lørdag 8. februar 2014

Sæthers solskinnshistorie

Avslutningsdato. Den Moskva-tro lederen av Tsjetsjenia, Ramza Kadyrov, har flyttet datoen for 70-årsmarkeringen av Stalins deportasjon av tsjetsjenere til 10. mai. Opprinnelig dato var 23. februar, avslutningsdagen for vinter-OL i Sotsji. Det er det Vladimir Putins OL handler om: stormaktsambisjoner og historiens revansj (over opprørere i Nord-Kaukasus).

Sæthers metode. I følge, Dagbladets Esten O. Sæther er lekene noe Russland kan ta seg råd til fordi de har penger til det og fordi de fortjener det. Lekene får Russland til å skinne. Slik leser i hvert fall jeg dagens kommentar av Sæther. For ikke lenge siden skrøt også Sæther av Putins kamp mot doping og at det i dette OL var lov å heie på russere, fordi Putin hadde ryddet opp. Begge kommentarer er vanskelig å forstå. Har Sæther gått på en Brink?

Sakens kjerne. Det er bare to ting som kan ta fra Putin et vellykket OL: terrorangrep og null gull. Dårlige og uferdige hoteller og sutrende vestlige journalister bryr ikke Putin seg mye om. Treffer han like bra som Ole Einar Bjørndalen på disse to blinkene er Sotsji-OL en megasuksess, i hvert fall for Putin og hans støttespillere. Dem er de mange av. Men det er også mange som er i mot. Dem bor det mange av i og rundt Sotsji. De har ikke bedt om lekene. Og her mener jeg vi er ved sakens kjerne og det som gjør at jeg stusser over Esten O. Sæthers (sikkert velmenende) kommentar. Jeg mener han er naiv, i beste fall omtrentlig med historiske og realpolitiske fakta. Det er andre grunner til at Putin ville ha OL til Sotsji

Russlands historiske fiender. Da Putin presenterte sin kongstanke for IOC i 2007 (på engelsk og fransk for første gang!) var det ikke tanken om å lage et ferieparadis ved Svartehavet eller et moderne treningsanlegg for toppidrett det som lengst fram i pannebrasken hans. Det var for å markere seirene over Russlands historiske fiender, som han mente fikk overtaket da et vaklende Russland med Boris Jeltsin i spissen gikk med på en avtale etter Tsjetsjenia-krigen 1994-1996, der det blant annet ble garantert for Tsjetsjenias selvstendighet. Vladimir Putin og hans støttespillere i KGB følte seg ydmyket. Vladimir Putin har bygget sin makt på å gå til kamp mot tsjetsjenske terrorister etter bombeangrepene i Moskva og andre deler av Russland i 1999. Han skulle ”jage dem [tsjetsjenere] og drepe dem, selv om de satt på do”, var hans mål. Målet ble på mange måter nådd i 2005 da tsjetsjnernes leder Aslan Maskhadov ble drept av FSB (tidligere KGB).

Nytt prosjekt. Da Putin fikk kontroll over Tjetsjenia (i den grad det er mulig) og hadde satt inn sin Moskva-vennlige regjering pøste han inn penger i regionen for å bygge den opp og for å bygge tillitt – i Russlands fattigste region. Denne oppbyggingen var svært inneffektiv og preget av massiv korrupsjon. Sotsji er en del av den samme planen, og tilsynelatende like råtten.

OL forsoner. OL har vært en gyllen arena for stater som har vært utestengt fra det internasjonale samfunnet eller som har hatt mindreverdighetskomplekser på den internasjonale arena. Japan ble igjen en del av Vesten etter andre verdenskrig med OL i Tokyo i 1964, det samme med Tyskland og München i 1972. Beijing-OL i 2008 viste at Kina også var på rett spor. Sotsji-OL er Russlands mulighet til å vise at de er et moderne land med OL-logo formet som en nettadresse og at de også kan afterski og ikke bare vodkafyll. Fornyelsen av Sotsji er første skrittet på veien mot modernisering av denne regionen – Russlands fattigste – og et omdømmeprosjekt, som kanskje trenger nye rådgivere.

Motstand. Men denne kongstanken som leves ut i Tsjetsjenia og Krasnodar (der Sotsji ligger) møter sterk motstand fra lokalbefolkningen. For dem styrker OL deres nasjonale moral, men ikke den russiske, men den tjetsjenske (Tsjetsjenia) og den tsjerkessiske (Krasnodar), i opposisjon til dette megaprosjektet. Tsjetsjenernes motstand har tidvis vært voldelig og vært ført i mange deler av Russland. Så langt har tsjerkesserne kun protestert. Disse har ikke råd til et OL og er fint lite interessert i lokale toppidrettssentre. De vil ha selvstendighet fra Russland, en selvstendighet som Putin ønsker å knuse med skiskytterarenaer og kunsløpbaner. For tsjerkesserne er det like ille at OL foregår samme år som de markerer 150- år siden deres folk ble deportert, som at OL slutter samme dag som tsjetsjenerne skulle markert 70 år siden de ble forvist.

Økonomiske analogier. Når det gjelder Sæthers økonomiske analyse er det fristende å ty til analogier. Russlands økonomiske situasjon ligner veldig på situasjonen Sovjetunionen var i under Moskva-OL i 1980. Begge har nådd et økonomisk høydepunkt på salg av olje og gass. Datidens kommunistiske nomenklatura er byttet ut med (og ligner?) oligarkene. Begge var/er venner av makt. Da kan det lett gå nedover og makten finne motmakt. Sløsing med ressurser og omfattende korrupsjon gjør et system sårbart. Det så vi med Sovjetunionen. Ser vi symptomene også med Sotsji-OL?

Per capita. I motsetning til Esten O. Sæther har jeg vanskelig med å finne mange positive ting å si om Sotsji-OL. Og at det ligger langt mer enn turister og idrett bak OL til Sotsji. De som er der nå kan sikkert fortelle meg noe annet. Akkurat nå kommer jeg kun på en ting som setter Sotsji-OL i et positivt lys. Per capita får Sotsji-OL (350mrd/142mill=2,6mrd) mer for pengene per capita enn et mulig OL i Oslo (30mrd/5mill=3mrd). Det er da noe.

Ingen kommentarer: