Stemmene som mangler

Internasjonale påvirkning. Det er ingen tvil om at internasjonale forhold har vært negativ for det norske OL-prosjektet. Mange er negative til et OL i Oslo på grunn av IOCs væremåte og Sotsji-OLs megalomani. Samtidig mener jeg at den norske OL-debatten fullstendig mangler et internasjonalt innhold og internasjonale stemmer som kan opplyse oss i debatten og som kan gi oss kunnskap om internasjonal idrettspolitikk som frir oss fra antagelser og ønsketenkning. Nei-siden er stadig på jakt etter kompromitterende dokumenter og uheldige uttalelser og ja-siden tror at en gjentagelse av det de hele tiden har sagt styrker deres egen sak. Det holder ikke.

Tatt på senga. Med folkeavstemningen om OL i Oslo ble norsk idrett tatt på senga på to måter. For første gang ble norsk idrettspolitikk et sentralt tema i en valgkamp. Dette tror jeg var starten på et kritisk blikk på idretten som det ikke var forberedt på og som den delvis ikke ønsker. Skulle idretten komme på statsbudsjettet en eller annen gang i framtiden vil en slik ordkrig bli en del av hverdagen for idretten. Da blir idretten hele tiden målt opp mot andre prioriteringer i samfunnet, slik vi har sett ekstreme eksempler på i OL-debatten.

Forsømt politikk. For det andre viste norsk idrett at den har forsømt internasjonal idrettspolitikk i mange år (med unntak av på anti-dopingarbeidet). Selv om IOC har endret seg mye siden Salt Lake City-skandalen har IOC fortsatt mye å gå på og et hvert forsøk på å forsvare IOC har effektivt blitt latterliggjort av dem som ønsker å skade OL-søknaden. Det er alltid mulig å finne noe negativt om IOC og det faller ofte i god jord hos dem som allerede er skeptisk. I den sammenheng har dem som har forsvart IOC som oftest henvist til hva IOC selv sier og har ikke vært i stand til å vise til egne initiativ til endringer i den olympiske bevegelse – før man startet sin egen OL-prosess. Inntrykket vi som står på utsiden har fått er at man bare forslår endringer etter hvert som man blir presset til det, og at det ikke er et resultat av et genuint ønske om forandring. Det er denne mangelen på troverdighet som jeg tror er OL-prosjektets verste fiende. Ikke prislappen på 35 mrd.

Overfladisk kritikk. Samtidig er kritikken av IOC og av internasjonal idrettspolitikk svært overfladisk og basert på en stor forsømmelse. Kritikken er ekstremt dokumentfokusert og sannheten måles i om OL-forkjemperne sier det samme over tid eller ikke. Debatten om regjeringen vil ta forbehold om å følge det olympiske charter er veldig relevant og interessant, men også et eksempel på at konteksten ofte blir borte og at viktige stemmer ikke blir hørt, blant annet dem vi diskuterer, feks IOC-representanter (utenom Heiberg!).

Taktikkeri. Når kulturministeren sier hun har hatt møter med IOC om norske forbehold er det en enkel sak å kappe beina av henne når signaturen hennes finnes på en kontrakt som sier at norske myndigheter vil følge det olympiske charter til punkt og prikke. Juridisk er det sikkert ikke noe tvil om hva som er rett og galt i denne saken. Men Vancouver, London, Rio, PyeongChang og Tokyo gjorde og har gjort store endringer på sine originalkonsepter etter at de underskrev den olympiske kontrakten. Ofte for å spare penger. IOC er selvfølgelig ikke alltid like fornøyd, men hva skal de gjøre? Flytte lekene? Det er nesten umulig. Og det er i hvert fall umulig for dem som ønsker et OL å si at dette er en del av taktikken for å få lekene.

Andres vurderinger.  Det er to stemmer jeg savner i debatten om OL: dem vi snakker om. Hvilke kritiske journalister har ringt IOC (hvem nå det enn er?) eller Thomas Bach eller dem kulturministeren har snakket med i møtene og bedt om deres vurderinger av saken? Og når Oslo2022 sier at mange i IOC ønsker OL til Oslo fordi det vil redde vinter-OL, hvem ringer til Oslo2022s konkurrenter og spør dem om hva de mener om OLs framtid? Denne informasjonen finner du ikke i hemmelige brev eller på IOCs nettsider. Og jeg finner dem ikke i den norske debatten eller i norske aviser. Samtidig savner jeg et ekte og troverdig engasjement fra ja-leiren om endringer i den olympiske bevegelse. Slik det ser ut nå er taktikken å komme med forslag som allerede er akseptert i IOC-systemet – bort med klisjeene og fram med ideene! Det holder ikke at IOC-president Thomas Bach er sjarmerende i denne prosessen. Han har bare én dobbeltstemme i en uklar masse på 107 representanter. Hvem av disse 107 vil Norge overbevise?

Mitt ønske. Her et ønske til journalister som engasjerer seg i OL-debatten: i disse dager er det ungdoms-OL i Nanjing. Dette er kanskje Beijings viktigste arena for å vise seg fram som kandidat til OL i 2022. Her får de tilgang til viktige IOC-representanter på løpende bånd, sikkert med Yu Zaiqing i nærheten hele tiden. Yu er både visepresident i IOC og i Beijings-søkerkomité. Hva mener han om endringer i IOC, om å overholde det olympiske charter og om at Oslo vil redde vinter-OL fra totalitære tendenser? Jeg er sikker på at Norgesvennen Thomas Bach kan gi dere nummeret, så åpen som han har blitt.

Idrettens Realpolitik

Alle skal med! Ja- og nei-siden i OL-debatten teller følgere. På Facebook leder nei-siden dramatisk, mens ja-siden har flere samfunnstopper på sin side. Folket mot elitene, slik nei-siden fremstilte EU-kampen på begynnelsen av 1990-tallet? Da hevdes det at folket slo makta med fakta. I polariserte debatter om OL (og EU) samler man det man kan av støttespillere i akkurat den saken, men legger mindre vekt på hva den samme personen mener resten av året. Sak og ideologi er ikke alltid sammenfallende, heller ikke i OL-saken. Hvilke konsekvenser har det for norsk idrett?

My enemy’s enemy is my friend. OL-saken foregår på to nivåer (og her er det fristende å trekke inn Robert D. Putnams tonivå-modell, men jeg skal spare dere!). Først må du vinne på nasjonalt nivå, deretter på internasjonalt nivå, samtidig som det som foregår på internasjonalt nivå preger debatten på nasjonalt nivå (mer enn omvendt). IOCs væremåte (eller rettere sagt IOC-representanters væremåte) har betydning for holdningene i norsk opinion, samtidig som du er avhengig av IOC-representanters gunst skulle Norge opprettholde sitt kandidatur med statsgaranti. I den sammenheng blir lett maksimen My enemy’s enemy is my friend. Dette er OL-sakens Realpolitik.

Mye på spill. Jeg vil hevde at dette spillet er farligere for ja-siden i OL-saken, og særlig idrettsbevegelsen, enn motsatt. Enkelt og greit fordi det ikke bare er troverdigheten til OL og den olympiske bevegelse som står på spill, men også holdningene til idretten etter at OL-saken er avgjort. Både på nasjonalt og internasjonalt nivå skal man være varsom med hvem man omfavner og trekker til sitt bryst i OL-kampens hete. Bjørnetjenester kan være farlig. Det så vi særlig i forbindelse med Sotsji-OL.

Samtaler. Da jeg jobbet i Idrettsforbundet hadde vi møter med alle de politiske partiene der idretten fremmet sine krav og diskuterte idrettspolitikk. Det var – etter min oppfatning – svært effektivt. Flere partier tok til seg idrettens argumenter og viet større deler av partiprogrammene til idrettspolitikk enn det de hadde tenkt før disse møtene. Etter det ble idretten også en viktigere del av valgkampen og en sak der alle partier på de viktigste områdene var enige med idretten. Men det var da, og er fortsatt, én klar skillelinje i norsk idrettspolitikk: mellom dem som ønsker å endre idrettens finansiering enten ved å avslutte Norsk Tippings monopolstilling eller å kaste idretten over på statsbudsjettet. Begge deler er idretten i mot – og begge standpunkter finner du hos regjeringspartiene (og Venstre) i dag.

Idrett som partipolitikk. Går du gjennom partiprogrammene og samtidig tar en titt på den siste idrettsmeldingen, og setter det opp mot krav idretten har stilt til politikerne de siste tre valgene, kommer, tro det eller ei, Fremskrittspartiet godt ut. De møter idretten på mange områder, mer enn flere andre partier. Nå skal man selvfølgelig ta partiprogrammer og noter i en idrettsmelding med en klype salt (og jeg er vanligvis ingen varm forsvarer av Fremskrittspartiet), men det blir litt spesielt at Idrettspresidenten – etter Fremskrittspartiets nei til OL-statsgaranti – hevder at Fremskrittspartiet er mot idretten. Hva om Fremskrittspartiet går med på OL mot at idretten går med på liberalisering av norsk spillpolitikk og får idretten over på statsbudsjettet? Og hva med omfavnelsen av Venstre-leder Trine Skei Grandes OL-ja. Hun vil kvitte seg med Norsk Tipping. Mange av Høyre-ordførerne som har støttet OL-saken og som har fått hederlig omtale av ja-folket er også for en liberalisering av norsk spillpolitikk. Det er ikke alltid sikkert at for eller mot OL er for eller mot idrett. Når idrett blir politikk, må man forhandle. Da må man også finne ut hva som er viktigst og hvem du ønsker å inngå ekteskap med. Fornuftsekteskap eller proforma?

