Sportileaks

Wikidretten? Mange er overrasket og sjokkert over Wikileaks-dokumentene som blir porsjonert ut av Julian Assange og hans kampfeller i disse dager. Flere sjokk kommer sikkert, for dem som lar seg sjokkere. Så langt har vi ikke hatt anledning til å bli sjokkert av store avsløringer fra idrettsverdenen – verken om idrett i politikk eller politikk i idrett. Dette forteller oss mye om begrensningene til Wikileaks og om hvem som bestemmer i den internasjonale idrettsverdenen.

Tre saker. Blant flere hundre tusener Wikileaks-dokumenter har det til nå kun kommet frem noen få saker som dreier seg om idrett og politikk. Det er egentlig bare snakk om tre saker: en sak dreier seg om fotballpolitikk i Burma og to saker dreier seg om amerikanske vurderinger av terrorisme i forbindelse med Beijing-OL 2008 og Rio-OL 2016.

Aung San Suu Kyi for Wolves! Burma-avsløringen er mer galgen-morsom enn oppsiktsvekkende. Wikileaks-dokumenter antyder at burmesiske myndigheter først ønsket å legge inn et bud på Manchester United og deretter å tvinge forretningsfolk i Burma til å opprette en profesjonell fotballiga. Saken viser at man i totalitære regimer lett kan bli stormannsgal. Uansett tviler jeg på at Aung San Suu Kyi ville heiet på Alex Fergusons disipler. Hun holder nemlig med Wolverhampton Wanderers!

Beijing-OL igjen. ”Avsløringene” av terrortrusselen mot Beijing-OL er heller ikke særlig spennende eller overraskende. Trusselvurderingen er skrevet av en amerikansk diplomat ved USAs Beijing-ambassade og kilden er en kinesisk etterretningsoffiser. I dokumentet står det at terrorister fra Øst-Turkestan – stedet der uigurene bor i Kina og som vi vanligvis kaller Xinjiang – planla å bombe George W. Bush, Gordon Brown, David Miliband, Condoleezza Rice, mange andre VIPer, Hong Kong, Shanghai, åpningsseremonien og avslutningsseremonien. Det er grunn til å tro at kinesiske myndigheter ville kommet med slike påstander uansett om det var sant eller ikke fordi de hele tiden ønsker å legitimere undertrykking av uigurer blant annet ved å referere til terrorfaren de utgjør. På den annen side er det lett å få gehør for en slik virkelighetsbeskrivelse fordi OL er et yndet mål for terrorister og alle frykter det verste.

Wikileaks gir terroristene en fordel? Amerikanske vurderinger av sikkerheten og terrortrusselen mot OL i Rio – som ennå ikke har funnet sted – er mer interessant. Wikileaks avslører fordomsfulle amerikanske vurderinger av brasilianere og brasiliansk mentalitet. I korte trekk vurderer amerikanske diplomater i Brasilia at Brasil ikke er forberedt på det store innrykket som skjer i 2016. Dokumentene nevner mange hull i sikkerheten. Amerikanernes vurderinger kan tolkes på flere måter. For det første kan mye skje og disse vurderingene sier litt om dagens situasjon, men lite om hva som vil skje i 2016. Vi har allerede sett at brasiliansk politi har startet opprenskninger i Rios favelaer. Der i gården har OL-forberedelsen med andre ord startet. For det andre kan slike avsløringer avdekke at OL har blitt gitt på sviktende grunnlag. Sikkerhet er en viktig del av søknaden. For det tredje – og kanskje noe av det som er problematisk med Wikileaks – er at opplysninger om sikkerhetsbrudd både kan gi terrorister en fordel når de planlegger terrorangrep mot Rio og det kan skape unødig frykt lenge før lekene starter. Terroristene kan med andre ord innkassere to seire seks år før OL starter når slikt kommer ut.

Brasil verre enn Norge? Når det gjelder amerikanske vurderinger av terrortrusselen mot Rio-OL er det viktig å ha i bakhodet at Brasil og Lula har ført en upopulær utenrikspolitikk sett med USAs øyne. Brasil har ingen offisiell terrorliste, de oppfatter ikke FARC-geriljaen i Colombia som en terrororganisasjon og betrakter både Hamas og Hizbolla som legitime politiske partier. Når vi i tillegg vet at Lula kommer fra venstresiden i brasiliansk politikk skjønner vi at USA – og særlig George W. Bushs undersåtter – er skeptiske til det som skjer i Brasil. På dette området er amerikanske vurderinger av Brasil svært like vurderingene de gjorde av Norge i det samme tidsrommet.

Wikileaks' begrensninger. Hva sier disse avsløringene om Wikileaks og idrettens plass i det internasjonale samfunnet? Den sier først og fremst at amerikanske diplomater – og andre diplomater – ikke rapporterer hjem om det som foregår på idrettsbanen. For det andre – og dette er kanskje den fundamentale kritikken mot Wikileaks – får vi lite informasjon om de landene som har minst åpenhet og ytringsfrihet, men mye fra land som på ytringsfrihetsskalaen skårer svært høyt. I demokratiske land er idretten ikke en del av statsapparatet og regnes derfor heller ikke som en del av statsanliggende som det bør rapporteres hjem om. I land med mindre åpenhet betyr ofte idretten langt mer som nasjonsbygger og undertrykker enn tilfellet er i demokratiske stater. Etter at Saddam Hussein falt i Irak har vi fått skrekkhistorier om idrettspolitikken som ble ført der. Greier Wikileaks å få tak i informasjon fra de mest lukkede landene vil vi også få flere historier som inkluderer idrett. Til sist viser Wikileaks-avsløringene at idrettsverdenen og idrettsdiplomatiet fungerer på en helt annen måte enn det tradisjonelle diplomatiet. Mindre blir skrevet ned og flere uskrevne lover gjelder. Det rammer også Wikileaks.

Beijing-OL, sikkerhet og det olympiske stressyndrom

Sikkerhet og olympisk stressyndrom. Opptakten til sommer-OL i Beijing har ikke gått som planlagt for noen av dem som har engasjert seg i lekene. Dette kan vi kalle det olympiske stressyndrom – i forbindelse med OL gjør OL-aktører ting de ellers ikke ville ha gjort og det de gjør får andre konsekvenser enn det man hadde forutsett på forhånd. Dette syndromet rammer også dem som sysler med sikkerheten til OL – kinesiske myndigheter, vestlige land og bedrifter og journalister som rapporterer fra Kina. Og det kan få uante konsekvenser.

Påstander om terrorisme. De siste dagene har vi blitt fortalt av kinesiske myndigheter at Kina har vært offer for terrorisme. Angrepet skal ha skjedd i Kashgar i den autonome kinesiske provinsen Xinjiang. Ifølge kinesiske myndigheter ble 16 politimenn drept og 16 såret av en taxisjåfør og en grønnsakshandler fra området. Vestlig journalister som følger OL – fra ”strengt kontrollerte” Beijing – var raske til å omfavne informasjonen til kinesiske myndigheter og har kalt hendelsene det verste terrorangrepet mot Kina i moderne tid. I den sammenheng er det verdt å merke seg at verken den amerikanske foreningen for uighurer (UAA) kan bekrefte dette og at vestlige journalister som kom til det angivelige åstedet dagen etter det angivelige angrepet så noe som minnet om massedrap.

Man skal være forsiktig med å konkludere med hva som har skjedd. Mange uighurer frykter at militante aksjoner mot kinesiske myndigheter i forbindelse med OL bare vil slå tilbake på dem selv og føre til undertrykking. De vil derfor ikke assosiere seg med eller bekrefte slike aksjoner. For det andre kan det hende at lokale myndigheter i Kashgar er flinke til å rydde opp etter slike aksjoner. En tredje mulighet er at det ikke har vært en aksjon. Et viktig spørsmål tvinger seg uansett på: hvorfor skjedde det i et område fjernt fra OL-byen og uten uavhengige bekreftelser på udåden?

Fokus Xinjiang. Lenge har kinesiske myndigheter ”avdekket” og ”avverget” terrorangrep fra uighurer. I følge kinesiske myndigheter var 18 personer arrestert i forkant av angrepet i Kashgar. Disse skal være trent opp utenfor Kina, i følge kinesiske myndigheter. Også i mars i år – etter massive protester mot fakkelstafetten i Vesten – fikk vi ”avsløringer” om terrorplot. Da rapporterte kinesiske medier at de hadde avverget en terrorhandling på et fly som var på vei fra Urumqi (hovedstaden i Xinjiang-provinsen) til Beijing. Samtidig fortalte kinesiske medier om en busskapring uken i forveien og at det i januar 2008 ble avdekket terrorplaner mot OL.

Sikkerhetsarbeid før OL. Totalt regner man med at Kina vil bruke ca. 1 milliard amerikanske dollar på sikkerhet i forbindelse med OL. Mye av ”sikkerheten” som blir etablert kan også brukes etter at lekene er avsluttet. Kravet om sikkerhet gir myndighetene nye muligheter til å forbedre overvåkningsapparatet sitt og utvikle et nytt system for overvåkning og kontroll. Siden det er i alles interesse at sikkerhetstiltakene er av høyeste standard, får Kina full tilgang på markedets beste overvåkningsutstyr. Når ministeren for offentlig sikkerhet, Zhou Yongkang, sier at de største sikkerhetstruslene mot OL er terrorisme, separatisme og ekstremisme skjønner vi at det ikke bare er Al-Qaida han tenker på. Modernisering av overvåkningssystemet kan bidra til at Kina beholder et totalitært grep på politiske dissidenter og minoriteter også etter OL.

Vestlig hjelp til overvåking. Og her får de god hjelp av Vesten og vestlige bedrifter. To eksempler viser det. De siste årene har kinesiske myndigheter presset store amerikanske mediebedrifter som Google, Yahoo, Microsoft and Cisco Systems til å skreddersy søkemotorer og internettverktøy slik at de kan overvåke og kontrollere internettbruk i Kina.

Kinesiske myndigheter har også rustet opp overvåkningsanlegget sitt og gått til innkjøp av helt nytt utstyr. Beijing har innført et trådløst kommunikasjonssystem for å sikre god kommunikasjon mellom forskjellige politienheter og de har fått noe av det mest moderne overvåkningssystemet i verden, IBMs Smart Surveillance System (S3), for å overvåke kjøpesentre, friområder, busstasjoner og sportsarenaer. Under OL blir det dessuten satt opp en egen helikopterflåte for å overvåke luftrommet og transportsystemet i Beijing, Shanghai, Chomgqing, Shengzhou og Nanjing.

Paradoks. Det er et paradoks at Kina ved å få OL har fått mer (uønsket) oppmerksomhet rundt uighurenes situasjon, samtidig som de har fått større internasjonal aksept for å nedkjempe separatistbevegelser. Det er neppe tilfeldig at avdekkingen av årets terrorplaner og aksjoner kommer etter mye negativ omtale av Kina i internasjonale medier.

Definisjon av sikkerhet. Det er vanskelig å definere sikkerhet. Det som er helt klart i forbindelse med sikkerhetsarbeidet i forkant av OL er at Kina og vestlige land og bedrifter definerer sikkerhet forskjellig. I Vesten dreier sikkerhet seg mest om at OL skal være fritt for voldelige aksjoner og kriminalitet. For Kina dreier sikkerhet seg i hovedsak om kulturell, politisk, territoriell og økonomisk stabilitet. Når de som tar seg av sikkerheten i Beijing ikke skiller mellom forskjellige begreper av sikkerhet kan sikkerhetsarbeidet få uante konsekvenser. Og dette blir ennå mer usikkert når pressen nører opp under ubekreftede rapporter fra kinesiske myndigheter. Spørsmålet er hvordan man skal kurere dette syndromet.

Uighurene og OL - olympiske paradokser (oppdatert 17. juni)

Fakkelstafetten hos uighurene. Fakkelstafetten gjennom Xinjiang ble strengt kontrollert av kinesiske myndigheter. Også etter OL kan provinsen erfare ytterligere innstramminger. Rop om boikott og kampen mot terrorisme er to stikkord.

Boikott og kampen mot terrorisme. Tidligere i år kunne kinesiske medier rapportere om at de hadde avverget en terrorhandling på et fly som var på vei fra Urumqi (hovedstaden i Xinjiang-provinsen) til Beijing. Kinesiske medier og myndigheter antyder at det er separatister fra Xinjiang som er tatt. Samtidig fortalte kinesiske medier om en busskapring tidligere den samme uken og at det i januar ble avdekket terrorplaner i Urumqi myntet på Beijing-OL. Alle hendelsene knyttes til uighurenes selvstendighetskamp.

I Xinjiang-provinsen bor det ca. 8.3 millioner uighurer og mange av disse ønsker selvstendighet fra Kina og å etablere Øst-Turkistan. Kinesiske myndigheter gjør alt for at dette ikke skal skje: de har lenge drevet en befolkningspolitikk for å minske uighurenes andel av befolkningen i provinsen (han-kinesernes andel av provinsen har økt fra ca. 5% like etter 2. verdenskrig til ca 40% i dag) og de slår hardt ned på politikere og organisasjoner som kjemper for selvstendighet.

Som et ledd i kampen for selvstendighet og kampen mot kinesisk undertrykking har blant annet uighuren Rebiya Kadeer, Raftoprisvinner 2004, oppfordret Norge og andre land til å boikotte Beijing-OL (hun har senere endret standpunkt - nå mener hun at man kun skal boikotte åpningsseremonien). Samtidig har kinesiske myndigheter trappet opp kampen mot uighurer som kjemper for selvstendighet. Kampen mellom uighurer og kinesiske myndigheter viser oss to sammenvevde paradokser i forbindelse med årets OL.

Første paradoks. Det er forståelig at Rebiya Kadeer og andre uighurer ønsker å utnytte OL til sin fordel. Oppfordring om boikott er en måte å gjøre det på. Paradokset er at uten Beijing-OL ville svært få ha hørt om eller brydd seg om uighurene. Selv om Rebiya Kadeer fikk Raftoprisen i 2004, og Raftoprisen er en anerkjent fredspris ville Kadeer i Norge og resten av verden mest sannsynlig vært en døgnflue. OL har hjulpet henne i å holde sin sak på dagsorden.

Andre paradoks. Økt oppmerksomhet rundt uighurenes stilling i Kina (og andre etniske gruppers situasjon) har ført til økt frykt hos kinesiske myndigheter for økt aktivitet fra de som ønsker selvstendighet for uighurene og frykt for at Beijing-OL skal utnyttes politisk av separatistgrupper. Frykten blir særlig tydelig når ministeren for offentlig sikkerhet Zhou Yongkang sier at de største sikkerhetstruslene mot OL er terrorisme, separatisme, og ekstremisme. For kineserne er det en tydelig link mellom terrorisme og separatisme. Og her har Kina fått indirekte og direkte internasjonal støtte. Det har de fått på to måter. For det første har de fått stilltiende aksept for, i terrorismens navn, å kjempe ned det kinesiske myndigheter kaller separatister. I tillegg får de bred støtte for å sørge for at OL blir så sikkert som mulig. For det andre har de fått USA og FN til å sette Øst-Turkistans islamske bevegelse på sine terroristlister ved å knytte dem til Osama bin Laden og Al-Qaida uten at det finnes sikre beviser for en slik kobling. Paradokset her er at Kina ved å få OL har fått mer (uønsket) oppmerksomhet rundt uighurenes situasjon samtidig som de har fått større internasjonal aksept for å nedkjempe separatistbevegelser.

Terrorplot en kinesisk gladsak? Kinesiske myndigheter la om mediestrategien etter at Steven Spielberg trakk seg som kunstnerisk leder for OL. Da Steven Spielberg trakk seg ble Xi Jinping satt til å lede de olympiske forberedelsene. Han blir regnet for en av de heteste kandidatene til å ta over for president Hu Jintao og dette blir testen på om han er klar for oppgaven. Etter hans ansettelse har antall pressekonferanser økt betraktelig og journalister fikk bedre tilgang til de olympiske arenaene. Det er neppe tilfeldig at avdekkingen av årets terrorplaner og aksjoner kom samtidig med møte i den kinesiske Folkekongressen. Avverging av terror kan ta bort fokuset fra andre politiske saker som kinesiske myndigheter ikke ønsker skal knyttes til OL, og de kan vise at kinesiske myndigheter gjør alt for at OL skal gå trygt for seg.

Hva om...? Paradoksene får oss til å stille følgende (kontrafaktiske) spørsmål: Hva om Beijing ikke hadde fått OL? Hadde uighurene fått det bedre? Hadde Kina fått en enklere oppgave med å renske ut separatister? Hadde jeg skrevet om uighurene i denne bloggen? Eller gjør ikke OL noen forskjell?