Sannhetskommisjon for dopere?

Ny revolusjon? Etter den franske revolusjonen innførte man en ny tidsregning. Er det på tide at lederne av Tour de France, IOC og resten av idrettsverdenen starter en revolusjon og innfører en ny tidsregning i kampen mot doping? Hva med en sannhetskommisjon? 

Tilgivelse. Hittil i år er tre tidligere dopingtatte britiske friidrettsutøvere tatt ut til OL (Sprinteren Dwain Chambers, kulestøteren Carl Myerscough og 400 meterløperen Christine Ohuruogu). Disse får delta fordi Idrettens voldgiftsrett (CAS) ikke tillater livstidsutestenging av tidligere dopere. I Norge diskuterer man Tysse-saken og norsk dobbeltmoral i dopingsaker. Og det går ikke et Tour de France uten at man diskuterer Lance Armstrong og doping. I årets Tour deltar mer enn 10 utøvere som tidligere er tatt for doping. Det irriterer mange. Det siste i år er at fire av årets ryttere, og tidligere lagkamerater av Lance Armstrong (George Hincapie, Levi Leipheimer, Christian Vande Velde og David Zabriskie), skal ha innrømmet å ha dopet seg sammen med Lance Armstrong. Hva skal man gjøre med disse utøverne? 

Hva skal man gjøre? De fleste er enig om at man skal anstrenge seg til det ytterste for å kvitte seg med dopingspøkelset. Avanserte analyser av blod og urin er ett middel, men ofte viser disse analysene at doperne ligger langt foran dopingjegerne. Det såkalte whereabout-systemet er kontroversielt og utfordrer retten til bevegelsesfrihet. Den sikreste måten å få bukt med problemet på er å få de som har dopet seg, og de som vet hva som har skjedd, til å fortelle hva de har gjort og hva de har sett. Siden waterboarding ikke er å foretrekke, kan en eller annen form for amnesti for tidligere syndere være en mulig løsning.

Sannhetskommisjon. Det er her den sørafrikanske sannhetskommisjonen kan brukes som modell. Den sørafrikanske sannhets- og forsoningskommisjonen hadde til hensikt å kartlegge omfanget av undertrykking av svarte i Sør-Afrika mellom 1948 til 1994. Ideen var at det var viktigere å få fram sannhet og kunnskap om undertrykking enn å straffe hver enkelt som hadde bidratt til undertrykkingen. Dette var en måte å forsone seg med fortiden på og måten å se framover på. Nå skal ikke jeg trivialisere det som skjedde i Sør-Afrika ved å sammenligne det med problemene i sykkelsporten og andre idretter. Det er tankemåten som her er det sentrale. 

Høna eller egget? I begge tilfeller står vi overfor både strukturelle og individuelle utfordringer og utfordringene lar seg ikke så lett skille fra hverandre. Det betyr at både den som doper seg, den som hjelper doperne og den som passivt er vitne til det som skjer – men ikke selv doper seg – kan bidra til å få belyst problemet og få til en løsning som alle kan leve med i ettertid. Dopere må ikke få ødelegge for de dopingfrie, tvert i mot: doperne skal hjelpe de dopingfrie. 

Dopingamnesti. Hva om det internasjonale sykkelforbundet og andre internasjonale idrettsforbund dannet en kommisjon der alle som hadde noe å melde om doping – i går og i dag – fikk ytre seg fritt om det de veit om doping, uten fare for å bli straffet? Man kunne opprettet en kommisjon for utøvere, en kommisjon for ledere/trenere og en kommisjon for sponsorer. En slik kommisjon kan bidra til at dopingjegerne får oversikt over dopingmetoder og dekkoperasjoner som ikke tidligere er kjent for dem. Og til å få bekreftet det de allerede har mistanke om. Det vil styrke dopingarbeidet. 

Hard mot de harde. Samtidig må det settes en klar grense for når amnesti ikke lenger er aktuelt. Setter man i gang en slik sannhetskommisjon umiddelbart etter årets Tour de France og London-OL kan man for eksempel si at den som blir tatt i doping eller medvirkning til doping (trenere, ledere og sponsorer) fra og med nyttår blir utestengt på livstid. Dette må også gjelde de som i ettertid viser seg ikke å ha snakket sant i sannhetskommisjonen. Dermed basta! Det vil kanskje gjøre arbeidet til CAS, som har kommet med mange kontroversielle beslutninger i dopingspørsmål. 

