Vi veit hvor du bor!

Ja til åpenhet. Hver gang skattelistene kommer er det debatt om listene bør være åpne og tilgjengelige for folk flest eller om lønnsinntekter er et privat anliggende. I sportens verden gir åpne skattelister et godt mål på den økonomiske tilstanden i idretten. Sagt på en annen måte: åpne lister bringer idretten på rett vei.

Idrett per krone. På flere måter er det fint at mediene grafser og graver i skattelistene til kjente og mindre kjente idrettsutøvere i Norge. For det første får vi vite om lønn står i forhold til prestasjon. En rask titt på lønnsutbetalingene til spillere fra Brann og Vålerenga forteller oss at de to klubbene har fått lite igjen for pengene. Odd har fått mer for pengene. Eller sagt på en annen måte: Skattelistene kan fortelle oss om hvem som får mest ut av hver krone.

Beste idrett. For det andre kan vi finne ut hvilken idretter som er overpriset. I debatten om norsk fotball og norske idrettsprestasjoner har det vært lite debatt om hvem som fortjener mest i lønn. Skattelistene viser at middelmådige fotballspillere i Brann tjener mer enn svømmere, roere, håndballspillere og orienteringsløpere som tar både VM- og OL-medaljer. Fotballen forsvarer seg ofte med at markedet rår og at det er derfor det er mer penger i fotball enn i for eksempel orientering. Samtidig viser trusler om at fotballklubber må kutte kostnader eller at de trues av konkurs at ”tæring etter næring” er et fremmedord i fotballen. Ofte er det selvbildet som rår, ikke magemålet. Eller sagt på en annen måte: Skattelistene forteller oss hvilken idrett som gjør det best.

Pølsepapir. For det tredje bidrar åpne skattelister til at den svarte økonomien som tidligere var et problem for idretten får stadig trangere kår og til at vi får vite hva idrettsutøverne faktisk tjener. Det gjør at vi faktisk får oversikt over pengene som sirkulerer i idrettssirkuset. Sagt på en annen måte: vi veit hvor du bor.

Identitetssvikten i norsk fotball

Krisen i norsk fotball. Norske lag gjør det dårlig i europeisk fotball (igjen) og alt som kan krype og gå av selvoppnevnte autoriteter på norsk fotball kommer med forklaringer og quick fix-løsninger på kryss og tvers. Vi hører at det er for mange lag i Tippeligaen (vi trenger sluttspill!), det kan skyldes kunstgressrevolusjonen (resten spiller på gress!), det skyldes barneidrettsbestemmelsene (starter konkurranse for seint!) og vi mangler gode fotballakademier (se på Barcelona!) er noen av forklaringene eller unnskyldningene som blir gitt. Her kommer en forklaring til, fra en uautorisert fotballekspert: fotball er kun blitt en aktivitet for de voksne!

For systematisk? Den siste tiden har det kommet flere kommentarer om at barn i stadig større grad lever i en voksenverden. Hverdagen er gjennomorganisert, barnehagen blir skole, voksnes matvaner tres ned i halsen på småunger og det blir for lite tid til frilek. Om dette er bekymringsmeldinger fra foreldre som er utslitt og ber om nåde eller om det er en god diagnose på rammene til dagens unger er jeg usikker på. Men jeg er nesten sikker på at krisen i norsk fotball skyldes mangel på en norsk og lokal fotballidentitet og mangel på barnslig aktivitet, og ikke mangel fagfolk og organisering. Kanskje det er for mange av dem og kanskje er de for systematiske. Aldri har norsk fotball vært så gjennomorganisert og aldri har den vært mer identitetsløs.

Nostalgi. Med identitet mener jeg ikke et bestemt spillemønster som gjennomsyrer alle alderstrinn eller at alle landslagsspillerne kan nasjonalsangen. Jeg mener den grenseløse lysten til å spille fotball og til å tilhøre et lag som betyr noe for deg – ikke som enkeltmenneske, men som noe du er en del av. Jeg skal ikke være nostalgisk og mene at alt var bedre før. Det var det ikke. Selv var jeg en elendig fotballspiller og langrennsløper på Langhus i Ski i Akershus. Innbytter i 11er-fotball som 9-åring eller jevnlig skylde på dårlige treski var ikke morsomt. Samtidig var det å kjempe for Langhus i kamp og på renn det viktigste. Vålerenga og Everton kom i andre rekke, selv om også de var veldig viktige. Mange av dem jeg konkurrerte sammen med ble gode. De trente mer enn meg utenom trening for å hevde seg blant sine kamerater.

Lokalidentitet. De fleste som hevder seg i norsk fotball i dag (slik jeg har oppfatter det) kommer fra små steder og er ikke et produkt av et dyrt mønsterbruk fra en stor by. Det kan skyldes at tilbudet i storbyene er større eller at byfolk er late, men det kan også skyldes at folk fra småsteder har en sterkere tilknytning til fotballaget (idrettslaget) sitt og at fotballklubben ligger nærmere disse spillerne – i bokstavlig forstand. Men det kan også skyldes at voksenverden er mer fremtredende i byen enn på landet? At tilbudet kommer fra et lag som slutter på dal og ikke på akademiet? At tilbudet kommer fra et sted der fotballaget ledes av en gubbe som har vært med en mannsalder og ikke fra en tidligere fotballproff med stadig nye ideer?

Identitetssvikt på to nivåer. Jeg tror det er en sammenheng mellom den store pengeflyten til norsk fotball, som startet med de store medieavtalene, og forfallet i norsk fotball. Penger er i seg selv ikke et problem, men holdningene og sløvheten det kan skape kan bli det. Det kan skyldes mangel på identitet på to nivåer.

Rotete terminliste. Selv om store pengesummer førte til en kjøpekultur som kanskje gikk utover talentutviklingen tror jeg også at TVs makt over terminlista til lagene i toppen har bidratt til at foreldre som ønsker å oppdra ungene sine som gode supportere gir opp – identiteten blir simpelthen borte for gammel og ung. Seine hjemmekamper og bortekamper som ikke tar hensyn til arbeidsuka til vanlige folk mister tilskuere, særlig barnefamilier. Jeg har vært trofast tilskuer på Enga-kamper i over 20 år, nå vet jeg nesten ikke hvilken serieomgang det er eller hvilken dag kampen går på. Jeg ser kampen på tv. For ungene konkurrerer denne tv-kampen med en runde med et fiktivt lag på FIFA14. Kall meg gjerne en dårlig far som ikke ofrer alt for laget, men jeg er blitt såpass voksen at jeg mener skole og jobb også bør få en sjanse. Der veit jeg i hvert fall når det starter og slutter. FIFA14 kan vi snakke om en annen gang. Poenget er: skal norsk fotball ha en framtid må ikke bare gamle nostalgikere identifisere seg med laget på øverste hylle, de må også bidra til at de yngste også blør for drakta. Det går ikke når timeplanen kun er lagt opp for voksne. Husk at små unger må ha noe å se opp til når de trener på løkka. Dem blir det færre av. Både av forbilder og løkkefotball. Det leder meg til barnenivået.

Realistiske ambisjoner? Den sterke kommersialiseringen og profesjonaliseringen av norsk fotball sildrer nedover i aldersklassene. Heller ikke i alderbestemte lag er ambisjoner en mangelvare – særlig ikke foreldre og treneres ambisjoner. Trenere koster penger. Og så trenger man gode baneforhold. Riktig matching. Jeg har vært fotballtrener for aldersbestemte fotballag noen år, for en liten klubb med moderate ambisjoner. Noen vil hevde vi har realistiske ambisjoner, andre at vi ikke sikter høyt nok. De får i hvert fall et tilbud, sier jeg. Holder det?

Forskjellig prestisje. De siste årene har jeg fulgt med på utviklingen i Gothia Cup, Dana Cup og Norway Cup. Det er to påfallende trekk med disse turneringene (så langt jeg kan se). Turneringene har et stadig større innslag av satsningslag (akademier) eller regionslag der alle ønsker å vinne turneringen og der lagene har betalte trenere. Organiseringen, ambisjonene og holdningene ligner mer og mer på eliteserielagenes. Barnefotball blir voksenfotball. Resultat viktigere enn individuell utvikling.

Barnslige turneringer. For det andre er Norway Cup blitt den minst prestisjefylte turneringen av disse turneringene for norske lag som sier de satser. Satsningslagene i Norge er så overlegne i seriespillet at de må ut av landet for å få matching. Får de egentlig den matchingen og den fotballopplevelsen de trenger? Spillere fra de gyldne årgangene i norsk fotball har alle en historie fra Norway Cup – ikke nødvendigvis at de vant – men at de var der sammen med kameratene fra nabolaget og så på jenter. Det var barnefotball i verdens største fotballturnering. Det var den norske fotballidentiteten. Nå er dette for barnslig for mange. Og det holder ikke lenger med å se på jentene.

Lag og individuelle ferdigheter. Alvoret som har trengt seg ned på de laveste alderstrinnene i norsk fotball – fordi voksenfotballen har blitt så dominerende og resultatfokuset så viktig – mener jeg går utover den lokale fotballidentiteten til unger i by og land. Jeg får litt vondt av å høre barnefotballtrenere som ønsker å innføre periodisering a la Barcelona og legger vekt på at ungene skal hvile mellom treningene til fotballakademiet som ligger en god biltur unna hjemstedet. Det er ikke den organiserte treningen for 10-åringer i seg selv som gjør deg til en god fotballspiller. Et lag kan gi deg identitet, men da må du være lagspiller. Samtidig er ikke den organiserte treningen nok, de individuelle ferdighetene får du på løkka med gode kamerater.

