De viktigste idrettspolitiske begivenhetene i 2011 og 2012

Årets viktigste begivenheter. Nyttårståka har lagt seg og uværsgutten Emil har tatt over for ruskedamene Berit og Dagmar. Det er tid for å rangere de viktigste idrettspolitiske begivenhetene i 2011 og å gå Nostradamus litt i næringa – hva blir de viktigste begivenhetene i 2012?

Fem i året. Rangeringer er alltid subjektive. For at rangeringer skal ha noe for seg gjelder det å sette opp noen kriterier for hva man legger vekt på og hva man utelater. Jeg har satt opp en liste over de fem viktigste idrettspolitiske begivenhetene i 2011 og fem begivenheter som jeg tror kommer til å få stor betydning i 2012.

Kategorisering. Analytisk kan man dele idrettspolitikk inn i to kategorier. Idrett i politikk og politikk i idrett. OL passer for eksempel i begge kategorier. Beijing (Kina), London (Storbritannia) og Sotsji (Russland) brukte/bruker alle OL som et virkemiddel for å oppnå politisk eller økonomisk gevinst. Kina brukte OL for å vise at de var på full fart inn i verdenspolitikken igjen og som nasjonsbyggingsprosjekt, Storbritannia bruker OL som byfornyingsprosjekt og for å bygge seg opp som idrettsnasjon, og Russland vil bruke OL for å vise verden at landet for godt er kvitt den kalde krigen, for å lansere seg som vintersportsnasjon og som et godt alternativ for vinterturister. Dette er idrett i politikk. Kampen om å få idretter på OL-programmet, diskusjonen om at jenter skal få delta i skihopping og tiltak mot korrupsjon og kampfiksing i idretten er politikk i idrett. Selvfølgelig er det flytende overganger.

Mer enn resultater. Min liste tar opp i seg begge disse analytiske kategoriene. Det jeg ikke vurderer er kamputfall og vinnere av turneringer eller mesterskap (så sant de ikke er av eksepsjonell karakter, som for eksempel Iraks seier i Asia-mesterskapet i fotball i 2007, som var overraskende og som hadde betydning for nasjonsbyggingen i et krigsherjet Irak). Det jeg rangerer er det jeg mener er idrettspolitiske begivenheter som vil sette varige spor og som kan endre idrettens vesen, men også nasjonal og internasjonal politikk.

Fem på topp i 2011

1. Qatars plass på den internasjonale idrettsscenen. Qatars virkelige gjennombrudd i internasjonal idrett og idrettspolitikk startet egentlig i desember 2010. Da ble Qatar tildelt fotball-VM i 2022 og Qatar Foundation skrev under den dyreste sponsoravtalen noensinne med FC Barcelona. Sponsoravtalen med FC Barcelona ble først godkjent av Barcelonas medlemmer i 2011 og er verdt 150 millioner Euro over fem år. Dette er første gang FC Barcelona får betalt for å ha reklame på drakten. I 2011 ble Qatar Investment Authority majoritetsaksjonær i den franske fotballklubben Paris St Germain og har lovet å transformere Paris-klubben til en europeisk fotballstormakt; Qatar Airways ble det offisielle flyselskapet til Tour de France og skal frakte det meste av utstyret under Touren med sine nyeste fly; og det Qatar-eide tv-selskapet Al-Jazeera kjøpte de internasjonale rettighetene til å sende franske Liga 1 og fikk alle tv-rettighetene til fotball-VM i 2018 og 2022 for Midt-Østen og Nord-Afrika (23 land). Disse investeringene er ikke bare moropenger for rike arabere. Bak disse investeringene ligger det en langsiktig strategi om å bli verdens ledende land for sport og sportsarrangementer. Visjon 2030 er Qatars ekvivalent til Norges pensjonsfond. Sport og investeringer i sportsindustrien skal sikre Qatars befolkning en god framtid. Qatar har hatt stor innflytelse over idrettspolitikken i 2011, og større kommer den til å bli. I 2030 får vi se om det norske oljefondet bør følge Qatars eksempel?

2. Fotballrevolusjonene i Nord-Afrika. I 2011 har det foregått to slags fotballrevolusjoner i nordafrikanske land. Fotballsupportere og fotballklubber har med sterk støtte fra opposisjonelle grupper satt sitt preg på revolusjonene i Midt-Østen og Nord-Afrika – dette gjelder særlig Egypt, Tunisia og Libya. Samtidig har revolusjonene og den gryende overgangen til – forhåpentligvis – demokrati fått nordafrikanske land til å prestere bedre på fotballbanen. I en analyse i www.footballspeak.com viste Matthew Barrett at Tunisia, Libya, Sudan, Marokko og Algerie – alle land som har vært preget av politisk opprør i 2011 – har gjort det mye bedre på fotballbanen etter at det politiske opprøret startet (i Sudans tilfelle etter at Sør-Sudan ble et eget land). Unntaket er Egypt (som er det mestvinnende laget i Afrikamesterskapet) som har gjort det dårligere. I følge Barrets statistikk hadde de seks nordafrikanske landene etter å ha spilt spilt 53 kamper, skåret 87 mål og vunnet 45% av kampene. Året før spilte de samme landene 60 kamper, skåret 79 mål og vant 33% av kampene. Gjennomgangsmelodien hos spillere som blir spurt om hvorfor denne forandringen er at de nå syns de spiller for sin egen nasjon og ikke for en diktator. Nordafrikanske lag gjør det tradisjonelt bra i Afrikamesterskapet, men aldri bra i fotball-VM. Er dette i ferd med å snu?

3. Kampfiksing. EU-parlamentet etterlyste 15. november 2011 tiltak for å stoppe kampfiksing i idretten. De ba om bedre samarbeid mellom forskjellige sportsorganisasjoner og mer samarbeid med offentlige myndigheter. EU-parlamentet ønsker å gjøre kampfiksing ulovlig i hele EU-området. I forbindelse med avstemmingen i EU-parlamentet sa UEFA-president Michel Platini at kampfiksing både truer troverdigheten til idretten og er den største trusselen mot idrettens eksistens. Nå skal man kanskje ikke legge for mye vekt på et vedtak i EU-parlamentet, men det signaliserer allikevel et stort dilemma for idretten. Mister idretten kontroll og troverdighet over egen virksomhet kan offentlige myndigheter eller internasjonale institusjoner ta over styringen av idretten. Dette strider mot idrettens egendefinerte naturlov – idrettens autonomi. På den annen side er idretten avhengig av hjelp for å få bukt med problemet. Det har blitt avdekket kampfiksing i nesten alle europeiske land i 2011 og mange av disse er sterkt knyttet til syndikater i Asia. I året som har gått har vi fått høre om kampfiksing i tennis, fotball og cricket, idretter med stor oppmerksomhet og med mye penger involvert, men også andre idretter er berørt. 2011 har vært et annus horibilis når det gjelder kampfiksing. Spørsmålet er om vi bare har sett toppen av isfjellet eller om vi kun er i ferd med å rydde opp i gammel moro. Uansett vil 2011 stå igjen som startåret for den store opprenskningsaksjonen på dette området.

4. Murphy-saken. Pubeieren Karen Murphy vant 4. oktober 2011 en seks år lang kamp mot Premier League og BSkyB. Karen Murphy driver puben Red, White and Blue i Southsea og for 8 år siden kjøpte hun et dekoderkort fra den greske kringkasteren Nova til 800 pund i året. Vanlig pris er 1000 pund i måneden. I 2006 fikk hun 8000 pund i bot for røverkjøpet. Saken har gått i det britiske rettssystemet i flere år og det endte med at britisk høyesterett sendte saken videre til Europadomstolen. Europadomstolen har slått fast at Murphy har retten på sin side. Saken er ikke endelig avgjort før britisk høyesterett har kommet med en kjennelse, men denne dommen kommer uansett til å endre alle forhandlinger om tv-rettigheter (i Europa) i framtiden. Dette er tv-rettighetenes Bosman-dom!

5. Formel 1 i India. I slutten av oktober 2011 arrangerte India Formel 1 for første gang på nybygde Buddh International Circuit. Dette er den første av fem Formel 1-runder på denne banen. Vi vil altså få se Formel 1 i India i fire år til – minst. Formel 1 får liten oppmerksomhet i Norge, men dette er en stor begivenhet internasjonalt både symbolsk og idrettspolitisk. Dette er et møte mellom en hyperkommersiell idrett og et fattig land. Selv om Formel 1-runden fikk noe negativ oppmerksomhet fordi Buddh-banen ligger i en av de fattigste regionene i India fikk motorsirkuset mest positiv omtale. Sammenlignet med fiasko-stemplet India fikk etter Samveldelekene i 2010 var dette en gedigen opptur for India som arrangør av et internasjonalt sportsarrangement og India som nasjon. Her møttes det som kan krype og gå av indiske og internasjonale kjendiser og alle fabrikkteamene ga banen og arrangementet mye skryt. Da jeg tidligere studerte østeuropeisk politikk brukte vi noen ganger McDonald’s-testen for å måle den økonomiske utviklingen i landet (litt i alvor, men mest for moro skyld). Fikk et land McDonald’s viste det at det var mulig og relativt trygt å etablere seg der. Formel 1-testen viser at India er i ferd med å bli akseptert av den mest kommersialiserte delen av idrettsindustrien og India vil i årene som kommer garantert tiltrekke seg store fabrikkmerker og få mye positiv medieoppmerksomhet som følge av dette. Dette kan være starten på at internasjonal storkapital ikke bare utnytter seg av billig arbeidskraft i India, men også begynner å investere der.