Ny Napoleon? For den norske debatten om doping hadde det vært interessant å få vite hva tidligere toppsyklister som Dag Otto Lauritsen, Dag Erik Pedersen, Jostein Willmann, Knut Knudsen og Steffen Kjærgaard kunne bidratt med i en slik sannhetskommisjon? Hva med friidrettsmiljøet? Friidrett er en av de olympiske idrettene med flest dopingsyndere. Osv. Osv. Begynner en aktør i idrettssirkuset å si hva han vet er det vanskelig for de andre å la være å fortelle hva de vet. Skulle sykkelsporten ta beslutning om en slik sannhetskommisjon på bakgrunn av det som skjer i Tour de France starter en ny tidsregning i Frankrike. I så tilfelle er det bare å håpe at det ikke kommer en idrettens Napoleon og stopper anti-dopingrevolusjonen før den er fullendt.

Kinesisk idrettshåp knust på Tianmen

20-årsmarkering. Massakren på Tianmen for 20 år siden preger dagens nyhetsbilde. Fang Zheng var en av mange som ble ekstra hardt rammet av myndighetenes voldsomme opptreden 4. juni 1989. Hans historie er tragisk og viser hvor skjebnesvanger denne dagen var.

Lovende friidrettsutøver. Fang Zheng var en av Kinas mest lovende friidrettsutøvere i 1989 (diskos og spyd), og han deltok i studentdemonstrasjonene. På vei ut fra Den himmelske freds plass som en av de siste studentene ble han overkjørt av en tanks. Beina hans ble så sterkt kvestet at han måtte amputere begge to.

Uten føleri. Etter amputasjonen trente Fang for å hevde seg i konkurranser for funksjonshemmede, og i 1992 deltok han i Det allkinesiske friidrettsmesterskapet for funksjonshemmede i Guangzhou. Der tok han to gullmedaljer og slo to regionale rekorder. I 1994 kvalifiserte han seg for deltagelse i et internasjonaltfriidrettsmesterskap, men ble stoppet av det kinesiske idrettsdepartementet som var redd for at han skulle fortelle internasjonal presse om hvordan han hadde mistet beina sine. Selv protester fra Deng Xiapoings sønn, som også var sterkt funksjonshemmet etter en ulykke, endret ikke departementets beslutning. Den offisielle forklaringen på at han mistet beina var at han hadde vært offer i en trafikkulykke. Kinesiske myndigheter er ikke kjent for føleri. Etter dette har Fang ikke hatt anledning til å delta i organisert idrett.

En av mange. Hans historie er ett eksempel på hvor hjerterått og ødeleggende hendelsene var på Tianmen for 20 år siden. Og hans historie er bare en av mange.

Kvinneidrett og kinesisk politikk

Populære kinesiske idrettsutøvere. I dag er de mest populære kinesiske idrettsutøverne menn. Basketballspilleren Yao Ming og hekkeløperen Liu Xiang står i en særstilling. Slik har det ikke alltid vært. Før kommersialiseringen av kinesisk idrett og før kinesiske myndigheter startet programmer for å få menn til å komme i gullform var det de kinesiske kvinnene som bidro til størst entusiasmen på idrettsbanen og til å gi sporten politisk og samlende verdi. Men mennene har alltid lurt i bakgrunnen. Kan OL i Beijing endre på det?

Det svake kjønn og Øst-Asias syke mann. På slutten av 1800-tallet mente kinesiske intellektuelle at Kinas svake posisjon skyldtes at kinesiske kvinner var fysisk svake. De skyldte blant annet på tradisjonen med å surre jentenes føtter og på deres underordnede rolle i samfunnet. I Vesten hadde kvinnene en helt annen stilling og det ga Vesten en fordel i forhold til Kina, mente de. Den undertrykte kinesiske kvinnen ble et symbol på Kinas underutvikling og svake status.

Kulturrevolusjonen og sport. Da Folkerepublikken Kina ble etablert i 1949 trodde man også på kvinnefrigjøring, og under kulturrevolusjonen (1966-1976) ble kjønnspolitikk byttet ut med klassekamp. Kvinnene bar blant annet de samme klærne som menn. De kvinnelige rødegardistene kledde seg f.eks. på samme måte som de mannlige soldatene. Men under den kinesiske kulturrevolusjonen var konkurranseidrett ikke tillatt, utøvere ble sendt i arbeidsleire og idrettsledere ble henrettet.

Volleyballsensasjon. Det var derfor en sensasjon at det kvinnelige volleyballandslaget vant VM i Tokyo i 1981 få år etter at kulturrevolusjonen var avblåst. På veien mot seier slo de Sovjetunionen, USA og Japan. Bragden førte til et kinesisk Oddvar Brå-fenomen (ett år før Oddvar Brå brakk staven!): alle vet hvor de var og hva de gjorde den dagen laget vant sitt første VM-gull. Seieren ble starten på en serie med titler for det kinesiske volleyballaget. De vant til sammen fem VM og OL-titler etter dette, uten avbrudd. Deres triumf skapte en voldsom entusiasme i Kina. I politiske studiesirkler og taler ble alle oppfordret til å lære av det kvinnelige volleyballaget. For den politiske og intellektuelle eliten var triumfen et bevis på at Kina ikke lenger var Øst-Asias syke mann.

Ære være mannen. Men for kinesiske politikere, pressen og mange kinesere var ikke dette først og fremst en kvinneseier, men en kinesisk seier. Og mennene tok æren for at laget hadde seiret: statsminister Zhou Enlai tok på seg æren for å ha invitert en japansk(!) trener for å få fart på kinesisk volleyball; marskalk He Long – den første direktøren til den statlige kinesiske sportskommisjonen – og Ma Qiwei – den første landslagstreneren for kvinnevolleyball i Kina – fikk æren for at deres drømmer gikk i oppfyllelse. Og selvfølgelig var det det kinesiske kommunistpartiet som hadde gjort dette mulig! Flere av spillerne fikk politiske posisjoner etter bragden, men det var den mannlige treneren Yuan Weimin – som ledet laget til de tre første triumfene – som klatret høyest. Etter at han ga seg som trener i 1984 fikk han jobben som visedirektør for den statlige sportskommisjonen (som fra 1998 ble den statlige generaladministrasjonen for sport) og direktør i perioden 2000 til 2004. I 2000 ble han formann i den kinesiske olympiske komité og i 2004 leder for organisasjonskomiteen for Beijing-OL.

Mas familiehær. Etter gjennombruddet på volleyballbanen skygget kinesiske kvinner over mannlige prestasjoner på den internasjonale arena. Den neste kvinnebølgen kom i friidrett. På begynnelsen av 1990-tallet knuste kinesiske mellom- og langdistanseløpere alle sine konkurrenter og slettet alle verdensrekorder på sine distanser. Utøverne ble kalt Mas familihær, fordi de ble trent av Ma Junren. Kjælenavnet på løperne var en omskriving av en romantittel fra Ming-tiden. Den het Yangfamilens generaler. Romanen handlet om en matriark og hennes svigerdøtre og deres kamp for sine mannlige slektninger. Starten på Ma-hærens herjinger foregikk samtidig som Beijings forsøkte å få OL for første gang. I 1993 dominerte 6 kinesiske utøvere 1500, 3000 og 10000 meterøvelsene i friidretts-VM i Stuttgart og tok 6 av 9 medaljer. Mindre enn tre uker senere under det nasjonale kinesiske mesterskapet løp 7 utøvere under verdensrekordene på de tre lengste øvelsene. Junxia Wang knuste f.eks. Ingrid Kristiansens rekord på 10000 meter. De nasjonale kinesiske lekene ble avholdt like før avstemningen om lekene i 2000 for å vise IOC at Kina var egnet til å arrangere store sportsarrangementer. Prestasjonene til løperne skulle også vise at Kina var en god tilvekst til den internasjonale idrettsfamilien. Men strategien slo feil. Løperne ble istedenfor beskyldt for doping. Det var flere grunner til det. For det første hadde ingen hørt om utøverne før. For det andre ble det rapportert om ekstrem hårvekst på løperne, uren hud og maskulin opptreden. Mange sammenlignet dem med de østtyske undrene på 1970- og 80-tallet. Ma selv mente at suksessen skyldtes at han hadde valgt utøvere fra bygda som var vant til hardt arbeid og på grunn kløktig bruk av tradisjonell kinesisk naturmedisin...

Enkelte hevder at det var dopingbeskyldningene og ikke den alvorlige menneskerettighetssituasjonen i Kina som gjorde at Beijing tapte for Sydney med to stemmer i 1993. I Kina blir utøverne allikevel sett på som store idrettshelter som ble offer i en stor internasjonal bakvaskelseskampanje.