Ny type kostholdseksperter. Jeg tror ikke det er kunstgressbanen som ødelegger for at du kan bli god til å trikse, det er ikke mangel på tidlig spissing eller 16 lag i Tippeligaen som ødelegger for norsk fotball. Det er at foreldre, fotballtrenere og de som organiserer norsk fotball ikke greier å skape en fotballidentitet og en sult til å drive med fotball hele tiden som er årsaken. Norsk fotball trenger en ny type kostholdseksperter! Hilsen en middelmådighet på alle nivåer!

For sånn løper Ståle!

Tom Lund bakfra. Sammen med kompisene mine reiste jeg på 1990-tallet rundt til mer eller mindre kjente fotballstadioner for å følge Enga. Den gangen var «Jævla homodommer», «hei hå, hei hå, vi kjører annal (med to n-er!) nå», «sånn løper Ståle» (Solbakken løp veldig feminint, ifølge oss) og sanger om at «Ståle tok Tom Lund bakfra» like vanlig som å kjøpe pølse i vaffel i Moss og pissepause på Sollihøgda på vei til Bergen. Og det var moro! I hvert fall for oss.

Aldersvisdom. Som oftest tenkte vi ikke på hva vi sa eller hvem dette egentlig gikk ut over. Heldigvis har jeg endret atferd. Noe skyldes sikkert klokskap som kommer med alderen og rollen som forelder, men hovedgrunnen er at idretten har begynt å ta homohets på alvor. Blant annet gjennom prosjektet «Idretten mot homohets» hvor Norges idrettsforbund har vært en av initiativtakerne til.

Skjeiv lesing. I ca 6 år har jeg vært blogger. I bloggen tar jeg opp temaer som knytter sammen idrett og forskjellige samfunnsspørsmål. Tre ganger har jeg blogget om homofili. Da har jeg gjort flere interessante observasjoner; Av venner og kjente har jeg blitt konfrontert med at jeg skriver om homoer. Noen lurer på om jeg har skiftet side. Det vitner om at det fortsatt finnes fordommer mot homofile i min bekjentskapskrets. Men jeg har også oppdaget et særpreget lesemønster. Bloggtelleren min viser at de fleste som leser mine homoartikler enten leser dem tidlig på morgenen, eller veldig sent på kvelden. I mine øyne kan det bety to ting: At flaue heterofile, eller skjulte homofile, leser når ingen andre ser dem over skulderen. Begge ting er i så fall like trist!

Store framskritt. Med meg har verden gått framover. Jeg husker ennå (jeg er over 40!) alt bråket rundt den amerikanske stuperen Greg Louganis som slo hodet i stupebrettet og begynte å blø under OL i Seoul i 1988. Han kom ut av skapet i 1994, og i 1995 fortalte Louganis i biografien «Breaking the Surface» at han noen måneder før OL hadde fått diagnosen hiv. Dette skapte et vanvittig rabalder. Flere av Louganis’ konkurrenter i 1988 gikk ut og kritiserte ham for å ha satt livene deres i fare. Og han mistet også mange sponsorer. Det er et stykke fra denne historien til Idrettsgallaen 2010 der Gro Hammerseng og Heidi Løke tullet med lesbeflørting foran over en million tv-seere.

Individuelle ofre. Selv om vi er kommet langt i Norge, har vi likevel et godt stykke igjen før homofile er akseptert – både på utøver-, trener- og tilskuersiden. Det sier vitnesbyrd fra tidligere Lyn-spiller Thomas Berling, håndballspiller Are Grongstad og taekwondoutøveren Irene Løvlie noe om.

Rar sveis. Det hevder også basketballspilleren John Amaechi, tidenes beste britiske basketballspiller. Han var stor stjerne i NBA og driver i dag et basketballsenter for barn i Stockport. Under et besøk hos Norges idrettsforbund for et par år siden understreket han at kampen for homofiles rettigheter og selvfølelse ikke bare dreier seg om homofile, men også om alle som blir kalt homofile fordi de gjør ting som oppfattes som feminint eller jentete. Slik jeg gjorde med Ståle Solbakken. Fjerner vi homohetsen, får flere enn dem som er homofile det bedre!