Internasjonale allianser. Beveger vi oss til Lausanne blir bildet enda mer komplisert. Beslutningen om hvem som skal få OL i 2022 blir ikke bare bestemt i IOC. Det er mange konstellasjoner som har innflytelse på beslutningen og som har bestemte meninger om hva som bør skje, og det er i triangelet IOC, SportAccord (paraplyorganisasjonen for alle internasjonale særforbund)og ANOC (organisasjonen for alle nasjonale olympiske komiteer) beslutningene formes. IOC-president Thomas Bach ble valgt mye takket være støtten fra ANOC-president Sjeik al-Sabah – etter min oppfatning verdens mektigste idrettsleder. Sjeik al-Sabah var også sentral da SportAccord-president Marius Vizer ble valgt i fjor. Sjeik al-Sabah har de siste årene fått viljen sin i (nesten) alle saker han har engasjert seg i.

Støtter Almaty. Jeg har meget gode kilder på at Sjeik al-Sabah og Marius Vizer støtter vinter-OL til Almaty. Spørsmålet er om dette er så viktig for dem at de kjemper Almatys kamp eller om de er villige til å forhandle det vekk. Men da må de få noe igjen. På den andre siden virker det som om IOC-president Thomas Bach er for en europeisk kandidat og at han ønsker reformer i IOC. Dette har sjarmert den norske kulturministeren og den norske idrettsbevegelsen. Spørsmålet er om Bach skylder al-Sabah tjenester etter å ha blitt valgt som IOC-president, med sjeikens velsignelse, eller om han skylder å oppfylle norske våte OL-drømmer.

Oslovenn. En av dem som har kommet med klarest støtte til Oslos OL-kandidatur i internasjonal idrett er FIS-president Gian-Franco Kasper. Det siste året har han blitt mer mektig enn noen gang. I april ble han valgt som president for de syv vinterolympiske idrettene og har blitt visepresident i SportAccord. Kan han påvirke Marius Vizer eller blir det omvendt?

Omvendelse. I det internasjonale spillet om å få OL må Oslo (og de andre kandidatene) blidgjøre og få på lag IOC-representanter med tvilsomt rykte og med idealer som ligger langt unna de nøkterne og humane lekene som Oslo ønsker å fremme. Sepp Blatter er kanskje en av de mest korrupte idrettslederne vi har, Sjeik al-Sabah er en arabisk maktpolitiker som har andre standarder en Amnesty International, Kun-Hee Lee har mange korrupsjonssaker bak seg og den alltid smilende fyrsten av Monaco har tunge beskyldninger om vennetjenester til Vladmir Putin hengende over seg. For å nevne noen. My enemy’s enemy, my friend?

Noen er likere enn andre? Mange må med for at Oslo skal få OL. Det krever en idrettspolitisk Realpolitik. Tonivå-modellen (beklager!) sier at man kan gå med på kompromisser i internasjonale forhandlinger hvis det har nasjonale fordeler. For idretten betyr det om alle støttespillere i OL-saken er like mye verdt?

Den vanskelige andrerunden

Norsk OL-debatt. I den norske OL-debatten bruker OL-forkjemperne ofte Sotsji-OL som forklaring på at store deler av den norske befolkningen er negative til OL i Oslo. Det er en lettvint og delvis (og kanskje nedlatende?) forklaring på OL-skepsisen. Det er påstanden i en ny og veldig leservennlig rapport skrevet av de olympiske komiteene i Sverige, Østerrike, Sveits og Tyskland. Konklusjonen er at søknadsprosessen, kostnadsbildet og størrelsen på lekene må endres dramatisk for at europeiske og demokratiske land skal kunne hive seg på OL-karusellen, spesielt når det gjelder vinter-OL.

Mislykkete søkere. Hensikten med rapporten er å redde (vinter-) OL som idé og er kanskje et forsøk på å gjøre sine egne OL-prosjekter gangbare i framtiden. Alle komiteene har sett sine forsøk på å stable på beina en OL-søknad bli felt av folkeavstemninger, dårlige meningsmålinger og/eller høye kostnader. Det skal i den sammenheng legges til at østerrikske Salzburg tapte for Sotsji, selv om Salzburg kom langt bedre ut en Sotsji i IOCs tekniske rapport, og at Wien går med planer om å søke OL i 2028.

Gode anbefalinger. Rapporten kommer med mange gode og interessante anbefalinger på hva IOC må gjøre for å redde vinter-OL fra katastrofen (uten å si at katastrofen blir fremstilt som OL kun til totalitære stater). Den er delt inn tre temaer (søknadsprosessen, kostnader og størrelsen på lekene) og åtte utfordringer. Her er noen av de viktigste utfordringene og anbefalingene i rapporten:

1.       (Søknadsprosessen) En av de fremste symptomene på at vinter-OL er i faresonen er ikke at det er så få kandidater denne gangen, men at det ikke er noen søkere igjen fra forrige runde. En årsak er at man hele tiden har fokus på kostnadsbildet og ikke på mulighetsrommet i en OL-søknad. Et viktig tiltak for å snu dette er tidligere involvering fra IOC hos dem som ØNSKER å søke om OL, både med kunnskap og økonomiske midler. Kandidater som tidligere har feilet bør oppmuntres til å søke igjen, men da må muligheten for å vinne også være til stede. Og man må kunne se at man har fått noe igjen, selv om man ikke vinner fram.

 2.       (Søknadsprosessen) Søknadsprosessene har blitt dyrere og dyrere for hvert OL. Det har ført til at kostnader til søknadsprosessen har blitt et eget tema i OL-debatten, noe som burde være unødvendig. Penger bør brukes på OL ikke på å søke om OL. Tiltak for å endre på dette er å kutte ned den første søknadsperioden og å gjøre den mindre detaljert. I tillegg må IOC aktivt bidra i søknadsprosessen og ikke bare lene seg på lange manualer som knapt de selv skjønner.

3.       (Søknadsprosessen) Til nå har kriteriene for å få OL vært for rigide og det har vært lite rom for lokale tilpasninger. I tillegg er det sådd tvil om hvor stor vekt man legger på den tekniske evalueringen (Sotsji og Rio er eksempler på at den tekniske rapporten ikke er fulgt når det stemmes over vertsby). Rapporten anbefaler her at IOC yter mer assistanse for å få søkerbyer til å skjønne de tekniske spesifikasjonene, samtidig som de åpner for lokale tilpasninger. De kommer også med et meget kontroversielt forslag: endre stemmereglene i IOC ved å vekte inn den tekniske evalueringen i avstemningen (50-50).

4.       (Kostnader) Det er nesten er umulig å skjønne den olympiske kostnadsstrukturen. Det skyldes at man opererer med to forskjellige budsjetter i planleggingen av OL: arrangementsbudsjett og investeringsbudsjett. Rapporten foreslår mer åpenhet i budsjettprosessen, skille mellom offentlige og private investeringer og å utelate investeringene fra OL-budsjettet. Det skaper et sterkere skille mellom hva som er ansvaret til IOC og hvilke oppgaver arrangøren tar på seg.

5.       (Kostnader) Arrangementskostnadene har løpt løpsk og det er stor fare for at budsjettene sprekker. I hovedsak skyldes det at programmet og kravene endres fra OL-by er valgt til OL arrangeres. Forslaget er å låse programmet med en gang OL-kontrakten inngås og at man lager en forsikringsordning som skal dekke eventuelle kostnadsoverskridelser.

6.       (Størrelsen på lekene) I vinter-OL bygges det for mange anlegg som ikke er drivverdige etter OL. Dette gjelder særlig ishaller og problemet skyldes i hovedsak at IOC ønsker at lekene skal være mest mulig kompakte. Forslaget er å la arrangøren tilpasse kapasiteten til det som er mest hensiktsmessig etter OL og for eksempel innføre prinsippet man bruker for fotball under sommer-OL også for ishockey: spre anleggene i hele landet.

7.       (Størrelsen på lekene) Innkvartering tar for mye av budsjettet og organiseringen. Her er kravene IOC stiller til vertsby alt for strenge. Løsningen er å omdefinere den olympiske familie (gjøre den mindre), finne ut hvor mange rom som er ubrukte ved tidligere OL og å øke radiusen for hvor nært innkvarteringen må være.

8.       (Størrelsen på lekene) Bærekraften og miljøaspektet til lekene har vært alt for dårlig. Her er det klisjeene som rår og ikke handlingene. Sotsji-OL var et skrekkeksempel i så måte. For å bli troverdige på dette området må det utarbeides mer detaljerte planer og etableres overvåkningsmekanismer som fører til at lekene faktisk blir miljøvennlige og bærekraftige og ikke bare tomme ord.

Den vanskelige andrerunden? Skulle noen av disse anbefalingene bli godtatt av IOC i desember i år, når Olympic Agenda 2020 skal drøftes, kan det hende vinter-OL får større oppslutning i vår del av Europa. Og skulle Beijing eller Almaty få lekene i 2022 er det ennå større sjanse for at Europa får de neste lekene. Da er kanskje Oslo en ennå sterkere kandidat enn det den er nå (og med større folkelig oppslutning), selvsagt hvis Sverige, Sveits, Tyskland og/eller Østerrike ikke slenger inn en kort søknad, også.

NATO-sjef med olympisk immunitet?

Idrett som ventil. Qatar bruker fotball-VM som sikkerhetspolitikk og Kina og Russland har brukt OL for å vise verden at de kan forsvare seg med både myk og hard makt. Internasjonal idrettspolitikk er internasjonal stormaktspolitikk, men opp i alt dette lever idrettspolitikken sitt eget liv og kan fungere som en mulig bakvei når hoveddøren er stengt. Det har Norge fått erfare med Kina i etterkant av fredsprisen til Liu Xiaobo. Hva skjer med disse bakveiene når Norge får sin første generalsekretær i NATO?