Praktfulle små søstre. Utover på 1990-tallet ble menn sterkt favorisert av kinesiske sportsmyndigheter. Argumentet for å satse mer på f.eks. herrebasketball og herrefotball var at det ville bidra til at menn kunne ta gull i prestisjefylte idretter og at kommersialisering ville føre til bedre matching av mannlige kinesiske utøvere. Til tross for økt satsing på herrefotball er det kvinnene som har hatt størst suksess på fotballbanen. Og også her har de gjort seg bemerket utover sine idrettsprestasjoner. Det viser kvinnelandslagets bravader i 1999.

Da amerikanske fly bombet den kinesiske ambassaden i Beograd 8. mai 1999 skapte det diplomatisk krise mellom USA og Kina. De tre amerikanske bombene skadet 20 personer og drepte tre kinesiske journalister – alle journalistene ble i etterkant hyllet som revolusjonære martyrer av kinesiske myndigheter. Bombingene førte til store anti-amerikanske demonstrasjoner over hele Kina, og bare utenfor den amerikanske ambassaden i Beijing var det 100.000 som ropte sine slagord mot amerikanske imperialister. Dette var første gang kinesiske myndigheter tillot massedemonstrasjoner på den himmelske freds plass etter massakren i 1989.

To måneder etter bombingen møttes Kina og USA i VM-finalen i fotball i Pasadena, USA. Kina og USA hadde lenge knivet om kvinnenes fotballtrone (sammen med blant annet Norge). USA vant den første VM-finalen for kvinner i Kina i 1991. I den første OL-finalen for kvinner i 1996 vant USA over Kina. I 1998 hadde Kina tapt for USA i Goodwill Games, mens Kina slo USA i en kamp i forkant av USA-VM i 1999. I 1999 var Kina knappe favoritter til å ta gull og president Jiang Zemin mente de kom til å bringe moderlandet heder og ære. Fansen, både via tv i Kina og på Rose Bowl Arena i Pasadena, ønsket av hele sitt hjerte at de ”strålende små søstre” (meimei guangrong) skulle slå USA. Sikkerheten rundt den amerikanske ambassaden i Beijing var streng, men situasjonen utartet seg ikke i negativ retning slik mange hadde fryktet, selv om USA vant finalen på straffespark (5-4).

Tvert imot løsnet kampen opp det anstrengte båndet mellom USA og Kina. Rett etter avspark gratulerte visestatsminister Li Lanqing amerikanerne med seieren og lagfoto av det kinesiske laget ble tatt sammen med president Bill Clinton. Etter finalen sendte Bill Clinton brev til Jiang Zemin og gratulerte kineserne med innsatsen. Den kinesiske presidenten svarte med å gratulere Clinton med seieren. De kinesiske fotballspillerne fikk en høytidelig velkomst med president Jiang i spissen da de kom tilbake til Beijing. Jiang sa i sin tale til laget at de hadde vist evnen til å bekjempe forskjeller, vist uavhengighet, hatt troen på seg selv og utført hardt arbeid. Kampen var på alle måter et ”window of opportunity” for det kinesiske og amerikanske lederskapet. En mulighet som begge parter utnyttet til det fulle.

Nye helter? Det er mange kinesiske utøvere, både kvinner og menn, som vil få sitt internasjonale gjennombrudd under årets leker. Og mange av medaljene Kina tar vil komme i det vi i Norge kaller små idretter f.eks. i padling/roing, svømming, turn og styrkeidretter. Gull er gull for Kina og derfor satser de stort på idretter med mange enkeltøvelser. Men så lenge ikke kinesiske utøvere stjeler gullet fra amerikanske eller japanske utøvere vil svært få av dem bidra til ”politiske seire” utover prestisjen som ligger i det å vinne gull. Tradisjonelt har kinesiske kvinner tatt flere gullmedaljer enn kinesiske menn. I Sydney 2000 tok kvinnene fem gull mer enn mennene og i Athen 2004 syv gull mer. Det er all grunn til å tro at denne trenden vil fortsette i år. Det blir spennende å se om vi i år får et større fokus på kvinnene når kvinnene vinner enn tilfellet har vært tidligere.