Liv og lære. Amaechi satte opp tre kriterier for hvordan man skal få bukt med homohets og homofobi. For det første må vi klart uttrykke at vi ikke ønsker diskriminering. For det andre må vi ha nulltoleranse. Forskjellsbehandler noen på bakgrunn av seksuell orientering, må de enten skjerpe seg eller forsvinne. For det tredje må vi endre språkbruken. Det bør ikke være tillatt å bruke «homo» som skjellsord bare fordi noen er rar på håret eller gråter etter en takling. Samtidig innrømmet Amaechi på direkte spørsmål fra meg at han ikke anbefaler unge utøvere å stå fram som homofile hvis de ønsker å nå langt i basketball. Til det var fordommene for store! Når det gjelder idrett og homohets er det noen ganger stor forskjell på teori og praksis …

ACAB. Samtidig ser jeg tegn på at fotballmiljøet jeg har vært en del av i mange år, er på bedringens vei. Vålerenga har greid å gjøre om hooligans-akronymet ACAB (All Cops Are Bastards) til All Colours Are Beautiful – med regnbueflagget som bakgrunn. Vi går i riktig retning. Neste gang Ståle Solbakken kommer til Norge for å lede det norske landslaget, kan han løpe akkurat som han vil. For sånn løper Ståle!

Vålerengas svarte panter – Lillestrøms hvite tiger

Norges ukjente fotballbohem. Dette er den ukjente historien om Norges glemte keeperbohem. I 1950-årene var Jann Brynjar Samstad en av Norges beste fotballkeepere. Og den mest spesielle. Han spilte blant annet for Vålerengen og Lillestrøm.

Først i svart. Jann Samstad kom til Kapp fra Snåsa via Steinkjer i 1953. I Kapp var han den første som ikke kom fra distriktet. Nesten alle på laget bodde innen en halv kilometer fra banen. Det første han forlangte etter innmeldelsen i Kapp, var svart genser og svart bukse, genseren uten strikk i livet. Samme året begynte den sovjetiske storkeeperen Lev Yashin også å bruke helsvart drakt. Det var på klubblaget Dynamo Moskva, før han spilte sin første landskamp. Jeg våger påstanden om at Samstad var før Yashin med denne drakta, kanskje den første i verden!? Kapp gjorde det svært godt sesongen 1953–54. Men ingen kunne stoppe Vålerenga fra opprykk til Hovedserien. De ble imidlertid påført ett tap, og det var mot Kapp. Søndag 16. mai vant Kapp 3–2 hjemme mot VIF. Og Jann spilte ifølge referatene en usedvanlig god kamp. Det må den eneveldige oppmannen Helmuth Steffens i Oslo-klubben ha merket seg, for få uker etter meldte Jann overgang til VIF.

Plaster på såret. Bare få dager etter at han var kommet til Oslo, ble han tatt ut til åpningskampen mot Viking i Stavanger. VG skrev etter kampen: «Som et godt plaster på såret for tapet av Hansen [halfen Einar Hansen hadde gått fra VIF til Viking i løpet av sommeren] hadde VIF fått overgang fra Kapps keeper Jann Samstad. Samstad kom til VIF først i slutten av forrige uke, og lagledelsen tok straks sjansen på å ta ham med til Stavanger, men han fikk først beskjed om å spille et par timer før kampen.» VIF tapte 0–4. Det skulle gå mange uker før han voktet buret igjen. Han satt på reservebenken mens den unge veteranen, 25-årige Arild Andresen, som debuterte for VIF allerede i 1947, fortsatt hadde tillit

Dommern baner vei. Det var en spesiell situasjon i en kamp mot Fredrikstad i begynnelsen av oktober som gjorde at Andresen plutselig la opp og åpnet veien for Jann. Etter at ballen hadde gått over dødlinja, sparket en FFK-spiller ballen til keeper Andresen slik at han kunne ta utspill. VIF-keeperen triksa litt med ballen, og den gikk over målstreken. Dommeren mente ballen aldri hadde vært over dødlinja og dømte mål. Dermed gikk FFK opp i ledelsen 3–2 (sluttresultat 3-3). «Blir det dømt mål på dette, så slutter jeg å sparke fotball! Og du burde også slutte å dømme!» sa Andresen til dommeren. Keeperen holdt ord, og kampen mot Fredrikstad ble hans siste VIF-kamp. Fra neste seriekamp, som også var årets siste, var Jann fast førstekeeper. Han spilte hele våren året etter og seks kamper høsten 1955. Jann spilte sin siste kamp for VIF 18. september 1955, og da hadde han ifølge VIFs offisielle statistikk i løpet av en og en halv sesong spilt 14 toppseriekamper for laget.

Keeperdrakt forvirrer motstanderen. Janns store forbilde var den danske landslagskeeperen Per Henriksen (1929–2007). Han var fem år eldre enn Jann og spilte hele livet for Boldklubben Frem i København. Han debuterte på klubbens A-lag i 1949 og spilte den første av 14 A-landskamper i 1953. Han hadde kølsvart, kraftig, bølgende hår og imponerende store never og hadde oppnavnet «Sorte-Per». Han var muligens den første keeperen i verden som stilte i helt hvit keeperdrakt – for å forvirre angriperne, som han selv sa. Per var uhyre populær i Danmark, både på og utenfor banen, ikke minst hos det kvinnelige publikum. Av den grunn ble han også kalt «Per Valentino». Han kunne fri til publikum med diverse utenomsportslige innfall. I en kamp kjøpte han en is og spiste mens han voktet buret. I en annen tok han bilder under kampen med sitt medbrakte fotoapparat.

Først i hvitt. Det var mye ved Per Henriksen som Jann beundret og gjerne ville ta etter. Ikke minst den hvite drakten. Han så sitt ideal i landskampen mot Danmark på Ullevaal i begynnelsen av september 1955. Per Henriksen – i kritthvit drakt – spilte en praktkamp. Resultatet ble 1–1. Ett poeng ved den hvite drakten var selvsagt å ta seg pent ut. Jann hadde også ravnsvart hår. Men han hadde også en «vitenskapelig» begrunnelse. Jann var relativt liten av vekst, 176 cm høy, og han hadde lest seg til at kledd i hvitt så han større ut for motstanderen som skulle prøve å få ballen i buret bak ham. Han var den første keeperen i Norge i hvit keeperdrakt! Og det var Steinkjer som fikk æren av denne debuten.

Fugla er grønne. Jann kom til LSK i 1958 med en hvit og en grønn drakt og ville gjerne bruke begge draktene. Den hvite var den han hadde brukt på Steinkjer. Den grønne ville han skifte til i andre omgang eller hvis det ble ekstraomganger i cupkamper. Ledelsen i klubben holdt imidlertid hardt på at keeperen skulle stå i svart. Kaptein Rolf Wahl nektet Jann å bruke den hvite drakten i cupfinalen mot Skeid.

Briljant keeper. Jann Samstad sammenlignes med kroaten Vladimir Beara (født 1928) og var landslagskeeper for Jugoslavia i mange sesonger og av Lev Yashin regnet som verdens beste keeper i 1950-årene. Beara ble kalt «ballettdanseren med hender av stål» og tilførte noe nytt til det å være keeper. I norsk sammenheng gjorde også Jann Samstad det.

Arnt-Erik Selliaas har gravd fram denne fascinerende historien. Mer om fotballbohemen kan du lese om i Kumur - årsskrift for Snåsa historielag, nr. 29, 2008.

Fjellsprøyt om fotball

Snåsamannen. Som vanlig har jeg sammen med familien tilbrakt påsken på familiehytta i Snåsa-fjellet (Skjækra). Hytta er spesiell på flere måter – den ligger øde til nesten 1,5 mil fra parkeringsplassen og inni preges den av et portrett av Winston Churchill, et minne om hyttas illegale rolle under andre verdenskrig. Kanskje mest spesielt er det at det ikke er mobildekning der. Det gjør at all kommunikasjon enten dreier seg om latter og krangel mellom familiens medlemmer, foregår som prat med en forvillet fjellvandrer eller ved radiolytting fra en sprakete radio. For en som lett savner fotballen er radioen den eneste muligheten til å få oppdatert informasjon på. Slik var det i hvert fall tidligere.

Waynes World. Vi fikk nemlig bedre informasjon før. Det meste vi får av informasjon om fotball i dag dreier seg om det som foregår før og etter kampen og ikke det som skjer under kampen. Et eksempel fra en av påskedagene kan illustrere dette (hvilken dag husker jeg ikke, man går lett surr i dagene når man er isolert fra folk): Da NRK P1 skulle fortelle om Champions League-kampen mellom Manchester United og Bayern München fikk vi kun vite om Wayne Rooneys skade og eventuelle forfall til fotball-VM og IKKE hva kampresultatet ble eller hvem som skåret målene i kampen. Selv om jeg ikke bryr meg om noen av lagene (men har litt sympati for Rooney siden han er en tidligere Everton-spiller) vil man vite hvordan kampene går! Skadefryd er også fryd! Det fikk jeg ikke vite mellom stormkastene på fjellet. Og slik er fotballpraten blitt og verre ser det ut til å bli.

Prat, prat, prat. I sin (middelmådige) bok (Sporten) har Rune Slagstad lansert begrepet Sportsspetakkel med utgangspunkt i den franske venstreradikaleren Guy Debords tanker. Argumentet han fremfører er at sporten er blitt underholdning i form av events og derav meningsløs. I følge den italienske forfatteren Umberto Eco dreier fotballunderholdningen seg i hovedsak om prat. Hans tese er at flere leser om fotball enn spiller fotball og at de fleste prater mer om utenomfotballfaglige ting enn selve spillet.

Second Time. Financial Times-journalisten Simon Kuper mener også at praten om selve spillet er en forsvinnende liten del av dagens fotballprat. Folk flest er rett og slett ikke så opptatt av ballen, men mer interessert i mannen og kona hans. Setter du opp et prateprogram om rent fotballfaglige ting i gullrekketida vil svært få se programmet. De som ser er fotballidioter og dem blir det færre og færre av.

Såpeopera. Det er to temaer som gjelder i disse dager. Det er såpeoperaelementene i fotball (underholdningsaspektet) og det er de økonomiske aspektene ved fotballen (klubbenes økonomi, spillernes lønninger og eierskapsspørsmål). Den evige krangelen mellom Alex Ferguson og Jose Mourinho, krangelen mellom norske trenere om hvem som er mest usportslig, eller sagaen om Thomas Myhre lettkledde aften på byen i Marbella, er såpeoperatemaer. Disse egner seg i beste sendetid på tv og kan gjerne pakkes inn med programledere a la Dorthe Skappel. Bråket rundt eierskapet til Manchester United og finanskrisen i Start tar ofte mer plass i avisene og på tv enn det de to lagene presterer på banen. Programmet Golden Goal er kanskje det norske premieeksemplet på et sportsprogram som ikke bryr seg om (sporten), men om underholdningsaspektet ved idrett. 4-4-2 Bakrommet på NRK er en annen variant i denne sjangeren. Slik går no dagan.

Døgnvill TV2. Med TV2s nye satsing på Premier League og med en ny HDTV-kanal som skal sende 24 timer i døgnet i tillegg til alt annet fotballstoff sier det seg selv at det vil bli brukt stadig mer tid på prat enn på fotball.

Winsnes' tanker. Frustrasjonen min over manglende informasjon om fotballresultater på fjellet stoppet ikke ved Skjækerhatten. Den fortsatte på Bøler da jeg kom hjem. Sulteforet på fotball-action slo jeg på radioen for å høre oppgjøret mellom Start og Vålerenga 2. påskedag. Da det var fire minutter igjen av kampen presterte P1 å kjøre et portrettintervju med Fredrik Winsnes. Jeg ventet på utligning av Enga, men fikk heller vite hva som er yndlingsdrikken til den tidligere legestudenten. Fyttikatta!

Vend i tide. Hvor skal dette ende? Fotballen overlever sikkert, men hva med mitt forhold til fotball? Neste påske tror jeg at vi dropper radioen og tar en familiediskusjon om hvem som er tidenes beste fotballspiller, om det er noe vits i å dope seg i fotball og om fargede fotballsko ødelegger imaget til ekte fotballspillere, og kanskje litt spekulasjoner om hvem som vinner serien i Norge. Så får vi satse på at en forbipasserende kommer med en pergamentrull med forrige helgs fotballresultater. Nå må det bli slutt på praten, handling kreves!

Hvor kommer fotballspillerne fra?

Utlendinger i engelsk fotball. Stadig vekk hører vi at det er for mange utlendinger i norsk fotball og at det ødelegger for norsk talentutvikling og det norske landslaget, men sjelden får vi en god oversikt over utviklingen. BBC har laget en oversikt over utlendinger i engelsk fotball. Den er svært informativ og interessant.

Eksotisk. BBC har gått igjennom dagens Premier League-lag og sammenlignet sammensettingen av disse lagene med 1989/90-årgangen. Oversikten viser hvor spillerne er født og hvor langt unna Storbritannia de er født. Trenden er tydelig. I dag er det flere Premier League-spillere som er født utenfor Storbritannia enn i 1989/90. Utlendingene kommer også fra fjernere strøk enn for ti år siden. I 1989/90 var Erland Johnsen og Erik Thorstvedt eksotiske innslag i England. I dag har spillere fra Georgia, Elfenbenskysten, Senegal og Kongo tatt over denne rollen. Denne utviklingen har gjort engelske lag bedre. I dag dominerer engelske lag europeisk fotball. Hva det engelske landslaget angår er statistikken mer usikker. Portsmouth er kanskje det laget som har hatt den største transformasjonen. I 1989/90 hadde de ingen spillere som var født utenfor Storbritannia. I dag har de 15. I tillegg er Portsmouth det laget som har hatt flest utlendinger gjennom tidene i England. Burnley og Birmingham har også gått fra 0 til mange utlendinger i dette tidsrommet.

Over til Norge. Den samme utviklingen finner vi (sikkert) i Norge også. Som Vålerenga-supporter blir jeg ofte konfrontert med at det ikke er Vålerenga-gutter på Vålerenga. Rosenborg har ofte blitt karakterisert som ”trønderklubben”. Jeg tror at dette er påstander som må justeres. Og hva med Molde og Fredrikstad? Hvem tar ansvar for å sjekke dette opp? Viktige spørsmål er: Hvem har hatt den største økningen i antall utlendinger sammenlignet med for ti år siden? Er det noen med statistikkunnskaper som kan fortelle meg om det er en sammenheng mellom antall utlendinger i et klubblag og prestasjonene til laget, og om antall utlendinger i Norge har betydning for prestasjonene til landslaget?

Fotball for bønder!

Oslo suger. Flere nyhetskanaler meldte for noen dager siden at Oslo er verdens dårligste fotballhovedstad. Lyn, Skeid og Vålerenga gjør det svært dårlig og alle er i fare for å rykke ned fra sine respektive divisjoner. Som Vålerenga-patriot er jeg i disse dager på anstrengt leit etter gode OG dårlige årsaker til at laget mitt presterer elendig. Simon Kuper og Stefan Szymanski kommer i sin bok Why England Lose: And Other Curious Football Phenomena Explained med en mulig forklaring: de beste og mest populære klubbene kommer sjelden fra de største byene!

Dominans. I de syv største landene i Europa kommer for eksempel de beste og mest populære klubbene ikke fra landenes hovedsteder: Manchester United (England), Olympique Lyon (Frankrike), Bayern München (Tyskland), AC Milan (Italia), Wisla Krakow (Polen), Zenit St. Petersburg (Russland), og Barcelona (Spania). Hovedstadslag gjør det også dårlig i Champions League. Det eneste unntaket er Real Madrid. Paris, London og Moskva har for eksempel ennå til gode å vinne Champions League.

Industrialisering viktig. Kuper og Szymanski mener at denne utviklingen henger sammen med industriutvikling og at økt fotballinteresse og gode fotballresultater henger sammen med økt industrialisering. Økt industrialisering betyr økt befolkningsvekst. Ikke mindre viktig betyr økt industrialisering også økt interesse for noe å samle seg rundt, en identitetsbygger. Her har fotballen spilt en sentral rolle i mange europeiske land. Av de syv lagene nevnt over er det bare Lyon som ikke kan sies å være en sterkt industrialisert by. Forfatterne mener at storbyer tilbyr flere identiteter og har et større tilbud enn tilfellet er i provinsbyer. Raskt og sterkt industrialiserte byer hadde et emosjonelt hull å fylle og det hullet fylte fotballen. Det påvirket fotballinteressen og prestasjonene, mener de. Også her er Madrid et unntak.

Bønder i byen. Det er vel tvilsomt om industrialiseringsforklaringen gjelder for Norge. Hadde industrialisering vært en viktig forklaring ville Oslo-lag ha gjort det bedre. Like fullt er det lag utenfor hovedstaden som gjør det best. Rosenborg er selvsagt i en klasse for seg selv, med sekken full av seriegull og gode prestasjoner i Champions League. Bruker vi Googles Avanserte søkestatistikk finner vi også at lagene i Bergen og Trondheim er mer populære enn Vålerenga. Flere søker på RBK og Brann enn VIF. En fattig trøst er at flere søker på VIF enn LSK og FC Lyn. Selv når vi tar høyde for at noen faktisk søker på brann når de legger inn søkeordet brann er det flere i Norge som ønsker å vite om Brann sportsklubb enn Vålerenga og Rosenborg. Selv i Oslo er det flere som ønsker informasjon om Brann enn Vålerenga!

Bønda på topp. Kampropet ”i dag får bønda bank” må kanskje moderes noe på bakgrunn av denne statistikken. Realiteten er at ”bønda” vinner mest – både kamper og fotballhjerter. Det er liten trøst i disse tallene, men det kan være en forklaring. Men de er bare gyldig for en frustrert supporter og har ingenting i Martin Andresens hode å gjøre når han skal forklare seg bort fra den forferdelige sesongen. Den eneste trøsten er at om Vålerenga skulle få enda en forferdelig sesong kan jeg trøste meg med flere fritidstilbud enn dem som bor i provinsen. Oslo er for eksempel en av byene i verden med flest skjenkesteder per innbygger…

Fotballpøblers politiske engasjement

Serbiske fotballpøbler sto sentralt da den amerikanske ambassaden i Beograd ble satt i brann 21. februar. De voldelige opptøyene oppsto etter at Kosovo erklærte sin uavhengighet 17. februar og flere vestlige land anerkjente uavhengigheten. Fotballpøbler har hatt en sentral plass i det politiske landskapet i Serbia både før og etter at det kommunistiske Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991. Det er ikke bare i Serbia at fotballpøbler spiller en politisk rolle eller løper et politisk ærend. Vi finner også koblingen mellom politiske bevegelser og fotballpøbler i andre deler av Europa. Men særlig i Serbia er denne koblingen sterk.

Før Jugoslavia ble offer for borgerkrig og gikk i oppløsning var det sterk rivalisering mellom Partizan Beograd og Røde Stjerne Beograd. Partizan var hærens lag og Røde Stjerne var politiets lag. De nasjonalistiske kreftene i Serbia støttet Røde Stjerne siden hæren og Partizan ble sett på som representanter for det kommunistiske regimet, og det kommunistiske regimet sto i veien for serbisk storhet og herredømme.

På slutten av 1980-tallet allierte Slobodan Milosevic seg med nasjonalistene i og rundt Røde Stjerne både for å sikre seg at de ikke skulle motarbeide ham, men også fordi han ville bruke dem i kampen for et fritt Serbia. Slagordet deres var ”Serbia, ikke Jugoslavia”. En av de mest markante skikkelsene i fotballmiljøet var Arkan (Zeljko Raznatovic). Serberen med det tyrkiske kallenavnet(!) greide å forene forskjellige Røde Stjerne-fraksjoner og fikk dem til å kjempe sammen mot Serbias fiender. Han strømlinjeformet supporterorganisasjonen, disiplinerte medlemmene og ga dem en politisk misjon. Røde Stjerne-supporterne skulle etter hvert gå under navnet Heltene (Delije – også et tyrkisk navn), mens den paramilitære hæren som Arkan bygde opp av de mest innbitte krigerne i dette miljøet gikk under navnet Tigrene. Mellom 1991 og 1995 sto Tigrene for de mest brutale overgrepene i krigen som herjet Jugoslavia. Tigrene har mer enn 2000 liv på samvittigheten.

For sin innsats i krigen ble Arkan en folkehelt i Serbia. Men han ble også rik. Og pengene ønsket han å bruke på sin egen fotballklubb. Etter å ha fått avslag på å kjøpe Røde Stjerne tok han i 1994 over Kosovo-klubben FC Pristina og rensket den for albanere. Men han hadde større ambisjoner og i 1996 kjøpte han Beograd-klubben Obilic som da lå i Jugoslavias lavere divisjoner. En av grunnene til å kjøpe Obilic var åpenbart navnet på klubben. Prins Obilic kjempet i Kosovo i 1389 da Serbia tapte for tyrkerne. I dette slaget greide Obilic å drepe sultan Murad – en liten seier i det tapte slaget om Kosovo. Arkan identifiserte seg med Obilic og knyttet sine Tigre til klubben. Han byttet til gule drakter og gjorde tigeren til symbol for klubben. Etter Arkans maktovertagelse gjorde klubben det raskt veldig bra. To strategier førte til denne suksessen. Han kjøpte inn de beste tilgjengelige spillerne og truet motstandere og dommere med bråk hvis de gjorde motstand mot laget hans. Den siste strategien virket ikke mot dommere og motstandere da Obilic i 1998/99 forsøkte å kvalifisere seg til gruppespillet i Champions League. Mye taler for at det er Røde Stjerne- og Obilic-pøbler som sto bak angrepet på den den amerikanske ambassaden.

Vi ser også kobling mellom fotball og politiske bevegelser i andre deler av Europa. Da Ungarn markerte 50-årsdagen for opprøret i 1956 ble opptøyer organisert av fotballpøbler knyttet til ultranasjonalistiske partier. Da den ungarske statsministeren Ferenc Gyurcsany i et hemmelig opptak innrømmet å ha løyet i valgkampen ble det straks uroligheter i flere byer i Ungarn. Fotballbråkmakere fra den ungarske klubben Ferencvaros sto i spissen for opptøyene og fikk støtte fra høyreekstreme og anti-semitiske Det ungarske liv- og rettferdighetspartiet og Bevegelsen for et bedre Ungarn. I Russland har ungdomsorganisasjonen Nashi blitt knyttet til forskjellige fotballpøbler i forskjellige fotballklubber, blant annet Spartak Moskvas Gladiator fanklubb. Nashi som har sitt hovedsete i St. Petersburg og som er en sterk støttespiller til Vladimir Putin har blant annet brukt fotballsupportere som livvakter og som oppviglere i forbindelse med fredelige gatedemonstrasjoner. Et av formålene har vært å sørge for at det IKKE blir en Oransje-revolusjon i Russland slik vi så i Ukraina i 2004/2005. Ultranasjonalisten Vladimir Sjirinovskij har også benyttet fotballpøbler fra Dynamo Moskva. Også i England har vi sett denne koblingen. Nazi-inspirerte fotballsupportere i Combat 18 var en periode sterkt knyttet til det høyrenasjonale partiet British National Party (BNP).

Dette er bare noen eksempler på kobling mellom fotballpøbler og politiske bevegelser og partier. Dette er også utbredt i land som Kroatia, Polen, Tyskland og Tyrkia. Til nå har vi blitt spart for denne formen for fotballvold i Norge. Nazi-bråket i Vålerenga midt på 1990-tallet er et unntak. Men vi skal ikke føle oss for trygg i Norge. I Sverige ser vi en oppblomstring av både høyreekstreme partier og fotballpøbler. Og som de fleste vet er det ikke langt fra Norge til Sverige...