Ensrettet debatt om enerettsmodellen

Velkjente argumenter. Kulturminister Hadia Tajik forsvarer iVG 19. mars Norsk Tipping og den norske enerettsmodellen. Hun kommer med velkjente argumenter mot Høyres og Venstres forslag om liberalisering av norsk spillpolitikk. Myndighetenes sterkeste kort er omfordeling av overskudd til idrett, kultur og humanitære formål. Men resten av virkelighetsbeskrivelsen bør oppdateres for at man skal kunne forsvare den norske enerettsmodellen.

Aggressiv markedsføring. Et argument for at Norge bør fortsette med enerettsmodellen er at et frislipp vil føre til mer aggressiv markedsføring og dermed bidra til spillavhengighet. En av grunnene til at Norge får beholde enerettsmodellen (på folkemunne spillmonopolet) av EU er nettopp argumentet om at den norske ordningen hindrer spillavhengighet (sosiale argumenter). Sosiale argumenter trumfer i denne saken EUs markedsprinsipper. Foreløpig. Innføring av Eurojackpot med premier på hundrevis av millioner og med stadig mer Norsk Tipping og Oddsen-reklame på stadig flere flater kan bidra til å underminere EUs aksept for et nasjonalt spillmonopol. Hvis Norsk Tipping bruker stadig mer ressurser på å fremme sine spill kan de grave sin egen enerettsgrav, uten kamp fra andre spillaktører. Hvor aggressiv mener norske myndigheter at Norsk Tipping kan være i sin markedsføring? Og hva mener EU?

Avhengighetslekkasje. Nesten en fjerdedel avspillomsetningen i Norge skjer hos utenlandske spillselskaper (ca 5 mrd). Det i seg selv gjør det meningsløst å kalle den norske modellen for et monopol. På den ene siden fører denne lekkasjen til at idrett, kultur og humanitære organisasjoner går glipp av penger. På den andre siden gir denne lekkasjen mulighet for å hoppe over til utenlandske spillselskaper når du har tippet for maksbeløpet Norsk Tipping har definert for deg. Stoppes ikke tilgangen til utenlandske spillselskaper blir målsettingen om å hindre spillavhengighet vanskeligere å oppnå, kanskje umulig? Hva gjør norske myndigheter for å tette smutthullet til utenlandske spillselskaper? Det er nesten en forutsetning at dette hullet tettes for at kampen mot spillavhengighet skal ha effekt.

Lojalitet. Stadig vekk fremheves alle gode formål som får en del av tippeoverskuddet. Men sjelden snakkes det om hva mottagerne gjør for å beskytte og kjempe for at denne finansieringsordningen består. Forplikter det utøvere, trenere og ledere å forsvare ordningen? Et par eksempler kan illustrere denne problemstillingen. I år får du se Tippeligaen på Cmore, en kanal som på mange andre flater og i mange andre programmer sender reklamepauser med reklame for internasjonale spillselskaper. I Viasat sitt fotballstudio sitter programledere som jobber deltid i fotballforbundet og blir pepret med reklame for mange spillselskaper i hvert reklameavbrudd. Er dette greit? Hvor ofte har du hørt en kulturpersonlighet jamre seg over aggressiv spillreklame på kanaler som sender fra utlandet?

Trusselen innenfra. Jeg mener at den største trusselen mot Norsk Tipping og enerettsmodellen ikke kommer utenfra, men fra aktører som lovlig bygger opp sin egen spillportefølje i Norge, bla. norske mediehus (med sterke eierinteresser i utlandet). TV2 har feks. sportogspill.no og Dagbladet har 123spill.no for å nevne to tilbud. På vg.no finner du også en fin miks med spill. Disse aktørene har inngått samarbeid med Norsk Tipping og Rikstoto og lenker til disse sidene på sine sider. Samtidig tilbyr de egenutviklete spill, mange av dem gratis, men også med betalingsløsninger. Managerspill og kunnskapsspill vokser stadig og slike spill finner du i stadig større grad på sidene jeg referer til.

Deilig i Danmark? Det refereres ofte til Danmark i debatten om norsk spillpolitikk. Den største endringen i Danmark er ikke at det har blitt mer aggressiv markedsføring, men at det er de største mediehusene som får lisenser på tradisjonelle spill og samtidig de som har utviklet flest nye spill. Fortsetter satsingen på spill hos de norske mediehusene i Norge er det ikke Unibet, Bettson og Ladbrokes som blir den største trusselen mot den norske enerettsmodellen og mot finansieringen av norsk idrett og kultur gjennom spill, men VG, Dagbladet og TV2. Kan man regulere seg bort fra dette?

Oppdragets stillstand

Veggen. Å ”ta en Brink” er for langrennsløpere å gå på veggen. Ekvivalenten for doping-dokumentarister å ”ta en Helskog”. Hadde Brink vært dopa hadde han ikke gått på veggen, hadde doping-dokumentarister vært mindre rusa på sensasjoner og mer interessert i sannheten hadde vi kommet nærmere dopingjukset. Det er mer hederlig å ta en Brink, enn en Helskog, for å si det sånn.

Ikke bare spørsmål. Jeg mener det er legitimt å stille spørsmål om Norges sterke prestasjoner på 1990-tallet, når mange av utøverne som omkranset nordmennene på resultatlista senere er avslørt som dopere. Hvordan kunne de være så gode uten doping? Men det holder ikke med spørsmål, vi må ha svar!

Dramaturgi. 1990-tallet var bloddopingens tiår og det er fint at bloddopere blir avslørt og fratatt ufortjent ære. Men kom vi nærmere doperne etter den svenske dokumentarene Blodracet. Neppe. Dokumentaren Blodracet var tynnere en svensk blåbærsoppa, kildegrunnlaget var papirtynt og evnen til å analysere dokumentasjonen de satt på var begredelig. Den eneste kvaliteten å spore er dramaturgien. Men det finnes dessverre ikke dokumentarpriser for beste regi.

Sannhetskommisjon. Stadig fler etterlyser en sannhetskommisjon for å avdekke doping (jeg er en av dem som har foreslått dette). Men en sannhetskommisjon har ingen verdi hvis det kun er utøvere som skal konfronteres med det de vet og har vært med på. Den finske dokumentaren When heroes lie, som tok for seg doping og som også antydet at nordmenn var dopet på 1990-tallet (og som den norske kringkastingssjefen måtte beklage at han sendte), hadde en bedre inngang enn den svenske kopien: de ønsket å ta bakmennene, blant annet legene. Men ingen av dokumentarene greier å vise at nordmenn var dopa. Kanskje de ikke var det? Nærmere sannheten kommer vi kanskje hvis blodverdier som til nå har vært holdt hemmelig blir offentliggjort. Dagbladet publiserte en liste over norske utøvere i 2001. Sjekket Blodracet disse?

Flere fagpersoner. Jeg har to konkrete forslag til journalister som ønsker å avsløre dopingjuks på 1990-tallet (og tiden etter). For det første må redaksjonene som arbeider med denne problemstillingen ha med relevante fagpersoner i forarbeidet, f.eks. leger og fysiologer, kanskje også idrettshistorikere? Da Helskog-dokumentaren Finnes det doping i norsk toppidrett? ble laget i 2002 var ikke sportsredaksjonen involvert. I Blodracet ble fagpersonene konfrontert med journalistenes materiale som aktør i dokumentaren og ikke som fagpersoner i forarbeidet. Det gikk ikke bra.

Nye innfallsvinkler. For det andre må man bruke mer tid og kanskje helt andre innfallsvinkler til dopingproblemet. Hva med forholdet mellom trening og prestasjoner. Går det an å sammenligne utøvernes treningsdagbøker og avdekke lite trening-store prestasjoner eller umenneskelige treningsmengder? Hva med legemiddelbransjen? Hva med sportsjournalisters egne erfaringer. Er det journalister som vet mer enn de har fortalt? Hvorfor har vi feks. ikke fått vite navnet på den norske kilden i den finske dokumentaren? Med flere fagpersoner i redaksjonen kan man både fjerne blodtåka og komme fram til nye og bærekraftige problemstillinger.