Utenpå politikken. Det er ett viktig premiss som må være oppfylt for at idrettsarenaen skal kunne brukes som diplomatisk bakkanal: sporten må oppfattes som noe som ligger utenpå politikken – enten langt viktigere eller helt uviktig. Samtidig er det viktig at de som arbeider i og for de internasjonale idrettsorganisasjonene representerer idretten og ikke nasjonene de kommer i fra. Viskes dette skillet ut blir sporten virkemiddel for å nå nasjonale målsettinger og ikke en arena der forsoning kan oppnås.

Politisk tungetale. Da den norske nobelkomite ga fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010, skapte det store problemer for norsk næringsliv og norske politikere. Kina stengte hoveddøren. Norske politikere hadde og har store problemer med å fortelle Kina og Kina-venner at det ikke var Norge som var avsender, men at prisen ble gitt av en uavhengig komite med utspring i Sverige (bestående av tidligere partipolitikere med fartstid fra storting og regjering). Politisk tungetale på høyt nivå.

Olympisk tungetale. På samme måte har IOC vanskeligheter med å forklare at utdelingen av olympiske leker til Kina og Beijing og Russland og Sotsji, eller FIFA tildelingen av fotball-VM til Qatar, ikke har noe med politikk å gjøre. IOC og FIFA ønsker ikke å blande sammen sport og politikk. Tungetale på olympisk nivå.

Døra på gløtt. Men ikke alle dører har vært stengt mellom Kina og Norge. Idretten har på flere måter bidratt til at noen dører har stått på gløtt. Siden Norge er en stormakt i bordtennis for funksjonshemmede, Gerhard Heiberg er norsk og Antidoping Norge har gode forbindelser til Kina har det vært god kontakt på idrettspolitisk nivå, med informasjonsutveksling som eller ikke hadde funnet sted. At Kina i år har arrangert ungdoms-OL og Lillehammer skal arrangere de samme lekene om to år har også gitt en møteplass for offisielle representanter for begge land. I Kina er det kortere mellom politikken og idretten enn i Norge, samtidig som kineserne greier å se forskjell på idrett og politikk. Slikt holder dører på gløtt. Enn så lenge.

Lex Heiberg. Gerhard Heiberg har spilt en sentral rolle i dette bakdørsdiplomatiet. Både gjennom arbeidet med OL i Beijing, men også fordi det sitter flere kinesere i IOC med sterk tilknytning til Politbyrået. Han har også hatt god kontakt med det voksende antall russiske IOC-delegater. Og forholdet til russiske kandidater kan bli sentralt i tiden framover – også med tanke på Oslos ønske om å få OL i 2022. Spørsmålet er om disse kan brukes som ressurspersoner for politisk dialog eller om disse kun opptrer uten politisk agenda skulle russiske myndigheter ha vanskeligheter med å skille mellom Jens og generalsekretæren i NATO.

Maktforskyving. Det blir stadig flere russere og kinesere i IOC og tyngdepunktet i den olympiske bevegelse (og i den den internasjonale fotballfamilien) skyves østover fra Europe og USA og mot Asia. De siste utdelingene av OL og fotball-VM har vist dette og det er ikke lenger en automatikk at mesterskap og leker fordeles på forskjellige kontinenter. Dette har ikke bare skjedd av seg selv, men er en del av en politisk vilje i øst og Østen om å bruke sport som virkemiddel for å sette seg selv på kartet og komme i godt lys og i godt selskap. Ved siden av Russland, Kina og Qatar er Aserbajdsjan og Kasakhstan de viktigste arrangørene av idrettsarrangementer sør og øst for Norge i dag. Land som også er i Russlands interesseområde.

Russisk dominans. Russiske politikere og venner av Vladimir Putin har de siste årene fått stadig mer makt i internasjonal idrett. Det siste russiske IOC-medlemmet Alexander Zhukov er en nær venn av Putin (hvis Putin har venner?) og er tidligere visestatsminister og viseformann i parlamentet. Han ble nylig utpekt som leder for evalueringskommisjonen for lekene i 2022. Det er nå var fem og er tre søkere til disse lekene og alle søkerland er i dag av stor strategisk interesse for Russland. Polen (Krakow) er en gammel venn som gikk over til fienden og er i dag et svært viktig NATO-land. Ukraina (Lviv) er i sterk konflikt med Russland og er delt mellom Vesten og Russland. Kasakhstan (Almaty) er en viktig alliert i Asia og forholdet til Kina (Beijing) er bedre enn på lenge. Mine rapporter forteller at det var den kinesiske presidentene Xi Jinping som gjorde best inntrykk på Putin av statslederne som var på besøk i Sotsji. Og til sist har vi Norge (Oslo), den vennlige naboen som har fått lederen for militæralliansen som ikke gjør noe annet enn å irritere Russland.

Storpolitikk uansett. Der er vanskelig å se for seg at valget av OL-by ikke har en eller annen storpolitisk dimensjon der Russland sitter med gode kort på hånda. Jens Stoltenberg bør selv være forsiktig med å engasjere seg i idrettsdiplomatiet, der har han liten troverdighet. Det holder ikke med mange mil på sykkel i Nordmarka for å overbevise en sovende bjørn om at man har hederlige hensikter med det man gjør. Hva med vinter-OL til Beijing? Da kan Jens dra til OL som pensjonert generalsekretær i NATO uten å ta hensyn til fredsprisen. Verre blir det hvis Torbjørn Jagland gir fredsprisen til en russisk aktivist i år. Det kan frata Norge både OL og stenge alle sportslige bakdører. Hvis ikke idretten vil det annerledes?

Olympisk smiger

Hektisk møtekalender. I løpet av de 43 timene Kinas president Xi Jinping var i Sotsji hadde han 12 bilaterale og mulilaterale møter med statsledere og internasjonale idrettsledere, blant annet med Russlands president Vladimir Putin og IOC-president Thomas Bach. Mens USAs forhold til Kina og Russland stadig blir surere, blir forholdet mellom Kina og Russland stadig bedre. Xi hadde bare lovord å si om lekene i Sotsji. Dette er ikke bare høflighetsfraser. Kina med Beijing og Zhangjiakou ønsker vinterlekene i 2022, akkurat som Oslo, og slike høflighetsfraser har effekt selv på hardhuda politikere. Også i OL-sammenheng.

Reprimande. Dette er en helt annen tilnærming enn det Erna Solberg hadde da hun ankom den russiske OL-byen. Hun lekset opp for Russland og IOC om hvor dårlige de er i sitt menneskerettighetsarbeid. Og hun har støttet alle som har sagt at Norge vil bidra til en bedre verden gjennom leker i Oslo – i hvert fall et vinter-OL tilbake til sine røtter. Her krasjer idealpolitikk og realpolitikk. Kan OL bidra til en bedre verden eller skal OL holdes utenfor all verdens konflikter? Eller: går det an å skille disse to problemstillingene fra hverandre? Og hva er den beste strategien for å få OL?

Hvem snakker med hvem? Kinas utenriksminister Wang Yi fortalte pressen i Sotsji at Xis besøk i Sotsji var historisk. Det er første gang en kinesisk statsleder har overværet en åpningsseremoni et internasjonalt idrettsstevne utenfor Kina. Dette markerer Kinas nye diplomatiske linje, i følge Wang. Den samme Wang var i midten av januar i Kuwait for å skrive under store handelsavtaler med Kuwait. Dem skrev han under med Kuwaits visestatsminister og utenriksminister Sjeik Sabah Khaled Al-Hamad Al-Sabah: IOC-medlem og leder for alle verdens nasjonale olympiske komiteer (ANOC). Det er ikke utenkelig at Wang og sjeiken også utvekslet noen hyggelige ord i Sotsji om OL i 2022. Det er i så fall olympisk maktpolitikk på øverste nivå. Og den er noen ganger vanskelig å skille fra annen politikk. Hvem snakket Erna med?

Smiger. Det er lett å bli smigret når Wall Street Journal skryter av den trønderske idrettsmodellen og når Sports Illustrated ber på sine knær om at det norske folk må ønske seg et OL til Norge. Vi er vinternasjonen med stor V og vi vil bidra til å redde lekene, er maksimen. Jeg er helt sikker på at leker til Oslo blir en sportslig suksess – i hvert fall for nordmenn. Billig blir det sikkert også, sammenlignet med andre leker. Men holder det for å få OL? Hvis handelsavtaler med Kina er en del av pakka ligger Norge dårlig an. Og hamring på andre lands menneskerettighetsstandarder kan få enkelte i IOC til å trøtne. Noen argumenter funker i Norge, men ikke utenfor riksgrensen. Nå er det viktig å sortere tankene og bestemme seg for hva man vil, tror jeg.

Olympiske paradokser. Debatten om menneskerettigheter i forbindelse med lekene i Sotsji viser flere paradokser: de som kritiserer Russland mest er de som har hatt mest nytte av OL. Menneskerettighetsorganisasjoner har virkelig fått full valuta for Putins penger. En uttalt (men lite gjennomtenkt?) løsning hos norske OL-forkjempere er å bringe OL til et land der vinteridretten står sterkt. En ting er sikkert: det blir lettere å sette menneskerettigheter på kartet skulle lekene igjen arrangeres i Kina enn i Norge. Men det blir mer smertefullt. Og det blir mindre fokus på vinteridrett og olympiske poeng. Hvilken pakkeløsning går man for? Hva gavner menneskerettighetsarbeidet best? Og hvor mye skal IOC bry seg om mennesekerettigheter?

Ny strategi? Menneskerettighetsorganisasjoner (og IOC) gjorde en kardinalfeil da de antok at lekene i Beijing skulle føre til bedre menneskerettigheter i Kina. Det motsatte skjedde. En av grunnene var at fokuset på Kina forsvant med en gang lekene var over. En annen var at kinesiske myndigheter utnyttet muligheten til å stramme til (med deltagernasjonenes velsignelse) ved å arrangere OL. Russerne står i en helt annen posisjon, men ikke bare fordi Russland er et annet land. Russland skal nemlig ha fotball-VM i 2018 og det presset landet nå har sett i forkant av OL i Sotsji er bare opptakten til et kontinuerlig press fra utenforverdenen om blant annet menneskerettighetssituasjonen i Russland. I fire år til! Allerede før lekene i Sotsji satt Vladimir Putin i gang en sjarmoffensiv, blant annet ved å gi fanger amnesti. For å ta av trykket de neste fire årene må han gjøre mer enn å skru på sjarmen. Nye leker til Kina vil på ny rette søkelyset mot Kina og strategier som feilet sist kan gjøres om. Ønsker IOC ennå mer trøkk på menneskerettigheter eller ønsker de time out?

Smertens vei? Derfor bør man kanskje ikke bruke som argument at reformarbeidet i IOC og økt fokus på menneskerettigheter i forbindelse med OL blir best med vinterleker på norsk eller vestlig jord. Med vinterleker til Kina velger man smertens vei. Med et OL til Oslo minste motstands vei. Det er forskjell på politisk toppidrett og annen toppidrett.

Ernas olympiske signingsferd

Utenrikspolitikken og folket. Et gammelt uttrykk sier at politikere ikke må overlate utenrikspolitikken til folket (sikkert en del EU-motstandere som er uenig i dette). Maksimen er at man ikke skal hive seg på hjemlige stemningsbølger fordi det kun gir kortsiktig gevinst på hjemmebane. I utenrikspolitikken er det viktigere å spille på følelsene til dem man forhandler med, enn å henfalle til hjemlige stemningsrapporter. Erna Solberg bryter med dette prinsippet når hun er i Sotsji og taler Russland og IOC midt i mot.

Rekyl? Under sitt besøk i Russland og Sotsji har Erna Solberg snakket varmt om menneskerettigheter, kritisert russisk politikk på området og vært svært kritisk til IOC og megalomanien som omgir lekene i Russland. Dette er også en håndsrekning til Oslo2022 som ser at opinionen smelter bort med varmen i Sotsji – mye takket være Sotsji-OL og IOC. Intensjonen er god og den kan ha positiv effekt på den norske opinionen. Personlig syns jeg det er tøft å se politikere som sier fra. Men er dette besøket bra for idretten og Oslo2022?

Gi og ta. Ernas mannskap i Sotsji gir ikke bare en håndsrekning i OL-saken, den er også for å åpne opp det norske spillmonopolet for aktører som Postkodelotteriet og andre internasjonale spillselskaper. Dette har idretten vært sterkt i mot fordi den er redd for finansieringen av breddeidretten og toppidretten, slik den er i dag. OL i Oslo kommer til å koste mye penger og et av diskusjonstemaene er hvordan lekene skal finansieres og hvor mye idretten selv skal bidra med. Kan regjeringens OL-innsats sette idretten i et finansieringsdilemma? Blir OL et forhandlingskort i norsk spillpolitikk? Hvor høyt prioriterer idretten OL hvis dette blir en reell problemstilling?

For og i mot. Store deler av det norske folk ønsker å se en norsk regjering tale Russland og IOC midt i mot. Samtidig er det den samme gjengen som kritiseres (se IOC) som skal bestemme Oslo2022s skjebne. Dette er en vanskelig øvelse. Argumentene som passer hjemme i den den vinterolympiske stormakten passer kanskje ikke alle de 107 IOC-representantene i IOC (maks kan det være 115 medlemmer i IOC)? I IOC er det i overkant av 30 medlemmer som kommer fra land som har svake demokratiske tradisjoner og med store brudd på menneskerettighetene (for eksempel Nord-Korea, Russland, Kina, Cuba, Kuwait, Saudi-Arabia, Forente arabiske Emirater). Det er disse medlemmene og deres hjemland Solberg kritiserer og Idrettsforbundet vil reformere? De 30 medlemmene har forskjellig nettverk innenfor IOC og mange av dem har sterk innflytelse over andre representanter. IOC vektlegger nasjonal oppslutning når det avgjør hvem som skal få OL. Hvis denne oppslutningen baserer seg på et idiotforklart IOC kan det hende de ser andre veier.

Troverdighet. Det er ikke bare idrettens følelsesliv som står på spill for Erna Solberg. Også hennes troverdighet i kampen for menneskerettigheter. Den klare tonen Erna Solberg har hatt på sin olympiske signingsferd har fått mange til å spørre om hva hun vil si til Kina når muligheten byr seg. Der i gården står det verre til enn i Russland, men samtidig har Norge et svært anstrengt forhold til Kina, langt mer anstrengt enn i forholdet til Russland. Det ble slått stort opp i norske medier da det ble kjent at Gerhard Heiberg hadde jobbet for den kinesiske motkandidaten til Oslo2022. Gerhard Heiberg har lenge vært en viktig kanal til Kina for norsk UD, kanskje eneste nordmann med forbindelser helt inn i det kinesiske politbyrået, takket være hans posisjon i IOC. På den måten kan hans bidrag til vinterleker til Beijing også styrke Norges forhold til Kina? Har den styrket Oslo2022?

Kina2022. Hva om OL til Kina er best for Norge i 2022? Er det noe det norske folket vil?

Norsk arroganse

Jaktstart. Norske kommentatorer jaktet i flokk på Gerhard Heiberg da han antydet at nordmenn blir oppfattet som arrogante utenfor riksgrensen. Mange av de samme kommentatorene og mange idrettsledere har også samstemt uttrykt at Norge bør ta på seg de olympiske leker i 2022 for å redde lekene, vintersport og det som er igjen av ære hos den olympiske bevegelse. Nøkternhet er vinneroppskriften. Er det virkelig det?

Sørgebånd. Jeg mener at lagvenninnene til Astrid Uhrenholdt Jacobsen var i sin fulle rett til å bære sørgebånd på sin åpningsdistanse i OL. Jeg hadde også støttet de to libanesiske deltagerne hvis de hadde tatt på seg sørgebånd for eventuelle familiemedlemmer eller venner som var blitt drept i konflikten i Syria (hvis de har familie eller venner der). Så langt har den ene libanesiske deltageren skapt bråk fordi hun har stilt opp med bar hud i en kalender. Det hadde vært barnemat sammenlignet med om hun hadde dratt på seg et sørgebånd. Det hadde blitt tolket som en provokasjon mot russisk Syria-politikk, mot amerikansk feighet i Syria-konflikten og vist at den olympiske våpenhvilen bare er en papirtiger (en våpenhvile Syria også har undertegnet). En slik markering hadde ikke bare satt IOC på prøve, men også norske kommentatorer. Hva mener de om politisk motiverte sørgebånd?

To premisser. Den olympiske redningsaksjonen mange kommentatorer ønsker at Norge skal ta på seg baserer seg på to premisser som er litt spesielle.

Walk over. For det første at Norge får OL bare man bestemmer seg for å søke. Det er arrogant. Og det vitner om at man ikke helt har fulgt med på hvordan lekene tildeles. Mange mente at IOC ved å tildele OL til Tokyo OL i 2020 var et tegn på at IOC søkte det trygge alternativet. Det var delvis rett. Det var trygt finansielt. Men med naturkatastrofer og lekkasjer på kjernekraftverk i bakhodet er det langt fra sikkert at dette var det ”tryggeste” alternativet. Tokyos kampanje var god og de hadde den mektigste støttespilleren: Sjeik Ahmad Al-Fahad al-Sabah, verdens mektigste idrettspolitiker og IOC-medlem. Og her er vi ved sakens kjerne. Det er ikke norske kjerneverdier og skiskyting på nedlagt søplefylling som trigger IOC. Det er særinteressene til mektige idrettspolitikere og markedsmakt som teller. Hvis Kina og Kasakhstan faller innenfor disse sfærene holder det ikke med nøkternhet. For IOC ville det være nesten katastrofe om Norge skulle være eneste kandidat. Da mister de all makt over eget arrangement. Undervurdering av maktspillet er en ting. Undervurdering av motkandidater noe annet. Arrogant?

Fredsnasjonen. For det andre baserer redningsaksjonen seg på at leker til Oslo vil være fri for protester. Det er en ønsketenkning. Med økt miljøfokus kan Statoil bli en hoggestabbe. Med verdens største pensjonsfond i utenlandske aksjer kan Attack Versjon 20.22 bli en realitet. I forkant av lekene i Sotsji har vi sett at lekene har vært brukt av menneskerettighetsorganisasjoner for å ramme vertsnasjonen. Russland har vært målet. Men OL kan likeså godt være en arena for protest. Dette så vi for eksempel i forkant av OL i London da Dow Chemicals og BP fikk kraftig kritikk og ble utsatt for aksjoner på grunn av sine miljøsynder. Det så vi også i Athen i 2004 da Falun Gong forberedte verdensopinionen på lekene som skulle foregå fire år etter. Selv om Norge skulle være verdens fredeligste nasjon i 2022 og kun servere knekkebrød med brunost, kan lekene allikevel bli rammet av protester. Måten Norge takler det på vil også prege IOC og den olympiske familie. Hva om forholdet til Kina om åtte år er like fastlåst som i dag og Dalai Lama ønsker dialog med den norske regjeringen – i beste olympiske ånd?

Amerikansk arroganse. Forrige gang et demokratisk land med store olympiske tradisjoner reddet OL fra undergangen var i 1984. USA var eneste kandidat til å holde lekene og fikk fremforhandlet lukrative medieavtaler med IOC – som den amerikanske olympiske komité har tjent store penger på i ettertid til IOCs forargelse. Dette har gitt USA stempel som arrogant i IOC og vært med på å svekke amerikanske kandidater til OL. Amerikansk arroganse har betalt seg. Det kan norsk arroganse også gjøre.

Sæthers solskinnshistorie

Avslutningsdato. Den Moskva-tro lederen av Tsjetsjenia, Ramza Kadyrov, har flyttet datoen for 70-årsmarkeringen av Stalins deportasjon av tsjetsjenere til 10. mai. Opprinnelig dato var 23. februar, avslutningsdagen for vinter-OL i Sotsji. Det er det Vladimir Putins OL handler om: stormaktsambisjoner og historiens revansj (over opprørere i Nord-Kaukasus).

Sæthers metode. I følge, Dagbladets Esten O. Sæther er lekene noe Russland kan ta seg råd til fordi de har penger til det og fordi de fortjener det. Lekene får Russland til å skinne. Slik leser i hvert fall jeg dagens kommentar av Sæther. For ikke lenge siden skrøt også Sæther av Putins kamp mot doping og at det i dette OL var lov å heie på russere, fordi Putin hadde ryddet opp. Begge kommentarer er vanskelig å forstå. Har Sæther gått på en Brink?

Sakens kjerne. Det er bare to ting som kan ta fra Putin et vellykket OL: terrorangrep og null gull. Dårlige og uferdige hoteller og sutrende vestlige journalister bryr ikke Putin seg mye om. Treffer han like bra som Ole Einar Bjørndalen på disse to blinkene er Sotsji-OL en megasuksess, i hvert fall for Putin og hans støttespillere. Dem er de mange av. Men det er også mange som er i mot. Dem bor det mange av i og rundt Sotsji. De har ikke bedt om lekene. Og her mener jeg vi er ved sakens kjerne og det som gjør at jeg stusser over Esten O. Sæthers (sikkert velmenende) kommentar. Jeg mener han er naiv, i beste fall omtrentlig med historiske og realpolitiske fakta. Det er andre grunner til at Putin ville ha OL til Sotsji. 

Russlands historiske fiender. Da Putin presenterte sin kongstanke for IOC i 2007 (på engelsk og fransk for første gang!) var det ikke tanken om å lage et ferieparadis ved Svartehavet eller et moderne treningsanlegg for toppidrett det som lengst fram i pannebrasken hans. Det var for å markere seirene over Russlands historiske fiender, som han mente fikk overtaket da et vaklende Russland med Boris Jeltsin i spissen gikk med på en avtale etter Tsjetsjenia-krigen 1994-1996, der det blant annet ble garantert for Tsjetsjenias selvstendighet. Vladimir Putin og hans støttespillere i KGB følte seg ydmyket. Vladimir Putin har bygget sin makt på å gå til kamp mot tsjetsjenske terrorister etter bombeangrepene i Moskva og andre deler av Russland i 1999. Han skulle ”jage dem [tsjetsjenere] og drepe dem, selv om de satt på do”, var hans mål. Målet ble på mange måter nådd i 2005 da tsjetsjnernes leder Aslan Maskhadov ble drept av FSB (tidligere KGB).

Nytt prosjekt. Da Putin fikk kontroll over Tjetsjenia (i den grad det er mulig) og hadde satt inn sin Moskva-vennlige regjering pøste han inn penger i regionen for å bygge den opp og for å bygge tillitt – i Russlands fattigste region. Denne oppbyggingen var svært inneffektiv og preget av massiv korrupsjon. Sotsji er en del av den samme planen, og tilsynelatende like råtten.

OL forsoner. OL har vært en gyllen arena for stater som har vært utestengt fra det internasjonale samfunnet eller som har hatt mindreverdighetskomplekser på den internasjonale arena. Japan ble igjen en del av Vesten etter andre verdenskrig med OL i Tokyo i 1964, det samme med Tyskland og München i 1972. Beijing-OL i 2008 viste at Kina også var på rett spor. Sotsji-OL er Russlands mulighet til å vise at de er et moderne land med OL-logo formet som en nettadresse og at de også kan afterski og ikke bare vodkafyll. Fornyelsen av Sotsji er første skrittet på veien mot modernisering av denne regionen – Russlands fattigste – og et omdømmeprosjekt, som kanskje trenger nye rådgivere.

Motstand. Men denne kongstanken som leves ut i Tsjetsjenia og Krasnodar (der Sotsji ligger) møter sterk motstand fra lokalbefolkningen. For dem styrker OL deres nasjonale moral, men ikke den russiske, men den tjetsjenske (Tsjetsjenia) og den tsjerkessiske (Krasnodar), i opposisjon til dette megaprosjektet. Tsjetsjenernes motstand har tidvis vært voldelig og vært ført i mange deler av Russland. Så langt har tsjerkesserne kun protestert. Disse har ikke råd til et OL og er fint lite interessert i lokale toppidrettssentre. De vil ha selvstendighet fra Russland, en selvstendighet som Putin ønsker å knuse med skiskytterarenaer og kunsløpbaner. For tsjerkesserne er det like ille at OL foregår samme år som de markerer 150- år siden deres folk ble deportert, som at OL slutter samme dag som tsjetsjenerne skulle markert 70 år siden de ble forvist.

Økonomiske analogier. Når det gjelder Sæthers økonomiske analyse er det fristende å ty til analogier. Russlands økonomiske situasjon ligner veldig på situasjonen Sovjetunionen var i under Moskva-OL i 1980. Begge har nådd et økonomisk høydepunkt på salg av olje og gass. Datidens kommunistiske nomenklatura er byttet ut med (og ligner?) oligarkene. Begge var/er venner av makt. Da kan det lett gå nedover og makten finne motmakt. Sløsing med ressurser og omfattende korrupsjon gjør et system sårbart. Det så vi med Sovjetunionen. Ser vi symptomene også med Sotsji-OL?

Per capita. I motsetning til Esten O. Sæther har jeg vanskelig med å finne mange positive ting å si om Sotsji-OL. Og at det ligger langt mer enn turister og idrett bak OL til Sotsji. De som er der nå kan sikkert fortelle meg noe annet. Akkurat nå kommer jeg kun på en ting som setter Sotsji-OL i et positivt lys. Per capita får Sotsji-OL (350mrd/142mill=2,6mrd) mer for pengene per capita enn et mulig OL i Oslo (30mrd/5mill=3mrd). Det er da noe.

Det norske hus - i Sotsji

Taket. Snart åpner Norway House i Sotsji. Om det fylles vet jeg ikke. Færre enn vanlig ønsker å dra til vinter-OL. Sist gang Norway House, eller Det norske hus, skapte debatt i Norge var da Torbjørn Jagland lansert sitt store prosjekt. det ble som kjent filleristet. Den avdøde dikteren og samfunnsrefseren Georg Johannessen sa syrlig om Jaglands store prosjekt (fritt etter hukommelsen) at når taket er grunnmuren i det norske hus, da vet du at det går galt. Er det taket som er grunnmuren i Norway House?

Tre grunner. Tanken om Norway House er sikkert bra. Partytelt får alle som kommer dit i godt humør. Men endrer de mening? Det spørs selvfølgelig hva man ønsker. Ved siden av mange "selfies" med betydningsfulle personer ser jeg tre grunner til at det brukes over ti millioner kroner på et slikt tiltak. For det første å promotere ungdoms-OL 2016. For det andre, og i forlengelsen av dette, å promotere et norsk kandidatur til vinter-OL i 2022. For det tredje å promotere Ole Einar Bjørndalen som utøvernes representant i IOC.

Ungdomstelt. Jeg tror alle i IOC er glad for at Norge påtok seg ungdoms-OL. Pengeoverføringen på over 100 millioner kroner viser det. Hvis ikke hadde vinterungdoms-OL vært død ved fødselen. Ungdoms-OL er også Norges beste kort til OL i 2022. Det gir oss fri adgang til IOC helt fram til 2016. Dette blir sikkert en snakkis i teltet.

Hjemme først. Men det er allikevel to problemer (eller utfordringer som man sier i PR-bransjen) med dette stuntet. For det første må opinionen og politikerne i Norge vinnes først. Og for det andre handler internasjonal idrettspolitikk om å gi og ta. De dårlige meningsmålingene for Oslo-OL den siste uka viser at opinionen ikkestøtter helhjertet opp om det store Østlandsprosjektet. At man bruker mange millioner kroner på et telt i Sotsji bidrar helt sikkert ikke i positiv retning. Snarere tvert i mot. Man har først tenkt på taket.

Borte best. Det er heller ikke i Sotsji du vinner hjertene til IOC, for å bruke Heibergs terminologi. Den vinnes alle andre steder enn Sotsji, over hele verden, hele året, hvert år. Den siste tiden har idrettsledelsen i Norge vært svært aktive på store offisielle arrangementer. Men det internasjonale arbeidet til Idrettsforbundet har vært nedprioritert og neglisjert i mange år og selv tilårskomne IOC-medlemmer skjønner hvorfor norske ansikter plutselig dukker opp på steder de ellers ikke har vært før. 2022. De jeg snakker med i internasjonal idrett sier at det hele året kjøpslås om små og store ting før hvert minste seminar. Tusenvis av telefonsamtaler ble for eksempel tatt før IOC-sesjonen i Buenos Aires i fjor der mange beslutninger skulle tas (blant annet OL-by, valg av idrett og valg av president). Interesser ble utvekslet. Slik prat blir overvåket i Sotsji. Det er med andre ord ikke på de formelle arenaene de viktigste samtalene finner sted. Det kan bli kostbar takstein.

Walkover. Hva med Bjørndalen? Jeg tror Bjørndalen har store sjanser til å bli valgt inn i IOC. Han har en stor stjerne i vinteridrettsmiljøet, både fordi han har gjort en god figur som utøverrepresentant i det internasjonale skiskytterforbundet i mange år og fordi han er en merittert utøver. Og han er en av øyenstenene til Vladimir Putin. Betydningen av Norway House for Bjørndalens kandidatur ser man først på hvor mange utøvere med stemmerett som kommer og bespises og bedrikkes i de dagene teltet står med teltpluggene på.

Grunnmuren. Til et levedyktig hus trengs en solid grunnmur. Sotsji har vist at ferdigstilling av hus er en vanskelig øvelse.

Digitalt ballegrep på olympiske sponsorer

Feil for n'te gang. Gerhard Heiberg uttaler i Aftenposten i dag (for n’te gang) at OL er reklamefritt og at IOC ikke har mulighet til å endre politikken i landet som arrangerer OL. Det er feil. IOC tillater ikke at andre enn olympiske sponsorer utnytter OL kommersielt og de krever egne lovhjemler i vertslandet for å sikre disse rettighetene. Er det OL-sponsorene som må få Heiberg og IOC til å innrømme dette?

Olympiske særlover. I 2006 vedtok (for eksempel) den britiske regjeringen - the London Olympic Games and Paralympic Games Act 2006 – som beskyttet de olympiske sponsorene under OL i London i 2012. Når en tilsvarende lov innføres ved et eventuelt OL i Oslo i 2022 vil (for eksempel) Petter Stordalen straffes med store bøter skulle han servere ”Olympisk frokost” på en av sine hoteller under OL, hvis han selv ikke er offisiell OL-sponsor. IOC greier med andre ord å endre politikken i vertslandet når det er til egen fordel. Hva om de mente at beskyttelse av menneskerettigheter var til egen fordel?

Bakholdsmarkedsføring. Særrettigheter for OL-sponsorer springer tilbake til OL i Los Angeles i 1984 og har blitt stadig mer omfattende. Det har også bruddene på reklamereglementet til IOC. Til tross for svært restriktivt reklamereglement og straff for brudd på disse retningslinjene er det mange som utnytter seg av OL for å promotere egne produkter eller saker – på godt norsk kalt ambush marketing eller bakholdsmarkedsføring.

Mange varianter. Du finner mange former for direkte bakholdsmarkedsføring. Det mest kjente eksemplet er American Express’ ”You don’t need a visa [for å besøke Spania]” før OL i Barcelona i 1992. Visa var en av IOCs TOP-sponsorer på dette tidspunktet. Sponsoravtaler med enkeltutøvere kan være angrep på landslagenes sponsoravtaler og lokale kjøpmenn kan bevisst eller ubevisst bruke fem ringer når de promoterer egne produkter og egen virksomhet. Lefdals siste tv-reklame der de spiller den russiske nasjonalsangen og på russiske symboler føyer seg inn i rekken av bakholdsangrep på OL-sponsorater.

Avledningsangrep. I forkant av OL i Sotsji er det en spesiell form for bakholdsmarkedsføring som for alvor har skutt fart, såkalte avledningsangrep. Dette er kampanjer som utnytter seg av oppmerksomheten OL får og som har til hensikt å sette fokus på helt andre ting enn salg og gode sportsprestasjoner. Det er særlig menneskerettighetsorganisasjoner eller pressgrupper som har benyttet seg av denne strategien.

Mister kontrollen. Selv om de store selskapene blir beskyttet av IOCs reklamereglement har årets leker vært et sant mareritt for mange av de største OL-sponsorene, spesielt i sosiale medier. På sosiale medier har de ikke kontroll over egen merkevare og mange av slagordene og #hashtagene de har utviklet for å styrke merkevaren sin har blitt misbrukt og snudd helt på hodet, og på den måten stilt sponsorene i skammekroken. Hensikten til aksjonsgruppene er åpenbar – kan vi ikke overbevise IOC, kan vi presse sponsorene (se pengebingen til IOC).

På defensiven. Coca Cola er en av selskapene som er rammet hardest. Coca Cola la ned nettsiden der vanlige folk kunne legge inn egne meldinger til OL-utøvere på virtuelle Cola-bokser. Siden ble hacket av aktivister som la inn meldinger der Coca Cola ble fremstilt som homofobe. Coca Cola har også fjernet all omtale av OL i Sotsji på sine Youtube-kanaler fordi sjikaneringen har vært så sterk. McDonald’s måtte skrote #hashtagen #CheerstoSochi fordi aksjonsgrupper klistret den til Russlands strenge homolovgivning. Hver gang Procter & Gamble (som blant annet lager såpe), som ikke bare er IOC-sponsor, men også Russlands største annonsør på tv, prøver seg med reklameframstøt blir de fremstilt som hvitvaskere(!) av brudd på russiske menneskerettigheter.

Sponsortørke? Hvis OL-sponsorene enten trekker seg fordi de ikke vil assosieres med menneskerettighetsstandardene i landet OL skal avholdes eller ønsker nye retningslinjer for tildeling av lekene tror jeg IOC og Gerhard Heiberg må revurdere sin tildelingspolitikk og sin politiske rolle overfor olympiske vertsland. Det viser seg ofte at IOC kan hvis de vil, særlig hvis det står penger på spill.

United States of Olympic Security

Høy beredskap. Kilometer med sementblokkbarrikader, Nivå 1- samarbeid mellom alle sikkerhetstjenestene, metalldetektorer, røntgenmaskiner, strålingsvarslere, flyfrie soner, spesialstyrker, luftvernraketter, skarpskyttere og utstyr som skal avdekke radioaktive, biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen, og feltsykehus som skal ta sag av skadede etter terrorangrep. OL i Sotsji? Nei, Super Bowl i New Jersey (og New York). Amerikanerne tar ingen sjanser når det gjelder sikkerhet.

Super Bowl og Sotsji. De tar ingen sjanser under Super Bowl, og heller ikke under Sotsji-OL. Er det dette som fører til tøvær mellom Putin og Obama? For amerikanerne er i hvert fall Super Bowl og OL i Sotsji knyttet sammen. Super Bowl kommer 9 måneder etter bombene mot Boston maraton og de to som utførte udåden i april 2013 hadde nære bånd til Tsjetsjenia. Det gjør amerikanerne redde for flere angrep fra folk med tilknytning til eller sympatier med voldelige grupperinger i Kaukasus – området Sotsji ligger i.

Atlanta Rules. Super Bowl foregår i år i New Jersey, men det settes også opp store supportersoner i New York og særlig rundt Madison Square Garden og Times Square. Her forventes det hundretusenvis av tilskuere som vil kampen og feste foran store tv-skjermer. Det gjør USAs største begivenhet større enn noen gang, også når det gjelder sikkerhet. Måten amerikanerne sikrer slike arrangementer ble utviklet i forbindelse med OL i Atlanta i 1996 og metoden man bruker har sitt utspring i det som ble kalt Atlanta Rules – et koordinert samarbeid mellom alle sikkerhetsinstitusjoner i USA – den første i sitt slag.

Amerikansk mobilisering i Svartehavet. Men ikke alt av amerikansk sikkerhetsmateriell brukes i og utenfor New York. Noe settes også inn i Svartehavet. To amerikanske marinefartøy er sendt til Svartehavet for å overvåke sikkerheten utenfor Sotsji og for å være klare til å evakuere amerikanske utøvere skulle det skje noe. Amerikanske og russiske generaler har utvekslet sikkerhetsinformasjon og de har diskutert samarbeid om sikkerheten i forbindelse med OL. Putin og Obama har til og med snakket med hverandre på telefon om hvordan de best kan samarbeide om sikkerheten – til tross for at Obama sender homofile idrettsutøvere til åpningsseremonien…

Surt forhold. Forholdet mellom USA og Russland har helt siden Litvinenko-saken i 2006 vært betent og har bare blitt verre etter at Putin tok over som president igjen i 2012 og på grunn av Snowden-affæren og uenighet om hvordan krigen i Syria. Spørsmålet nå er om OL bidrar til å løse opp i forholdet mellom USA og Russland. Olympisk tøvær?

Olympisk stressyndrom. Samtalene og mulig sikkerhetssamarbeid mellom to rivaler som ellers ikke er på talefot føyer seg inn i en olympisk tradisjon: OL bidrar til å knytte nye sikkerhetsbånd mellom stater som ellers ikke er på talefot. Dette har jeg tidligere kalt det olympiske stressyndrom. Dette stressyndromet bidro blant annet til at vestlig og kinesisk etterretning inngikk et samarbeid før OL i Beijing i 2008 og til at amerikanske selskaper solgte etterretningsutstyr til Kina. Det hadde neppe skjedde uten OL. Nå ser vi at Russland og USA inngår allianser helt på tvers av uenigheten vi ellers får presentert i media. Helt normalt.

Hvorfor? Dette kan tolkes på flere måter. For det første at USA ønsker å komme amerikanske utøvere til unnsetning skulle noe fatalt skje. For det andre at de ønsker etterretningsinformasjon i Russland nærområde og at de bruke OL som påskudd. For det tredje at de ønsker et bedre forhold til Russland, særlig på det militære området. I samtalene med Putin diskuterte Obama også krisen i Syria. Det kan også være en grunn for USA til å involvere seg i OL i Sotsji. Og hva med Snowden?

Nok sikkerhet? 40000 politi- og militærvakter skal passe på Sotsji under OL og i og utenfor Sotsji vil det nesten svære unntakstilstand. Man trenger egne OL-pass for å komme inn og bevege seg rundt og russisk sikkerhetspoliti arresterer og dreper mistenkelige personer. Men helt sikker kan de ikke være.

Fryktspiral? Og hva med Super Bowl? Skulle det skje en terroraksjon i forbindelse med Super Bowl vil USA tilby ennå mer assistanse til Russland de neste ukene. Det vil starte en fryktspiral og sterkt prege lekene. Skulle det ikke skje noe kan det hende Russland ber om mer hjelp. Det er sikkert amerikanerne villig til å gi.

Bilde: Reuter/Kevin Lamarque

Lahlums OL-nekt

Lahlum mot Putin. Nasjonens nye kjæledegge – Hans Olav Lahlum – skriver i Dagbladet at han har takket nei til tilbud om å kommentere under OL i Sotsji, av prinsipielle grunner. Han vil ikke legge igjen penger i Russland eller bidra til lekene blir en suksess for Russlands president Vladimir Putin. Bakgrunnen er at han ”som aktiv medlem av verdens største menneskerettsorganisasjon og tillitsvalgt i et parti med et aktivt engasjement for demokrati og menneskerettigheter”, ikke føler at han kan dra dit. Jeg føler noe annet.

Ny vinkling. For det første tror jeg det er få journalister og reportere som drar til Kaukasus for å rapportere hjem fra OL tror jeg det er svært få som både er medlem av Amnesty og SV. Bare det at en framtredende person og kjendis som Lahlum drar dit vil skape blest om hans politiske engasjement. Dette er ikke Alex Rosén som lager ablegøyer i Nagano. Og det er ikke Kurt Olsson som intervjuer Patrik Sjöberg i en sofa på et kjøpesenter. Det SVren som har skrevet biografien om Haakon Lie! Lahlum har mulighet til å bidra med en annen innfallsvinkel på redaksjonelle saker enn det mange av de andre reisende tenkt på på forhånd. Hva med verdens lengste sportsintervju på en av dedikerte protestsonene i Sotsji?

Samvittigheten. For det andre er jeg ikke sikker på at han har Amnesty med seg som samvittighetsfange i denne saken. Amnesty er ikke for boikott av OL, men mener selvfølgelig at alle må ta sitt selvstendige valg. Amnesty og andre menneskerettighetsorganisasjoner har et komplisert forhold til OL i autoritære stater (kommer med en vitenskaplig artikkel om dette, sammen med en idrettsforsker, om et par uker!). På den ene siden ønsker de ikke at autoritære ledere skal sole seg i glansen av et OL – slik Lahlum argumenterer – på den annen side gir lekene en gyllen mulighet til å rette søkelyset mot alt som er galt. Bare det at han kan skrive en artikkel i en av Norges nest største aviser om at han ikke drar dit av samvittighetsgrunner er et lite og banalt eksempel på det. Kanskje Amnesty hadde trengt en representant med journalistens immunitet i Sotsji?

Sjakk i Baku. For det tredje er det risikabelt å være prinsipiell når det gjelder idrett (og da tenker jeg også på sjakk). Lahlum har denne høsten hatt stor suksess som sjakkommentator under VM-kampene til Magnus Carlsen og argumentert flittig i debatten om sjakk er idrett eller ikke. Det internasjonale sjakkforbundet er kanskje ett av de mest korrupte forbundene i verden og har sitt maktsentrum ikke langt fra OL i Sotsji. Hva om Magnus Carlsen hadde fått VM-kamp i Baku og Lahlum hadde fått forespørsel om å dra dit for å kommentere. Hva hadde han svart? Erstattet av SVeren Bård Vegard Solhjell?

Sofatitter. Jeg skal ikke bagatellisere Lahlums OL-nekt. Noen ganger trenger man ikke å begrunne sine valg. Noen ganger er det bare greit å bli hjemme.

Året politikken overskygget idretten

Politisk grep. 2013 markerer året da politikken tok grep om idretten og ledet den inn i sitt spor. Er idretten  i ferd med å miste troverdighet og selvstendighet?

Idrettspolitikken fallitt? Selv om idretten alltid har levd side ved side med politikken har idretten som oftest hatt råderett over egen aktivitet – både i Norge og i resten av verden. Idretten i Norge har for eksempel lovfestet rettighetene til egne arrangementer og kjemper hardt for sin selvråderett. Selv om det trengs statlige myndigheter til for å finansiere store prestisjeprosjekter som OL og VM – har idretten i stor grad bestemt hvordan sportsbegivenhetene skal arrangeres, hvilke regler som skal gjelde i utvelgelsen av arrangementssteder og hvilke regler som skal gjelde under konkurransene. Og som oftest har store beslutninger vært et anliggende mellom idrettsorganisasjonene øverste lag og statlige myndigheter. Skal Norge få OL må vi gjøre om skattereglene til IOCs fordel. Uten folkeavstemning. Folket har stort sett bare fått kjøpe billetter til arrangementene. Til nå.

Uklare grenser. Anklagene om korrupsjon i forbindelse med valget av Qatar og Russland som VM-verter fikk sveitsiske folkevalgte i 2013 til å foreslå en ny korrupsjonslov og et helt annet åpenhetsregime for de internasjonale idrettsorganisasjonene som har hovedkontor i Sveits av bekvemmelighetsgrunner (over 60 stykker). I år har norske folkevalgte vedtatt forbud mot dopingmidler og satt i verk en handlingsplan mot kampfiksing – problemer som kun kan løses i tett samarbeid mellom idretten og politikerne. Og vi har hatt en folkeavstemning om OL som har satt fart i en bredere debatt om idrettspolitikk enn det vi har sett tidligere. Snart ser vi ikke forskjell på idrett i politikk og politikk i idrett.

Folkeopprør. Årets folkeavstemning om OL i Oslo er historisk og den viste at folket ikke er så samlet om vinterleker i Norge slik idretten trodde og håpet på. Snarere enn å samle nasjonen, har demokratiske prosesser vist synlig splittelse i synet på OL. Ikke bare om OL i Norge, men også på OL som idé. I år har vi også sett massive og voldelige protester fra menigmann flere steder i verden mot uvettig bruk av ressurser til hvite elefanter i Qatars ørken og i Brasils jungel, og homofiles rettigheter har fått en sentral plass i OL-forberedelsene til Sotsji, fordi Russland har vedtatt kontroversielle homo-lover. Har dette noe med idrett å gjøre? Ja, mer og mer. Eller; det har noe med politikk å gjøre, som også berører idretten. Her er årets fremste eksempler.

FIFAs bløff. FIFA-president Sepp Blatter unnskyldte i år FIFAs – kontroversielle – valg av Russland og Qatar som VM-verter med at det var et resultat av politisk press fra statsledere i Europa. Mesterskap til disse landene ville bety mye økonomisk for Europa, sa han var pressmiddelet. Også denne gangen kler Blatter FIFA naken. Er dette sant bryter, for det første, FIFA med egne prinsipper om å motstå politisk påvirkning. FIFA straffer alle forbund der politikere går i fotballens offside-felle. Betyr presset fra politisk hold at FIFA vil straffe seg selv? For det andre, har fotball-VM til Qatar ført til et unormalt fokus på landets menneskerettigheter og ikke på Qatar som verdens idrettshovedstad, slik Qatars myndigheter selv har sett for seg. Det har også stilt spørsmål ved FIFAs dømmekraft. Hvorfor gir de mesterskap til land som bryter så mange menneskerettigheter?

IOCs dobbelmoral. IOC har flere ganger dette året vært nær politikkens skammekrok. OL i Sotsji har, for det første, vist at IOC ikke har kontroll over eget arrangement. For det andre, har IOC vært i sterk konflikt med India og truet den indiske olympiske komité med utkastelse fra den olympiske bevegelse om de ikke greier å holde politikerne unna. Samtidig har IOC hørt nøye på statsledere verden rundt for å beholde bryting som olympisk idrett, ved valg av nye OL-byer og ved utdeling av ungdoms-OL til Buenos Aires. For Russland har den olympiske fakkelstafetten kommet helt i skyggen av alle protestene mot russisk politikk. Alt på grunn av OL i Sotsji. Og i Russland forenes FIFAs og IOCs problemer. i 2018 skal Russland arrangere fotball-VM.

Ustødig gange. Her hjemme ønsket norske idrettsledere å unngå folkeavstemning om Oslo-OL og helt til flertallet i hovedstaden var et faktum tok man forbehold om resultatet av folkeavstemningen skulle tas til følge eller ikke. Det var så mange andre hensyn å ta. Nå er flertallsbeslutningen veiledende.

Tre i en. I alle disse sakene har idretten definert seg inn og ut av politikken etter eget forgodtbefinnende. Denne innfallsmetoden er kanskje det som gjør at politikerne til slutt tar kontrollen over idretten og at vanlige folk tar til gatene i protest mot megalomani som strider mot deres sosiale samvittighet. Et sted må grensen gå. I teorien kan vi snakke om tre politiske prosesser som berører idretten i ulik takt og i ulike faser.

Indre demokratisering. For det første politikken som finner sted innenfor idretten. Når IOC slår seg på brystkassa og sier at alle deltagernasjoner under OL i London hadde med kvinner, er det et resultat av en politisk prosess for mer likestilling i IOC – som de med rette kan skryte av. De har fått til kvinnedeltagelse fra land som ellers ikke gir kvinner særlig bevegelsesfrihet. Når kvinnelige skihoppere deltar i vinter-OL for første gang neste år er det også et resultat av en demokratiseringsprosess internt i idretten. Om idrett.

Folkets vilje. For det andre har vi det folkelige engasjementet rundt sportsarrangementer – presset utenfra. De massive protestene i Rios gater i forbindelse med fotball-VM i Brasil, de sterke internasjonale protestene mot Russland fra organisasjoner og politikere i forbindelse med OL i Sotsji og det relativt spissformulerte ordskiftet i forbindelse med folkeavstemningen om Oslo-OL er eksempler på slikt folkelig engasjement. Det er denne typen engasjement vi har sett gjennombruddet på i 2013 og som har fått politikere til å bevege seg i retning av mer kontroll og kanskje (forhåpentligvis) mer edruelighet i forbindelse med store idrettsarrangementer.

Politikernes regulering. For det tredje, har vi myndighetenes inngripen i og presset for en mer demokratisk idrett. Det danske idrettsforbundet presenterte i år en studie som viser at demokratiske stater i liten grad har greid å bidra til demokratisering av internasjonale idrettsorganisasjoner. Spørsmålet nå er om de folkelige protestene vi har sett springe fram i år og de flotte ordene fra idrettsledere rundt om i hele verden omgjøres til en demokratiseringsprosess i idretten som også er i harmoni med samfunnet utenfor.

2013. Den første statslederen som gratulerte den nyvalgte IOC-presidenten Thomas Bach, var den russiske presidenten Vladimir Putin. Om det var nådestøtet for en uavhengig idrett eller signalet om at idretten er likestilt politikken, får tiden vise. Uansett vil 2013 stå igjen som året der idrettspolitikken fikk mer betydning enn idretten.

Ekte tilskuer

Ekte tilskuer! Da jeg en sur januardag for noen år siden var på sprint-NM på skøyter på Valle Hovin, sammen med fattern og ungene mine, fikk jeg spørsmål av en ved siden av meg om jeg var ekte tilskuer. Forundret spurte jeg hva han mente. Er du i slekt med noen som går på isen, spurte han? Det var jeg ikke og han nikket anerkjennende til meg. Ekte tilskuer!

Uro i Brasil. I disse dager sitter jeg og forbereder tur til Brasil sammen med kone og unger – vi skal på fotball-VM neste sommer. Ved siden av alt Brasil har å by på av natur og historie er det kampen mellom Tyskland og Portugal vi gleder oss mest til. Midt i Amazonas, i Manaus, skal vi se det europeiske toppoppgjøret. Jeg tenker tilbake på den sure januar-dagen her jeg sitter på loftet og leser nyheter om opptøyer i Brasil og i alle rapportene om de gigantiske anleggene som bygges over hele Brasil, i byer med fotballag uten tilskuere og med en befolkning som lever under minstestandarden. Manaus er en av disse byene. Rar kobling? Kanskje.

Hvite elefanter. Da jeg var på skøyteløp hadde jeg god samvittighet. Jeg trosset vær og vind og sto og så på en henslengt Peter Müllers som røykte under løpene da de håpløse gikk, fra utslitte tribuner med god trekk mellom beina. Alle var glade for at vi kom og det var gratis inngang. Til sommeren skal jeg trosse alle som mener Brasil-VM er gigantomani av verste sort. Brasil skulle brukt pengene på andre ting enn hvite elefanter i jungelen. Burde jeg ha dårlig samvittighet? Kanskje.

Dobbelmoral. Jeg drar til Brasil med familien fordi jeg elsker fotball. Jeg har lenge sagt at skal jeg først debutere i et fotball-VM så skal det være i Brasil. Hele familien debuterer til sommeren. Samtidig er jeg en samfunnsengasjert blogger som har prøvd å finne feil og mangler hos idrettspamper og store mesterskap verden over. Jeg har skrevet kritiske artikler om Beijing-OL, fotball-VM i Sør-Afrika, London-OL, Sotsji-OL og et mulig vinter-OL i Oslo. Det er dobbeltmoralen og mangelen på ærlighet om hva de store mesterskapene kan bringe og ikke bringe med seg som har opptatt meg. Spørsmålet nå er om jeg legitimerer uvettig pengebruk på stadioner som ikke har livets rett når Amazonas tømmes for fotballturister i juli neste år. Burde jeg også vært mer kritisk til tilskueren? Kanskje.

Brutte løfter. Vi blir lovt mye når store mesterskap selges inn av idrettstopper og overivrige politikere. Beijing-OL skulle bidra til bedre menneskerettigheter i Kina. Det gikk ikke. Fotball-VM i Sør-Afrika skulle bidra til økt turisme og økt status for afrikansk fotball. Det gikk ikke. London-OL skulle løfte britenes aktivitetsnivå. Det gikk ikke. Sotsji-OL skulle vise Russland fra en annen side. Nå viser det seg at det ikke er solsiden vi får se. Og VM i Brasil? Den skal bidra til økte investeringer i Brasil og et løft for alle brasilianere. Det ser ikke slik ut nå. Har slike mesterskap noe som helst verdi utover medaljene som deles ut ved konkurransens slutt? Kanskje.

Europeisk invasjon. Når jeg står sammen med tyskere og portugisere i Manaus, 18. juni neste år blir det spennende og se hvor mange brasilianere som står sammen med oss. Er de som står der ekte tilskuere? Eller er det bare rikfolk – som oss – uten kontakt med det egentlige Brasil? Hva syns de som står utenfor stadion og ikke kommer inn om meg og våre blåøyde hoder? Ekte tilskuer? Kanskje.

Ekte tilskuer? Og når du står i den nye skøytehallen i Oslo i 2022 kan du stille deg følgende spørsmål: er du en ekte tilskuer? Kanskje svaret er kanskje. Er det verdt det?

En boikott som ikke er boikott

Boikott. Den tyske presidenten Joachim Gauck drar ikke til OL i Sotsji. Det gjør heller ikke franske presidenten eller Barack Obama. Obamas demonstrasjon er kanskje den mest tydelige. Han sender to profilerte homofile idrettsutøvere i delegasjonen til Sotsji og ingen fra regjeringen. Erna Solberg ønsker å benytte sine fribilletter til OL. Hvorfor handler politikere som de gjør i forbindelse med OL?

Beijing igjen. I forkant av OL i Beijing så vi det samme. Da ropte blant annet Polens statsminister Donald Tusk, Frankrikes president Nicolas Sarkozy, Tysklands forbundskansler Angela Merkel på boikott av OL på grunn av Kinas brudd på menneskerettighetene. Disse protestene – fordi det er det det er – tilslører den politiske forbindelsen statslederne som sier boikott og landet de ønsker å ramme. Og vi snakker om tilsløring på mange områder.

Presset til uttalelser. For det første, når det de siste månedene har vært satt ekstra sterkt søkelys på russisk menneskerettighetspolitikk – og da særlig homolovgivning – så kommer det som et resultat av at Russland skal ha OL. På den måten bidrar lekene til at man retter søkelys mot noe som ellers ikke ville fått særlig oppmerksomhet. Når Stephen Fry og Lady Gaga protesterer mot lekene i Russland skaper det så mye oppmerksomhet at også politikere blir nødt til å svare for seg. Men så langt har ingen politikere fordømt russisk politikk og samtidig bedt om boikott av lekene. De fleste skiller mellom OL og politikk, samtidig som de er glad for at OL fører til at det blir satt søkelys på alt som er galt i Russland. Ganske enkelt og ganske komplisert på samme tid. Spørsmålet er om Gauck; Hollande og Obama skiller seg fra feltet av andre politiske balansekunstnere som tror de har to tanker i hodet samtidig.

Lite dramatisk. For det andre kan rop om boikott tilsløre egne bånd til Russland. Joachim Gauck har vært svært kritisk til russisk politikk lenge og han har avlyst flere møter med russerne de siste par årene. Obama har den siste tiden gjort alt han kan for å unngå Putin. Hvorfor skal han gjøre unntak i februar neste år? På den måten er det lite dramatikk i at de prominente personene ikke stiller i Sotsji. Tyskland er Russlands tredje viktigste handelspartner og er flinke til å nevne russiske brudd på menneskerettighetene i aktuelle saker. Slik Frankrike, Norge og andre land gjør. Det er vanlig. Hadde man ment alvor boikott kunne man ha snakket mindre og handlet mer, for eksempel stoppet handelen. Det skjer aldri. Da Sarkozy var storkjefta mot Kina i 2008 hadde han like før inngått en stor avtale om salg av Airbus-fly til Kina. Derfor blir statslederes påståtte boikott kun å regne for symbolhandlinger.

OL-kandidatur bestemmer. For det tredje hadde Gauck sikkert lagt andre planer hadde München fortsatt vært kandidat til vinter-OL i 2022. Det blir neppe mange protester fra ledere fra land som ønsker vinter-OL i 2022. Det setter OL-kandidaturet i fare. På den måten får man aldri vite om hvor ekte protesten fra den tyske presidenten er. Og kanskje ble Obama dritt lei hele OL da han ble ydmyket i København i 2009. Da hans kandidat til OL i 2016 - Chicago - røyk ut i første stemmerunde. Frankrike eller USA har heller ingen OL-kandidater på blokka denne gangen. Men det har Norge. Er det derfor Erna Solberg drar?

Begrepsforvirring. For det fjerde eksisterer det en begrepsforvirring rundt begrepet boikott når vi snakker om OL. En OL-boikott betyr at man ikke deltar i OL med idrettsutøvere. Beslutningen om man skal være med i OL eller ikke er det (i hvert fall i demokratiske stater) de nasjonale olympiske komiteene som bestemmer. At noen uteblir fra åpningsseremonien må derfor regnes som en personlig markering og ikke en boikott. På den måten virker ropet om boikott i enkelte tilfeller ennå mer spekulativt. Boikott er et lettvint ord å bruke, men ikke lett å gjennomføre. Det har ikke vært boikott av OL etter den kalde krigen. Ei heller i dette tilfellet.

Andre planer. For det femte kan det være at åpningsseremonien ikke passer inn i timeplanen til travle politikere. Da er det lett å gjøre et politisk poeng ut av sitt fravær. Den tyske utøverkomiteen sier at det aldri har vært planlagt et besøk i Sotsji for den tyske presidenten, men at han har planlagt en mottagelse i München for utøvere som kommer hjem fra Sotsji. Obama var heller ikke til stede i Vancouver eller i Beijing. Norge er lammet under vinter-OL. For Erna Solberg er det hipp som happ hvor hun er disse dagene.

Ikke boikott. Derfor er dette en boikott som ikke er boikott.