Sepp Blatters familie

Fotballfamilien. Når Sepp Blatter snakker om fotballfamilien snakker han om alle dem som spiller fotball og at fotball opphever alle sosiale og religiøse skiller. Når Andrew Jennings skriver om FIFA-presidentens fotballfamilie er det nettverket hans av korrupte medarbeidere og samarbeidspartnere som styrer og plyndrer den hederlige delen av fotballfamilien. Den kjente og prisbelønte britiske forfatteren Andrew Jennings er ute med ny bok, og bilde han tegner av Sepp Blatter og hans krets er ikke for de hårsåre. Omerta er en sterk bok om brasiliansk mafia, fotballmafiaen og journalisters og fotballinteressertes manglende interesse for å bli kvitt personen som Jennings mener er verdens mektigste og mest korrupte idrettsleder.

Les intervjuet mitt med Andrew Jennings om hvorfor han har skrevet Omerta.

Allsidig journalist. Andrew Jennings har skrevet mange bøker og laget flere dokumentarer om korrupsjon i FIFA og IOC. For denne innsatsen er han bannlyst på pressekonferanser og i hovedkvarterene til de to mektigste idrettsorganisasjonene i verden. Jennings er en plage for verdens idrettsledere fordi han stiller de enkle, men allikevel vanskelige spørsmålene, og har en form som kan irritere hvem som helst – han er pågående, spydig og ironisk, men også ekstremt kunnskapsrik.

Hvorfor gjør brasilianere opprør? I den siste boka ber han ikke om bråk, men prøver å fortelle hvorfor det er grunn til å bråke. I Omerta (som betyr taushetsplikten mafiaorganisasjoner pålegger seg selv) prøver han å fortelle hvorfor vanlige brasilianere i gata demonstrerer mot fotball-VM og de brasilianske myndighetene. Han viser også hvorfor de har grunn til å protestere. Han viser hvordan brasilianske fotballedere med sterke bånd til det brasilianske diktaturet på 1960-1980-tallet har utnyttet mesterskapet til å tjene seg søkkrike på korrupsjon og politisk kontroll – med FIFAs velsignelse, medvirkning og stilltiende aksept. Ikke bare er VM dyrt, men det blir dyrere fordi fotballedere og mafiabosser stjeler fra lasset. En av heltefigurene er fotballstjerna Romario som i dag er folkevalgt i kongressen og kjemper vanlige folks kamp. Romario var en notorisk målskårer. Nå jobber han sammen med Jennings for å få hull på et massivt forsvar.

Repetisjon. Mange av anklagene vi får i boka er ikke nye. Mye av det vi leser i Omerta kunne vi også lese i Jennings forrige bok Foul! I begge bøkene viser han hvordan FIFA-topper som Jack Warner tjener seg søkkrik på videresalg av VM-billetter og hvordan Sepp Blatter lurte Nelson Mandela til å tro at Sør-Afrika skulle få fotball-VM i 2006. Etter en skandaløs avstemning i 2000 vant Tyskland med én stemme. Stemmen som manglet var representanten fra New Zealand som hadde reist fra møtet med en koffert full av penger. I denne fortelling får ikke Frans Beckenbauer særlig god omtale. Men Sepp Blatter er hele tiden den store skurken. I begge bøkene får vi også historien til International Sport and Leisure (ISL) som gikk konkurs etter å ha betalt millioner av kroner i korrupsjon.

Nye opplysninger. Det som skiller Omerta fra Foul! er at dette er en bok som i hovedsak dreier seg om korrupsjonen som finner sted i forbindelse med fotball-VM i Brasil denne sommeren og alle de involverte i FIFA som tjener store penger på dette – og som tittelen på boka sier – uten at noen angir hverandre eller snakker åpent om hva som skjer. Men det viktigste er at Jennings denne gangen sitter med dokumenter fra folk som har jobbet i FIFA og rettsdokumenter fra saker som har avdekket korrupsjon i FIFA. Jennings sitter på en dokumentasjon om 175 transaksjoner som mest sannsynlig dreier seg om korrupsjon og det er særlig én transaksjon som er viktig. ISL sendte i 1997 ved en feiltagelse en stor pengesum til FIFAs hovedkvarter. Da var Sepp Blatter generalsekretær i FIFA – pengene skulle til president Joao Havelange. Denne transaksjonen knytter Blatter direkte til korrupsjon uten at han har foretatt seg noe for å rydde opp. Hvorfor? Omerta.

Slett etikkarbeid. Men Omerta er også et oppgjør med FIFAs etikkarbeid og (bla) journalisters svake evne til å ettergå idrettstoppene. Han fnyser av alle tiltakene som Sepp Blatter har innført den siste tiden. Og han gjør det av to grunner. Etikkarbeidet dreier seg overhode ikke noe om hva som har skjedd i fortiden. Det er med andre ord ikke et oppgjør med ukulturen som har styrt FIFA i mange år. Hver gang noen blir tatt for noe – for eksempel korrupsjon – blir det som oftest forbigått i stillhet og vennskapene fortsetter uavhengig av hvor grov kriminaliteten er. Omerta. For det andre at FIFAs Code of Ethics som ble vedtatt i 2012 bare styrker Blatters posisjon og har gjort det lettere med hemmelighold. Stikk i strid med det som har vært hensikten. Eller? Mark Pieths uavhengige komité som for ikke lenge siden kom med anbefalinger om hva som bør endres i FIFA får også det glatte lag. Det samme gjør den todelte etikkomiteen der blant annet den norske fotballpresidenten Yngve Hallen sitter. Hvorfor får vi ikke møtereferater fra møtene de har, lurer Jennings på? Hva har de å skjule?

Dødsalvorlig. Thomas Hildebrand er en annen av heltefigurene i boka. Han er en av dommerne som virkelig har prøvd å få has på Sepp Blatter og hans medskurker. Det har tydeligvis gjort Blatter forbanna. Det vises på en absurd måte i boka. Tilfeldigheten skal ha det til at Blatter og Hildebrand har familiegravsted på samme kirkegård og helt i nærheten av hverandre. Eller hadde. Irritasjonen over Hildebrandene har vært så intens at Blatter har flyttet sin (døde) familie til en annen del av kirkegården for ikke å få øyekontakt med Hildebrandene.

Stemmefiksing. Etter at Russland og Qatar fikk fotball-VM i 2018 og 2022 har det rast rundt FIFA og mye av etikkarbeidet som er lagt ned de siste par årene er et resultat av den massive kritikken mot FIFA. Jennings beskrivelse av hvordan Korea og Japan i 2002, Tyskland i 2006 og Sør-Afrika i 2010 fikk VM viser at det ikke var bedre da. Grunnen til at man valgte to VM-verter samtidig sist gang var, i følge Jennings, fordi alle de korrupte FIFA-bossene fryktet at etikkarbeidet skulle gå for langt og at de i framtiden ikke lenger kunne putte penger i egen lomme i forbindelse med tildeling av VM.

Billettskandale og kampfiksing. Denne uka startet rettsaken mot det norske selskapet Euroteam på grunn av billettskandalen i forbindelse med OL i London 2012. Denne billettskandalen og billettskandaler i forbindelse med VM i Sør-Afrika er det de to norske Dagbladet-journalistene Torgeir P. Krokfjord og Espen Sandli som rullet opp. De to får skryt i boka til Jennings og er takket i etterordet. Denne billettskandalen strekker seg tilbake til VM i Korea og Japan. Jennings hevder med overbevisning at Korea kom så langt i turneringen (og slo ut Italia og Spania) fordi dommerne var betalt for å få Korea lengst mulig i turneringa. Grunnen var enkel: ellers hadde FIFA-bosser som satt på haugevis av billetter tapt mye penger. Korea videre betydde flere på tribunen.

Reformatoren Bach? Andrew Jennings har også skrevet et kapittel om tildelingen av OL til Rio på OL-kongressen i København i 2009 (der var undertegnede tilstede som frivillig!). For dem som mener at Sebastian Coe kan bli en fin IOC-representant og at den nye IOC-presidenten Thomas Bach vil bidra med store endringer i IOC, får noe annet å tenke på etter å ha lest denne boka. Også IOC er fortsatt korrupt. Slik Jennings hevdet i boka Lord of the Rings i forbindelse med Lillehammer-OL i 1994 (og i senere utgaver). Og Thomas Bach er ikke mannen til å rydde opp. Han har for sterke bånd til sjeiker med mye makt, i følge Jennings

Bøllestempel. Andrew Jennings er en kontroversiell journalist og hans stadige angrep på FIFA-toppene har fått mange til å skylde på ham fordi England ikke har fått fotball-VM etter 1966. Han selv mener at grunnen til at England ikke har fått VM er at England ikke har vært korrupt nok. Han har også en konfronterende skrivestil og benytter seg mye av ironi, som også har ført til kritikk. Boka er best når han går gjennom fakta og knytter dagens fotballmafia med det brasilianske diktaturet og den brasilianske mafiaen. Kapitlene der han trer inn i hodet på Sepp Blatter og fører fiktive dialoger fungerer ikke like bra. De er morsomme, men tar bort en del av alvoret og gjør at du må ha stor kunnskap om personer og internasjonal fotball for å henge med i svingene. Det gjør boka litt vanskelig tilgjengelig for den vanlige mannen i gata (fotballfamilien) og bidrar til bøllestemplet som noen har satt på ham. Selv mener jeg at dette bøllestemplet er ufortjent.

Blatter gjenvalgt? Stiller Blatter til nytt presidentvalg – vinner han – fordi han og alle som velger ham er korrupte. Det er Jennings sikker på. Andrew Jennings er en sjelden svale i internasjonal sportsjournalistikk. Er det flere som tør å gjøre et forsøk på å bryte FIFAs Omerta? Det trenger vi. Bare spør Andrew Jennings. Det kan også bidra til at noen andre må ta over for Blatter, raskere enn Blatter ønsker selv. Han har alt å tjene på å bli sittende.

Gamle kjente

Ønsket om skryt. Nordmenn ønsker skryt, spesielt fra utlandet. Også Oslo2022. Den siste tiden har nyhetsbrevet Sport Intern (eller The Olympic News Digest and International Inside Sports Newsletter) dukket opp i flere sammenhenger og blitt presentert som et internasjonalt medium med stor sans for Norge og den norske OL-søknaden. At dette nyhetsbrevet dukker opp i Norge og måten det blir presentert på er både underlig og risikabel.

Kjent eller anerkjent? Dagsavisen omtalte 20. mars Sport Intern som «det anerkjente nyhetsbrevet» og på Idrettsforbundets nettsider (og formidlet videre av Oslo2022) får vi høre om det «anerkjente tidsskriftet» og nyhetsbrevet omtalt som «internasjonal presse». Sport Intern er verken et tidsskrift eller særlig anerkjent, i hvert fall ikke blant internasjonale sportsjournalister. Det er viktig å skille mellom kjent og anerkjent.

Nyhetsbrev med historie. Sport Intern drives av Karl-Heinz Huba og er et nyhetsbrev som sendes ut til utvalgte abonnenter i den internasjonale idrettsfamilien. Selv om Sport Intern har knyttet til seg skribenter som har journalistisk erfaring (som for eksempel Alan Abrahamson, David Miller, Phil Hersh) kan ikke dette nyhetsbrevet karakteriseres som journalistikk, ei heller som et tidsskrift, men kun som et nyhetsbrev med egen agenda. Den anerkjente tyske journalisten Jens Weinreich, som blant annet har skrevet bøker der han omtaler Karl-Heinz Huba og Sport Interns rolle i tysk idrettspolitikk, skriver i en epost til meg at stort sett alt som står i Sport Intern er betalt informasjon eller har en klar politiske agenda. I disse dager er det Thomas Bachs lov som gjelder.

Storhetstiden. Karl-Heinz Huba er en gammel mann (over 80) og har vært med i en eksklusiv idrettsfamilie i mange år. Sport Intern ble etablert som et propagandaredskap for Adi Dassler i hans kamp for at Adidas skulle få eksklusive rettigheter hos de internasjonale idrettsforbundene og for å danke ut Puma. Nyhetsbrevet ble brukt i en nådeløs maktkamp og mange av hans motstandere har mistet posisjoner på grunn av dette. Sport Intern var talerør for Juan Antonio Samaranch, det har hatt sterke bånd til ISL (som er dømy for korrupsjon og har sterk tilknytning til FIFA og Sepp Blatter) og mine kilder sier at han mottok mye penger fra den korrupsjonsdømte koreanske visepresidenten i IOC, Kim Un Yong. Den kjente og anerkjente journalisten og korrupsjonsjegeren Andrew Jennings -  i disse dager aktuell med boken Omerta, et kraftig angrep på korrupsjonen i FIFA, skriver i en epost til meg at han kan bevise at Huba har fått penger for å skrive fordelaktig om FIFA og at Sport Intern var en propagandasentral for IOC-president (og fascist) Juan Antonio Samaranch. Å gi Sport Intern noe som helst form for autoritet er tull, hevder han. Som han skriver: «Huba is a pen for hire».

Tette bånd til IOC. David Miller er en av dem som på Sport Intern har skrevet fordelaktig om Oslos kamp for fornyelse av OL og for en bedre olympisk bevegelse. Også han er en gammel mann (over 80) med fortid, blant annet som sjefkorrespondent for avisa The Times. Han skal angivelig ha fått sparken i avisa blant annet fordi han drev propaganda for IOC i sin virkosmhet. Han fikk den olympiske orden (Olympic Order) etter at han blant annet kritiserte Andrew Jennings bok Lord of the Rings (Ringenes Herrer) – en bok som ble skrevet i forbindelse med Lillehammer-OL og som tar et kraftig angrep på IOC – og etter at han skrev den offisielle OL-historien. Miller har jobbet for flere OL-søkere og har, i følge mine kilder sagt at uten å samarbeide med ham vinner man ikke OL. Sikkert med en snert av britisk ironi.

Ønsket om fornyelse. Det er alltid hyggelig å få ros, men man skal passe seg for å sette alle rosene i knappehullet. Det kan fort føre til allergi og motreaksjoner: enten vet man ikke hvem som gir deg ros eller så er du tett knyttet til dem som leverer ut blomsterbuketter. Begge deler kan være skadelig. Særlig hvis man ønsker fornyelse av den olympiske bevegelse.