Fakta! Neste doping-dokumentar bør ha med en som innrømmer doping eller en som har hjulpet til med doping. Har man ikke det bør man grave mer. Det fortjener både vi som skal se på og rene utøvere som blir anklaget for doping. Spekulasjonene rundt det som skjedde på 90-tallet er i ferd med å vende seg mot journalisters evne til å grave frem sannheten. Det bør de gjøre noe med!

Murphys lov

Ny Bosman. Pubeieren Karen Murphy kunne 4. oktober puste lettet ut – seks års kamp mot Premier League er kronet med seier! Hun kan nå kjøpe dekoderkort hvor som helst i Europa og vise Premier League på direkten til sine pubgjester. Inntil videre... Dette er tv-rettighetenes Bosman-dom og kan kalles fotballens Murphy-lov! Hva er konsekvensene?

Dekoderkort. Karen Murphy driver puben Red, White and Blue i Southsea og for 8 år siden kjøpte hun et dekoderkort fra den greske kringkasteren Nova til 800 pund i året. Vanlig pris er 1000 pund i måneden. I 2006 fikk hun 8000 pund i bot for røverkjøpet. Saken har gått i det britiske rettssystemet i flere år og det endte med at britisk høyesterett sendte saken videre til Europadomstolen. Nå har Europadomstolen sagt sitt: Murphy er vinneren!

Spesiell dom. Selve dommen er spesiell. På den ene siden sier den at dekoderkort som sender Premier League er en vare som kan selges hvor som helst og brukes hvor som helst i Europa (dommen gjelder kun det europeiske markedet). Samtidig definerer den hvilken del av sendingene som ikke kan sendes fritt. Kommentarer, vignetter og redaksjonelt stoff har Premier League – i Storbritannia BSKyB – eiendomsretten til og de kan ikke sendes fritt. Dommen kommer ikke bare til å påvirke Premier League-sendinger, men også Champions League, spansk, italiensk ligafotball m. fl.

Uante konsekvenser. Tidligere har jeg skrevet om konsekvensene av dette. Her er noen nye momenter. Mange spår at Premier League på kort sikt vil tape ca 70 millioner pund i året på denne dommen, inntil Premier League kommer med mottrekk, noe de sikkert kommer til å gjøre. Dagens avtale mellom Premier League og BSkyB går ut i 2013 og det går allerede rykter om hva en ny medieavtale skal inneholde. I dagens avtale kan alle europeiske land utenfor Storbritannia sende alle kampene direkte på lørdag kl 1500 (britisk tid). Ett mottrekk kan være å begrense antall direktesendinger til 138 kamper som ikke går kl 1500 (britisk tid) (slik det er i Storbritannia i dag), dvs si at feks TV2 ikke får sende direkte kl 1600 (norsk tid) på lørdag fordi pubgåere i England ikke skal kunne kjöpe TV2-abonnement og se kampene med norske kommentarer. Nordmenn får da bare direktesendinger når kamper går på andre tidspunkter.

Bedre for supportere? På kort sikt – før 2013 - kan dommen få uventede konsekvenser for engelske fotballklubber og fotballsupportere som ønsker å se engelske lag. Mer direktefotball på engelske puber kan føre til at fotballsupportere foretrekker å gå på puben for å se kamper i stedenfor på tribunen. Det er simpelthen billigere – forutsatt at du ikke bruker for mye penger på øl. Det kan tvinge engelske klubber til å sette ned billettprisene for å holde på tilskuerne. Det har skjedd i Tyskland. Det gir mindre inntekter til klubbene, men gir fotballsupporterne flere valgmuligheter.

Murphys lov. En klassisk Myrphy-lov sier at sjansen for å ta en god beslutning er mindre enn å ta en dårlig beslutning. 70-30 pleier jeg å si. Det gjenstår å se om Murphy denne gangen befinner seg på den riktige siden?