Sæthers metode. I følge, Dagbladets Esten O. Sæther er lekene noe Russland
kan ta seg råd til fordi de har penger til det og fordi de fortjener det. Lekene får Russland til å skinne. Slik
leser i hvert fall jeg dagens kommentar av Sæther. For ikke lenge
siden skrøt også Sæther av Putins kamp mot doping og at det i dette OL var lov
å heie på russere, fordi Putin hadde ryddet opp. Begge kommentarer er vanskelig
å forstå. Har Sæther gått på en Brink?
Sakens kjerne. Det er bare to ting som kan ta fra Putin et vellykket OL:
terrorangrep og null gull. Dårlige og uferdige hoteller og sutrende vestlige
journalister bryr ikke Putin seg mye om. Treffer han like bra som Ole Einar Bjørndalen
på disse to blinkene er Sotsji-OL en megasuksess, i hvert fall for Putin og
hans støttespillere. Dem er de mange av. Men det er også mange som er i mot.
Dem bor det mange av i og rundt Sotsji. De har ikke bedt om lekene. Og her
mener jeg vi er ved sakens kjerne og det som gjør at jeg stusser over Esten O.
Sæthers (sikkert velmenende) kommentar. Jeg mener han er naiv, i beste fall omtrentlig
med historiske og realpolitiske fakta. Det er andre grunner til at Putin ville ha OL til Sotsji.
Russlands historiske fiender. Da Putin presenterte sin kongstanke for IOC i 2007 (på
engelsk og fransk for første gang!) var det ikke tanken om å lage et
ferieparadis ved Svartehavet eller et moderne treningsanlegg for toppidrett det
som lengst fram i pannebrasken hans. Det var for å markere seirene over
Russlands historiske fiender, som han mente fikk overtaket da et vaklende
Russland med Boris Jeltsin i spissen gikk med på en avtale etter
Tsjetsjenia-krigen 1994-1996, der det blant annet ble garantert for Tsjetsjenias
selvstendighet. Vladimir Putin og hans støttespillere i KGB følte seg ydmyket.
Vladimir Putin har bygget sin makt på å gå til kamp mot tsjetsjenske terrorister
etter bombeangrepene i Moskva og andre deler av Russland i 1999. Han skulle ”jage
dem [tsjetsjenere] og drepe dem, selv om de satt på do”, var hans mål. Målet
ble på mange måter nådd i 2005 da tsjetsjnernes leder Aslan Maskhadov ble drept
av FSB (tidligere KGB).
Nytt prosjekt. Da Putin fikk kontroll over Tjetsjenia (i den grad det er
mulig) og hadde satt inn sin Moskva-vennlige regjering pøste han inn penger i
regionen for å bygge den opp og for å bygge tillitt – i Russlands fattigste
region. Denne oppbyggingen var svært inneffektiv og preget av massiv korrupsjon.
Sotsji er en del av den samme planen, og tilsynelatende like råtten.
OL forsoner. OL har vært en gyllen arena for stater som har vært
utestengt fra det internasjonale samfunnet eller som har hatt
mindreverdighetskomplekser på den internasjonale arena. Japan ble igjen en del
av Vesten etter andre verdenskrig med OL i Tokyo i 1964, det samme med Tyskland
og München i 1972. Beijing-OL i 2008 viste at Kina også var på rett spor.
Sotsji-OL er Russlands mulighet til å vise at de er et moderne land med OL-logo
formet som en nettadresse og at de også kan afterski og ikke bare vodkafyll.
Fornyelsen av Sotsji er første skrittet på veien mot modernisering av denne
regionen – Russlands fattigste – og et omdømmeprosjekt, som kanskje trenger nye
rådgivere.
Motstand. Men denne kongstanken som leves ut i Tsjetsjenia og Krasnodar
(der Sotsji ligger) møter sterk motstand fra lokalbefolkningen. For dem styrker
OL deres nasjonale moral, men ikke den russiske, men den tjetsjenske (Tsjetsjenia)
og den tsjerkessiske (Krasnodar), i opposisjon til dette megaprosjektet.
Tsjetsjenernes motstand har tidvis vært voldelig og vært ført i mange deler av Russland.
Så langt har tsjerkesserne kun protestert. Disse har ikke råd til et OL og er
fint lite interessert i lokale toppidrettssentre. De vil ha selvstendighet fra
Russland, en selvstendighet som Putin ønsker å knuse med skiskytterarenaer og
kunsløpbaner. For tsjerkesserne er det like ille at OL foregår samme år som de
markerer 150- år siden deres folk ble deportert, som at OL slutter samme dag
som tsjetsjenerne skulle markert 70 år siden de ble forvist.
Økonomiske analogier. Når det gjelder Sæthers økonomiske analyse er det fristende
å ty til analogier. Russlands økonomiske situasjon ligner veldig på situasjonen
Sovjetunionen var i under Moskva-OL i 1980. Begge har nådd et økonomisk
høydepunkt på salg av olje og gass. Datidens kommunistiske nomenklatura er
byttet ut med (og ligner?) oligarkene. Begge var/er venner av makt. Da kan det
lett gå nedover og makten finne motmakt. Sløsing med ressurser og omfattende korrupsjon
gjør et system sårbart. Det så vi med Sovjetunionen. Ser vi symptomene også med
Sotsji-OL?
Per capita. I motsetning til Esten O. Sæther har jeg vanskelig med å
finne mange positive ting å si om Sotsji-OL. Og at det ligger langt mer enn turister og idrett bak OL til Sotsji. De som er der nå kan
sikkert fortelle meg noe annet. Akkurat nå kommer jeg kun på en ting som setter
Sotsji-OL i et positivt lys. Per capita får Sotsji-OL (350mrd/142mill=2,6mrd) mer
for pengene per capita enn et mulig OL i Oslo (30mrd/5mill=3mrd). Det er da noe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar