Taktisk bommert

På hodet ut. Åtte badmintonspillere er kastet ut av OL-turneringen fordi de forsøkte å tape. Dette blir omtalt som en skandale. Men hvem er det en skandale for? Når ble det i idrett ulovlig å prøve å oppnå størst mulig taktisk fordel for å nå lengst mulig?

Buing. Badmintonspillerne er kastet ut av OL-turneringen fordi de ikke har levd opp til det olympiske idealet om å yte alt de kan for å vinne. De skal ha satt badmintonsporten og de olympiske idealer i vanry. Hva skjedde med idealet ”det viktigste er ikke å vinne, men å delta”? De utestengte utøverne ble buet ut fordi de feilet med vilje. Publikum hadde betalt mye for billettene og de ville ha valuta for pengene. At det er flaut å se på, skjønner jeg, men at det strider mot reglene er jeg mer tvilende til. Det som er mest flaut er at konkurransereglene er utformet slik at det åpner for slikt taktisk spill. Det er de som lager konkurransereglene som burde gå i seg selv og ikke utøverne. Skal publikum bue hver gang utøverne ikke gir alt de kan tror jeg vi får se mer buing enn applaus i de knappe to ukene som gjenstår av OL.

Forskjellsbehandling. Jeg har fulgt svømmekonkurransen i OL tett. Der blir vi hele tiden fortalt at mange av stjernene svømmer på resultatene til konkurrentene for ikke å havne i samme finaleheat. De gir med andre ord ikke alt hele tiden, men svømmer for å oppnå taktiske fordeler. I svømming er dette ganske vanskelig fordi alle kvalifiserer seg på tider og ikke på plasseringer. I friidrett er det annerledes. Når vi kommer til friidrettsøvelsene er jeg sikker på at vi får se Usain Bolt lunke inn i forsøksheatene og i delfinalene. Er det greit? Ja, fordi han vil vinne og sparer krefter til det virkelig gjelder. Det er ingen som vil kaste Bolt ut av OL for ikke å gi alt hele tiden. Når Kobe Bryant – OLs nest største stjerne – ble spart i nesten hele kampen mot Tunisia var det ingen som ropte om å få billettpengene tilbake. USA sparte Bryant for at han skal prestere bra senere i turneringen. De kunne kanskje vunnet mer med ham på banen, men det er ikke så viktig.

Kampfiksing? Flere steder antydes det at badmintonflausen er en form for kampfiksing. Det er det vanskelig å si noe om. Vi kan bare snakke om kampfiksing hvis utøvere får penger for å gjøre noe de ellers ikke ville gjort. Så langt er det ingenting som tyder på badmintonspillerne har forsøkt å tape for noe annet enn å få en taktisk fordel. Har de fått penger for å tape er situasjonen helt annerledes.

Forskjellige måter å fikse kamper på. Grovt sett finnes det tre former for kampfiksing – og her bruker jeg engelske uttrykk fordi det norske begrepet kampfiksing ikke får med seg alle nyansene i fenomenet vi snakker om. Når det foregår match-fixing er det sluttresultatene som blir fikset, for eksempel hvis badmintonspillerne taper med vilje mot betaling. Spot-fixing finner sted hvis du manipulerer hendelser i kamper, men som ikke (nødvendigvis) har betydning for utfallet av kampene. Hvis Sharapova eller Federer er sikre på å vinne sine tenniskamper og taper de tre første gamene eller det første settet med vilje mot betaling, men vinner kampen, har de vært med på spot-fixing. Det samme har Bolt hvis han får betaling for ikke å vinne forsøksheatene på 100-meter. Den tredje varianten er point-shaving. Det vil si at du får betalt for å manipulere sluttresultatet, men ikke kamputfallet. Hvis den amerikanske basketballtreneren får betalt for ikke å vinne med mer enn 40 poeng mot Tunisia og Kobe Bryant er en trussel mot dette, kan treneren ta Bryant av banen for å sikre at han ikke skårer for mange poeng. Jeg antyder på ingen måte at noen av disse er med på kampfiksing, men bruker dem som illustrasjoner på hva kampfiksing kan være og at det i mange tilfeller er vanskelig, ja nesten umulig, å se om kamper er fikset eller ikke. Så lenge det ikke har vært penger inne i bildet i de omtalte badmintonkampene er det ikke snakk om kampfiksing!

