Peter Shilton hadde sin storhetstid der.

Peter Shilton. Da jeg ikke hadde råd til å dra for å se på Vålerenga spille kvartfinale mot Chelsea i europacupen i 1999 spanderte fatter’n tur på meg til London på en betingelse – at jeg ble med på Leyton Orient-kamp – klubben Peter Shilton fikk sin 1000 liga-kamp. Slikt kan man ikke si nei til! For dem som ikke vet noe om Leyton Orient kan jeg opplyse om at det er et lag på tredje nivå i England, det har sin hjemmebane i Nord-Øst-London, der OL skal være i 2012, og det var her David Beckham trådte sine barnefotballsko.

Tremenningen Samstad. Men det er ikke bare i nær familie keeperbasillen har herjet. Fattern’s tremenning – Jann Brynjar Samstad – ett av tidenes største norske keepertalenter på 1950-60-tallet, med kamper for Steinkjer, Kapp, Vålerenga og Lillestrøm, viser virkelig at keepere er annerledes. Jann var den første keeperen i Norge med hvit keeperdrakt! Ett poeng ved den hvite drakten var selvsagt å ta seg pent ut. Men han hadde også en ”vitenskapelig” begrunnelse. Jann var relativt liten av vekst, 176 cm høy, og han hadde lest at kledd i hvitt så han større ut for motstanderen som skulle prøve å få ballen i buret bak ham. Han gjorde dessuten matematiske beregninger av i hvor stor vinkel han måtte kaste seg ut fra streken for å gjøre målet minst mulig ved straffespark.

Keepere er annerledes. Dette er assosiasjoner man får når man leser Brian Glanvilles bok. Jeg kan underskrive på at Goalkeeper’s Are Different! Hva mer kan man forlange av en roman? Dette er en vel fortjent tredjeplass!