Jeg har tidligere sagt at årets OL kan være det første der Nord- og Sør-Korea konkurrerer på samme lag. Selv om forholdet mellom de to landene i dag er svært kaldt er det størst sjanse for at en forsoning på idrettsbanen skjer i kvinneleiren. Blant annet fordi det ligger mindre prestisje i kvinneidrett enn i herreidrett og at det derfor skal mindre til for å kompromisse om et felles lag i den leiren. Skulle et forent lag i tillegg slå et kinesisk lag vil kinesiske utøvere igjen stå midt i sentrum for viktige politiske begivenheter. Og også denne gangen vil mennene i det kommunistiske partiet ta på seg æren for kvinnenes bidrag, helt sikkert supplert av de høye herrer i IOC.

Friidrettprestasjoner gir håp i Afghanistan

De fleste som følger med i friidretts-VM i Osaka har fått med seg at Veronica Campbell fra Jamaica tok gull i kvinnenes 100-meterfinale og at Tyson Gay seiret i herrenes 100-meterfinale. Færre fikk nok med seg at Afghanistan stilte med en kvinnelig og mannlig utøver i 100-meterkvalifiseringen. Fatima Mohammadi klokket inn til tiden 16.17 i forsøksheatet. Det holdt til suveren sisteplass. Waleed Anwari fikk tiden 11.75 i herrenes forsøksheat. Det ga ham en 62. plass (av 66 som fikk godkjent sine løp). I Norge ville disse resultatene vært en katastrofe. For afghanerne er prestasjonene små bragder som kan være spiren til noe større på sikt. Utøverne signaliserer blant annet at Afghanistan også kan knyttes til annet enn krig og religion.

Idrett har hatt magre kår i Afghanistan etter at Taliban tok makten i 1996. Taliban tillot fotball selv om det stred mot deres tolkning av Koranen, fordi fysisk aktivitet ble ansett som en god forberedelse til jihad (hellig krig). Men Taliban ville ikke la fotballspillerne spille i kortbukser, det var strenge straffer for synging på tribunene, og kampene ble avbrutt når det var tid for bønn. Også etter at Taliban ble styrtet i 2001 har det vært trist på idrettsbanen. Selv om styrtingen av Taliban-regimet blant annet ble markert med en fotballkamp mellom et afghansk og den afghanske fredsbevarende styrken (ISAF) har ikke sportsaktiviteter i Afghanistan vært høyt på agendaen i Afghanistan eller i vestlig media.

VM i Osaka er ikke første gang arrangement Afghanistan deltar i etter Talibans fall. I 2003 ble Lima Azimi den første afghanske kvinnen som deltok i et friidretts-VM. Hun løp inn på tiden 18.37 på Stade de France i Paris. Lima var en av to afghanere i dette mesterskapet. Da Taliban tok over i Afghanistan i 1999 ble afghanske olympiske komité utestengt av IOC. I 2003 ble Afghanistan tatt inn i den olympiske varmen igjen, og stilte med fem utøvere (tre menn og to kvinner) i OL i Athen. Deltagelsen ble blant annet gjort mulig med norsk støtte. Afghanistan stilte ikke med utøvere i friidretts-VM i Helsinki i 2005.

Jeg veit ikke om Fatima Mohammadi og Waleed Anwari fikk mye omtale i afghansk media eller om deres deltagelse er populær blant de forskjellige grupperingene i Afghanistan. I Norge reagerte vi på at Mohammadi løp i lange joggebukser og hijab, i Afghanistan reagerte sikkert mange på at hun løp i kortarmet skjorte. Tiden hennes hadde sikkert blitt bedre (16.17 var personlig rekord!) om hun hadde løpt i det samme utstyret som konkurrentene. Men resultatet er ikke det viktigste ved hennes deltagelse. Andre ting er viktigere. For det første gir afghansk deltagelse i VM i Osaka det krigsherjede landet etterlengtet positiv omtale. For det andre symboliserer kvinnelig deltagelse at Talibans undertrykking av kvinner er på retrett. For det tredje kan Mohammadi tjene som forbilde for andre kvinner i Afghanistan. Og sist men ikke minst kan slik deltagelse bidra til å samle befolkningen i Afghanistan i en hyllest av egne helter. Det ligger med andre ord et nasjonsbyggingspotensial i slik deltagelse.

Man skal ikke være for optimistisk på idrettens vegne, men idrett og idrettsstjerner kan ha positiv innvirkning på en befolkning som er preget av krig og konflikt. Da er det viktig at vi som bevilger hundrevis av millioner for å bli best ser det store i prestasjonene til de to afghanske utøverne i Osaka, og ikke måler deres prestasjoner i sekunder og edelt metall.