Taktikk på Ekeberg-sletta. Jeg har denne uken vært på Ekeberg-sletta på Norway Cup (verdens største fotballturnering for barn og ungdom). Jeg blir like glad og fascinert hver gang jeg er der. Norway Cup er for meg en ekte fotballturnering, med ekte glede og ekte konkurranseånd. Og her finner du lag som taper for å oppnå taktiske fordeler. Turneringen har A- og B-sluttspill. De beste lagene vinner A-sluttspillet og de nest beste lagene vinner B-sluttspillet. De fleste som spiller i Norway Cup ønsker å spille så mange kamper som mulig. Hvis du er i kategorien nest best og du kommer til A-sluttspillet hvis du vinner siste kamp i gruppespillet kan du regne med at du ryker ut ganske raskt. Taper du med vilje kommer du med i B-sluttspillet og mulighetene for å spille flere kamper og muligheten for å gå til topps er større. Uetisk? Usportslig? Kaste ut disse lagene? Nei, dette er en del av fotballens og idrettens logikk.

Skandale. Det er en skandale hvis spillere ikke får gjøre alt de kan (da snakker jeg ikke om doping) for å gå til topps med taktiske virkemidler. Og det er en skandale hvis ikke alle utøvere blir behandlet likt. Dette gjelder både i verdens største idrettsarrangement og i verdens største fotballturnering og for for topp og bredde. Hvis tilskuerne mener at de ikke får valuta for pengene når utøvere ikke gir alt når de ser på kan det hende det er noe mer galt med billettprisene enn utøverne?

Badminton mot voldelige kurdere

Konflikt Tyrkia-Danmark. Forholdet mellom Tyrkia og Danmark er ikke det aller hjerteligste. En av grunnene til det kjølige forholdet mellom de to landene er Danmarks håndtering av Muhammed-krisen. En annen er at den kurdiske radiostasjonen ROJ, som Tyrkia mener støtter PKK, får sende fra København. Enkelte hevder at denne konflikten vil føre til at Tyrkia blokkerer for at statsminister Anders Fogh Rasmussen blir NATOs neste generalsekretær. Spørsmålet er om badminton kan bidra til å rette opp det anstrengte forholdet.

Fjerbolde i stedet for sten. I april setter det danske badmintonforbundet, den danske ambassaden i Tyrkia og det tyrkiske badmintonforbundet i gang et prosjekt danskene kaller ”Fjerbolde i stedet for sten”. Tanken er å få kurdisk ungdom som kaster stein på det tyrkiske politiet i det sydøstlige Tyrkia til å slutte med steinkasting og begynne med å slå fjærballer over et nett. Danske badmintontrenere skal lære opp tyrkiske politifolk til å bli gode og pedagogiske badmintontrenere for å få dem i dialog med kurdisk ungdom. Prosjektet varer i en – 1 – uke og i løpet av den perioden skal det deles ut ca. 30000 badmintonracketer, nett og et ukjent antall badmintonballer. Tanken er å overføre energi fra steinkasting til badminton. Det er også ønskelig at Danmark – som en stormakt i badminton – skal kunne heve nivået i Tyrkia – som ikke har mye å vise til på badmintonbanen.

Opnionsdiplomati. Det er vanskelig å tro at dette prosjektet fører til mindre steinkasting. Det er mer nærliggende å tro at dette er mer ”opinionsdiplomati” (public diplomacy) der Danmark prøver å skape et bedre inntrykk av Danmark i Tyrkia enn et reelt forsøk på forsoning mellom kurdere og det tyrkiske maktapparatet. I stillingsutlysningen til det danske badmintonforbundet står det også at prosjektet ”også [kan] være godt for Danmarks image”. Det er begrenset hva man får til på bakken i Diyarbakir og Van i det sørlige Tyrkia på én uke. Effekten på det politiske forholdet mellom Danmark og Tyrkia kan faktisk bli bedre. Det er verdt å merke seg at prosjektet har støtte hos parlamentsmedlemmer fra regjeringspartiet AKP.

USA i tet. Tanken om at sport er et godt virkemiddel i opinionsdiplomatiet er ikke nytt. USA har siden 2006 i utstrakt grad brukt idrett i slikt diplomati. Brytediplomati overfor Iran har vært av de mer avanserte og mest vellykkete tiltakene. Men USA har også forsøkt seg på badminton. Det har ikke vært vellykket. I februar i år ble kvinnelige amerikanske badmintonspillere nektet visum til Iran. Det amerikanske laget var invitert av det iranske badmintonforbundet for å delta på en turnering som skulle markere 30-årsjubileet for den iranske revolusjonen(!). Dette må regnes som et nederlag for Obama og Clintons nye utenrikspolitiske linje.

Game, set and match. Game, set og match var metaforer som ble brukt av NATO under bombingen av Jugoslavia i 1999. Blir Anders Fogh Rasmussen ny generalsekretær i NATO får disse racketbegrepene en helt ny mening i den militære organisasjonen…