Obama i en brytningstid

Uten amerikanere. I deler av verden der USA-hatet er stort ser vi ofte brente amerikanske flagg. Svært sjelden ser du noen brenne amerikanske dollar de samme stedene!? Det er derfor ikke overraskende at helgens tradisjonsrike bryteturnering i Iran, Takhti Cup, har dollarpremier ($6000 til beste lag, $4000 til nest beste lag, og $3000 til tredje beste lag). Det som er overraskende er at amerikanske brytere IKKE deltar! Bryting har faktisk vært en av få vellykkete diplomatiske kanaler mellom Iran og USA siden 1998. Hvorfor ikke i år?

Toppen i 2007. Siden 1979 har Iran betraktet USA som den store Satan og USA behandlet Iran som en internasjonal pariastat. I pinsen 2007 møttes USA og Iran til bilaterale politiske samtaler for første gang siden den iranske revolusjonen i 1979. Forut for disse samtalene hadde den største delegasjonen av amerikanske brytere noen gang deltatt på den årvisse bryteturneringen i Iran. 2007 var høydepunktet i brytediplomatiet mellom de to fiendene – og dette skjedde under president George W. Bush! I den forbindelse uttalte en talskvinne for amerikansk UD at de amerikanske utøverne var gode ambassadører for USA i Iran og at myndighetenes støtte til denne reisen var et ledd i president Bushs nye diplomati overfor Iran. Brytetroppen ble briefet og debriefet i Pentagon før og etter Iran-turen.

God deltagelse. Amerikanske brytere har deltatt i Takhti Cup i 1998, 2000, 2001, 2003 og 2004, 2007, 2009 og 2011. I fjor deltok USA med to brytere. Da ble Brent Metcalf beste amerikaner med sølvmedalje i 66-kg-klassen. Amerikanerne brøyt mot deltagere fra Iran, Nord-Korea, Russland, Mongolia og Tyrkia. To land fra Bushs axis-of-evil-akse var altså med. Årene uten amerikansk deltagelse var ikke begrunnet politiske (kanskje med unntak av 2002). Årsaken til at amerikanere har holdt seg unna har vært at det har kollidert med VM- eller OL-deltagelse/forberedelser. Er dette også årsaken til at vi i år ikke får se amerikanske brytere i Iran i år?

Brytediplomatiet. Brytediplomatiet mellom USA og Iran strekker seg tilbake til 1998 da den nyvalgte presidenten Mohammad Khatami uttrykte ønske om dialog med USA. Sjarmoffensiven førte til at Iran og USAs bryteforbund ble enige om at amerikanske brytere skulle delta på Takhti Cup i 1998, en bryteturnering som arrangeres for å minnes revolusjonen i 1979 og Irans legendariske bryter Gholam Reza Takhti(!). Amerikanerne ble godt mottatt, det amerikanske flagget ble heist uten å bli brent og den amerikanske nasjonalsangen ble spilt uten å bli avbrutt. Da bryterne kom tilbake fra Iran ble de hyllet i Det hvite hus for sin strålende innsats både som idrettsmenn og brobyggere. Brytediplomatiet hadde umiddelbar effekt. Det skapte en fin ramme rundt VM-kampen i fotball mellom Iran og USA i Frankrike i 1998: aldri har vel verden sett mer harmonisk samkvem mellom iranere og amerikanere i beste sendetid på tv! At Iran vant 2-1 og sørget for at USA ble slått ut av turneringen ga grunnlaget for revansjekamp i Pasadena, USA i 1999. Da ble det 1-1. Både Bill Clinton og utenriksminister Madeleine Albright uttalte i den forbindelse at fotballkampene var et godt utgangspunkt for å diskutere USAs diplomatiske forbindelser til Iran på. Fotballkampene ble fulgt opp med at iranske fektere deltok i turneringer i USA og at iranske fjellklatrere deltok i klatreekspedisjoner i amerikanske fjell.

Bush bedre enn Obama? I år er det utøvere fra Tyrkia, Georgia, Kazakhstan, Mongolia og Dagestan som deltar i turneringen og nivået på turneringen er svært høyt. Amerikanske brytere elsker å delta i denne turneringen fordi de får testet seg mot de beste i sin klasse. Men så ikke denne gangen. Jeg vil fremme en påstand som mer USA-kyndige kan bryne seg på: Obama og Bushs utenrikspolitikk skiller seg særlig fra hverandre når det gjelder kombinasjonen av hardt og mykt diplomati. Bush var mye tøffere i tonen overfor stater han betraktet som sine verste fiender, samtidig brukte han i stor grad kulturdiplomati ved blant annet å sende idrettsutøvere til deler av verden der motstanden mot USA var stor. For eksempel brytere til Iran og baseballspillere til Venezuela. Obama har en mindre aggressiv tone overfor sine fiender, men har samtidig fortrengt/glemt mykt folk-til-folk-diplomati. Først i år utnevnte Obama sin første kulturambassadør til utlandet – den legendariske basketballspilleren Kareem Abdul-Jabbar. Og selv om NBA i 2008 inviterte det iranske basketballandslaget til treningsleir i Utah som forberedelse til OL i Beijing må kulturdiplomatiet til Obama sies å være puslete. Hvilken strategi er best? Og er det et resultat av Obamas mangel på kulturdiplomati vi ser eksempel på denne helgen?

Badminton mot voldelige kurdere

Konflikt Tyrkia-Danmark. Forholdet mellom Tyrkia og Danmark er ikke det aller hjerteligste. En av grunnene til det kjølige forholdet mellom de to landene er Danmarks håndtering av Muhammed-krisen. En annen er at den kurdiske radiostasjonen ROJ, som Tyrkia mener støtter PKK, får sende fra København. Enkelte hevder at denne konflikten vil føre til at Tyrkia blokkerer for at statsminister Anders Fogh Rasmussen blir NATOs neste generalsekretær. Spørsmålet er om badminton kan bidra til å rette opp det anstrengte forholdet.

Fjerbolde i stedet for sten. I april setter det danske badmintonforbundet, den danske ambassaden i Tyrkia og det tyrkiske badmintonforbundet i gang et prosjekt danskene kaller ”Fjerbolde i stedet for sten”. Tanken er å få kurdisk ungdom som kaster stein på det tyrkiske politiet i det sydøstlige Tyrkia til å slutte med steinkasting og begynne med å slå fjærballer over et nett. Danske badmintontrenere skal lære opp tyrkiske politifolk til å bli gode og pedagogiske badmintontrenere for å få dem i dialog med kurdisk ungdom. Prosjektet varer i en – 1 – uke og i løpet av den perioden skal det deles ut ca. 30000 badmintonracketer, nett og et ukjent antall badmintonballer. Tanken er å overføre energi fra steinkasting til badminton. Det er også ønskelig at Danmark – som en stormakt i badminton – skal kunne heve nivået i Tyrkia – som ikke har mye å vise til på badmintonbanen.

Opnionsdiplomati. Det er vanskelig å tro at dette prosjektet fører til mindre steinkasting. Det er mer nærliggende å tro at dette er mer ”opinionsdiplomati” (public diplomacy) der Danmark prøver å skape et bedre inntrykk av Danmark i Tyrkia enn et reelt forsøk på forsoning mellom kurdere og det tyrkiske maktapparatet. I stillingsutlysningen til det danske badmintonforbundet står det også at prosjektet ”også [kan] være godt for Danmarks image”. Det er begrenset hva man får til på bakken i Diyarbakir og Van i det sørlige Tyrkia på én uke. Effekten på det politiske forholdet mellom Danmark og Tyrkia kan faktisk bli bedre. Det er verdt å merke seg at prosjektet har støtte hos parlamentsmedlemmer fra regjeringspartiet AKP.

USA i tet. Tanken om at sport er et godt virkemiddel i opinionsdiplomatiet er ikke nytt. USA har siden 2006 i utstrakt grad brukt idrett i slikt diplomati. Brytediplomati overfor Iran har vært av de mer avanserte og mest vellykkete tiltakene. Men USA har også forsøkt seg på badminton. Det har ikke vært vellykket. I februar i år ble kvinnelige amerikanske badmintonspillere nektet visum til Iran. Det amerikanske laget var invitert av det iranske badmintonforbundet for å delta på en turnering som skulle markere 30-årsjubileet for den iranske revolusjonen(!). Dette må regnes som et nederlag for Obama og Clintons nye utenrikspolitiske linje.

Game, set and match. Game, set og match var metaforer som ble brukt av NATO under bombingen av Jugoslavia i 1999. Blir Anders Fogh Rasmussen ny generalsekretær i NATO får disse racketbegrepene en helt ny mening i den militære organisasjonen…

Brytediplomatiet mellom USA og Iran

I pinsehelgen møttes USA og Iran til bilaterale politiske samtaler for første gang siden den iranske revolusjonen i 1979. Siden 1979 har Iran betraktet USA som den store Satan og USA behandlet Iran som en internasjonal pariastat.

Møtet kom overraskende på mange. Men hendelser på brytematta den siste tiden har signalisert at noe har vært på gang mellom Iran og USA.

I januar i 2007 reiste en tropp med amerikanske brytere til Iran for å delta i bryteturneringen Takhti Cup (slik de også gjorde i 1998, 2000, 2001, 2003 og 2004). I den forbindelse uttalte en talskvinne for amerikansk UD at de amerikanske utøverne var gode ambassadører for USA i Iran og at myndighetenes støtte til denne reisen var et ledd i president Bushs nye diplomati overfor landet. Brytetroppen ble også briefet i Pentagon før de dro til Iran.

Brytediplomatiet mellom USA og Iran strekker seg tilbake til 1998 da den nyvalgte presidenten Mohammad Khatami uttrykte ønske om dialog med USA. Denne sjarmoffensiven førte til at Irans og USAs bryteforbund ble enige om at amerikanske brytere skulle delta på bryteturneringen Takhti Cup i Iran i 1998, en bryteturnering som arrangeres for å minnes revolusjonen i 1979(!). Amerikanerne ble godt mottatt, det amerikanske flagget ble heist uten å bli brent og den amerikanske nasjonalsangen ble spilt uten å bli avbrutt. Da bryterne kom tilbake fra Iran ble de hyllet i Det hvite hus for sin strålende innsats både som idrettsmenn og brobyggere. Brytediplomatiet hadde umiddelbar effekt. Det skapte en fin ramme rundt VM-kampen i fotball mellom Iran og USA i Frankrike i 1998: aldri har vel verden sett mer harmonisk samkvem mellom iranere og amerikanere i beste sendetid på tv! At Iran vant 2-1 og sørget for at USA ble slått ut av turneringen ga grunnlaget for revansjekamp i Pasadena, USA i 1999. Da ble det 1-1. Både Bill Clinton og utenriksminister Madeleine Albright uttalte i den forbindelse at fotballkampene var et godt utgangspunkt for å diskutere USAs diplomatiske forbindelser til Iran på. Fotballkampene ble fulgt opp med at iranske fektere deltok i turneringer i USA og at iranske fjellklatrere deltok i klatreekspedisjoner i amerikanske fjell.

Brytediplomatiet har ikke alene skapt en bedre atmosfære mellom USA og Iran. Krigen i Irak er den største grunnen til dette begynnende tøværet. Brytediplomatiet har allikevel gitt signaler om at alt ikke er håpløst mellom de to fiendene og det har vært en kanal for uformelle samtaler.