Europeisk fotball på amerikansk vis?

Ordtak. Det er et gammelt ordtak som sier at hadde ikke England hatt øl og fotball hadde det vært revolusjon for lenge siden. Ville den amerikanske kapitalismen vært død uten sosialisme i amerikansk idrett?

Amerikansk revolusjon? Krigstyper ble brukt i britiske (og norske) aviser denne uken da lederen for den engelske managerforeningen Richard Bevan hevdet at utenlandske eiere ønsket å skreddersy Premier League etter amerikansk modell, dvs. et lukket system uten opp- og nedrykk. Dette for å sikre at man får mest mulig igjen for investeringene de har gjort. I dag er det ti Premier League-klubber som blir dominert av utenlandske eiere. Fem har amerikanske eiere/eierinteresser (Arsenal, Liverpool, Manchester United, Aston Villa og Sunderland). Andre klubber med utenlandske eiere er (Blackburn (India), Chelsea (Russland), Fulham (Egypt), Manchester City (Dubai) og Queens Park Rangers (Malaysia)). Ønsker 14 av 20 Premier League-klubbene endringer i ligamodellen, kan de teoretisk sett få til det. Sannsynligvis er dette storm i vannglass, men denne problemstillingen trigger allikevel en interessant diskusjon om innholdet i den amerikanske og europeiske idrettsmodellen og konsekvensene av disse modellene.

Forutsigbart. (Europeiske) argumenter mot den amerikanske modellen er at man mister grasrotperspektivet, at inntektene går til griske eiere og at det blir innført lønnstak på spillerlønninger. Et annet er at det blir mindre spenning fordi kampene kun dreier seg om de samme lagene år ut og år inn. Det siste argumentet er svært interessant i diskusjonen om sosialisme og kapitalisme i idrett. Først noen fakta fra europeisk fotball:

• Siden 1992 har 45 klubber spilt i Premier League – bare fire klubber har vunnet (Blackburn (1), Arsenal (3), Chelsea (3) og Manchester United (12)
• I Skottland har ingen andre enn Celtic og Glasgow Rangers vunnet den skotske Premier League
• I spanske La Liga har kun én annen klubb enn Real Madrid og Barcelona blitt blant de to beste de siste syv årene
• I Norge de siste 20 årene har i hvert fall ikke Vålerenga vært dominerende
• Osv, osv

Fåtallsvelde. Det vi ser er en utvikling mot et fåtallsvelde i europeisk fotball og en polariseringen der de beste klubbene tjener mest penger, får de beste medieavtalene og kjøper de dyreste og beste spillerne ved å lokke med høyest lønn. Den europeiske modellen er i realiteten sydd over en ekstremkapitalistisk lest – den straffer de svakeste hardest! Både resultatmessig og økonomisk. Spørsmålet er hvor morsomt det i lengden er å se Barcelona, Real Madrid, Manchester City/United vinne 5-0 mot taperne i dette systemet.

Amerikansk sosialisme. Til sammenligning befinner amerikansk idrett seg på en sosialistisk øy i et hav av kapitalisme. I det ”lukkede” amerikanske systemet tvinges rike klubbeiere til å fordele inntektene til andre klubber. I England sluttet man med å gi motstanderlaget noe av billettinntektene i 1983! I USA får taperlagene i en sesong førsterett på spillere året etter og klubbenes økonomi blir spart for ekstreme kostnader av blant annet lønnstak på spillerlønninger. TV-inntektene spres også utover lagene på en annen måte enn i Europa. Der har man blant annet en skatt på inntekter som fordeles til de som tjener minst. Som Guardian skrev denne uken er ikke dette fordi amerikanerne har lest for mye Marx, men fordi de mener at dette øker markedsverdien på produktet sitt! Her er noen fakta fra USA som viser resultatene av denne politikken:

• 7 forskjellige lag har vunnet Super Bowl de siste ti årene.
• 9 forskjellige klubber har vunnet World Series i baseball de siste ti årene.
• 7 forskjellige klubber har vunnet Major League Soccer de ti siste årene
• 6 forskjellige klubber har vunnet NBA de siste ti årene

New Deal. I Norge har mange kommentatorer (og trøndere/trøndersympatisører) ment at Rosenborg må tilbake til toppen for evig og alltid for at norsk fotball skal nå nye høyder. Disse lever da i en kapitalistisk øy i et hav av sosialdemokrati. Det amerikanske tidsskriftet the Atlantic mener at europeisk fotball – som gir like mye i lønn til Christiano Ronaldo som Belize har i bruttonasjonalprodukt – trenger en New Deal. Spørsmålet er om norsk og europeiske klubber trenger flere utenlandske eiere eller om USA trenger mindre sosialisme i idretten.

Seier over Portugal og familievold

NFL og familievold. Fører uventet tap til økt familievold? Det hevder de to økonomene David Card og Gordon B. Dahl i det teoritunge tidsskriftet The Quarterly Journal of Economics (2011(1)). Card og Dahl har analysert sammenhengen mellom kamputfall i amerikansk fotball (NFL) og familievold i USA. De fant ut at familevold blant NFL-supportere i USA går opp med 10% som holder med lag som taper uventet. Dette er banebrytende forskning, og har den overføringsverdi til andre idretter og land er det en tankevekker for idretten og for media som bidrar til å bygge opp forventninger.

Mye data. Forskerne har gått gjennom voldsdata fra 750 politidistrikter i en tolvårsperiode og sammenstilt disse med resultatene til søndagskampene til 6 NFL-lag. De finner en klar sammenheng mellom uventet tap og økning i familievold. Økningen er på 10%, men den foregår som regel i et begrenset tidsrom – på slutten av kampen. Volden øker mest hvis kampen både er viktig og tapet er uventet.

Hvorfor NFL? Begrunnelsen for å se på nettopp NFL og vold er tredelt: 1) NFL-supportere er sterkt knyttet til sine lag; 2) tippeselskapene gir en god indikasjon på hvem som er favoritt til å vinne; og 3) og seriesystemet er bygd opp på en måte som gjør at det er enkelt å finne ut om hva som er viktige kamper og hvilke som ikke er det (play off er mer viktig enn en treningskamp, for eksempel). Samtidig er forskerne påpasselig med å påpeke at familievolden øker mer ved helligdager og høytider enn i forbindelse med NFL-kamper. Som forskerne selv sier: effekten ligner økningen i familievold på varme dager.

Overførbart til Europa? Det er vanskelig å si om disse dataene er overførbare til Europa og for eksempel til fotball. I USA er det flere (ekte/samboer)par eller familier som ser søndagskampene sammen enn tilfellet er i Europa og Norge. Men er de sammenlignbare reiser det noen spørsmål: Kan egentlig fotballen få skylda for økt familievold? Bidrar media til økningen i familievold fordi det skrives mye og ukritisk forhåndsomtale av kamper? Spiller spillselskapene en rolle ved å utpeke forhåndsfavoritter? Kan dårlig motiverte spillere på et favorittlag føre til økt familievold?

Dårlige tapere? For en uke siden var jeg sammen med et par karer fra Portugal, begge med nære forbindelser til fotballklubben Benfica (de hadde ikke mye godt å si om Azar Karadas!). De var overbevist om at Norge ikke hadde nubbesjangs mot Portugal på lørdag. Hvis holdningene deres er representative for resten av Portugal vil det komme som et sjokk på alle portugisere hvis Norge vinner. Og hvis den amerikanske analysen om familievold holder stikk også i Portugal kan flere portugisiske familier få det mer ubehagelig enn vanlig med en gang det går opp for voldelige portugisere at tapet er en realitet. Har Drillo tenkt på dette?