De fem viktigste i 2012

1. London-OL. OL i London blir uten tvil årets viktigste idrettspolitiske begivenhet. Diskusjoner om det er riktig å arrangere OL i disse finanskrisetider og om hvorfor OL går midt under Ramadan blir sentrale temaer. Organisasjoner som ønsker å bruke OL som arena for å få oppmerksomhet om sin sak vil garantert også prege nyhetsbildet. Jeg regner også med at protestene mot Sotsji-OL starter i London. Arven etter OL og IOCs mektige status kommer helt sikkert også til å bli satt søkelys på.

2. Sikkerheten under London-OL. Det mest følsomme og vanskelige temaet i forbindelse med OL er sikkerheten. Over 20000 soldater, vakter og politi vil vokte lekene og det vil bli brukt over en milliard pund på sikkerhet. Men det er ikke bare pengesekken som blir utfordret. Også definisjonen av sikkerhet. Økt styrkebidrag fra forsvaret vil utfordre utformingen av kommandolinjer og ansvarsforhold. Det pårvirker londonernes bevegelsesfrihet og oppfatning av trygghet, og den kan få OL-turister til å stille seg spørsmålet om hva slags idrettsarrangement de egentlig er med på: militært mesterskap eller folkefest? De strenge sikkerhetstiltakene vil utfordre seinere OL-byer. Og hva om det allikevel skjer en sikkerhetsbrist?

3. Britisk fotballag. For engelskmenn, skotter, irer og walisere blir det mest følelsesladete øyeblikket under London-OL når Storbritannia stiller til fotballkamp. Storbritannia stilte med OL-lag i fotball i perioden 1908 til 1972, men laget ble formelt oppløst da fotballforbundet avskaffet skillet mellom amatører og profesjonelle fotballspillere i 1974. I OL kunne man bare spille med amatørspillere. Etter dette har England, Skottland, Wales og Nord-Irland kun representert seg selv i fotball, men ikke i OL. Det britiske fotballaget gjenoppstår i år! Leder for den skotske supporterklubben sa for noen år siden at selv om et britisk lag består av 11 skotter og motstanderen er Brasil, så vil alle skotter støtte Brasil! Det forteller mye om hvor følelsesladet dette spørsmålet er. Men britenes fotballag utfordrer også FIFA og UEFA. Det er det internasjonale fotballforbundet FIFA som har tillatt Skottland, Nord-Irland, Wales og England å stille med egne lag i EM- og VM-turneringene. Spørsmålet er om britenes OL-fotball vil skape et press for at dette skal bli en permanent ordning også i EM og VM. Dette vil også ha interesse for separatistgrupperinger som ønsker å stille egne lag i EM, VM og OL.

4. Fotball-EM i Polen og Ukraina. Opptakten til det første store fotballmesterskapet i det tidligere Øst-Europa siden Jugoslavia arrangerte fotball-EM i 1976 har vært alt annet enn smertefri. Politisk rot, finanskrise, protester og byggestopp har preget opptakten til dette Europamesterskapet. Det blir spennende å se om nyhetsbildet blir preget av dårlig organisering eller av god fotball og om Michel Platini kan sole seg i glansen av et kontroversielt, men vellykket mesterskap eller om han må innkalle krisehåndteringsteamet sitt for å forsvare at disse landene fikk mesterskapet?

5. FIFA-reformer. I forbindelse med valget av VM-vertskap for 2018 og 2022 i 2010 og gjenvalget av Sepp Blatter som FIFA-president i 2011 ble FIFA, Blatter og Blatters motkandidater beskyldt for korrupsjon og for å opprettholde en korrupsjonskultur som skader fotballen. Kilder som kjenner Blatter godt mener at han vil gjøre alt som står i sin makt for å endre FIFA til det bedre. Dette er hans siste periode som president og han er opptatt av at han får god omtale i historiebøkene. Etter at Blatter ble gjenvalgt har han etablert fire komiteer som skal se på korrupsjon, fotballens integritet og fair play. Disse komiteene skal første gang rapportere på FIFA-kongressen i Budapest i mars i år. Da får vi en pekepinn på om FIFA mener alvor med sine tiltak og vi får vite om FIFA er best på å skape et godt ettermæle eller fortsetter med tupp og mæl!

Noen glemt? Har du noen idrettspolitiske begivenheter som du mener bør på disse listene?